en gang ( kjærlighetsdikt)

En gang var du i livet mitt
hverdagen liksom
men
du ble aldri en vane
eller tatt for gitt

hvert øyeblikk med deg
var dyrebart, og fikk hjertet
til å slå  raskere
litt ekstra for deg

og jeg pustet
noen ganger
bare for å se deg,
og være nær deg

eller sånn kjentes det
et streif av berøring
et smil
en bekreftelse
om at vi søkte hverandre

så dyrebart
og sjeldent
så sterkt
så mye
så håpefullt

et bittersøtt minne
fordi jeg ville så mye
og du besvarte ikke det
da

Men du var der
i  denne min verden, på telefonen
i møter når veiene våre krysses
og så ble de ikke bare krysset, men tvinna

og så  vi drev fra hverandre

men du var der.
i  min verden, på telefonen
du var der
hadde vært der
om jeg hadde ringt
en gang til...

Og så...
så....

slik jeg aldri kan dra tilbake til da vi møttes  den gang
slik jeg aldri kan viske ut et eneste øyeblikk
slik jeg ikke kan endre noe slik at vi åpnet oss for hverandre før


så kan jeg ikke nå deg

du er tapt i tiden
tapt i fortid
og i blant stopper livet mitt opp
og jeg er tilbake
i et bilde
en spasertur
hånden din i min
duften av håret ditt
stemmen din
det du sa
og jeg sa
og sollyset
og fjellene
og all verdens muligheter ..

og det at du var der
i mitt liv

det står som sten
selv om min tilværelse nå
er alt jeg vil ha og leve i

så glemmer jeg aldri deg
og hva du betydde
hvor verdifult det var
bare du stod i døra,
og smilte



jeg håper du vet
at ...
det var så verd det...
vi møtes vel der da..
i spennet mellom tid og minner
der allting er søtere enn slik det var
der drøm og fantasier aldri helt gir slipp
og blir til en egen opplevd virkelighet

alltid i en del av mitt hjerte...

på fisketur med månen

Jeg vil på fisketur med månen
Han skal være krok og skyene mine seil
Jeg vet det er glimmer i der oppe i havet
Der det skjulte er gjemt i en kveil

Jeg lenges etter å favne det dypet
som drar meg ut i det som må bli
Det er som min sjelefisk vil sveve
Og ut i dønningene gli

Det osean som lokkende drar meg
ut til mitt hungrende selv
Har gitt jorden duften av fukt
Denne svimlende vårens kveld

Jeg visste det ikke før dette nuet
At jeg ville ha fangst på åtet
Nå kan jeg ikke annet enn
Å følge kallet på denne gåte

Jeg lar havet sluke selvet
Og ta hva det vil ha
Slik at en drøm kan la seg lokke
Og jeg den på land inn dra

Jeg skal hente den av sigden
Og holde den i min indre flo
Så slippe den tilbake
Over en pastell farget glødende bro

Så får vi atter skilles
Den fornemmelse av enhet og jeg
Fordi den er der ute i horisonten
Og forbinder det store altet og meg

Hvem tenker vel på ebbe
Når den hvite natten er i flo
Alt anger i det som er der ute
For skapelsen er god

Om du oppsøker Jessheim, mitt sted
er det noe vakkert du aldri mer vil se
for ingen som passerer vil ane det
at mot himmelen avtegnet seg
en gang et vakkert tre
Som grenene mot himmelen lot bre

som de nå har hugget ned
De ynkelige kre!
Mitt indre finner ikke helt fred
fordi det borte ble
og bare stubben er ikke nok
til landskapet å kle,,,,

Huldreblod

Jeg kan løfte tusen tak
og likevel ha ryggen rak
Jeg kan eie tusen drømmer
og lengtes dem i strie strømmer
Jeg kan tåle nattens våk
for å gledes over solrødens språk
Selv om du har vanskelig for å tro,
det er mitt rene huldreblod

Jeg kan saume tusen votter
trå med min hund i tusen slåtter
Jeg kan tine  frosne rim
og kjenne igjen en fossegrim
Jeg kan tale med tusen ord
om der vi lever, elsker og bor
Det å få alt til å  spire og gro
 det ligger i mitt huldreblod

Jeg kan ved urett bli stormens vrede
og dele med deg den lille glede
Jeg kan si deg hva jeg tenker
smi deg inn i mine tusen renker
Jeg kan bruke  smedemakt
men  stå for alt  som jeg har sagt
Slik bygger jeg en gylden bro
Det ligger i mitt huldreblod

Jeg kan  da også til meg binde
deg og ditt og bli din kvinne
Det du ser er det du får
Du kaster selv dine egne blår
Og av meg finnes ingen maken
halen skjules selv som naken
Hva jeg er,  det  sa jeg  jo
det skyldes ratt mitt huldreblod

Bergtrollet

Bergtrollet sutrer ,i brystet er sting
Adamskrypa skjønner jo ingenting.
Han kastet hver stein med egen neve
De fløy og falt, fikk bakken til å beve

Han siktet på spir, på prest og på fant
skjønt hver stein der ligger, lite han vant
Nei, dette kunne ikke være på verre vis
Æren og jobben den blir gitt til IS!

vakre ord - til meg...

Når så mange ord
skal settes i ett system
Da sa det stopp du

Årene fløy så fort
Alle ting en burde sagt
Og ikke gjort

Midt oppe i dette
Står Eirin ett sted
i mitt liv
Ord ,Eirin
Ord delt
Disse bokstavene
Satt i system
Om enn aldri så usystematisk
Alikevel så betydningsfulle
Råd pakket inn i sitat
Livsmot lest opp
Som til en diktat
Vidd , sjarme og dype tanker
for smått
Og stort
Hjertet banker
Jeg får ikke sagt
Hvor mye du gir
Gjennom ord

Jeg ville gratulere
sammen med flere
men ord
Kan sitte hardt fast
Så,jeg samler dem sammen
Og sier kort
Du betyr noe for meg

 

( takk ullodda mi)

om du har noens hjerte i hånden din

far varsomt med det
når det ligger der
i hendene dine..

og om du ikke
vil gi ditt hjerte helt
og fullt tilbake
men heller nøyes
med  å stryke ham
lett over kinnet...

så gjør det
kjærtegn varsomt over kinn
føl deg beæret over gaven
og gi den så tilbake
mildt....

For når noen har gitt deg sitt hjerte
så bærer du hans liv i dine hender.
Sett ham varsomt ned ,
som en fugleunge i redet
som skal fly langt,
til det land den hører til.
 

venter

Venter

brune lengtende øyne
ser meg, men ser forbi
selv om jeg er vennlig
det er ikke meg han venter på.
med et sukk legges et bedrøvet hode
på sølete labber
og lange blikk
mot inngangen
tålmodig
og trofast..

...undrer han
når kommer
den han venter på...


en skal ikke
hilse påog forstyrre slike
som venter i bånd.
av mange grunner
men den viktigste
er at du er ikke
den han venter på...

som venter

Oslo S , en sommerdag i 2000

På Oslo S
Solen steker
det er deilig mai
ettermiddag, ennå ikke
travel
De står der lent mot et lokalruteskilt

Hun, begravet i hans
tynne jakke
ansiktet i stygge
grimer, matt av tårer
Trett av å holde igjen
vet det er for sent
men vil nyte de siste minutter
late som ikke et tog kommer
for å ta ham med

Han, med sola i fjeset
selv om capsen er trukket ned
Holder henne omfavner passiv
rolig aventende med tankene
et annet sted
- lysere triveligere, annerledes.
Han er allerede der
Lar henne holdes ,det
er for siste gang
Han har vunnet sin frihet


Sett bakfra ser de ut
som idyll og harmoni
Hun trykker seg nærmere ham
snuser inn de siste sekunder
duften av akkurat ham
Han fester ikke grepet
men bevarer trykket
ansiktet mot himmelen
Snart er han fri
Jeg setter ned koffertene mine
ved en ledig benk
Tar opp en bok
sjekker klokka, det er ennå
tid nok til å nyte dagen
før rushet setter inn
varm sol
Et lokaltog kommer og går.

Tispa, egen poesi - fra 2003

Tispa

     

22.03.2003 (skrevet 18:07 22.03.2003)


Jeg er
gammel nok til å skue landskapet
Moden nok til å være det i luften
registrerer det som er verd å lukte på
Hva som dufter uinteressant
og livløst
Ser de unge hannen bruse seg opp
med uslipte kjever
men visdommen min overser dem
Bortkastede skinnangrep og falske fakter
Ute etter å leke og yppe , ikke forsørge
Skabbet i pelsen, javel..
Men han har overlevd mange vintre
Han har sett lignende enger som meg.
Mettet seg på dyr, beitende på samme drømmer
Ingen kranglete gretten lederhann
eller en strebende hissig ungvalp
Men en som følger spor
- Og månen
Kaster ikke bort tiden på halvvoksne valper
Eller de fra flokker som aldri blir min
som har som mål å drepe løver
- men aldri kan stå for det.
Grå i min pels
men jeg kjenner luktene, vibrasjonene
og lydene omkring meg.
vet når jeg skal jakte
Eller la rådyret gå.
L