Og at voksne kan lære seg folkeskikk..
Og at jeg kan være så blid og trivelig og smilende som jeg alltid er i de fleste situasjoner.
Men jeg er ikke der akkurat nå... Og da er det vel sånn at verden ikke er der heller..og at det er en sånn dag.
Faen heller!!
Det er så lenge siden jeg har måttet gå i butikker og på offentlige steder med blikket.. Over hundre kilo siden på min manns kropp. Over halvannet år siden
Men så kjenner en at en må i beredskap.Og jeg har ti års erfaring. Det prikker nemlig i nakken.
Det begynte mens mannen fant handlevogn. Jeg kjente blikket. To guttunger , 11-12. De verste. Jeg sjekket en gang til.. Jepp. De skotta på hverandre, fniste, himla med øynene.Trodde ingen andre så.
.
Så jeg sendte den ene som fremdeles fniste og lo det sinteste blikket jeg hadde : jeg ser deg , dra til deg øya din dritt!
Det funker. Alltid.
Det har visst noe med modning å gjøre, å frigjøre seg, å få egne meninger og bli et selvstendig individ.
Men ikke pokker om min mann skal ofres som bidrag til noe forkvakla pubertal flokkmentatlitet-male-bonding. for skitunger..
Kan de ikke melde seg inn i speidern i stedet? Eller finne på en kul breakdans til skoleavslutninga...?
Det må være noe med sommeren, og kroppetiden.
For da vi kom ut med solstol ( dagens kupp, huhuuu), og matvarer, passerte vi en guttunge på 5-6, som satt på rekkverket med en is, hans søster, og en far med nesa nedi en smarttelefon.
og så kommer det fra småtten:
" De der var sjukke!"
Hva gjør man?
Jeg flekte tilbake:
"Sånt sier man faktisk ikke! Det er svært uhøflig. Du skulle skamme deg!"
Da vi satte varene i bilen var mobilen i lomma, far satt foran gutten ,tett opptil og hadde tydeligvis "samtalen"
Bra.
For å få på plass solstolen ( yaaay) måtte en pose med bilsøppel ut, og søppelkassa var ved dem.
Jeg slåss med posen, som selvsagt ikke var strømlinje formet og lett å stappe nedi hullet.
Svært lavt, og nærmest uhørbart hører jeg
"Beklager det der"
Hadde han snakket høyere, høyere enn knitringa av posen, hadde han faktisk prøvd å ta kontakt med meg, ikke bare mumla, fordi jeg tilfeldigvis måtte tilbake, hadde jeg vært i et annet humør, hadde jeg vært den tilgivende engelen jeg skulle vært hadde jeg løftet hodet og smilt.Og sagt det var greit.
For vi skal jo tilgi, vi vil jo tilgis, når vi gjør noe dust.
Men jeg greide det ikke, fremdeles sint.
Så jeg bare lot som jeg ikke hørte ( ganske lett, kronglete pose, og en hvisken som ikke hadde blitt hørt på en nattstille canpingplass...)
Og et halv minutt senere i bilen, så følte jeg meg enda verre.
Fremdeles sint, forbannet over at det tydeligvis er min møkkajobb å fortelle andres unger at en ikke skal kommentere stygt om andres utseende
Rasende over å nok en gang måtte se meg over skulderen når jeg er ute med min kjære.
Og jeg kjente meg smålig over at jeg ikke kunne være storsinnet og si det var greit når far tydeligvis hadde vett nok til å mumle fram de passende fraser.For en dårlig far er han jo ikke.
Og jeg hater å føle meg smålig og forurettet, for da er ballen på min banehalvdel, og da må en jo vurdere om dette er verdt å gjøre noe ut av, er det liksom så farlig....? Og da må en ha en sabla god grunn til å si at ja, dette er ikke noe jeg tar lett på og feier bort.. Og da er en uansett nærtagende. Og det er jo verre enn at noen er ekle.... For da har en jo ikke noe å furte for
Og nei, en kommentar fra en lite knøtt ( som burde passe lørdagsis-inntaket sitt i framtiden, gitt den verden vi lever i) er ikke store greiene
og nei, jeg har ikke gått opp så mye i vekt igjen at det er "naturlig at unger og sensitive reagerer", og det var sikkert ikke sånn ment...
Men det stopper ikke det faktum , at når verden er som den skal være , så driver ingen og kommenterer andres utseende . For det har de ingenting med.
En passer sine egne saker og fokuserer på det som er viktig her i verden.
Og neste gang jeg bæsjer på leggen ovenfor, så skal jeg gjøre mitt,om jeg ikke har gjort det før og legge meg flatere enn et hviskende tamt unnskyld. Det har jeg lært av min mamma
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar