Flere Eiriners univers???

Nå skjønner jeg ikke noe...

jeg begynte å blogge i 2011. Og kalte bloggen min Eirins univers. Vi er jo ikke så mange som heter Eirin liksom.
Men så virker det som at hver gang en Eirin setter i gang en blogg eller en side på nettet så hekter en på "univers"

Vi har en velværeside på Facebook : https://www.facebook.com/Eirins-Univers-347877915405106/
Og vi har flere blogger :
Her er en fra Spania.. : http://universoeirin.com/
 (såpass kjenner man til spansk...)

Så googla jeg "eirinsunivers tattoo" for jeg ville finne ut datoen for når jeg tok ting-tattisen min.
Gjett hva jeg fant : http://eirinm.blogspot.no/2012/03/tattoo.html
Hun har også blogga siden 2011, så hvem som kom på dette først... tja..


Så nå er jeg satt ut... min blogg kan jo ikke hete eirins univers når det er flere som heter det...
Hva gjør jeg nå? Har endra til kokobananas makeløse univers, men det hjelper jo ikke stort..

Krok? Hjørne? Boble? Klode? Plett? Fandom?

Hva gjør jeg nå??

Her må googles, og tenkes

Eirin kokobanans  makaløse univers- med bokmerke og sorte poser - duger jo ikke.

Eirins arena
Eirin skriver det hun tenker?
Eirins  rablerier
Eirins:
-  side
-blågg
- usensensurert
- der fikk jeg sagt det!
-Ærlig posta


Redigert : da ble det ærlige Eirin.så fikk jeg sagt  -det-
Sånn..

:-((((

Når jeg er møkk lei meg sjøl, hvor lei er ikke andre da??
jeg holder jo faen ikke mål..

I got a stiffie

Why me??

Stiv og øm "styggefinger"  på høyrehånd. Trodde det kunne ha noe å gjøre med for mye nålebinding, jeg har jo hengt i de nålene siden  oktober, og sydd mer enn jeg har måttet, også på grunn av disse uformelige.. ja..

Så da i la man seg selv nb-forbud i en uke. Ikke noe hovent, men stram over ytterste leddet, og går ikke å bøye helt inn i handa.

I morgen har det gått en uke.

Blitt noe bedre?
Næh.
Stiv og øm om morgenen, men bedre når jeg bruker den. Best når jeg bruker den faktisk...
Det gjør i grunnen vondest når jeg sitter på pc, for da  stikker den bare rett ut , og stivner kjapt.
Så jeg prøver å skrive litt med den. Og da blir jo både skrivehastighet og ortografi en helt annen dans..
Hmm

Klaget min nød til mamma. Hun kunne fortelle at dette nok var slitasjegikt i små ledd, en liten familieforbannelse, så nå skjønte jeg endelig hva hun snakket om..

Vent litt? Slitasjegikt? jeg? I en finger? Sånn ut av det blå??

Nei vent nå litt...

Så, jeg ignorerer smerten, holder meg varm, bruker den så den holder seg myk, hekler lapper, selv om det er gørr, og gir meg selv en uke til unna nåler og votteproduksjon. Da får jeg håpe at doktoren  kan gi meg noe remedie og litt håp. Overanstrengelse..
 jah!

Si noe stygt til meg, snurr meg rundt og tupp meg i baken...

... og jeg faller i krampegråt uten å vite hvor jeg dreier hen...
Neida, ikke helt sånn, men det er litt... utmattende på denne tiden.

Jeg skylder på jobben. Ja, det er bare sånn, blir bare mest forundret over at jeg lar meg overraske hver gang. hvert forbaskade år
Har bare ikke noe valg. Det skal vurderes, det skal settes karakter og det skal dokumenteres.

Og med avgangs elever så blir det litt ekstra alvor over det.
Derfor føler jeg at jeg ikke har hatt normalarbeidstid siden høstferien. Tjohei, så var det konferansetimer, med flere timer på å skrive tilbakemeldinger, og flere kvelder med foreldre og elever, for å snakke om fremtiden

Ja, det må gjøres, og jeg har ikke noe mot det.. det er bare.. så mye.

Så begynte bunkene å komme igjen. Skrivedager, og småoppgaver, som ikke er så små når de kommer i bunker på flere klasser.
Spennende , og morsomt, og kjempegøy å se utviklingen,
Så, jeg har ikke noe i mot å gjøre det, det bare... blir så mye...

Og nå er det tentamenstid.

og livet.. og jula..
For det skjer jo saker. Ikke forutsett..... Og jeg har ikke noe overskudd å ta det ut på. Kontoen er tom.. Rød energi på kontoen . Og rød energi er sinna destruktiv energi.

Jeg er bare så ømskinna som en usmurt brite etter en dag ved Rivieraen.
Jeg er lei , sliten, og like intolerant om et klanmedlem på  Black Friday..


Jeg dytter alt ubehagelig og ugjort unna, inn i skapet merket med SENERE.
Det er bare det at det skapet begynner å bule ut i treverket... Som bare en tegneserieskap kan.


Jeg stenger virkelig hele verden inne i det skapet akkurat nå, sånn kjennes det i allefall

Julepludring  på facebook og i pausene?   VEKK! DRITER JEG I!
Andres problemer? VIK FRA MEG!
Andres liv og nyheter og oppdateringer? RAKERMEKKE!
Gode forslag fra kollegaer til timene ? HVEEEEEEESSSS
Hybelkaniner? JOIN THE CLUB OF MISERY ELLER GÅ OG LEK MED STØVSUGEREN
Burde du spise det der? HAKKE DU NOE MED! STIKK! ELLER JEG BITER!
Bøker, filmer, håndarbeid .. JEG S A SENERE! I ET ANNET LIV! INN I SKAPET MED DEG!

Det er jul snart? Gaver og sånn? HAKKETINÅ
Du har ikke noe stort restelager i år, du husker det?  JAAAADAAA! INGEN VIL HA DET JEG LAGER ALIKEVEL. DE VIL BARE HA KARAKTERENE MINE . PELLDEGVEKK!

Og så da.. har man meldt på kjære Mack på stevne i helga. Sjakktrekk du...
Jammen godt jeg har jobbet med dette programmet en stund..
Så da må en jo terpe, og dytte de nervene inn i et eget skap, bare for seg selv, men det tyter jo jaggu  ut der også... og skramler og bråker. Poltergeist

Og en må ha en plan B, i tilfelle han ikke holder tempoet jeg ser her hjemme på trening.
En B.1 for om han er kjapp og på, og da må jeg ikke sulle meg bort og nøle, og en B.2 om  han er treg og snusen..

Jada, vi skal ha det MORO på banen, og jeg skal ikke bli sint, eller kjefte, og jeg skal ikke gå i kjellern, ta det som en trening.
Men det hadde jo vært gøy å få dette til denne gangen
Være seg karma, flaks eller godt arbeid , det som måtte være utslagsgivende..
Hadde det bare ikke vært nå... hvor jeg ikke tåler noe som helst.. Hvor jeg bare...

Så jeg tenker : etter den 14, da blir det saker... Da kan jeg få tatt unna det siste av oppgaver..
jaaada... På 4 dager??????


Hjelp!!

Ja, jeg vet det går over. Lover å smile og være handtam, men du får meg ikke tilbake blant menneskene før stevnet og disse bunkene er historie.
Og juleferien?
Farken så fortjent. Og det gjelder alle som må stappe nisser og blinkande marakkels et sted peppern gror, til de får hue over fonna igjen!
Om julestrømpa passer, træ den på, folkens!!

Så, til bunkene--

om å finne veien

Jeg er veldig glad for at veien til Gud visstnok går gjennom Jesus..
Men når jeg vil til Kløfta gjennom Jessheim så trenger jeg en buss. Amen

frustert.....og lusen

Jeg ønsker meg en verden der unger ikke slenger med leppa som et ekko av de voksnes holdninger.
Og at voksne kan lære seg folkeskikk..
Og at jeg kan være så blid og trivelig og smilende  som jeg alltid er i de fleste situasjoner.

Men jeg er ikke der akkurat nå... Og da er det vel sånn at verden ikke er der heller..og at det er en sånn dag.

Faen heller!!


Det er så lenge siden jeg har måttet gå i butikker og på offentlige steder med blikket.. Over hundre kilo siden på min manns kropp. Over halvannet år siden

Men så kjenner en at en må i beredskap.Og jeg har ti års erfaring. Det prikker nemlig i nakken.

Det begynte mens mannen fant handlevogn. Jeg kjente blikket. To guttunger  , 11-12. De verste. Jeg sjekket en gang til.. Jepp. De skotta på hverandre, fniste, himla med øynene.Trodde ingen andre så.

.
Så jeg sendte den ene som fremdeles fniste og lo det sinteste blikket jeg hadde : jeg ser deg , dra til deg øya din dritt!
Det funker.  Alltid.
Det har visst noe med modning å gjøre, å frigjøre seg, å få egne meninger og bli et selvstendig individ.
Men ikke pokker om min mann skal ofres som bidrag til noe forkvakla pubertal flokkmentatlitet-male-bonding. for skitunger..
Kan de ikke melde seg inn i speidern i stedet? Eller finne på en kul breakdans til skoleavslutninga...?


Det må være noe med sommeren, og kroppetiden.
For da vi kom ut med solstol ( dagens kupp, huhuuu), og matvarer, passerte vi en guttunge på 5-6, som satt på rekkverket med en is, hans søster, og en far med nesa nedi en smarttelefon.

og så kommer det fra småtten:
" De der var sjukke!"

Hva gjør man?
Jeg flekte tilbake:
"Sånt sier man faktisk ikke! Det er svært uhøflig. Du skulle skamme deg!"

Da vi satte varene i bilen var mobilen i lomma, far satt foran gutten ,tett opptil og hadde tydeligvis "samtalen"
Bra.
For å få på plass solstolen ( yaaay) måtte en pose med bilsøppel ut, og søppelkassa var ved dem.
Jeg slåss med posen, som selvsagt ikke var strømlinje formet og lett å stappe nedi hullet.

Svært lavt, og nærmest uhørbart hører jeg
"Beklager det der"
Hadde han snakket høyere, høyere enn knitringa av posen, hadde han faktisk prøvd å ta kontakt med meg, ikke bare mumla, fordi jeg tilfeldigvis måtte tilbake, hadde jeg vært i et annet humør, hadde jeg vært den tilgivende engelen jeg skulle vært hadde jeg løftet hodet og smilt.Og sagt det var greit.

For vi skal jo tilgi, vi vil jo tilgis, når vi gjør noe dust.
Men jeg greide det ikke, fremdeles sint.
Så jeg bare lot som jeg ikke hørte ( ganske lett, kronglete pose, og en hvisken som ikke hadde blitt hørt på en nattstille canpingplass...)

Og  et halv minutt senere i bilen, så følte jeg meg enda verre.
Fremdeles sint, forbannet over at det  tydeligvis er min møkkajobb å fortelle andres unger at en ikke skal kommentere stygt om andres utseende
Rasende over å nok en gang måtte se meg over skulderen når jeg er ute med min kjære.
Og jeg kjente meg smålig over at jeg ikke kunne være storsinnet og si det var greit når far tydeligvis hadde vett nok til å mumle fram de passende fraser.For en dårlig far er han jo ikke.

Og jeg hater å føle meg smålig og forurettet, for da er ballen på min banehalvdel, og da må en jo vurdere om dette er verdt å gjøre noe ut av,  er det liksom så farlig....? Og da må en ha en sabla god grunn til å si at ja, dette er ikke noe jeg tar lett på og feier bort.. Og da er en uansett nærtagende. Og det er jo verre enn at noen er ekle.... For  da har en jo ikke noe å furte for

Og nei, en kommentar fra en lite knøtt ( som burde passe lørdagsis-inntaket sitt i framtiden, gitt den verden vi lever i) er ikke store greiene
og nei, jeg har ikke gått opp så mye i vekt igjen at det er "naturlig at unger og sensitive reagerer", og det var sikkert ikke sånn ment...

Men det stopper ikke det faktum , at når verden er som den skal være , så driver ingen og kommenterer andres utseende . For det har de ingenting med.
En passer sine egne saker og fokuserer på det som er viktig her i verden.

Og neste gang jeg bæsjer på leggen ovenfor, så skal jeg gjøre mitt,om jeg ikke har gjort det før og legge meg flatere enn et hviskende tamt unnskyld. Det har jeg lært av min mamma

Vinterferie

Det er vinteravspasering... O fryd...  Og jeg nyter det.. . Besøke familie og kjære, pitle litt med en rettebunke, gå tur på dagtid med gutta, og bare, ja... ta igjen usette filmer og serier.. Sove til en våkner... lese på senga..

Men vinterferie har ikke alltid vært slik en rosehage.
Og alt jeg nå skal skildre  med smerte og pinsler, lik pappillon som kom seg unna øya og skriver sine memoarer, vil søstra mi signere under på som Besteste Barndoms Minner- Evah!!

Der fikk dere den , dere som mener vi er så like.

Jeg hater snø, det er ingen hemmelighet. Men jeg liker snø som naturfenomen og kulisse.. Jeg vil at den skal være der sånn at en  kan bekrefte at Moder Natur er i balanse. Og velkommen på julaften, og litt ut i januar skal den være...

Men  fra det å mene at snøen har sin plass til å ville ha noe med den å gjøre.... der er det et uoverstigelig gap..

Jeg kan stolt melde at  siste gang jeg hadde plank på beina var påska 1988...
Og den person er ennå ikke dukket opp som kan bryte den rekorden og få meg utpå den galeien igjen.

Vinteren 1988 var jeg konfirmantspire, og slo et slag for eldresaken.
Var det ikke på tide at mormor og morfar fikk litt ungt blod i huset... i en sådan stund??Sånn at ikke hele familien var borte på en gang?
Antar at de ga opp.. eller synes jeg var stor nok

Så fra den dag det påfølgende år ble påske og vinterferie  levelig.. Busser til byen, kafebesøk, venninnekvelder, krokus på Glemmen vgs... lukta av fuktig jordbakke og fjorårets hundebæsj slår lukta av gassbrenner og  klister på bak-glatte Madshus anyday. Dagbokskriving i god belysning, og tilgang til radio for opptak av drømmekassetten 24/7..
Telefon.. Åh.. hvilken luksus..


Hva var det som var så fælt?
Vel, hele pakka, men det kan oppsummeres  slik : Total mangel på komfort.
La meg eksemplifisere.

Vinterferie betydde Hallingdal og ski aktiviteter. Ski som i bortoverski..
På flata og på fiskebein.. og som i plog.. Som i lang lang rekke...

Andre former for ski fantes ikke i min barndom .Og det var vi ikke alene om, tror jeg. De få som i klassen snakka om "Kjerringåsen" og slalom, snakka akkurat så høyt at en oppfattet at dette var overklassefint.. I den grad det var noen overklasse å snakke om i våre kretser..
På skidager var det også  i skoleregi bortoverski.. Arrangementer  til bakken i Trysil med buss dukka ikke opp før på vgs.. som frivillig alternativ.
Og som engstelig unge som allerede var avvent på karuseller ( morsommere som voksen, men aldri morsomt nok...) så skulle det bare en påminnelse om min tremennings påske med gips og i stol,  før jeg skjønte at slalom var vondt og farlig..
( for meg lød det som en helt super påske, men det kunne en jo ikke si.. Ikke noe ut og virk -press, sitte i fred og ro.. hihi)
Foreldrene våre var ikke slemme, men en juger jo litt for sine små, sånne halvskitne hvite for å unngå  å forklare for mye, å sette i gang en diskusjon..
(Isbilen er utsolgt for iskrem , når det ringer i bjella og  slikt...)


Hytta var heller ikke spesielt luksuriøs, for å si det mildt..
De vi leide av skjønte aldri helt hvordan vi fikk plass til 8 personer inni den, 4 små og 4 store, på det meste.. Vel , vi var jo Utendørs mesteparten av dagen, enten på tur, eller for å leke, og vi la oss på skift. De som lå innerst måtte legges først.. felles do, og tannpussrutiner, i flokk.De siste årene  var vi bare fire, og da ble det jo litt bedre plass.
Ikke noe traumer etter det enkle livet  . Jeg synes at hytter med strøm og kabeltv i alle rom er råjuks, bare så det er sagt. Det skal være stearinlys og utedo.
Så, det lå ikke der heller.


Men det var så mye som jeg ikke hadde lyst til, så mye PES!!!!
Og at en ikke hadde noe valg på aktiviteter. Og da blir privatliv så hellig at det blir latterlig...
Mangel på batterier på tællekællen er jevngodt med tyveri av  mobil, lommebok og pinkoder i 2014.. hvor fanden gjør en av seg..? Hvordan finne sin indre ro?

 Her er greia, den grumme sannhet, i kronologisk rekkefølge:.

¤ Selvsagt begynte det lenge før avreise. Det begynte med en del av en samtale :
 når vi drar til hytta til helga, så skal vi _________..
Vi må huske på å ta med._______ når vi drar oppover til vinterferien.

Jeg ignorerte etter beste evne...  Det man ikke tenker på, det er ikke der...
Men så kommer de illevarslende tegnene.. Mamma er nemlig sånn at hun begynner å pakke over en uke før hun drar noe sted.
Så, da dukker det jo opp, fra mørket på loftet  skistøvler på fryseboksen ,som skal ned , en etasje, pappa som må preppe pulken som brukes til frakt.., hauger og lader med "ferie kostymer..." dukker opp hist og her.
Kravet om at  en må Engasjere seg blir mer høyfrekvent
Pappa spør tre ganger om dagen : Gleder du deg  ikke til at vi skal på hytta da, Eirin?
"NEI!"
"Joda, det blir så hyggelig så"

Og en må prøve skiklær. Den slappe treningsdressen fra Ellos passer fra år til år  , og fungerer som innebunad på hytta. Den ligger fast der oppe, og er årsaken til at en sjelden finner meg i treningsbukser i dag.. det er øgli, ikke avslappende..
Og alle utenom meg gleder seg.. Ateisten på gudstjeneste liksom...

¤ Avreise dag...
Forventningene er på topp... jeg er en kommunist på Wall Street.  Jeg har pakket.. En liten bit av siviliasjonen blir med. Bøker, kassetter... Ja nettopp.. Det som tar plass..og derfor rasjoneres. For lillesøstre skal også ha med leker.. Og leker har til alle tider siden pinnedukker og kongledyr vært volumiøse... Skaper utrygghet å ikke vite om det er nok.. Her står det mellom galskap og overlevelse ...
Når avreisedagen er der, skal alle tidlig opp, ikles halvskiantrekk.. Skibukse, snowjog, strikkegenser og anorakk. Resten skal ligge tilgjengelig.

En blir pakket inn i bilen som en del av mengden collie. ( Part of the crew, part of the ship prinsippet)
og bager , poser og pikkpakk omslutter en kjapt. Jeg ser knapt søstra mi over haugen.
Vi sitter på saueskinn i ulike nyanser, for å sette standarden. De fellene skal følge oss hele ferien.. Fra bilseter, til senger og på utflukt.
Vi var seine med å skaffe oss skiboks, så pakking foregikk med blekkspruter og med takgrinda som utgangspunkt. Helt fram til slutten av 80 tallet..
Jeg fryser. Men det nytter ikke å klage, og ikke er det stemning for det heller, det strammes, og peses, bilen humper opp og ned.. jeg sitter jo bare der og klager mens andre står på for å komme avgårde... Jeg vil bare ha fred og ro...og være varm.. As if..

Vi starter. Hektisk "nå skal vi ha det hyggelig" stemning. Det pleier å gå bra, om syrran har fått tabletten sin.. Om ikke den virker så blir det lokale ubehageligheter. Det er her bagasjemuren kommer til sin rett. Bilsyke- beskyttelse - kan ikke lovprises nok...
Men småsøsken må underholdes , og det går jo sjeldent lydløst for seg. Mamma og pappa synes det er mer hyggelig om hun synger enn om hun spyr, og nå Har Vi Det Jo så Hyggelig, så jeg kobler til Sandra Cretu på tællekællen .Venter på bedre tider. Good luck to me...

Rastepause . Orasje matboks med brødskiver til alle mann.  En får tildelt brødskive med standard pålegg, så det er ikke så nøye hvem som får hva..
Vi fyller  bensin, og jeg stormer inn for å hamstre batterier. Og lesestoff. Og  nyter sivilisasjonen, siste utpost, før kaktuser og ville indianere...

Vi klatrer oppover i landskapet, og kanskje blir det iskaldt i bilen når kjettingen må på.
Pappa inn og ut , kløner og får det ikke til med en gang
Det kalles herding.Bli vant til det. Svingende tempraturer...Bygger karakter!

 Heldigvis er det bilvei nesten helt fram. Det betyr  at vi ikke er avhengig av lokale scootersjåfører, så vi kan dra når det passer oss.
Vi ankommer. Ut i kulda. På med snøsko, gamasjer, luer, votter, pulken tas ned... ( om en har sovet i bilen nå, så blir den overgangen til virkeligheten noe  smått grimt..)

Vi fyller opp sekker, pulk, tar på skiene , og går i flokk og følge til hytta.
Mamma og syrran inn. Mamma for å  organsiere ( lav terskel for å gå i veien), syrran for å... vel, ikke hjelpe til med å bære iallefall...
Det gjør jeg og fattern...

Mørkt. Masse fåkkings snø. Helt stappa møkka mørt..og iskalde senger.  Stakkars den som må på do i løpet av natta. Lommelykt og følge om en er liten. Syrran har gode minner om å synge for sauene med utedodøra åpen.. Ingen sauer om vinteren, sier jeg bare...


¤ Hytteliv :
Våkne tidlig av pappa som river avispapir, og er kvikkas. Radioen på. Jeg er ikke klar. Blir flerra ut av drømmer.. Fester blikket på lommeboka som ligger med bildesiden bretta ut over hylla over meg. Flammen.. så langt borte.... nære i sinn, men uoppnåelig på alle plan... og fysisk svært fraværende...

Skramling, dører opp og igjen... For mørkt til å lese, eller nå en kommer inn i en bok, så skal en stå opp. Det er frokost.
Ikke noe sted å legge seg godt til rette... For det er ikke plass, eller det er mørkt.
Ut på tur hver eneste dag. Sliten. Blir pusha fremover, kaldt, ( stort sett god smøring, kom ikke her)
Forbaskede eviglange Løkenvannet..... tråkke tråkke i gamle løyper... Falle i dyp snø... Æsj.. Rasting,  så fort en er i leke humør etter at brødskivene er fortært så skal en gå videre) Vi Har Det Så Hyggelig..

Tilbake på hytta. Tusen ting som skal gjøres ; hente vann, hente ved, tømme bøtta, koke vann til absolutt alt, sette seg opp, ikke ligge sånn og breie seg. Vått tøy, ekkel treningsdress.Bytte stearinslys når en begynner å bli bekvem
Hjelp til med oppvask, hjelp til med pådekking... dekke av, sette inn.... *stress*
Så fort en setter seg til, så skal en gjøre noe annet..

Det er dårlig med lys til dagboka, batteriene går unna. Det er lang vei til Bygda ( jada, vet det heter Sundre) og alternativet er  P1.

Frossen melk, stadig tørrere brød, måke vei til do, gnagsår på snowjoggen, så ufattelig mye klær og dill....

Å aldri få være helt i fred, men hele tiden på ank , fordi en skal engasjeres i ett eller annet..

¤ Hjemreise 
Kan ikke komme fort nok avgårde... Helst så en kan lese hele veien i dagslys.
Masse  akking og oiing. Mattsoparen Gunda gjør ikke god nok jobb, alle er i veien, hytta skal stenges, jeg er den lykkelige prinsesesse blant de misnøyde bøndene.. En må vokte seg for ikke å være for munter.. Da kommer høygaflene..
Jeg skal hjem!!!

Og hjemme er det blitt enda lysere..enda mer vår. Og det er lenge til neste gang...
Mormor og morfar som ventet hjemme hos oss, med ferskt brød og nytt pålegg. ...


Jeg putter alt dette i boksen  for "overlevelse under ekstremt ubehag" og i kartoteket under :
 "ikke alt var bedre før"


Såklart, joda, det  var mye positivt også. og det skal jo også nevnes..


Maten. 
Mangel på stekeovn skaper kreativitet i matveien. Stekepanneostesmørbrød ga halsbrann i flere døgn, men det var det verd..
Lørdagsfersk loff med bokseskinke på påskeaften.
Skipperkaker, halvstivt frossent sjokoladepålegg ( må bli tjukke lag, det...). Rasjonert, men velkomment godteri og nammis til kaffen. Mamma våga seg ikke på noe kornmokjeks  med brunost der i gården nei..
Håndvispa vaffelrøre, fersken på boks, med like håndpiska krem. Iskald sitronbrus fra Brushytta..

Aktiviteter som ikke handla om ski og husarbeid :
Brettspill og kortspill , påskeradioen med auksjoner på skikjendisartefakter. Da Sandra lå på toppen på ti i skuddet. Måneskinnsturer, slikke på istapper, grave snøhule, appelsin og kvikklunsj ved kortrast, å få slange seg i sofaen og lese, i overskuelig tid, gjenoppdage gamle blader...,


Fornemmelser av:
-sola som går ned over Sangerfjellet og lager gyllend blåtime
-lukta av brennende ved
-Å suse ned lange slake bakker
-Endelig å komme opp på høyden og se fjellene.
-"Hva skal vi smøre med i dag" samtaler mellom pappa og de som måtte passere.. Debatt hvorvidt det skulle være blå eller grønn swix, og hvem som  hadde smurt seg bort av de forbipasserende. Påståeligheteter på høyt plan, domfellelse over de som garantert hadde bomma....
-Fluer som ender sine unge søte liv i edderkoppnettet.  ( betyr at det er varmt i hytta, som er en god ting)
-Lengte hjem, herregud som en lengta hjem..... Søtt og vondt på en gang.


Skal  en dra med meg på hytta så er det bedre fra mai til oktober.
Løkenvannet ikke noe alternativ det er blitt myr.., det er søte sauer, en fryser seg ikke til døde, sprakende farger på markblomstene, verdens vakreste og blåeste forglemeiei, sauebjeller, fine farger, og lengre leselys...

 Og  ja, da kan en synge med døra åpen på utedo!!

Min vinterferie nå  blir akkurat som jeg vil ha den.. Hyttefri....  yum!

kilde : M

Fandenivolsk fon

 Da er konspirasjonen et faktum..
Trodde konflikten med læppen var mer enn nok
Mobiltelefonen min hater meg.. Den slår seg av uten at jeg tar i den, enten helt uten at noe skjer med den, der den ligger på bordet, alldeles Viggo eller når jeg prøver å ta imot en samtale.
Eller, så,( min favoritt ) står jeg igjen midt i samtalen , med en person i den andre enden av linja som papegøyiserer : halloo? Hallo??
Når den restartes så er batteriet fra full grønn til gul, slår seg av, fra gul til rød,  og når jeg restarter, opp på halv grønn!Arghh

Skitkul..

Så da får en skaffe seg ny da. Moro med sånt abbonemang!
Hater det.. Av flere grunner.
For det første fordi jeg må.. duppeditter skal holde en stund, og telefoner i allefall ett par år.
For det andre fordi jeg ikke får bestemt meg om den er føkka nok, eller om jeg bare er storforlangende.Den funker jo stort sett, det er jo ikke sååå ofte... og kun den siste uka..
 For det tredje fordi jeg tenker på miljøet. En skal faktisk ikke ha n y t t hele tiden, bare fordi...
For det fjerde så er det et himla styr.


La meg utdype grunn nummer fire.
Veldig glad jeg ikke var nær min kjære mor sommer 2004 da jeg gikk fra Nokia til Sony med rund konsoll med dytteknapp i midten. Hun hadde skjems..
Har aldri brukt så mange stygge ord  i hele mitt liv. Til og med mannen begynte  å bli litt rød i toppen når jeg hysterisk typ Mrs Bennet hyylte "Steeen Arneeee, finner ikke uuuuut av dette...." for ørtende-ente gang
Det var et mareritt, rett og slett.
Men det gikk jo, kompetanse kommer, også til oss som ikke finner sjarmen i å "prøve seg frem"

Og en er jo glad i det en har på telefonen. Har kommet langt i spillene mine, har masse farger i drawsomething, og bare 400 coins igjen før jeg kan kjøpe flere bomber.
4pictures1word, det fikser jeg. Tar igjen det på en kveld..
Jeg har apper jeg liker, jeg har spilleliste og kontroll. har endelig lært med vekkerklokka
I like it, fidledidleføkkingsdee!
Trenger ikke noen ny læringskurve, capish?

Dessuten må en alltid regne med noe smådævelskap som  krever ekspertise.. Får ikke opp nett, simkort som fusker, you name it.. Snakke  med mannen i sjappa var det her, ja!

Gubben mener jeg bør skaffe meg Samsung
Solide greier. Akkurat som min htc..
men jeg hater Samsung.. Er det en mobiltype jeg aldri har klart å bruke når jeg har lånt andres mobil, så er det det merket der.. Ikke kan jeg slå nummer, ikke kan jeg legge på.. Bah!

men i følge mann er det noe annet med android.  verden er jo så meget smartere nuh..Hmf..

Taimvillsjåvv..

Tilbake i tørketrømmelen med ilder-sjelefreden min..

Problem løst!

Liker ikke!!

Jeg er et vanedyr..
Jeg vil ha alt på stell... Problemløsning som hobby for å få tida til å gå? Spør noen andre enn meg..

Jeg vil ha tingene mine i orden, og ritualene på plass.
Så når bilen er på verksted,  fjernkontrollen på dvd'n innbiller meg at den ikke vil. og jeg må se på tv i stedet, jeg må dele hotellrom,  og ikke får fri fra seminaret før etter barnetv og ikke ha tilgang på luksusgodene mine som kald melk, og rette leverposteien, så er ikke jeg spesielt medgjørlig..

Tror det er traumer fra en barndom med ferier der batteri var rasjonert, og småsøsken sang i bilen 4 år før walkman'en kom, og som sagt var det rasjonering på batterier, og småsøskenet sang noe veldig..
Det er gufset fra å  måtte ut på ski og våkne til opprevet avispapir og p1, på radio og der saftis er "unødvendig" Jeg vil ha harmoni , tilgang og kontroll

Det er nøye innpoda barnelærdom at det er ikke bare å skaffe og skaffe og skaffe nytt. En skal ta vare på tinga sine. Så da blir en jo ei  materialistisk  lita røy da..Som kunne trenge barnevalium da sprittusjen i sølv i 1985 ble oppsporet og ødelagt,  av nevnte småsøsken, og jeg knapt hadde fått forsølvet verden. med den.


Så nå som pc'n sannsynligvis har konka, med mindre mirakelmann M i mannens venn(d)ekrets har  en noe uvanlig røslig og mektig kanin i hatten og ett flerstemt syngende Ess med spesialitet Gregoriansk munkehymner i ermet, så er det nok et faktum... Motoren durer og går, påknappen lyser, men skjermen er så svart som humøret mitt..

og det friker meg litt ut..

Det er jo ingen nød.. internett har en jo på jobb, telefonen tar facebook, EFIT på fredag er uansett kjedelig, og ja, jeg får jo låne læppen til gubben. han har jo fler. Det finnes bøker, strikketøy og hunder som vil trenes.. det er jo ikke deeet..

Så, jeg er jo så sikra som jeg kan bli.. Likevel er jeg like konfortabel som en ilder i en vaskemaskin.
Filene mine er utilgjengelige ( alle bildene jeg aldri ser på, men som er der... har jeg behov for å sjekke julegavelista fra 2011? akkurat nå, ja i grunn,... bare fordi)
Mon hva jeg skal gjøre med bokmerker og favorittsidene mine , om jeg ikke husker på å legge dem til....( jada, til og med jeg hører jo hvor mye et-ikke-problem det der er).
Fingrene mine og knappene på tastaturet er ikke på samme sted, det er et irritasjonsmoment, ser den.. En må ta det litt med ro når en skriver.
Mannens ekstra pc ser ikke ut som min, føles ikke som min.. er ikke min... HERK!

For min pc er sannsynligvis DØD... Min.. død.. fortapt..
Og det må jeg jaggu få lov til å syte over altså.Tre års nært forhold, bare -POFF


Og jeg får syte for to, for  jeg har en makker med en engels tålamod. Han vet jo hvordan det blir, både til ny pc er mottatt og til den er innkjørt...

Kort oppsummert, jeg blir Hiacynth Boquet, uten nåde eller empati , en Sheldon Cooper uten sin faste plass i sofaen:
"STEEEEEEN AAAAARNEEEEEEEEE !!&%/&¤&¤&%¤!! FIKS DETTE HER! NÅÅÅÅÅH"

(Hva han synes om saken ,det får bli på hans blogg Vet nå bare det at mannfolka er ikke lykkelig om de ikke har noe å irritere seg over med kvinnfolk som vil ha noe gjort..De er ikke freske ellers. Så, sånn sett er jo dette en sunn god greie som kaster fryd over forholdet. Si takk, vennen min..)

(Bilde fra jobb-pc arkivet av bilder.....noe google sier vi..)