om matte og perfeksjon

Noen ganger har jeg sett elevene mine få matteoppgaver i geometri der man skal regne ut arealet av en figur som er ufullstendig.
Det kan være en trekant som har fått en omgang av en hullemaskin, eller en firkan med innadvendte "pigger"
Da skal man så vidt jeg har fortstått regne arealet av det som mangler, og så legge til det som faktisk er der og gjør figuren til den den er...

Hvorfor har vi en tendens til å gjøre det motsatte i eget liv?


Vi legger stadig til det som ikke er der, det som er ufullstendig og mangelfullt med oss, fremfor å se den formen vi er, og som er som den skal være


"Du er så flink til å...."
*stirrer inn i hullet* "Ja, men........"