Bøker! April!

Denne måneden har jeg en ganske kul og heftig leseliste.

 

 

Caitlin Matthews  -Singing the soul back home – shamanic wisdom for every day

Tittelen antyder en sånn lett og grei liten bok, men det stemte ikke Denne er tung, til tider abstrakt, og ganske så komplisert…

 

Gulraiz  Sharif  Hør her’a

Jeg er skuffa… det begynte så bra, og så kom hovedkonflikten.. og så ble det lærer berører PK sensitivt emne på kebabnorsk sånn at målgruppen skal bli enige og PK. Skuffa

 

Cyndi Brannen – Keeping her keys

trengte å se gjennom denne igjen. Jøss. så langt jeg har  kommet

 

Keira Cass – utvelgelsen

Mye omtalt av småpikene mine.. ikke noe for meg..

 

Arnodd Håpnes Trær i Norge

..Og så ble man nysjerrig på trrær

 

Lillan Warem – Øygards-Lena

Lokal og kjent forfatter om sin barndom. Jeg kjente ikke igjen noen personer, men det gjorde nok mamma

 

Katrine Wessel Aas – Ellinors modige valg

må skryte av meg selv som kjapt skjønte hvor vi skulle gå… ( men om christian kommer hjem nå…)

Katrine Wessel Aas – Når alt kommer for en dag

det dukker opp en arving, og det brygger opp til bryllup i England.

 

Katrine Wessel  Aas Sommeren på Oaktree Manor

Celia må finne ut hvem hun er, og det er bryllup på gang

 

Sigbjørn Mostue  - Gravbøygen våkner

Greit å endelig ha lest den, men den har nok 11 årsgrense. Fantasy med miljøprofil. Ikke hogg gammelskog, og pass deg for huldra ( lokal kis)

 

Sigbjørtn Mostue- Nissedreperen

Mer av det samme. men nå er det i byen det skjer

 

 

 

 

 

bøker i mars 21

 Vel.. tema er ialle fall åpenbart...

Christa MacKinnon – Shamanism made easy

Nyttig innføring. Lette øvelser. får se hvem jeg tester ut

 

Sandra Ingerman – the book of seremony

enkle gode essensielle tanker og oppgaver

Korona dagbok - madam bekvem

Alt blir bra. Mulig det, men ikke med det første , gitt. Og dette året har hatt sine måter å forandre meg også Jeg har blitt bekvem

 

 

. Giddalaus... For å si det sånn.. jeg har alltid trives i mitt eget selskap , jeg krever egentid for å kunne trives. Påtvunget samvær over ett døgn gjør meg sprø, og ikke så veldig lykkelig og medgjørlig. Tross alt så tilbragte jeg tenåra sammen med nære venner, men også med dagbokskriving ( ikke så langt unna de rableriene jeg driver med nå) og gode bøker. Så mens andre har gått i frø så har jeg gått inn i min lille sone. Stille har det ikke vært. Jeg har jobb å passe, og selv om jeg har rett på støttekontakt i IKT så har jeg blitt ganske dreven i ganske mye. For å si det sånn... jeg kan snu ganske kjapt på hælen til å lage digitale opplegg. Og da er man pålogga når det er behov. Som lærer i 10.klasse så er det nok å pussle med, planlegge, vurdere og dokumentere. Så jeg får ut masse sosialt på jobb, med kollegaer og kidsa. 

 

At hjemme og på jobb sklir sammen i en fin saus, det er ikke så stort problem. Jeg er ikke arbeidsnarkoman, jeg har bare plenty å gjøre. Og når nok er nok, så bytter jeg modus. Så jobben er ikke noe stress. Jeg har en stilling, jeg sitter ikke hjemme og tygger lampeledning Jeg trives i dette, og gubben og jeg klarer fint isolasjon sammen. Vi trenger ikke fylle huset med folk Men så var det resten.. Driven. Alt blir jo avlyst. Ingenting kan planlegges. Vinduet er på to dager. Maksimalt. For det blir avlyst. Eller så avlyser en selv. En reiser jo ikke unødvendig. Det er jo ikke lov å dra på besøk? Pytt. Det finnes alltids en film eller serie å myse på. Eller legge seg tidlig? 

 

 

Kanskje ble det sånn fordi jeg som sagt har hatt nok å gjøre med vurderinger i vinter før denne julekaranteneforebygginga. At jeg i utgangspunktet gikk i hi der. Og ble der.Hvorfor styre med noe som helst? Især treffer dette hundetreninga mi. I utgangspunktet stod jeg jo litt fast. Men nå er det ikke lenger bare sånn at jeg ikke riktig vet hvor jeg skal, men også at jeg ikke har trua eller gløden til å finne det ut. Jeg går heller en lang tur. Vel og bra . Men..... Ingen stevner.. ingen motivasjon. Haster ikke, er ikke så nøye.. Visst pokkern er det nøye. Jeg begynner å bli misunnelsessur på hva andre får til i trening og program Og det er jo det som skal til for å få meg på gulvet... sææærlig 

 

 

Ja, jeg har vært snill med meg selv, gitt meg selv litt slakk med tanke på jobb,de sosiale gluggene jeg har og alt rundt Mack. Men nå gagner det meg ikke lenger. Jeg synker ned i myra og sier det er helt greit. Det er ikke greit Det er jo ikke det jeg vil? 

 

Så her må man gripe an diem og lage regime på annenhver dag. Slik det var i sommer Det får bli på gulvet inne til gater er feid, og grus og snø er borte. Om ikke annet så får jeg kjøre øvelser da.. og våge meg på kjeder. Vi vil jo, sånn egentlig. Selv om corona ikke bidrar stort..

 

 Fy fabian så sosial jeg tror jeg skal bli når dette er over..

Bøker i ferbruar 21

 

 Jan Guilot – slutten på historien

jaha… hva gjør man nå? Dette har jo vært julegave fra mamma i flere år nå… jaja, artig avslutning..

 

( jaja, da vet jeg hva annet jeg har gjort i februar,,)