Nostalgi, EFIT, bikkje,håndarbeid, og min oppriktige mening! Scroll og kos deg.


Ha alltid med deg en bok, spilleliste og sorte poser på din vei....


May the circle be open, but unbroken
May the peace of the Godess be forever in your heart..
Merry meet, and merry part
And merry meet again.....

Mitakuye oyasin

Blessed be!







søndag 25. november 2018

ukas mobilfoto uke 47

Mandag : rimstubbe
Tirsdag : too soon?
Onsdag
Torsdag : pengene går like fort som rulletrappene
Fredag : rimtusseland
Lørdag.  Ukas bilde i gruppa.... tilbakemelding :
Eirin Cathrine Bryde Brunsby, er kreatøren bak det nye gruppebildet.
Det er fint å se at fotografen klarer å formidle følelsen av kulde, mørke og vinter på en måte som dette! Det er mange elementer som er plassert fint inn i bildet. Slikt er ikke lett å få til.
Veldig bra det her!( rødmer meg blå....)

Søndag  : En liten oppmerksomhet på Lillestrøm stasjon






søndag 18. november 2018

ukas mobilfoto, uke 46





Mandag : det var ikke den bikkja jeg hadde tenkt å trene, men pytt sann
Tirsdag : nå er vi inne i en tid hvor en kommer våt og sølete hjem
Onsdag : kaffe med T
Torsdag : kan det bli mer november?
Fredag : teppekjerner
Lørdag : satser på å bli beste tispe
Søndag : festen er over






søndag 11. november 2018

ukas mobilfoto, uke 45


Mandag : middag når en kommer hjem... det er innafor. November er skjemat måned
Tirsdag ; noen utnytter situasjonen når mamma er på jobb... Noe til vakthund får en si..
Onsdag : noen kommer seg aldri hjem....
Torsdag  : og der runda vi 7000.....
Fredag : bokmerke, eller quitter-strip, som det også kalles
Lørdag : Lidl på Eda  er nå tom for sukkerfri cappuchino..... Det kan jeg stå inne for

Søndag  : Klarte det den oransje presidenten ikke mestret.. å komme seg ut i regnet for å treffe folk og snakke om viktige ting..







mandag 5. november 2018

Mareritt

Her forleden hadde jeg et grusomt mareritt. Jeg våknet, litt før 5, til noe som knapt kan kalles grålysning, og tilbrakte den neste timen i oppfølgeren. Eller skal jeg si oppfølgerne? Der har du ulvetimen + litt bonustid

Drømmen hang i flere dager.. og tankene spant, hva skulle jeg gjort om det skjedde? Ville jeg holdt hodet kaldt? Eller falt sammen i galskapen som ville rammet meg der og da, en hjelpeløs bylt..

Det var så her.. jeg befinner meg i i kupert terreng, Vestlandet et sted. ( Jepp, en drøm, ettersom jeg ikke frekventerer det området så ofte....)
Jeg er ganske så alene ,med mine to hunder i bånd , ute og nyter livet og naturen

Så dukker den opp, den store schæferen. Løs, ingen eier. Bjeller som kirkeklokker , mer macho enn Lars Monsen på testosteron. La det være sagt. jeg nærer ikke noe mistro til rasen. Men her er den altså
Tardis knurrer , og schæfer legger kjeften rundt nakken på min kineser, som jeg ikke har rukket å løfte opp, eller kanskje jeg ikke gjorde det fordi jeg har lovet meg selv å slutte med det der.

En knekk, og det hele er over.
Tardis er ikke mer.

Hva gjør jeg? Jeg våkner , knusktørr i halsen og munnen, kvalm.  Må kjenne at han er der, under dyna, inntill meg. Mack er våken, stryker langs handa mi, før han legger seg ned i senga si. Jeg er utsultet på bekreftelse på at alt er bra...

Jeg prøver å sovne igjen, men befinner meg igjen i Vestlandsk frodig natur, men min elskede hund liggende livløs.

Her spiller scenarioene seg ut. En etter en.

I ett av dem gyver jeg løs på drapsdyret med alt jeg har. Jeg har med ett en jernstang for hånden, og slår......

 nei, våkner.. herregud...

Tilbake på plassen, jeg faller sammen i en bunt, er bare et skrik, en sorg som ikke kan romme hjertet mitt, jeg hyler, hyler, hyler til jeg ikke har stemme igjen,
Monsteret tusler vekk, og lar meg alene...   Jeg faller videre, det er ingen bunn.....


Herregud nei, det er ikke sånn det skal være.. Jeg legger merke til halsbåndet hans, klepper av det blodige båndet til Tardis, og fester det på schæfer.  Binder ham til  hvadetnåblir, en trestamme, jernskrot, et gjerde , samme faen, og  ringer iskaldt nummeret på halsbåndet

Når det svarer drypper det is  fra stemmen min : jeg befinner meg så og så, har bikkja di, så du har bare å komme.. og GLEM IKKE DEN JÆVLA FULLADA HAGLA!

Så faller jeg sammen i en haug. der jeg blir funnet , utrøstelig, men funnet

I en helt psykoversjon kommer personen med telefonnummeret  på halsbåndet svært forundret til stedet.. Det er nemlig en radiomerket ulv....
ja, du skjønner...

Klokka blir seks, og ett minutt senere bryter alarmen min ut i  sekkepipeleven. Jeg kan like gjerne stå opp med en gang....
Tardis ser fornærmet ut når dyna blir borte, men jeg er bare glad han er i live, og har vært det hele tiden... Han får godbit på senga


Jeg vet jo at det kan skje. Jeg har en liten hund med stort mot og lite vett. Og altfor mange har store hunder som "aldri har..."
Men helt seriøst... hva gjør man? Klarer man å være så kald og ta den telefonen? Eller plukker man opp den jernstanga?
Vil jeg ha hjerte til å kreve et hundeliv for min hunds liv? For at det aldri skal skje noen annen igjen?

Jeg vil tro at jeg først tar telefonen og så faller i ørska. Men sikker er jeg ikke. Og det er ikke sunt å gå og gruble på sånt...


En god tjener , men en farlig herre.

Det lukta røyk da mannen og jeg kom kjørende fra Østfoldhallen.  Den traff oss ved Glemmen vgs Hadde noen tent i peisen, og det slo ned? Himmelen var grå, så det kunne jo være den slags  fuktige forhold.

Men nei, dette lukta ikke peisved. Dette var brann. I byen min? Ved Torvbyen så vi røyken komme sigende. Folk var tydeligvis på vei dit det skjedde.  Hvor?
"Dette er byen min, sa jeg til gubben, slipp meg av!"
Skulle jeg ta veien gjennom Gågata eller  følge fasaden til Torvbyen? Det siste virket lettest.
Folk overalt,med mobiltelefoner, og tildekket ansikt, røyken kom rett mot oss. Hvor var dette?

Ah, bygget med Cewex konditori, rett ovenfor moskeen, og hotellet. Det første man så var røyk. Mye røyk.
Dagen etter skulle jeg se de sotete vinduene som pekte ut i bakgården, men  nå var det bare røyken som innhyllet bygningen.

Folk som filmet overalt med mobiler. Moskeen var tømt for folk, alle skulle se. Politi og vektere merket av området, og sperret av med bånd.
Mannen dukket opp, og jeg satte meg inn i bilen.

Vi så på røyksøylene som ikke lenger drev bortover, men snodde seg oppover gjennom taket. Som en omvendt foss.
Det lød rare smell.  Treverket koker, når flammene tar tak, sa mannen. Det var altså noe på gang inne i konstruksjonen av bygget
Foreløbig var det ingen flammer, bare en spent stemning.
 Var det egentlig rett å sitte her og se på, var det ikke egentlig å grafse i noe som faktisk var mer trist enn spennende?
Ambulansen rullet ut en båre. Tenk om...

Jeg gikk ut av bilen for å se meg om.
Folk rundt meg snakket om det som skjedde.
"Forferdelig, det er ti hybler i huset !"
"Masse studenter, ja.."
"Kan det ha starta i restauranten?"

Noen gutter i verste slyngelalderen spekulerte høylytt i om det var noen "døe" der inne, og hvordan de i såfall hadde dødd. De var i allefall overbevist  om at det var verd å vente på..

Hva ventet jeg på? Var jeg egentlig noe bedre... selv om jeg ikke håpa på lik? Var jeg ikke der for å se destruksjonen av et hus?

En ble jo stående og se på takfasaden, vinduene. Mon hvordan det var å våkne opp der inne i hybelen sin,  gå bort til vinduet, og hilse dagen, snu seg og la blikket gli over sitt lille krypinn, vanne potteplanten og grumse seg til på senga, se lyset gjennom gardinene, høre livet utenfor... Bak disse vinduene var det ikke mye idyll nå... så kom de , flammene. Og det er da en vet det er en brann...

Så hørte jeg henne hyle. Primalskrik i fortvilelse.
På kne, panikk i blikket, hun jamret  "alt brenner opp, alt blir borte... nei nei, nei"
"Hun bor der, mumlet en av venninnene. Flere andre gråt, så jeg nå
Hva kan man gjøre, annet enn å støtte, selv om en er en fremmed ? Hvordan støtter man når en ikke har noe der å bestille, og ikke egentlig noe å stille opp med.
Hun hyperventillerte, venninna gikk etter hjelp, på min oppfordring.
Kjære unge jente, som så alt du eide forsvinne i ingenting, jeg var den ubrukelige dama som ba deg puste rolig, og tenke på at det er bare ting, du er her, du er i live, og det går bra... Jeg visste ikke hva annet jeg skulle si, håper det går bra med deg..  Håper du ikke får vonde netter fremover, at du kan føle deg trygg igjen


En politimann sa de hadde åpnet opp lokaler i hotellet for de rammede. Venninnene hennes tok henne med seg, hun jamret fremdeles.
Kjære unge jente, jeg håper du kommer over dette. Alt viktig er i en sky, du kan sikkert sånt med data. Og om du er student, så er kanskje det meste verdifulle fremdeles hjemme hos mamma og pappa. Alt materielt kan erstattes, men så jævlig det må være å se hjemmet sitt bli slukt av flammer. Føler med deg... og de andre..

Det var først når flammene nådde taket, og begynte å ete seg oppover og bortover at ildklisjeene ga mening. Dette var ikke noe bål. Det var et monster. Som næret seg på gråten til jenta og de andre ni som var blitt hjemløse på en lørdag i november i min kjære by. Takstein falt. Ville det være mulig å redde bygget? Vil det ikke være her i morgen?
Det poppet i nye takbjelker . Underlig,  muntert på sett og vis. Men ustoppelig. Ikke noe kunne stoppe dette, dette var en gammel destruktiv dans, med grå skjørt og sko dyppet i ildmørje
Dette er en drage... grunnen til at de er fryktelige vesener, ikke søte tatoveringer eller fabeldyr i tegneserier. Dette er bare ... ødeleggelse...
Det som en gang var et dekkende tak ble nå spjæret åpent av glødende klør som gnafset og åt, ville ha mer. Tilintetgjort, alt som var der. Aske, støv, ingenting. Flammene frydet seg, og fråtset. Om de hadde sjel, så var den ikke mye lys.
Iblant viser elementene seg uten et dugg av skjønnhet. Ingenting her som minnet om  engasjment, som i ildsjel. Ikke noe som minnet om et varmende bål, å fordype seg i...
Dette var bare hjerterått. Naturkrefter som bare er.. Som ikke kjenner noen nåde. Det er vondt når takbjelker og veggstrukturer blir angrepet, og  tar fyr. Tapt... borte, til intet.. Det er ikke treverk, det er kultur og håp som angripes og ødelegges. Minner, gulv som brister under deg, der du står.
 Hva kunne man gjøre annet enn å la de som kunne det gjøre jobben sin. Evakuere, holde folk unna, hjelpe de som har fått livet sitt snudd på hodet. Heie dem fram, disse heltene. Takke for at de finnes, og vet hva de driver med..

Vi dro før det var over. Hjemme hos mamma ventet nat geo dokumentar om krigen, bombinger og herjinger av Frankrike 1940. Bygårder i flammer. Sugende brannstormer. Ødeleggelse, total ødeleggelse...  Takk, jeg hadde fått nok av det der for i dag...
Tardis knurra mot Hitler som passerte i farger i en grønn kortersje. Flink gutt...

Hva kunne man gjøre, annet enn å oppdatere seg på nyheter. Var alle gjort rede for? Ja, heldigvis. Det gikk ikke liv denne gangen. En trøst, tross alt.
Informasjon ble verdifull. Hva skjedde? Var det over nå? Nettavisene ble nøye sjekka. Rød blink under headingen i avisa : skjer akkurat nå.

Brannen ble nevnt på Oslonyhetene . Som det var en brann i en bygård i sentrum .
Men det var det jo ikke. Det var Nygaardsgata 32, i min by. Og jeg så det.Jeg var der.
Den ubetenksomme nysjerrigheten, smerten, tapet. Ettertenksomheten, de rå kreftene, uten mål og mening, eller nåde. Hjelpeløsheten, blandet med  skamfull facinasjon.

"Også jeg som er så sinna på han kæln min som hele tiden skal kjøre brannøvelser hjemme" sa en dame stille da jeg stod der
"Klem ham og si takk!" sa jeg.

Brann i min by. Det føles som et personlig angrep. På mine gater, på tiden som ikke skal gå så fort,  spinne noe ut av verdenen  som stod støtt her i går, slikt  skal ikke hende så brått..
Og jeg vet det jo... at det ikke er første gangen det er brann i min by. Fredrikstad er jo bokstavelig talt bygd på branntomt etter branntomt. Men nå var jeg der.

Og det kan da altså hende at hele bygget må rives.
Skal et praktbygg fra 1899, for praktfult er det som er borte ,erstattes av enda en funky bygg med glass og stål? For døm har jo ente greie på't!

Jeg ser for meg faren min, over bildebøkene om Fredrikstad i gamle dager, og han tegner og peker, for en datter som ikke forstår, som ikke  var født på 50 og 60 tallet.
Schultz hotell, fra alle vinkler, den gangen floa var åpen,  det er ikke min by.
Jeg husker da Torvbyen var en parkeringsplass, og St Criox var i hvitmalt tre. Jeg husker russepilsen på taket av Dr Johnsen, i Pizzanini bygget ,  Punctum, der jeg aldri var gammel nok til å komme inn, og hvor kult det var med tedisko på Exit og Papillon. Han ser sår  i byen som jeg aldri  har  sett trenger leging. For blikket mitt er rettet andre steder, mot mine bygg og gater,
Skal jeg nå bli en del av tradisjonen som vifter oppgitt med mine hender over hva de gjorde med Cevexbygget etter at det brant i '18, for en skam?

Og for meg har det  bygget bare vært en del av gatebildet. Enda et bygg å passere til kinoen, eller bryggepromenaden. Jeg tror knapt jeg har kjøpt en bolle der inne. Og nå... et tap for byen, en knekket tann i smilet til en modell.
Byen min, noe vondt har rammet byen min...

På veien hjem søndag kveld har jeg og mannen Samtalen. Vi passerer branntomten en gang til i mørket. Jeg ser de sjarmerende vinduene i andre og tredje etasje. Matos og rop ned i bakgården...  livlige kjøkken. Noe kokte i de kjøkkenenvinduene , det skal være sikkert. Og det oste godt.
Hva kan en, annet enn å være takknemlig over at dit en skal er alt på plass, alt vel

Hva kan en annet enn å gjøre opp eget regnskap? Hvordan ligger vi an, med ledninger, og åpen flamme med stearinslys? Hva slags valg har vi på å rømme ut, om uhellet skulle være ute? Vil mur være til hinder for flammene?
Vi er enige om at det meste av det vi eier kan erstattes. Takk til forsikring. Og noe kan vel kanskje reddes om det bare blir vann og røykskader?
Modellsamlinga til gubben , det ville vært kjipern. Jeg tenker på bøker og bilder jeg ikke vil se gå tapt.  Og affeksjonssaker.
Huff... Vi må putte mer verdier inn i safen vår. Den er trygg.
Og vi er enige om at det viktigste å redde vil være en hund hver i bånd, og at siste man snapper med seg  fugleburet....

Lykken er å sove i sin egen seng, trygg for alle farer.







Ukas mobilbilder uke 44

Mandag 29 oktober.... glemte jeg hele sulamitten... Tok bilde, men delte det aldri



Tirsdag 30 oktober : skifte

Onsdag 31 oktober  : Senteret på Jessheim fyller 50 år, med utstilling om hvordan det så ut i verden i 1968. Gamlingene mimrer i tidsriktige stoler

Torsdag 1 november : festen er over
Fredag 2 november : Strømstad spa og resort
Lørdag 3 november : Brann i Nygaardsgata 32, i Fredrikstad
Søndag 4 november : kvitteringene for det jeg handla hos mamma er åpne for forhandling





Bøker i okober 2018

Lars Saabye Christensen Herman
Koselig bok.


Andy Wier Marsboeren
Altså.. livet på en bemanna romstasjon er teknisk... det er det jeg fikk ut av den boka

Edred Thorson : runecasters handbook
nam

Diana L Paxson : Taking up the runes
mye nyttig og oppsummerende

Terje Spurkland I begynnelsen var futark
Historisk og språklig sammenheng