En god tjener , men en farlig herre.

Det lukta røyk da mannen og jeg kom kjørende fra Østfoldhallen.  Den traff oss ved Glemmen vgs Hadde noen tent i peisen, og det slo ned? Himmelen var grå, så det kunne jo være den slags  fuktige forhold.

Men nei, dette lukta ikke peisved. Dette var brann. I byen min? Ved Torvbyen så vi røyken komme sigende. Folk var tydeligvis på vei dit det skjedde.  Hvor?
"Dette er byen min, sa jeg til gubben, slipp meg av!"
Skulle jeg ta veien gjennom Gågata eller  følge fasaden til Torvbyen? Det siste virket lettest.
Folk overalt,med mobiltelefoner, og tildekket ansikt, røyken kom rett mot oss. Hvor var dette?

Ah, bygget med Cewex konditori, rett ovenfor moskeen, og hotellet. Det første man så var røyk. Mye røyk.

Dagen etter skulle jeg se de sotete vinduene som pekte ut i bakgården, men  nå var det bare røyken som innhyllet bygningen.

Folk som filmet overalt med mobiler. Moskeen var tømt for folk, alle skulle se. Politi og vektere merket av området, og sperret av med bånd.
Mannen dukket opp, og jeg satte meg inn i bilen.

Vi så på røyksøylene som ikke lenger drev bortover, men snodde seg oppover gjennom taket. Som en omvendt foss.

Det lød rare smell.  Treverket koker, når flammene tar tak, sa mannen. Det var altså noe på gang inne i konstruksjonen av bygget
Foreløbig var det ingen flammer, bare en spent stemning.
 Var det egentlig rett å sitte her og se på, var det ikke egentlig å grafse i noe som faktisk var mer trist enn spennende?
Ambulansen rullet ut en båre. Tenk om...

Jeg gikk ut av bilen for å se meg om.
Folk rundt meg snakket om det som skjedde.
"Forferdelig, det er ti hybler i huset !"
"Masse studenter, ja.."
"Kan det ha starta i restauranten?"

Noen gutter i verste slyngelalderen spekulerte høylytt i om det var noen "døe" der inne, og hvordan de i såfall hadde dødd. De var i allefall overbevist  om at det var verd å vente på..

Hva ventet jeg på? Var jeg egentlig noe bedre... selv om jeg ikke håpa på lik? Var jeg ikke der for å se destruksjonen av et hus?

En ble jo stående og se på takfasaden, vinduene. Mon hvordan det var å våkne opp der inne i hybelen sin,  gå bort til vinduet, og hilse dagen, snu seg og la blikket gli over sitt lille krypinn, vanne potteplanten og grumse seg til på senga, se lyset gjennom gardinene, høre livet utenfor... Bak disse vinduene var det ikke mye idyll nå... så kom de , flammene. Og det er da en vet det er en brann...

Så hørte jeg henne hyle. Primalskrik i fortvilelse.
På kne, panikk i blikket, hun jamret  "alt brenner opp, alt blir borte... nei nei, nei"
"Hun bor der, mumlet en av venninnene. Flere andre gråt, så jeg nå
Hva kan man gjøre, annet enn å støtte, selv om en er en fremmed ? Hvordan støtter man når en ikke har noe der å bestille, og ikke egentlig noe å stille opp med.
Hun hyperventillerte, venninna gikk etter hjelp, på min oppfordring.
Kjære unge jente, som så alt du eide forsvinne i ingenting, jeg var den ubrukelige dama som ba deg puste rolig, og tenke på at det er bare ting, du er her, du er i live, og det går bra... Jeg visste ikke hva annet jeg skulle si, håper det går bra med deg..  Håper du ikke får vonde netter fremover, at du kan føle deg trygg igjen

En politimann sa de hadde åpnet opp lokaler i hotellet for de rammede. Venninnene hennes tok henne med seg, hun jamret fremdeles.
Kjære unge jente, jeg håper du kommer over dette. Alt viktig er i en sky, du kan sikkert sånt med data. Og om du er student, så er kanskje det meste verdifulle fremdeles hjemme hos mamma og pappa. Alt materielt kan erstattes, men så jævlig det må være å se hjemmet sitt bli slukt av flammer. Føler med deg... og de andre..

Det var først når flammene nådde taket, og begynte å ete seg oppover og bortover at ildklisjeene ga mening. Dette var ikke noe bål. Det var et monster. Som næret seg på gråten til jenta og de andre ni som var blitt hjemløse på en lørdag i november i min kjære by. Takstein falt. Ville det være mulig å redde bygget? Vil det ikke være her i morgen?
Det poppet i nye takbjelker . Underlig,  muntert på sett og vis. Men ustoppelig. Ikke noe kunne stoppe dette, dette var en gammel destruktiv dans, med grå skjørt og sko dyppet i ildmørje
Dette er en drage... grunnen til at de er fryktelige vesener, ikke søte tatoveringer eller fabeldyr i tegneserier. Dette er bare ... ødeleggelse...

Det som en gang var et dekkende tak ble nå spjæret åpent av glødende klør som gnafset og åt, ville ha mer. Tilintetgjort, alt som var der. Aske, støv, ingenting. Flammene frydet seg, og fråtset. Om de hadde sjel, så var den ikke mye lys.
Iblant viser elementene seg uten et dugg av skjønnhet. Ingenting her som minnet om  engasjment, som i ildsjel. Ikke noe som minnet om et varmende bål, å fordype seg i...
Dette var bare hjerterått. Naturkrefter som bare er.. Som ikke kjenner noen nåde. Det er vondt når takbjelker og veggstrukturer blir angrepet, og  tar fyr. Tapt... borte, til intet.. Det er ikke treverk, det er kultur og håp som angripes og ødelegges. Minner, gulv som brister under deg, der du står.

 Hva kunne man gjøre annet enn å la de som kunne det gjøre jobben sin. Evakuere, holde folk unna, hjelpe de som har fått livet sitt snudd på hodet. Heie dem fram, disse heltene. Takke for at de finnes, og vet hva de driver med..

Vi dro før det var over. Hjemme hos mamma ventet nat geo dokumentar om krigen, bombinger og herjinger av Frankrike 1940. Bygårder i flammer. Sugende brannstormer. Ødeleggelse, total ødeleggelse...  Takk, jeg hadde fått nok av det der for i dag...
Tardis knurra mot Hitler som passerte i farger i en grønn kortersje. Flink gutt...

Hva kunne man gjøre, annet enn å oppdatere seg på nyheter. Var alle gjort rede for? Ja, heldigvis. Det gikk ikke liv denne gangen. En trøst, tross alt.
Informasjon ble verdifull. Hva skjedde? Var det over nå? Nettavisene ble nøye sjekka. Rød blink under headingen i avisa : skjer akkurat nå.

Brannen ble nevnt på Oslonyhetene . Som det var en brann i en bygård i sentrum .
Men det var det jo ikke. Det var Nygaardsgata 32, i min by. Og jeg så det.Jeg var der.
Den ubetenksomme nysjerrigheten, smerten, tapet. Ettertenksomheten, de rå kreftene, uten mål og mening, eller nåde. Hjelpeløsheten, blandet med  skamfull facinasjon.

"Også jeg som er så sinna på han kæln min som hele tiden skal kjøre brannøvelser hjemme" sa en dame stille da jeg stod der
"Klem ham og si takk!" sa jeg.

Brann i min by. Det føles som et personlig angrep. På mine gater, på tiden som ikke skal gå så fort,  spinne noe ut av verdenen  som stod støtt her i går, slikt  skal ikke hende så brått..
Og jeg vet det jo... at det ikke er første gangen det er brann i min by. Fredrikstad er jo bokstavelig talt bygd på branntomt etter branntomt. Men nå var jeg der.

Og det kan da altså hende at hele bygget må rives.
Skal et praktbygg fra 1899, for praktfult er det som er borte ,erstattes av enda en funky bygg med glass og stål? For døm har jo ente greie på't!

Jeg ser for meg faren min, over bildebøkene om Fredrikstad i gamle dager, og han tegner og peker, for en datter som ikke forstår, som ikke  var født på 50 og 60 tallet.
Schultz hotell, fra alle vinkler, den gangen floa var åpen,  det er ikke min by.
Jeg husker da Torvbyen var en parkeringsplass, og St Criox var i hvitmalt tre. Jeg husker russepilsen på taket av Dr Johnsen, i Pizzanini bygget ,  Punctum, der jeg aldri var gammel nok til å komme inn, og hvor kult det var med tedisko på Exit og Papillon. Han ser sår  i byen som jeg aldri  har  sett trenger leging. For blikket mitt er rettet andre steder, mot mine bygg og gater,
Skal jeg nå bli en del av tradisjonen som vifter oppgitt med mine hender over hva de gjorde med Cevexbygget etter at det brant i '18, for en skam?

Og for meg har det  bygget bare vært en del av gatebildet. Enda et bygg å passere til kinoen, eller bryggepromenaden. Jeg tror knapt jeg har kjøpt en bolle der inne. Og nå... et tap for byen, en knekket tann i smilet til en modell.
Byen min, noe vondt har rammet byen min...

På veien hjem søndag kveld har jeg og mannen Samtalen. Vi passerer branntomten en gang til i mørket. Jeg ser de sjarmerende vinduene i andre og tredje etasje. Matos og rop ned i bakgården...  livlige kjøkken. Noe kokte i de kjøkkenenvinduene , det skal være sikkert. Og det oste godt.
Hva kan en, annet enn å være takknemlig over at dit en skal er alt på plass, alt vel

Hva kan en annet enn å gjøre opp eget regnskap? Hvordan ligger vi an, med ledninger, og åpen flamme med stearinslys? Hva slags valg har vi på å rømme ut, om uhellet skulle være ute? Vil mur være til hinder for flammene?
Vi er enige om at det meste av det vi eier kan erstattes. Takk til forsikring. Og noe kan vel kanskje reddes om det bare blir vann og røykskader?
Modellsamlinga til gubben , det ville vært kjipern. Jeg tenker på bøker og bilder jeg ikke vil se gå tapt.  Og affeksjonssaker.
Huff... Vi må putte mer verdier inn i safen vår. Den er trygg.
Og vi er enige om at det viktigste å redde vil være en hund hver i bånd, og at siste man snapper med seg  fugleburet....

Lykken er å sove i sin egen seng, trygg for alle farer.