Fåglarna vet.. Jeg er per nå i skrivende stund to minutter inn i episode 7, og har ikke sett denne scenen. Den kan jeg derfor ikke uttale meg om, kun resten av serien forøvrig
Dagbladet 22 april 2017 ; drøye scener
Om du ikke kjenner til 13 reasons why, her er en liten innføring: highschooljenta Hanna Baker har tatt livet sitt, og etterlatt seg en mengde kassetter hvor hun forteller sin historie.Disse kassettene blir sendt rundt som et kjedebrev til dem hun mener har vært med på å dytte henne over kanten og til avgjørelsen Hver kassett er dedikert til en elev på skolen som har gjort henne urett, og slik er også episodene fordelt.
Serien er mesterlig i grepene der den favner fortid og nåtid . Foran øynene til Clay, fortelleren gjenskapes de viktige øyeblikkene i hans og minnene til Hanna på skolen og i nærmiljøet. Det er som hun egentlig ikke er borte. Mye bra musikk også.
Kaoset i ungdommenes verden forsterkes ved at ikke en eneste voksen skjønner noenting, selv om de er fulle av gode hensikter. De vil vite om det har foregått mobbing, før selvmordet, men verken de snille eller de slemme kan svare. Ungdommene er virkelig overlatt til seg selv her. Og det er visst sånn det skal være, om de begynte å nøste i dette, så ville jo hele serien rakne, lenge før episode 7! Vi har lærere livredde for skolens omdømme, side ved side med kollegaer som virkelig vil til bunns i dette, men som møter veggen. Foreldrene i serien er stort sett på tuppa, overspente og masete. De kommer ingen vei.
Vi følger Clay, en snill men nerdete gutt som får disse kassettene i hende. Greia er at du må sende dem videre ellers så vil Hanna offerntliggjøre dem på en eller annen måte. Det som Hanna avslører på kassettene fører til forvirring og kaos for de omtalte. Lytteren blir sendt ut på hinderløype rundt i byen, og får vite hva de andre har gjort, samtidig som ens egen kassett varsler katastrofe. Clay befinner seg derfor i en verden der medelevene hans enten vet eller ikke vet. Mye tyder på at han er av de siste på lista. Han får ingen svar når han spør de andre berørte.
Akkurat dette over-repeterende plottet synes jeg er en svakhet i fortellingen. Det gjentas om att og om at... trusler fra dem som har hatt kassettene før replikker som :
-Han/hun/de er ikke dine venner,
-Har du ikke kommet lenger? Jeg trodde du visste at...
- Ikke hat meg når du får vite hva jeg har gjort
- Han må stoppes! Nå!
og ikke minst :
-jeg kan ikke si noe, du må bare høre.
Det er bemerkelsesverdig hvordan så mange ulike ungdommer med så forskjellige agendaer følger reglene til Hanna så slavisk. Og at ikke en eneste sjel vil fortelle for Clay sin versjon før han får høre Hannas.Om Hanna lyver, så ville en kanskje ha behov for å oppklare? Tja.. Men sånn er leken og steken. Gamle kjerringer skal kanskje ikke henge seg opp i slikt.
Jeg spør meg også om de som lager serien har oppnådd det de vil. Klart det er spennende å avdekke hemmeligheter, men etter hvert tegner det seg en bilde at det stort sett handler om bakvaskelser og sladder for å klatre i makthierakiet. Kort sagt : den jungelen en får når en samler hormonell sårbar ungdom på samme sted. Sånn sett er Liberty high (GO TIGERS!) en samfunn som alle ungdommer kan kjenne seg igjen i. Det ligger kanskje en fare her? Relativisering av dårlig oppførsel : det er sånn det er , liksom?
Det er kanskje derfor ungdommene ikke kan svare på mobbespørsmålet. Er det mobbing når det er sjargongen? Noen skal henges til tørk, og alle havner på snora, noen mer enn andre En kan også se det formildende i problematikken også. Alle kan vi gjøre feil. Men når alle gjør de samme feilene, når de sjøl er nybrent av dem... det synes jeg er et billig grep. For mye hakk i plata , om en har opplevd å bli kalt en h***, og tar seg så nær av det, så kaller en ikke en annen for det samme like etterpå , uten å forstå hva en gjør.. Ikke om en skal fremstå som oppegående.Gud forby dannelsesreiser !
Synd i grunnen , for nettopp problematikken med baksnakking og hets er så viktig for empatien vi mennesker trenger. Det er virktige spørsmål som reises : hva er en venn? Hvordan stå i mot press? Hvordan kan jeg vise at jeg er der for deg?
Jeg skjønner at vi tydeligvis trenger ett persongalleri med de vanlige stereotypene : nerd, flink pike, sportsgutta med dårlige holdninger, de glade jentene som vil teste sine grenser uten å bli stemplet, og en hovedperson som står utenfor og er vittig,med har oversikten over denne kloakken av hormoner. Men dette er det andre konsepter som har gjort før. Noen ganger lukter det litt vel ramt lettbeint glam overfladisk tenåringsserie. Med gossip, og intitriger der man bare skal være venner i maks to episoder før en skal begynne å tvile på at det er noe vennskaps bånd Det er tunge saker de legger opp til disse seriemakerne, og da har man ikke mye å gå på før det blir spekulativt. Med selvmord som ramme kan en ikke bruke de vanlige teaser virkemidlene. Dessuten, jeg tror ungdommer klarer å følge kompliserte tråder jeg altså...
Det kan virke som det er hevn som er Hannas motiv. Som sagt, fagfolk hevder dette ikke er vanlig i virkeligheten En tar ikke livet av seg for å ta igjen. Burde man ikke berørt det som det er? Det skal serien ha : Hun savnes. På ekte. De som følte seg nær henne, især Clay er i dyp sorg. Foreldrenes fortvilelse et åpent sår
Dessverre så føler jeg at om en vil ta den ironiske distansen og fleipe og parodiere, så gjør 13 reasons jobben lett. Det Hanna har å si berører, med sin vittige direkte og konfronterende tone, men fokuset blir raskt ført over på intrigene og maktkampene. Det handler om å redde sitt egen skinn. Sårede krenkede mennesker er ikke morsomme, de er selvopptatte, og selv om en ironiserer over egen elendighet, så ligger anklagen der alikevel . Får man sympatien? Eller tenker man at hun bør se å ta seg sammen? Det farlige er at en begynner å lure på om Hanna egentlig har det noe verre enn de andre. Er det egentlig så farlig? Kanskje er det sånn. Jeg vet ikke. Kanskje skal hun ikke ha udelt sympati heller. En kan godt tenke over hvor troverdig hun er som forteller. I følge kassett-ofrene lyver hun visst en del.. I denne verdenen har ikke en eneste ungdom ryggdekning. Det er visst livets lov på high school. Minner litt om når mine elever forteller meg at ungdomslivet er tøft, med kriminalitet og svik, i Oslo altså..... En selvoppfyllende klisje av en forventing. Om det ikke er sånn her, så er det vi som er unntaket. Der det teller, i store spennende Oslo, der er det sånn.
Så, sier egentlig serien noe om selvmord egentlig? Joda. Det er ikke et øyeblikk slik at det virker spennede eller interessant å teste ut litt selvskading. Og især Clays savn bringer tankene på hvor trist det er at udåden ikke kan gjøres ugjort. Men i starten av episode 7 føler jeg at fokuset fremdeles er å finne ut hvem neste kassett tilhører, og hva Hannas trussel handler om. Synd. For det er mye folkeskikk og grensesetting å ta fatt i i serien.
Hva jeg håper på er at trådene samles, på en eller annen vettug måte. At det tegner seg en klar moral at en ikke skal være stygge mot hverandre. Og at selvmord betyr at verden går videre uten at du er med, at et reservert sete står tomt. En skal være himla forsiktig med todimensjonale karakterer uten ryggrad og verdisett for å fikse en slik slutt.
Jaja, jeg henger med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar