Takk for alt , broder Charlie.. 7.8-09-15.2-22

Siste turen til Bergen, i 2020

 

Trist så jeg på Facebook at Mack sin bror  har gått ut av tiden etter mange gode år med sin menneskefamilie mellom de syv fjell. 

12 år , ja faktisk 12 og et halvt år fikk han her blant oss.Og jeg kan gå god for at han ble elsket og ivaretatt i hvert eneste minutt av dem. Han levde drømmelivet for en hund.  Alltid noen rundt seg. med matmor og matfar og etterhvert to små mennesker til med kjærlige hender og klissete fingre. Han fikk alt det stell og kos en cavalier kan ønske seg, og frihet til å rusle fritt ved enhver anledning. For i motsetning til broren sin, så visste  han betydningen av å holde seg nær.

Hele hurven hos Hilde-Gunn

 

De lå i den samme valpekassa, Charlie og Mack, sammen med de andre søskenene i stua på Årnes hos oppdretter Hilde-Gunn. Det var den 7 august 2009. Lett å huske : 070809.  Hundemamma Lene var den perfekte mamma . Hun var iallefall alltid glad for å se dem når de kom på besøk. Vi fant aldri ut hvem som var eldst og hvem som var yngst, eller så glemte vi det. Det var ikke så nøye. 

deler en sniff på en benk i hundeparken

Mack har slekta på besøk

Lene og Charlie

Det som er vesentlig er at Charlie reiste over fjellet med menneskene sine  da han var gammel nok, mens Mack ble igjen. For så å komme til meg da han  var 6 måneder, februar året etter. Alt av valpebilder ble i fortidsperspektiv for meg, mens for Lene og K så var det sanntid  de hadde opplevd. Jeg var litt misunnelig på dem for det. Alle månedene ekstra de hadde fått  med sin godgutt . Før jeg visste at Mækkelækk eksisterte en gang!

Med Mack fulgte det ikke bare god oppdragelse og verdens beste oppdretter, men også kontaktinfo til Lene ( ja, Charlie, flyttet fra en Lenemamma til en annen) og K. Kunne jo være hyggelig å holde kontakten med flere fra kullet? Dette var jo utenkelig da jeg fikk min forrige hund.Så det ville vi gjerne.

Vi møttes ved oss på Jessheim den sommeren gutta fylte  ett år. De herja vilt på plenen ved Døli skole , som de aldri hadde vært fra hverandre.. Vi tok tusenvis av bilder hvor vi  sammenlignet kjennetegn og personlighet og delte bilder så fort vi hadde sagt adjø. Mack var den lille reven, mens Charlie var den gossine røde pandaen. Og sånn ble proposjonene resten av deres levetid. Siden da traff vi hverandre med få unntak hver sommer. Enten dro Charlies gjeng til Østlandet, eller vi i Vesterled. Noen somre klarte vi å treffes begge steder. Sommeren, det var Bergen eller besøk. Vi farta land og strand rundt.

Brødre i det grønne

Ofte besøkte vi Hilde Gunn ,sammen med May og hennes gutter  Storm og Cesar. Gutta gikk fra fang til fang, og tagg kos og godis der de kunne.  Både husets cavalierer og de besøkende koste seg. Det var flagghaler, og lange silkeører så langt øyet kunne se. Med flere golden som artige innslag. 

Etterhvert fikk vi Tardis i hus. Han og Charlie gikk aldri overens, men vi fikk da lurt oss til en fotosession hvor de  ble bestukket med godis og klar melding om å sitte pent. hvert år Vi gikk turer og fant  favorittsteder vi bare måtte besøke. Vi fikk aldri til å feire den 7 august sammen, men hadde det som mål.

To Lene, en Eirin, tre skjønnheter

Bergen

Mor og to sønner

Gutta krutt

To aldrende herrer i Bergen

Skjønne Charlie

 

Det er mange gode minner jeg bevarer i skuffen for de gode stundene. Forventningen når bagasjerommet åpnes og Charlie hoppet glad ut. Kosetøyelgen det ble mindre og mindre igjen av for hvert år.  Da Mack gikk berserk i annen hunds matskål i denne hunds hjem ( ingen respekt der altså) så lo vi så vi gråt. Det var bare å henge på, for den skåla ble dytta rundt i ekspressfart. Charlie. stakkar fikk ikke med seg noen ting av middagen.... Vi vakte oppsikt der vi gikk , halene logret i takt med løpende barneføtter og folk som spurte om de var søsken . Og ja det var de jo. 

Ikke minst så husker jeg alle stedene vi var , labbet , gikk og prata, knipsa og la ut på facebook og i bloggen min. Lene fylte fotoalbum etter fotoalbum. Smausafari, liten topptur, trening på torget, ekspedisjon til friluftsmuseet, folkemuseet og Nes kirkeruiner.  Ikke minst Herdla med skumle kuer, gubben og det elektriske gjerdet og revebjeller i julibrisen

Og når hundene lå som små slakt  og slappet av når sola gikk ned, så grilla vi  eller spiste K sin hjemmelagde gourmetmat, spilte spill eller så film. Når alle dyrebutikker var erobret så klart. Det skulle være på hundenes premisser  Så vi var mye ute. 

I blæsten

Smausafari

Herdla

Los Tiggers

Med lillesøster i magen

Badeengler

Titt titt, Storm

Herlige Herdla

 

Charlie fikk hjertetrøbbel før Mack . Men i det lange løp så spilte det ingen rolle. Han ble over 12 år. Han hadde et godt godt , inderlig godt liv. Når jeg tenker på Charlie så er det den luntende logrende frie hunden foran oss på stien, og det mørke mørke pene blikket som var omkranset av en tydelig kajal. Og den store interessen for alt som var spiselig. For såpass måtte det være, for en personlighet som han. Det var bare å bla opp det en måtte ha i lomma. 

ved Bryggen i Bergen

Den fine fossen

Sånn husker jeg deg, Charlie.. med det blikket...Teddybjørnblikket

 

Så kom dagen. Da det ikke er flere dager, og reisen er slutt. Og en må holde i  det tomme halsbåndet, og gå stien alene, uten potespor ved siden av seg .Det ville seg ikke mer .En elsket gammel kropp orker ikke mer spring og væren

Jeg føler med Lene, K og ungene i dag. Jeg unner dem alle de dagene de fikk med verdens skjønneste gutt av en fantastisk rase.  Jeg kjenner min egen sorg på nytt, fra i fjor. At de ikke er med oss her på jorden mer er ikke til å fatte. Regnbuebroen krysses alltid for tidlig, og vi ville så gjerne hatt dem hos oss for flere dager, timer og år. Sorgen må bæres alene, i bølger som river grunnen vekk av føttene våre. For sorg er kjærlighet som ikke har noe sted å dra. Men den kan deles. For vi vet. Jeg , og SA vet hvilken flott hund han var. Og vi er takknemlig for at vi fikk kjenne ham. Og for alle flotte øyeblikk med   dere, gjengen der i Vest. 

Hvil i fred, søteste Charlie. Nå har du funnet broren din igjen. Og hundemamma Lene.

Og de som er glad i hverandre, de lar seg ikke skille av en regnbuebro. Kjærligheten er for stor til det. 

Sånn er det med den saken.

<3

Takk for gode stunder, Akilles...

Det fineste bildet av Mackilles noensinne.... <3

Regnbuebroen har ført enda en elsket og verdsatt bestevenn over til den andre siden.
Gutta og jeg føler med de som måtte ta farvel med deg..De er knuget i sorgen nå.. Vi sørger og savner, vi også...

Hvor begynner man når man skal skrive minneord til en så uforglemmelig hund som deg,  Akilles?
Jeg kjenner jo og har fulgt mange hunder over flere år, både i hundesporten min , og "hundebarn" hos venner og familie.
Likevel, det er noe spesielt med en daglig turvenn, som jeg har kjent siden valpedagene, og gitt meg et godt og nært vennskap med matmor også. Vi har til tider vært mer ute med dere, enn hjemme med mannfolka...

Verden var så stor , på grillplassen

Det var rett å la deg slippe nå ,dagen var definitivt kommet.Avgjørelsen var til ditt eget  beste. Det er  jo det med cavalierer og hjertet. Du var ikke på ditt beste de siste ukene. Det gikk så fort nedover med deg når de harde taka begynte. Den kjente pesingen opphørte, du ble stillere, mer tilbaketrukken.. Det tok på fysisk.
. Du var så  sliten og trøtt da vi tok farvel i går, både jeg og Mack.. Du logret glad  og  kvikna til da  du så ham storme over parketten i kjøkkenet.Dere hilste hverandre med smooching, og  Mack måtte stadig bort  og bekrefte deg med kyss.

Bestekamerater....

Akilles og Henrik

For  både Henrik og Mack har du alltid vært en trygg og god bestekompis.  En storebror fra det samme kjøkkenet til Mobeewas alfatispe, og en lillebror som hørte med i tilværelsen.
Som din matmor sa til meg da jeg mistet min Henrik : det han lærte bort på hundevis skal Akilles føre videre i Mack...
Trådene går enda videre nå, til Tardis og Selina...
Og nå er dere sammen igjen, Henrik og du...... Sammen med de andre som venter der, ved broa .Alle de dyr en har elsket i livet, de venter ...

Iskald til skinnet, alle fortjente pølse... Dette var tvangskos på høyt nivå..

Overnattingsbesøk

På tur....

Tøffeste gutta i gata!

Jeg husker første dagen jeg møtte matmoren din. Det må ha vært i juli eller august 2007. Jeg gikk tur med Henrik, da  ei ung jente  løp over grusen fra huset dere bodde i  og spurte : Er det en cavalier?
Jøss, tenkte jeg.. Ikke sånn derre kjing kjong spaniel, men cavalier.. her får man stoppe..
Hun fortalte ivrig at hun ventet på å hente sin egen, om ikke så lenge.. Fra Årnes!!
Kult!
Litt senere den høsten fant jeg henne på Nettby. Vi tok opp tråden, og vi  skulle selvsagt hilse på valpen. Det var deg.
Slik begynte det... Turer til grillplassen i Allergotskogen, der  guttene kunne leke løse.
Etterhvert ble  grillplassen for liten, og resten av skogen og Jessheim ventet..

Sånn vil jeg huske deg....

Akkurat sånn...

Du hadde  smeltende øyne som den cavalieren du er. Når cavalieren skulle skapes, var det hengivenhetens gudinne som fikk jobben, og hun la mest arbeid og flid i blikket...
Og det er godt på mange formildende vis, for når en cavalier har bestemt seg for å gå for et konsept, så når en ikke inn med noe annet forslag. Dere er ikke akkurat sta, sånn som en terrier kan være, men mer at instinktene slår inn , og da stenger nesa for ørene..
Vi brukte store deler av vinteren i 2007/08 med å  vente på at du skulle kjøle ned hodet på tur. Det var så mye som trakk, og da måtte jo du bare trekke med..
Du var den fødte leder når det gjaldt å håndtere møtende ekvipasjer. Du satte standarden med et par dype bjeff, og fant tonen med alle... Størrelse hadde ingenting å si, du minglet og var hjerrrtelig til stede. Som så mange av ditt slag, diplomatiet er ditt fag.

Smooochie smuuu

Du skydde aldri en kulp eller en vanndam, og var mer tricolor enn blendis når vi var i skogen. Matmor truet med dusj. Soo worth it, tenkte du..

Som valp var du en munnfull å passe i blant. jeg hadde jo en 5 åring i hus  , og hadde glemt alt det der om tissing og øyeblikkelige småvovvebehov...Skulle det da aldri ta slutt?
Jo, det gjorde jo det... Du ble en flott unghund.
Og da jeg mistet Henrik  i 2010 ble trøsten av han levde videre i deg. Og ja, du var vel med i konspirasjonen du også,  og flirte godt når jeg trodde det var min ide å la den lille 5 måneder gamle blenheimen Mack  flytte inn hos oss.

22 mai, i hagen din

Da ble vi et Mobeewa firkløver for alvor.
Vi var The BlenheimBitches på tur i Jessheim og omegn. Når folk spurte om  dere var søsken, så kunne vi smile konspiratorisk og si at nei, men det var samme oppdrett.
Du flyttet til samme blokka som oss, og da ble vi naboer også. Det var ikke mange dagene i uka vi ikke gikk turer. I all slags vær. Året rundt. Om ikke annet så rundt skolen for å oppdateres på sladder og annet å slarve om.
Du fortsatte å være på overnatting i blant. Og du  fant deg i bøllete oppførsel fra Mack. Dere bytta på timeout i buret. Nå var du den som var flinkest til å roe deg ned. Vi måtte bare rydde unna alt av tepper og puter. først.. Nesa til mannen kommer heller ikke til å glemme der du satt seg den gangen...

Det gode drar det bedre med seg...
Jeg fikk verdens beste oppdretter på kjøpet. Også indirekte din skyld. Samtidig  fikk vi kontakt med gode venner i Bergen, som har broren til Mack.. Også din skyld..

Å ringe på hos dere, betydde at en brunt og hvitt lokomotiv kom dunderstormende gjennom gangen, med tunga til alle kanter, full pinne. Hopp og sprett.  Labber som hamret på legger og lår  for å få meg ned  i kosehøyde .Om det ikke skjedde nok som underholdte, så kunne en jo alltids stille seg midt på gulvet og sende ut en serie saftige bjeff...
Det var så stille da jeg kom  til dere sist.. Du sov deg gjennom hele velkomsten og løftet knapt på hodet. Ikke lett å bli gammel, kjære venn. Du manglet en måned på å fylle ti år.. Et langt og lykkelig hundeliv har du hatt... Det er bare ikke til å forstå og forsone seg med for oss som ville hatt deg frisk og fornøyd blant oss så mye lengre..

Etter at dere flyttet i eget hus ble turene færre , men ikke mindre betydningsfulle. Du var en hund en kunne stole på  fri fra bånd, helt løs. Ikke sånn å forstå at du snudde på femøringen når du hørte "Hiiiiit", du sendte et blikk som sa : "hører deg godt, jeg skal bare....."Og så kom du luntende..

I ti år har du vært en del av livet vårt. Kjært barn, mange navn. Køddilles, kanskje det mest kjente.
( og mest anstendige)
Hvor mange ganger etter tur raste du ned trappa til oss for å sjekke forholdene? Eller benyttet anledningen til å henge på når jeg var oppom  dere ovenpåi et ærend? Det var like greit å la deg følge  med, og følge deg hjem igjen etterpå.
Du har gitt ny betydning til begrepet husvenn!

Nå er The Blenheim bitches historie. Mackilles likeså. Men vi har utvida avdelingen med en kines og en bulldog. Det får en ta med seg på kjøpet. Vi tar med oss det gode, det som var. Vi fortsetter i din ånd!
Åh, som du savnes, allerede...

Du orket ikke å være i fokus i går..

Kjære gamle gutt..

 23 mai "Glad i deg," sier Mack.. De stod slik lenge, Mack pusset og pusset munnvikene dine. Du svarte av og til

Du får ha takk for mange våte kyss, og gode turer. Takk for glade bjeff og deg i front der ferden har gått, alltid framover.
Hvil deg, gamle  gutt. Nå har du ikke plager mer. Hils Henrik fra meg..Vi skal snart sees igjen , alle sammen.
Om det ikke var slik så kunne det være det samme med hele sulamitten..

Bare bare gode minner om deg, godgutten...

<3

Aldri aldri  glemt....
24.6.07-23.5.17

Matmor Marina sin minnevideo <3

Takk for alt Blomstus!

Så greide jeg omsider å ta livet av deg..Slik jeg har gjort med dine andre med-planter  som jeg har fått mellom mine hjerterå morderiske hender..

Men du har jo overlevd dem alle..Flyttinger, ferier, flyturer til og fra sommeren, ( Hørt på flyet: "tror dokker vi ikkje har grønnplainta her nordpå") pass hos fremmede, ja til og med mine glemsomme perioder når det gjelder vanninger.
Dessverre ble denne perioden for lang... Jeg må la deg gå, tilbake til naturen..

Men det skal du ha, du var tøff og seig..Fra dagen i 1993 da du ble med inn på hybelen jeg leide som student, og til du i dag, 20 år etter går i søpla..
Så stolt den dagen jeg var da jeg måtte kjøpe ny potte, fordi du hadde vokst ut av den gamle..Jeg hadde klart å beholde en plante lenge nok til at den byttet størrelse i potte..

Det nytter ikke å tenke på hva som kunne vært.. Hvor høy du kunne blitt, hvor mange flere år du kunne fått...

Gjennoppliving meg dynking i dusjen har ikke nyttet. Ditt liv står ikke til å redde..

Takk for alt, det du har lært meg om å skvette en liten dråpe vann i potta i ny og ne skal jeg prøve å ta med videre..
Du kan aldri erstattes, på tross av vårsalg på Plantasjen

Hvil i fred..Måtte du bli gjenfødt som en alpefiol i det fri, laaaangt unna meg.

Takk for alt, farmor

Det som har vært godt skal minnes og tas vare på, det andre får en spare til en annen anledning...

Så til minne om min farmor, en seig fuggel som ble 93 år, men trakk sitt siste sukk 9 desember 2011 kommer alle gode minner..

Mitt første minne om farmor var jeg ikke med på, jeg lå på fødeavdelingen ennå. I mellomtiden redde bestemødrene mine opp barne senga mi for første gang...Jeg har det på bilde..
Ingen av bestemødrene mine levde opp til idealet, dessverre. Bestemødre av den ekte sorten skulle ha knute i nakken.. Verken farmor eller mormor hadde det. Men om håret var kort, så var det aldri helt grått hos farmor, selv ikke som 93 åring. Brunette til det siste

Farmor var en dame som ikke holdt noe tilbake om hun hadde en mening. men hun tok folk på alvor. Ikke nødvendigvis enig, men fordi om en var yngre generasjon så tok hun gjerne en debatt. og hun stod  oftere for det nye friske enn det konservative :Vi snakker her om formannen i kirkeforeningen som valgte utdrag av boka til Karsten Isaksen når det skulle  formidles godord. Revolusjon!
Og da jeg som første i slekta valgte det en den gang kalte borgelig konfirmasjon, nå Human-Etisk, så var det mange som murra  og synes sitt om det. Men farmor og farfar respekterte valget mitt. Farfar måtte erkjenne at jo, det var jo en hyggelig seremoni , skjønt det manglet jo et veltalt Gudsord.

En kommer ikke utenom farfar  når farmor nevnes.Uungåelig. Besteforeldre opptrer jo i tospann for den yngre garde. Det er vel ikke uten grunn av min søster og jeg har valgt de partnerne vi har på vår livsvei.Omsluttet som vi har vært på begge sider av sterke vettuge kvinnfolk og snille hjertegode menn var det ikke så mye valg , om vi ikke skulle gå i mot all psykologi og oppdragelse
For et driftig kvinnfolk, det var hun, holdt som sagt inne med fint lite.O g det ble hun nok elsket for

Det var trygt å ha farmor på skoletannlegekontoret da en var elev.Men klassekameratene mine trodde meg ikke da jeg fortalte at jeg  pleide å få kaker og solo, alltid solo i familieselskaper .Sukker?? av Tannlegen? Ikke mulig, ikke på villkår.
Jeg fikk nok  litt i overkant tilgang på nusselige tannkremtuber og plastikkleker fra skuffen på kontoret

Jeg husker også  at jeg fikk en postanvisning på 100 kroner, som jeg skulle gå  og hente ut selv, sånn at jeg skulle erfare å gå på slike kontor .Husker ikke hva lappen ble brukt til, men jeg husker prosessen, høytidelig og lærerikt.
Farmor hadde også en drøm om at en av barnebarna skulle kunne traktere familiens piano ved jul og andre høvelige anledninger. Som eldste barnebarn ble det meg.. Helst ville hun nok at jeg skulle lære å spille "stille sorg" eller "nonnens bønn". Det gikk ikke helt slik.... Men da hun organiserte  pianokonsert i stua med slekt og omgangsvenner fikk jeg rundelig applaus og en liten glassugle som premieregave . og noter er jo allmennkunnskap å ta med seg.
Gangetabell og ballteft var også uoverstigelige hinder for meg en periode. Så da var det å kaste ball på kjøkkenet da.. til jeg fikk det til. helst i stekeosen til farfars kjøttkaker som alltid ble stekt utendørs
Hva gangetabellen angikk så var det grei skuring.4 sider på skriveblokk med gangestykker, fylle rød gele som inneholdt flour i to halvmåneformede skåler, som så ble plassert mellom kjevene mine, for virkning i en del minutter.. Akkurat så lenge som det tok å fylle ut gangetabellen og få den rettet.
-6x 8? åttåførta! sa hun, så satt jo det til slutt.

Nå som det stunder mot jul så er en jo  bevisst på at en nok ikke feirer jul slik som i  min farmor og farfars leilighet. Det var mye røde garnnisser, og det var hjemmelaget julepynt av et helt annet kaliber enn i dag ja.. Musevisa skulle konkretiseres. I ramme, med potet, lakrisbåtmus, og det som hørte til, felle, og fleskebit og det hele, alt lagt på en seng av mose..Intet mindre

Mose og julepynt au naturell, ja... til den mangfoldige familie sagaen hører også historien om rota, som ble funnet i skogen en desembertur, for så å pryde julebordet.Og det dukket om mengder av gjester.... når rota ble god og innendørsvarm og det meste av kryp og kre våknet til liv.... det var før min tid, men etter det jeg hørte så ble farmor ikke særlig blid

Natur var de glad i begge to, men det var ikke alt farmor ville ha i hus. Det fikk holde med sopp, blåbær og lyng. (Og røtter som er fraflyttet ved henting) Husker jeg var syk , og de tok med seg et helt blåbæris til meg fra skogsturen. Tenk! Skogen kom til meg...Jeg kunne plukke den selv!
Men, aldri en jul uten gips på juletreet..Ingen andre jeg kjente hadde det.. men så drysset aldri juletreet til  farmor og farfar heller noe særlig. Nålene var godt limt, for å si det så..

Nå er disse julefeiringene en del av historien, tenk, begge er borte nå. Slik er nå livets lov, de gjelder for alle, og de hører også julen og livsvisdommen til at slik skal det være...
Slekt skal følge slekters gang, og en alder som hennes er få forunt. Takk for alt!

takk for alt, Høvdingen...

Så var det slutt.... 11 år er vel ingen dårlig alder for en curly coated retriver. Men selv om en teller år, er det alltid for tidlig....Og selv om det er som det er og skal være så er det så  vondt å ta farvel.
Du levde på overtid, helsemessig, Gadi,men det var  ikke ment til å skje i dag.... selv om du ikke var lettbeint lenger..
Kreft er stygge saker, for mennesker og dyr. Guro skal ha det, hun er flink til å se når dyr går over fra å leve sitt liv med de midler en har til rådighet til å leve fordi matmor synes det er trist  å ta farvel.
Men det vet jeg, at tøffere dager enn i dag og dagene som kommer nå har syrran aldri opplevd , ikke siden 2003, da pappa døde....
Og det er vel en trøst i det hele , at Gadi på mange måter like mye var pappas hund...

Gadi kom, som de fleste dyr inn bakveien smuglet inn mot familiedemokratiets enstemmighet i 2001. Guro overtok ham i løpet av folkehøyskoleåret.Sorte fåret i familien..En langbeint ettåring som ved vårt første møte hoppa over gjerdet på Ringerike folkehøyskole på avslutningsfesten.Så mange mennesker kunne jo ikke oversees. Fra før hadde han en busstur uten anstand på samvittigheten..
Vårt andre møte var retrivertreff på Aker brygge. Jeg skulle hjem og fikk skyss. Vi delte baksetet.Det vil si, jeg fikk plass, han fikk resten og fanget mitt.

Vi ble fort et hundehjem.Og pappa begynte å stå tidlig opp, for Gadi måtte jo ha sitt.Det ble nok en del trenering av felles husregler , som får stå på pappas regning. Ingen hund i hus, ble til hund i sofaen, som ble til hund i senga sånn innimellom.Der satte mamma foten ned.Synd for henne at hun sover tungt.. En og en pote ble fort til en stor tung brun tilfreds sukkende fotvarmer, ..


Ingen kunne sukke som Gadi.... av lykke, lettelse eller som det som oftest hørte ut : som om all verdens bekymringer var lagt på hans skuldre , og akk om han kunne få litt fri..

Da Guro flytta hjemmefra gikk pappa fra konseptene . En kan kanskje hevde at flyttingen av Gadi var verst...?-"Hvor er Gadi?" kom før  "Hyggelig å se dere"
Mer villig hundepasser fantes ikke... I helgene jeg var hjemme var morgen ritualet klart.. Først lufting rundt krematoriet, og så hjem til mammas frokost  ved Bonanza tid..
For jeg hadde snart min egen lille hund. Gadi og Guro overbeviste  meg at det var mulig.og Gadi var den beste valpeoppdrager av Henrik.. Det var aldri krangel med de to. Aldri..

Gadi skulle blitt førerhund han.Det var tanken.Men takket være hyppige  ørebetennelser så ble han familiehund hos oss i stedet. og det var vi alle fornøyde med. Så han en flaske med brun kork søkte han tilflukt under stuebordet... det går da en grense..øremedisin er fysjom
Store vennlige Gadi, med en hale som trampet takten i gulvet, og sjarmerte alle, til og med blonde nek som tror ar curlyer får papilotter på hver kveld.

Nummer 1 ? Aldri i tvil..  Hva annet som gikk galt i verden, så var Gadi der til å ta i mot.med en høvdings verdighet. For det meste var jo hans ansvar, sukk..

Utallige minner , om gule flasker med brune korker, turer med pappa ( mamma mista helt råderetten over søndagsplanene) om halen som dunket så fort en kom opp trappa, den gangen han ikke kjente igjen stega til mamma  og satte i gang et varselgaul, og den skamfulle angeren da han skjønte det var selveste husfrua han hadde fornærmet.. Tunga på slips og slentrende galopp løs på tur, lydighetskurs med glimrende resultat, den gangen han på overnatting på Kløfta satte øynene i en elevslyngel som synes det var gøy å banke på ruta mi om natta, den gangen han dro mamma overende og angra og oppførte seg som en engel etterpå ,all ganger han la et krokodilleøyd fjes på fanget ditt for å uttykke empati hva bekymringer angikk...og gleden når han slapp ut av soverommet han gjerne gikk inn i , men aldri kom ut av selv, fordi dører kan dyttes bare en vei..Tyggebeinet mellom madrassene som han skulle ha, med tenna til hjelp, og madrassens undergang.. Gleden over å slepe et helt tre opp av vannet og hjem...

Og, Gadi som i juli 2003 måtte gå runden rundt i hele leiligheten før han måtte konstatere at pappa ikke var der. ikke i dag heller..Forundrede blikk på oss, som ikke kunne svare.. Resignasjon... og sukk..Der ord ble fattige, kunne Gadi snakke.. Hvem skal trøste nå?

Verdighet.. Gadis adelsmerke.Hva som enn kom.Verdighet, med glede i. 2003 kom lillebror Samson.
Og så lille nervøse Jano, som forsvant mellom retriverkroppene som kunne leke i timesvis med hverandre. Eller veden som syrran forsøkte å stable
Så mister jeg litt oversikt over rekkefølge og navn i kineserflokken, litt etter litt økte det med fler, og noen i avgang på for, noen hjemmeavla men Gadi hadde koll på haugen han....
I 2007 og 2009 kom det andre flokkmedlemmer, på to bein.  kaptein Krølle tar saken...Vennlig.overbærende.. på strak labb.

Helsemessig ble han stadig dårligere til beins og gråere i skjegget... men still going strong....Litt lekk, men der var han jo i godt selskap
Dagen nærmet seg, vi visste jo det , men.. Ikke ennå...  skulle så gjerne hatt fler..

Takk for alt, kjære høvdingen i familien.Hils pappa, og Henrik, og resten av de firbeinte 
Du var på mange måter nummer 1, og det vil du alltid være for oss alle
Trøsteren som du var.... send  oss trøst, og i sær til Guro, som har det tungt nå..

Du er en lenke som brast, en vegg som er borte.....takk for herlige 11 år...





Sitter i tåke her... Min firbeinte nevø, høvdingen Gadi krysset regnbuebroa i dag.Du er den flotteste curlyen nå og for alltid, han som fikk meg til å innse at hund skulle jeg ha i livet mitt...Takk for alt du uerstattelige hjemmets vokter og familiemedlem....Alle gode tanker til syrran som har det grusomt nå.. ( facebook status)