Sissel Chapman – demonjegerne
Skikkelig norsk tenåringsfantasy!! Alver, og sverd og alt..
Runo Isaksen – kongen av Sotra
Grei tidtrøyte
Alexander Kielland Krag – dette blir mellom oss
Enda en ut av skapet fortelling. Som funker
Arne Svingen – primitive pungdyr
Dævver.. denne var morsom
Igjen fylles facebookfeeden min med valmuer, lilla bånd og påminnelser om en krig som sluttet for over 100 år siden. Og igjen kjenner jeg denne hendelsen så sterkt i sjela som den angikk meg.
Hvorfor? Vanskelig å forklare. Den andre verdenskrigen er også viktig, og jeg blir aldri lei av å lære om den eller gruble over hva den har betydd for verden, Norge, og dagene vi lever i nå. Ikke minst hvor mye eller lite som ikke har endret seg nå som tanker om rasers overlegenhet og såkalte naturgitte rett for noen få brer om seg..
Men det er noe med den første verdenskrigen som gir en form for gjenklang, en resonans av ett eller annet som ikke slipper, som er festet i meg.
Er det at morfar var under året bare en liten baby da krigen startet, og at for meg rager han som en kjempe av menn hva angår det som er rett og sant? Dette var hans samtid, og barndoms dyrtid?
Er det den selvbevisste nerden? Alle er opptatt av den andre krigen, men ikke meg, å nei, jeg går en annen vei… Er det symbolikken? Staselige menn, vakre hårfrisyrer og edvardianske kjoler, den siste æraen av kostymedrama før hest blir til bil? Sekkepipene, stoltheten? Å være en nasjon på toppen av sin makt?
Eller var det på ett eller annet tidspunkt ett tidligere jeg som gikk over kanten av skyttergravene, og trakk mitt siste sukk i leiregrøt, et lysglimt av en granat eller et kuleregn og et siste blikk mot den blå himmelen? Er det 1.3 % av genene mine som slår ut? Mine mikroskopiske walisiske, skotske eller irske gener?
Eller er det det menneskelige ufattbare som tiltrekker meg. Det at mennesker kan gjøre slikt mot hverandre og til og med sine egne? Er det det skrikende urettferdige i å bli sendt i døden for en ide, et konsept om å være bedre enn alle andre nasjoner, av befal som aldri hadde sett myrene ved Pachssendale før slagene var vunnet, etter en fram og tilbake kappe land lek med blodige kniver? Er det massedøden, drevet framover av å produsere lik, markemat og biomasse i håp om at fienden mistet mer? Eller er det den naive troen på sin egen overlegenhet, og det usunne maskuline idiotiske prinsipp at om vi er mange nok sammen til å utøve vold så får vi en bedre verden? Kameratskapet, kollegaene og brødrene, fotballaget og gutta i gata som sammen vervet seg, og på samme tog forlot hjemlandet, og sammen endte i den store kverna, hvor kjøtt er kjøtt og ingen vet om det var verd de kom? Stillheten sier så mangt om det.
Eller handler min konneksjon om de der hjemme. Som drømte, holdt samfunnet i gang, og ventet på livstegn fra en mann, en sønn, en bror eller en forlovede. Som aldri kom hjem, og som aldri fikk en grav der hjemme ved den lokale lille kirken. De ble der de falt. Knoklene og medaljene, drikkeflaskene og spennene på sekkene venter fremdeles nedgravd i jorden, som svelgjer det den får, for vi kommer alle derifra. Handler det om dem som fikk drømmene knust, og levde doble liv : det livet de fikk, og det livet de planla og ønsket..?
Hva handlet det om, hva endte det med?
Allianser som krevde lojalitet, blindt ledet av hevn og trang om å knuse, tråkke ned motstand. Om som vi vet et attentat i Sarajevo som endte i skyttergraver og fortsatte med dolkestøts legenden, og runde to, kampen om tungtvann, gutta på skauen og tragedien Holocaust….? Som ennå preger vår tid. Flere generasjoner etter …?
Var det kanskje ikke egentlig bare en kolonikrig i større skala? Fra å slåss to ambisiøse nasjoner i front, så skulle alle være med? For å vise at Rule Britannia og Vive la France setter foten på nakken til der Kaiser og hans kumpaner når det skulle være? Det føles mer som en beef i skolegården hvor fettere og brødre dukker opp fra alle retninger , enn en ideologisk kamp for en bedre verden.
Det er lett å skjønne verdenskrig nummer to. Det handler om et menneskesyn og en verden som få vil ha, fordi den undertrykker, ødelegger og råtner opp en fremtid for alle.
Men den første.?
Som et kommentator spor fra en youtubedokumentar med KI manus . «It serves as a reminder of the human struggle for…»For hva?
For eventyret man søkte som ikke ende mer erobring og franske fortellinger? For vennskapet og gutta stemningen som døde hen og ble et ekko i tåka? For alle de unge guttene som aldri ble menn annet enn som gammel nok til å være egnet som kanonføde? For all den menneskelige energi og skapertrang, alt det man ville og drev seg til, framover framover… til piggtråd og feite kråker og rotter?
For den veldige undergang som ble så øredøvende stille …. For alt som skulle vært og blitt? For en vev og gammeleikskogtjukk avbrutt livslinje for en hel generasjon.
Gutter er gutter, og det gikk så galt, de marsjerte, krøp, sprintet, gled, smilende og gråtende, forventningsfulle, og livstrøtte, den eneste veien framover mot målet, mot hensikten, klatret de opp av de leirete gravene, opp stigene når fløyten hvinte …. Til det store intet. Som aldri ble. Til jorden igjen ble de slukt, hun som tar imot oss, for vi kommer fra henne. Men det gir ingen trøst.
Kanskje er det det det handler om---- jeg vet ikke om de var helter, selv om de skjøt fram motet samtidig med pannen i det unisone kampbrølet … Jeg vet ikke om de var helter, selv om man så på traumer som feighet og straffet sine egne med bly i skrikende urett. Jeg vet ikke om de var helter, selv om de som kom hjem var kun fragmenter av seg selv, i istykkerrevne lunger, uten lemmer og med helheims ansikt. I et hjem, en by og et samfunn som aldri forstod. Fordi stillheten var også hjemme. Mann deg opp, gjør din plikt som forsørger. De vil aldri forstå.
Men de var mennesker. De var menn, som trodde på drømmen og hva menn skulle gjøre for å sikre seg og sine. Mens lederne i kraft av sin byrd tok valg de ikke kunne eller ville forstå før det var for sent. Hvor menn føler i kraft av sinne, aggresjon og hevnlyst, for det er det som holder erobrende makt, og det som herder helter og vinnere
De var den tapte generasjon. De fostret barn der hjemme som måtte vokse opp med ideene og andres minner om hvem de var. De var alltid ment til å spøke og hjemsøke oss for alt de ville og skulle gjort. Livskraften ble borte ved Somme, Verdun, og lignende steder, som i grunnen bør uttales med en respektfull hvisken til menneskeheten har forstummet..
Så, fyll dagene fram til timen med freden, 11.11 18, klokka 11 med valmuer, sekkepiper og menn i sandbrune uniformer og rifler med bajonetter. Fyll dem med takknemlighet og ettertanke, for hva de var, hva de trodde på.. selv om tankene og ideene, drømmene, vyene, strukturene i samfunn og mellom nasjoner som kan falle eller styrkes er mektige, selvoppfyllende eller stående på kanten av stupet kalt hovmod.. så er hver mann kun kjøtt og blod, kun et navn og noens nærmeste. Men de var også mennesker, flammer av muligheter og uerstattelige som alle vi mennesker er. De ga sitt liv. De levde i dager hvor dette var et krav man ikke kunne snu seg fra om en ville ha selvrespekt og leve ut sin plikt her i det ene livet man har. Og i dette regnskapet telte hver bloddråpe og hver hånd som kunne håndtere et våpen mer enn den udødelige ukrenkelige frie menneskelige sjel. De ga sitt alt. For at vi skulle ha det bra, leve det livet vi gjør nå. Om vi ikke tror på det, så blir det ennå mer meningsløst etter fire år med slakt av menneskeliv. Det må være lov å tvile. Og tenke litt kontrafaktisk. Men om ikke alle som aldri kom hjem ikke trodde på saken, hva enn de hadde som hensikt og mål.. De ga sitt liv. Og noe mer kan man ikke gi. Kun ekkoet er tilbake av våpengny
Vi sier aldri mer 9 april nittenførr
Vi burde også si aldri mer 29 juli nittenfjorten
For at folk skal leve sine liv, og at ingen generasjon må leve livet for alle dem som ikke kunne, men skulle delt det med dem..
Margareth Atwood – the year of the flood
Denne dama vet å skrive dystopier… Miljøvernkult og livet i en framtid vi ikke akkurat vil ha. Interessant å se blandingen av pest, religion og god gammel overlevelse…
Madeleine Brent Tregarons datter
Fantastisk da jeg var 19. Nå var den virkelig ikke noe særlig… Ikke en gang Lucien….
Helene Guråker – ned i skjul
Først handler det så mye om sex at det blir kleint og teit og too much. Så går det over i pedagogisk samtale via undetvisningen, og så handler det om samtykke og menneskeverd.. uff
Katrine Tapio – naturmagi
Likte den.. for bekreftelsen på alt jeg gjør, og for illustrasjonene
