Smågutta leker...

 Virvel av pels og glede. Munnfekting, og kjappe innsjekk pauser, for en gyver løs igjen.

Sideblikkene taler for seg sjøl... 

 

 

ja vi støtter vetrinærstanden---- og takk for forsikring..

 Om jeg bare jeg kunne  skrevet dette i enten Tengel eller Quartz sin blogg... men nei..

Quartz har kanskje fått epilepsi. Kanskje fordi det ikke er slått fast ennå. men mest sannsynlig, ettersom det ikke er klart hva annet det kan være.

Et anfall i september, og så glemte jeg det.Tenkte ikke så mye på det

Så kom vinterferien , og da han måtte i bur hos mamma, og møter meg med smertehyl og kramper. Panikkanfall etter å ha brutt seg ut , sa vetrinær på Gressvik. En må se an , og ikke gjøre noe før det kommer  flere tett på. Og det var jo logisk. 

Så kom lørdag, han hev seg på en kommers mellom Tardis og Tengel, jeg dytta til Tardis, og da ramla Q over ende og begynte å krampe. Da dro vi til Fetsund. Kunne ikke se noe på blodprøver, men han er satt på medisiner. Så, hva nå? Søke disp, men vente på resultat, avvente flere anfall... Hva først? Hva annet kan det være? kan han ikke konkurrere mer?

 

Trening på tirsdag, og Quartz jobber som en duracell kanin. Da hører jeg harking fra buret til Tengel som har fått sin del av tørka kylling. Harking, skumming, hiver etter pusten... rett til jessheim  dyreklinikk. Full pakke , nedsoving, røngten og tang... ut med biten. Smertestillende, og bløt mat i en uke. Dette var skummelt..

 

Så, nå holder det for en stund... Quartz skal trene som jernet, så vi er klare. Tengel skal trenes , slik at han er klar.... Og Tardis... han skal bare fortsette som nå... Ikke finne på noe som helst av bøll og puk

 

Er du min drømmepasserer?

 Er du min drømmepasserer?

 

Altså... tenk om du passerte meg og hundene mine slik jeg drømmer om..

 

Slik hadde det vært:

 

- Du hadde droppa flexibåndet. Det er ikke frihet om du ikke har kontroll på hunden. Og du hadde latt mobilen ligge i lomma så du så både din (e ) hund (er) og mine.

-  Du hadde vært lett å kommunisere med. Hvor skal du? Da går ikke jeg på stien du skal inn for å skape avstand og få kontakt med mine. Eller værre... inn på gårdsplassen der du bor. Kleint..

- Om du kom syklende bak meg så plinga du. Da får du hele veien, og jeg kan få kontroll på mine inne på siden av stien

- Om du jogga med hund bak , så kom du med et host, slik at jeg igjen  kan gi dere all plass

- Du hadde sett at jeg prøvde og at jeg ser at du prøver. Det er ikke alltid det blir prikkfri passering, men en får for å forsøke..

Jo, du.. sånn er min drømmepasserer..

 

Kanskje du har en drøm om meg også?

 

valpetiden - hvorfor gidder vi?

 ( håper innlegget får lov til å deles på fjasern..)

Hvorfor gidder vi det der med valper? Det er jo ikke så mye å nyte alltid...?

Det er tiss, bæsj og vekking på natta. Du rekker ikke kle deg midtvinters, så det er bare å glede deg til å fryse

De biter, de spreller, de er alle steder de ikke skal. 

Det er dyrt å kjøpe valpen, dyrt med forsikring, og dyrt med alt du må ha alikevel. Stakkars Tengel kommer til å bli et arvebarn, men alikevel : plantasjengjerder, halsbånd matskål, underlag til bur, leker, garn til dresser

Hva blir problemet? Kloklipp, sykler, matvegring, tygging på ledninger....?Hjemme alene, katter, eller pinnefiksjon?

Dobbelt opp av alt . Klær som skal sorteres, valpemat og voksenmat

Forventing om at det er såååå koselig.Ingen snakker om bekymringer og overtenkning : hva om det blir trøbbel å ha den hjemme alene, hva om vi ikke kan ha juletre, tenk om den er syk, tenk om den ødelegger noe

For ja, det er aldri spørsmål om dersom , det er spørsmål om hva.. Henrik fresa opp rottinghylla mi, Mack stjal mat, Quartz har heldigvis ikke funnet på så mye gæli, sånn bortsett fra grisehyl når han er gira, Farvel, sjelero. Jo , han klarte å herpe et bur før vi fant ut at han er best frittgående. Tengel skylder meg nye crocs/tøfler til jul, Froskeleka har overlevd siden Mack sine dager, Det tok lille terrårist knappe to uker å skille kropp fra hode, og flå fleecen fra torsoen.

En mister jo alt sosialt liv. Alt handler om valpen, hjem til valpen,

Hvorfor gidder vi? 

Fordi...

Valper lukter godt

Valper, de er ikke til å motstå når de ser deg inn i øynene, og du ser tilbake

Valper, de er så hengivne, du er hele deres verden, og selv er de et lite univers med logrende hale

Valper, de vokser så fort, en ser det nesten fra dag til dag

Valpetiden er en del av hundens historie, som skrives sammen med deg.Til et vi

Valper blir tørre, og de kommer når de ser deg

Valper skal en dag bli voksen, og du kan drømme om hvordan de ser ut da. Gjenkjenne den voksne i den lille. De blir jo seg selv..

Valpen elsker å være med deg, og trikse med deg. Lære, jobbe, samarbeide..

Valper er så forskjellige, så unike inn i sitt ferdige jeg..

Valpetiden er så kort. Hver dag er unik, og bringer noe nytt. En dag i valpens liv kan det gå en uke, uten at noe nytt skjer, noe helt magisk har skjedd.. Men ikke denne dagen.

Og når de sovner inntill deg.... så føler man seg som den første som noensinne har blitt elsket....Og at en favner alt i en liten kropp...

Valpetiden er så kort.. så... en må liksom nyte den alikevel. Om så litt i rykk og napp...

hundemamma - men hva slags hund?

 

Sommeren 2001 ble jeg hundemamma, til tricolour cavalieren Henrik. Han ble navet i hjulet mitt, sola i universet mitt, og mannen i min tilværelse. Alle som kjenner oss fra da var helt enige : Henrik var min hund, og resten av verden kunne være det sammen for ham. Dette endra seg noe med årene, men i bunn og grunn var Henrik  opptatt av meg, og kun meg. Det var oss mot resten av verden, og ettersom vi hadde hverandre, så var det ikke så nøye med dem.

Jeg  fikk identitet som hundemamma. Cavaliereier. Jeg trengte det da. En identitet å vokse inn i, som ga mestring og som tålte å bli overøst med kjærlighet og aksept, og få det i retur.

 

 Det var Henrik og meg I tospann. Så kom dagen han ikke var mer, og "konspirasjonen" brakte Mack inn i mitt liv .Fortsatt cavalier. Fremdeles hundemamma . Spanielfantast. Det var rart å se meg med en hund som var min på bilder som var brun og hvit. Jeg identifiserte meg jo med en tricolor? Mack var en smule mer utadvendt, og jeg delte ham med resten av verden fra første dag. Med SA, de vi møtte, og LUKTENE.

 

Så kom Tardis. Kinesen jeg ikke visste  jeg  trengte og som fort fikk meg ut av villfarelsen at hund er hund. Han var hund nummer to, som også skulle trenes, men det var Mack jeg satsa på, til jeg skjønte at en permisjon med hjemmetrening var bedre løsning. 

Da  hadde jeg, har jeg nå skjønt i hodet mitt.... en cavalier til kos og sosial nytte  og en kines jeg trente med og konkurrerte med. Jeg var visst første og fremst cavaliereier, med en kines i tillegg. Tydeligvis.

 

Så kom februar 21, og Mack sine dager var talte . Men jeg hadde fortsatt kines. Stasbikkja, konkurransehund, slufsesamlern, kjekasen, som overøste alle med kyss .

Så da.... "hadde jeg en kines " 

Nå har jeg to kinesere. Så det er i grunnen ikke tvil at jeg er kinesermamma. Hva jeg hadde vært om  valpen ikke hadde vært kines, det er jeg ikke sikker på.  Hadde jeg da  "hatt en kines og en x"?

Så, min identiet er nå at jeg er kinesermamma til to .Men...... hvorfor kjennes det fremdeles ut som at jeg er mest cavaliermamma, men uten cavalier og uten noen intensjon om å skaffe meg en igjen i uoverskuelig framtid. ? ( fordi de er vanskelige å trene til KL,ikke på grunn av helsa)

Uansett... jeg er hundemamma. Og har verdens beste og lovende kinesere. Og da er resten flisespikkeri.

Hva andre typer hundemamma jeg vil bli i framtiden, det  gjenstår å se...

Valpetanker - på filosofiplanet, og kun det

 "Når skal du få deg valp da, Eirin?"

 

Det tok ikke så lang tid før folk velmenende begynte å spørre. Det overrasker meg lite. I brukshundmiljøet mitt så har en alltid et valpe/oppdrett/ generelt hundeprosjekt.Flere hunder i stua som alle har håp om å gjøre det bra i ringen

Og når Mack kryssa over denne seinvinteren så begynte de å lure. Greit nok. Men at så mange synes det var helt naturlig/antok at jeg kom til å gjøre sommeren 21 til valpesommer, det forundra meg bittelitt. For meg var det alt for tidlig. Jeg hadde  ingenting klart i så måte. Og sommeren 21 ble jo mer å forberede drømmehjemmet for drømmevalpen en gang i fremtiden.Så sånn falt det seg.

For drømmevalpen , den kommer. Jeg har bare noen undringer å så måte. Å få hund, det bør planlegges. Linjer, rase, oppdretter.. Og her møter jeg på noen underlige hindringer.

Alt jeg vet er kjønn. Og navn. ( Den lista har jeg hatt klar lenge og jeg trenger ikke å lure på sånt på en fire fem hunders tid)

Vi kan begynne med rase. Jeg aner ikke.. Virkelig ikke... ja, jeg har en liste, men å se for meg hva som skal tisse på stuegulvet mitt, det er som et filter på snap , hvor bildene flimrer, til du trykker, og bildet fryser. Finn din kjendis eller  hvilken Disneyfigur du er.. ( Pumba) Det vil ikke stoppe.Og det skifter hele tiden

Så jeg aner ikke, og jeg klarer ikke å stole å på meg selv og hva JEG vil. Jeg vil ha en hund som jeg kan lykkes med på banen ,jeg. Jeg vil ha en trenbar rase med avknapp. Ikke for stor. Som ikke må grisejobbe hver dag. Og som liker leketøy i treninga. Punktum

Og helst ikke en dommerkollega som oppdretter sånn at det blir mudder med integriteten. ( En dommer kan  selvsagt ikke dømme hund fra eget oppdrett)

Men det er litt rart at jeg ikke ser noen framtidig hund for mitt indre øye, for jeg har alltid kunnet hoppe i det etter at en avgjørelse er tatt. Og så blir det bra. Min husbond sier at dette er opp til meg..Han er en hjelpsom sjel

Kanksje jeg ikke vil se? Og skylder på timingen? Da ser en jo ikke.

- Jeg kan ikke ha valp uten å ha fri til det. Så drømmevalpen er leveringsklar rundt midtsommer... Lykke til! Rima fikk sin Alan og vi fikk drømmehuset, men hvor mye flaks kan man be om? En kan jo få en 5-6 måneder valp, slik som Mack, men det er jo ikke helt optimalt alltid..

- Tardis har godt av å være enehund. Vi får jobba nydelig kontakt, og kan bare fokusere på hverandre. Han trives med å være bare seg selv i huset.  Så den kvalitetstiden må jo da deles på to. Vi er i en god tankeprosess  hva angår program også.

- Mack var verdens beste og tålmodige storebror. Ja han dro  i bånd, men det var det. Tardis er kanskje ikke det besteste forbildet med sine ideer, men det blir han kanskje aldri. Han er en annen personlighet , ettersom han ikke er cavalier..

- Vil jeg vente til Tardis er ute av bildet? Nei, jeg vil jo ikke det heller... Han er fantastisk med valper..Og han har mange gode år igjen.  Skrekken er å stå uten hund.. og ingen mulighet til å ta inn en valp på lang tid. Ikke er det rett tidspunkt  å finne en valp i sorgtilstand heller... Dessuten - meg for lenge uten hund... da kommer alle tankene vøtt.. om alt som kan gå galt.. Og jeg vil ha Tardis med på laget. Noen må lære den vesle å være hund. Det kan ikke jeg... 

-Og så vet jeg også at kommer anledningen og tankene begynner å feste seg at dette er kanskje ikke så dumt, kanskje kanskje også meant to be..... og da finner man ut av det..  Som med mine tre andre hunder.  Vi fant ut av det

Så ,tilbake til valg av valp. Jeg vet også at når jeg har sjalta ut alle som er totalt uaktuelle ( blanding, hunder med mye instinkt innen jakt/vakt,  og generelt mynder og terriere)  så er det noen raser som føles mer aktuelle enn andre. Ny cavalier er også uaktuelt per nå, da jeg vil ha en konkurranse hund.( Ja, jeg kan får en Henrik , uten smertene, men hva er oddsen? ) Jeg skal ha cavalier igjen, men da har jeg lagt opp hele KL.

Jeg vet også at bak linjer, og rase så ligger individ. Du kan få en real snåling som er atypisk annet enn av utseende? Og en hund er  mye hva du gjør den til også.  Så.. jeg kan stoppe eiere på gata og slå av en prat, og jeg kan kontakte mine hundefølk som har rasen, og jeg må lukke ute at en kan få unntakene. For det kan en ikke ta hensyn til. Jeg får et individ, med en gitt sett drifter og egenskaper som kommer til å gi meg helt andre utfordringer enn de andre. Hadde ikke vært moro ellers?

Så jeg har en liste... Den er ikke fast. De ulike rasene bytter og hopper og skifter, som den berømte snap greia. Jeg har også en masse argumenter i mot. Fordelen er at om jeg tror jeg har bestemt meg, så har jeg folk med peiling som jeg kan snakke  mer med. Ulempa er at jeg får betenkeligheter

Sånn ser lista ut nå. Og nei, ingen rangering....  Og selvsagt kan det komme flere til..og noen bli borte

Kineser

Pluss :   Kjenner rasen. Kan strikke klær. Lett å finne oppdretter. (Bekvemt nærmest) Herlig aktiv energi ute, sofadyr hjemme. Tardis kommer til å elske en av sine egne 

Minus:Kjenner rasen. Mye rart på linjene, med nerver og reserverhet. Trenger jo ikke å være et arbeidsjern??( individavhengig)

Puddel ( mellom)

Pluss: Virker som en gøyal hund med mange muligheter. De jeg snakker med er i alle fall ikke så veldig objektive, men stort sett er det en hund som liker å jobbe.Og jeg har snakka mye med flere puddelfolk i sommer

Minus :  Pelsen?Aner ikke noe om puddelpels. Kan få mye rart av individer. Men i og med at det er en utbredt rase så får en i allefall et bredt grunnlag

Golden retriver  :

Pluss: verdens beste oppdretter. Vennlig rase.

Minus :Kanskje en litt for stor rase? Mye hund å håndtere før den blir voksen. Trenger hundebadekar.

Border Collie

Pluss: Dette er rasen for de som vil noe i ringen. Her får du en hund som vil jobbe

Minus : Det er en rase som mange har, nettopp for å lykkes i  hundesport. Trenger jeg superernergisk hund bare for å lykkes? Kan jeg tilby en border det den trenger? Ja, god kontakt og gøy trening gir lyst til mer trening. men en skal vite hva en driver med.  En BC må få jobbe, og er dyktig av samme grunn. MÅ! Er redd dette er for mye hund for meg. Kall meg Ludvik. Jeg kan også ta feil .

Dansk- svensk

Pluss: Hendig størrelse, liker å jobbe

Minus : Kan visst være en drøy håndfull i sær som unghund ( vet ikke , antar bare)

 Toller

Pluss: Vakker, god arbeidshund, men ikke så krevede på som andre retrivere? (Kan ta feil?)

Minus :Mye rart mentalt på disse i gamle dager, det har visst blitt bedre. Kan også kanskje være litt for stor? (Usikker)

 

Andre raser som har streifa tankene : 

Pappilon, Lancashire heeler, aussie og portugisisk vannhund

Så, når skal jeg ha valp ? Tror det må bli som å bli spurt når du skal bli forelska når du er singel... Det blir når det blir. Og det blir herlig. Og det vil føles meant to be. og hun skal få egen blogg...

Men det må føles riktig. Så det er vel en grunn til at jeg ikke har sendt ut et ønske til Styrelsen om å få finne henne. ( ellers så venter ikke Styrelsen på det)

Mareritt

Her forleden hadde jeg et grusomt mareritt. Jeg våknet, litt før 5, til noe som knapt kan kalles grålysning, og tilbrakte den neste timen i oppfølgeren. Eller skal jeg si oppfølgerne? Der har du ulvetimen + litt bonustid

Drømmen hang i flere dager.. og tankene spant, hva skulle jeg gjort om det skjedde? Ville jeg holdt hodet kaldt? Eller falt sammen i galskapen som ville rammet meg der og da, en hjelpeløs bylt..

Det var så her.. jeg befinner meg i i kupert terreng, Vestlandet et sted. ( Jepp, en drøm, ettersom jeg ikke frekventerer det området så ofte....)
Jeg er ganske så alene ,med mine to hunder i bånd , ute og nyter livet og naturen

Så dukker den opp, den store schæferen. Løs, ingen eier. Bjeller som kirkeklokker , mer macho enn Lars Monsen på testosteron. La det være sagt. jeg nærer ikke noe mistro til rasen. Men her er den altså
Tardis knurrer , og schæfer legger kjeften rundt nakken på min kineser, som jeg ikke har rukket å løfte opp, eller kanskje jeg ikke gjorde det fordi jeg har lovet meg selv å slutte med det der.

En knekk, og det hele er over.
Tardis er ikke mer.

Hva gjør jeg? Jeg våkner , knusktørr i halsen og munnen, kvalm.  Må kjenne at han er der, under dyna, inntill meg. Mack er våken, stryker langs handa mi, før han legger seg ned i senga si. Jeg er utsultet på bekreftelse på at alt er bra...

Jeg prøver å sovne igjen, men befinner meg igjen i Vestlandsk frodig natur, men min elskede hund liggende livløs.

Her spiller scenarioene seg ut. En etter en.

I ett av dem gyver jeg løs på drapsdyret med alt jeg har. Jeg har med ett en jernstang for hånden, og slår......

 nei, våkner.. herregud...

Tilbake på plassen, jeg faller sammen i en bunt, er bare et skrik, en sorg som ikke kan romme hjertet mitt, jeg hyler, hyler, hyler til jeg ikke har stemme igjen,
Monsteret tusler vekk, og lar meg alene...   Jeg faller videre, det er ingen bunn.....


Herregud nei, det er ikke sånn det skal være.. Jeg legger merke til halsbåndet hans, klepper av det blodige båndet til Tardis, og fester det på schæfer.  Binder ham til  hvadetnåblir, en trestamme, jernskrot, et gjerde , samme faen, og  ringer iskaldt nummeret på halsbåndet

Når det svarer drypper det is  fra stemmen min : jeg befinner meg så og så, har bikkja di, så du har bare å komme.. og GLEM IKKE DEN JÆVLA FULLADA HAGLA!

Så faller jeg sammen i en haug. der jeg blir funnet , utrøstelig, men funnet

I en helt psykoversjon kommer personen med telefonnummeret  på halsbåndet svært forundret til stedet.. Det er nemlig en radiomerket ulv....
ja, du skjønner...

Klokka blir seks, og ett minutt senere bryter alarmen min ut i  sekkepipeleven. Jeg kan like gjerne stå opp med en gang....
Tardis ser fornærmet ut når dyna blir borte, men jeg er bare glad han er i live, og har vært det hele tiden... Han får godbit på senga


Jeg vet jo at det kan skje. Jeg har en liten hund med stort mot og lite vett. Og altfor mange har store hunder som "aldri har..."
Men helt seriøst... hva gjør man? Klarer man å være så kald og ta den telefonen? Eller plukker man opp den jernstanga?
Vil jeg ha hjerte til å kreve et hundeliv for min hunds liv? For at det aldri skal skje noen annen igjen?

Jeg vil tro at jeg først tar telefonen og så faller i ørska. Men sikker er jeg ikke. Og det er ikke sunt å gå og gruble på sånt...

Jeg er så glad i hendene dine, mamma... ( fra en liten hund til matmor)

Jeg er så glad i hendene dine, mamma
De gjør meg bare godt.
For hendene dine gir meg kun trygghet
De har aldri rista og slått.

Jeg er så glad i hendene dine, mamma
Du rekker meg dem når du kommer hjem
sånn at jeg kan snuse godt, og susse litt
og hvem du har hilst på i dag kommer frem

Jeg er så glad i hendene dine, mamma
Når du kjæler med pels og hals
og klør meg litt ekstra bak øret
samt der hvor halen danser vals

Jeg er så glad i hendene dine, mamma
Når du løfter meg opp er jeg din
slik da jeg første gang på fanget
fikk sovne i mykheten din

Jeg er så glad i hendene dine, mamma
de fester på lenka for tur
vi oppdager gater og stier
og plukker opp etter meg, aldri sur..

Jeg er så glad i hendene dine, mamma
for de åpner opp skuffer, skap og poser
Du tar ut sånne smaskensgode saker
Og til nesa mi dem loser

Jeg er så glad i hendene dine, mamma
For de  sjekker om noe er galt og ikke i lage
Du klipper klør, og børster ut floker
og når det er over så koser du min mage

Jeg er så glad i hendene dine, mamma
For med dem forteller du meg hva du vil
 en flat hånd betyr high five, du peker - ut dit
Vi repeterer og gjentar hver eneste drill

Jeg er så glad i hendene dine, mamma
og det er ikke vanskelig å skjønne seg på
For med dem forteller du at du er glad i meg
Og jeg forguder deg å'

in short...

Jeg hater å ikke få kunne uttrykt hva jeg vil si, men sånn er det nå..

Det jeg vil si :

-Beklager hvis hunden min skremmer deg den er ikke sint  når den bjeffer selv om den har det skumle øyet bare veldig gira og vil så gjerne hilse på deg aller helst kysse deg fordi han synes du virker som en kul person men han skal ikke få lov til det vi skal bare gå forbi jeg lover at han aldri skal få komme så nær at han hopper på deg han skal ikke få hilse engang ikke uten at du spør og ikke uten at jeg har roet ham ned jeg har ham alltid i bånd jeg plukker alltid opp og vi trener masse sånn at han skal aktiveres og han er blitt så mye bedre du kan gi ham godbiter om du vil han tar veldig pent det er han andre søte som ikke har lært å ta pent men jeg lover at han aldri skal plage deg og dine så vi går bare videre vi jeg lover å ta ansvar ha en fin dag videreogunnskyld!!!

Det jeg sier :

*Kinesen i noget aparte plassposisjon, eller med labbene på kneet mitt*
- Beklager!

Passepike

Refleksjoner fra en portis barnepike!
jeg er ikke vant til:
- tisper som tisser to eller tre ganger på en luftetur
- hunder som røyter små svarte dotter
- hunder en kan holde rundt, hardt , teddybjørn med puls om natta.
- hunder som når opp til komfyren og rester uten å gruble ut stigesystem
- hunder som har åpning til godbit i høyde med låret mitt
- hunder som med et dypt bjeff får meg til å hoppe høyt i stolen
- hunder som bærer saker til meg, for å få oppmerksomhet.
- hunder som har haler som rydder i kaffebordhøyde
- hunder som får meg til å føle meg som en badass på tur, bare for størrelsen!
- hunder som innbyr til " dytt meg " lek, og som tåler og setter pris på en litt tøff respons
Det er moro å passe hunder som ikke ligner dem en har....

Når er tiden inne for å skaffe seg en ny hund?

Når en er i sorg over en god bestevenn som har krysset regnbueboren så er det meste nattsvart. En sørger så en kjenner det i kroppen. Det brenner i fingre etter å stryke pels som ikke er der mer, verker i armer som ikke lenger kan omfavne noe av det kjæreste en har....

Og er det ikke et svik å ta i hus en ny hund så "kort"  tid etter at den kjære bisken har gått bort??
Når er man klar for en ny ?

For ordens skyld. Begge mine to er friske og raske. Og noe supplement er ikke tale om. To er nok. Ikke noe i mot å ha bare en heller. Selv om med to så får en mye gratis sosial omgang....

Vet ikke om det bare er meg , men især vår og høst så virker det som kontrastene kommer fram på hundegruppene på Facebook. Det er bildecollager av voksne herlige skjønnheter, kanskje med litt grått rundt snuten, og  en siste hilsen : du ble bare 12 år, vår alles kjære umistelige, himmelen har fått en ny stjerne, jeg vet ikke hvordan jeg skal komme over dette...

Og samtidig i de samme gruppene : små nurk som presenteres for internettet og sitt framtidige hjem :
Hils på lille  vovven,  bildeserie på 20+ : første møte med ungene, katta eller nabotispa. . Grønt gress under små labber.. Innkjøp av et lite halsbånd, en leke, ny seng...

Ja, sorgen og gleden, de vandrer til hopes. På den ene siden , de ulykkelige som har nok med å klare bare ett innpust og utpust av gangen, som venter forgjeves på klirringen i metallet i et halsbånd og velkjent tassing... og på den andre siden  heldiggrisene som opplever å bli så forelsket som en bare kan bli i en rampete liten tass med alle muligheter, og nytt navn..

Min evige nummer 1.. Henrik. Vi fikk jobba bort cavlis snusinga, og kunne blitt skikkelig gode hadde han hatt livet og helsa.. Det var oss to mot verden..

Før eller senere så melder det seg hos de aller fleste et ønske om en ny hund. Kanskje blir den pent smuglet inn som en lånehund,som aldri drar, eller en kjenner fornemmelsen i magen når bekjente har kull. En må jo bare inn på finn.no og titte litt...

Når er man klar? Dette er hva jeg tenker om dette:

En trenger tid til å sørge. Grine, komme til erkjennelse av et liv, ja, deler av livet ditt er over.
At du er etterlatt og alene. At det mangler et par poteavtrykk ved siden av deg. Selv om du har flere hunder hjemme.
Du trenger å dele  det med venner og kjære. Legge ut minnekollager, arrangere en liten begravelse kansje. Sette opp et bilde.. Holde litt i lenka... Være totalt utafor

Dette tar tid. Kanskje går savnet aldri helt over? Det er nå engang slik med sorg..

Så, ja.. du trenger din sørgetid.

Men den er ikke normert. Det er opp til hver enkelt.. Noen er faktisk så nede at de bestemmer seg for aldri å ha hund igjen. Og sier de nyter friheten uten. Dem om det.

Mack, ankomst ved konspirasjon, og Tardis, som jeg bare skulle ha i livet mitt..

Jeg tenker  at du er klar når  du er åpen for å ta i mot et nytt liv i tilværelsen din, med åpent sinn. Du må være innstilt på at det ikke er den samme hunden som du mistet, men en helt ny.
Du er klar når du vet du kan sammenligne de to, og den gamle ikke alltid går av med seieren. Kom igjen, ikke alt var paradis i valpetiden til din savnede heller?? Om du velger omplasseringshund : er det ikke noen unoter du er glad for å ikke slite med? Tøfler som endelig får ligge i fred? Eller et roligere lynne utendørs?
Du er klar når du kjenner håpet, og dermed vissheten om at en ny bestis vil snike seg inn i hjertet ditt. Og du vil elske dem like høyt, men på forskjellig måte..

Når du erkjenner at savnet alltid vil være der mer eller mindre... men at du kan gå videre. Med det den kjære gode bisken har lært deg. Det vil gagne  din neste hund.

du er klar  når du har overskudd til å gi en ny hund en sjanse, på sine premisser



Ingen kan elske deg  så ubetinget som en hund, og det er derfor savnet er så stort.
Og det er derfor vi blir så glad i dem...

Daily Challenge2 dag 25 -- en sammenligning ( hunderaser)

dag 25 var tom gitt... så da må jeg jo finne på selv...

Så, la meg sammenligne kinesisk nakenhund og cavalier...
Litt tynt utvalg, basert på mine tre , og venners med samme rase.

Cavalier

Rolige  hunder
Preget av verdighet
Snuta i bakken, virrer fra side til side.
Kjærlige
Koser litt på fanget, og går så ned. På natta er det litt i senga og litt på gulvet
Går overrens med alle hunder
Surrehuer, mister lett konsentrasjonen av lukter
Ikke akkurat sta, men tar ikke helt til seg at det er uakseptabel atferd som foregår. Døv eller dum...
 Lærer lett, men er ikke alltid fokusert
Et helsike i søle og slapsevær med denne pelsen
Innen bikkja er tørr, så er det meste annet vått
Allergihelvete
Hengeører , må renses
Kommer i fire farger , pluss et par ikke godkjente
Trenger regndekken og dekken til kalde dager.
Hjerteproblemer
Ingen krav til sele og halsbånd annet enn at de passer
En engels tålmodighet
Relativt lite lyd , utenom triggere


Kineser

Hunder fulle av krutt og pepp
Preget av sjarm og evnen til å eie rommet
Snuta i været. trekker framover
Klengete
Flytter seg ike før du gjør det
Har alle slags meninger om andre hunder
Distraheres av forstyrrelser
Tar kjapt korreks. Til neste gang
Lærer lett, og sauser det hele til i et eneste virrvar av. I fullt tempo
En kjapp spyl på labbene og under magen holder
To drag med håndkle , så er bikkja tørr. Sånn cirka
Allergifri
Ståører, må teipes
Kommer i alle farger, og skifter kulør på våren.
Trenger garderobe... <3
Tannproblemer
Halsbånd og sele uten for kan gnage og gjøre vondt
Kaller en spade en spade, og finner seg ikke i hva som helst .

Hver sin sjarm......

På oppfordring : oppfølger av valpetankerinnlegget ( 2012)

http://frolic-eirin.blogspot.no/2012/08/valpetanker.html

Det er ikke ofte denne bloggen min får oppfordringer om tema. Det er mer søkende bekreftelse : du skal vel hjem og blogge nå? / Lukter jeg et blogginnlegg her??

Men når en får det, så skal en jammen følge opp...
"Valpetanker" skrev jeg i august 2012

Herregud hva er det jeg har begitt meg ut på... Valp liksom??
Det er jo 11 år siden sist gang , og jeg husker jo sommeren 2001.
Det var lufting, lufting og lufting  Vaske vaske vaske, og passe på hvor, hva, og med hva for noe..Det var raptus, og liste seg på tå ( endelig sover det lille udyret). Det var måltider, med for som skulle bløtes. Det var å bli kjent , og være spent, og engste seg , og lure på om en gjorde noe rett. Og hva som ventet rundt neste hjørne: vil jeg få separasjonsangst/hundeaggresjon/en hund som ikke lystrer ?



Og sånn ble det jo igjen. Hele følelses registeret.
Jeg husker jeg ble helt overveldet av denne lille kinesen. Følelsen av å være noe så inn i hampen impulsiv var til å ta og føle på..

Og  ja, en engsta seg jo. For noe er det jo. Med alle hunder.
Det verste var å stå ute i tussmørket i oktober og november med en valp som måtte... gjerne på et tidspunkt som var sånn at en vurderte om det var verd å sovne igjen og få sleggesmellen når en skulle opp. På årets verste tid å kravle ut av dyna...
Men det sier jeg : jeg gjør det nødig igjen. Det er mye god sosialisering som en misser i årstiden hvor en ikke kan sitte ute og se på livet og ta det som det kommer.
Det optimale er og blir april/mai valp, klar til St Hans.
Trodde aldri han skulle bli tørr.. Men det gjorde han jo... hvem holder ut lengst liksom...Vaskebøtta er nyttig når en vappel har..


Og blir overveldet.. ikke får jeg 8 uker å venne lille blå til, ikke har jeg tenkt på valpekurs, ikke har jeg tenkt på alt som kan gå gæli.. Jeg må til og med stole på mann...... uææææ. Han må lufte og fikse på dagtid. Han liksom...

Men det klarte mannen fint. Nyoperert til tross... Valpekurs ble det.. i januar. Trodde aldri jeg skulle lære småtten å dekke...  Vi holdt motoren i gang og varma oss i pausene
Uvurdelig hjelp fikk jeg også av Mack, velsigne ham. Ingen kan oppdra som en rolig voksen mild hund, ingen så vidunderlig som han.... Han har spart meg for mange timer med instruktør...

Men siden Lille Blå  har masse energi ( sammenlignet med sine søsken,* tolkning tolkning*) og synes stell var noe han ville si noe om, så innbiller jeg meg jo nå i mørke stunder at det er en terrorist som er på vei inn i husholdet..
( Men jeg kjenner jo også syrran, og hun har  tydeligvis en ide om at jeg med mine to cavalierer har sluppet billig unna hundelivets utfordringer, slik jeg tolker henne, så hun vil kanskje gi inntrykk at :Nuh!Nuh får  jeg noe å henge fingrene i .*skræm folk*)

Ja, det fikk jo syrran rett i . Om han er energibomba i kullet nå, det vet jeg ikke, men det er mye mer i en kines enn en cavlis.
Mye mer meninger, mye mer temprament. Kineseren er mer miljøsensitiv, mens en cavalier er mer pyttsann, så lenge nesa får sitt.
Men driven til Tardis, den driver meg.
Hjertebarn er smertebarn. krevende hunder er godt pensum. Om jeg hadde orket det igjen?
Ja,men jeg hadde angrepet det annerledes. Hadde tatt fatt i kontakttrening på en annen måte, hadde jobbet masse med passering allerede som liten valp. Og nå vet jeg jo hvordan en unghund og ung voksen hund   typ kines kan være. Ingen kinesere er like, men de er nok likere hverandre enn de er cavalierene.
Ikke minst : noen hund nummer to ble han ikke. Det jeg frusteres av med ham er det jeg liker med Mack, og omvendt.  Så, man kan verken tvinges til å velge mellom sine barn eller sine hunder.
Det er fremdeles og har vært mange frustrasjoner, men de gode stundene og mestringsrusen veier opp..

Men det tar tid å bli kjent med en liten hund, med nykker og særtrekk. Det tar tid å bli glad i hverandre, tid å komme dit at en kan se den lille vofse som noe helt unikt, at en kjenner at akkurat det og det, det er så godt med akkurat min hund.

Men man blir det.... og plutselig er du der, at hjertet er for to...Og banker som en.. Tardis var så annerledes, så helt seg selv.
Rart å stå der med en helt blank valp, når du akkurat har vært gjennom det med den eldste. Det blir noe heftig tilpasset opplæring for å si det så...La det ikke være tvil : kinesere tar triks og saker fort. Veldig fort..
Og det skjedde vel allerede da han smøg seg rundt nakken min som valp. På toppen av væla.. Jeg har ikke hatt egen dyne siden.. Ikke blitt kysset  skikkelig før han kom i mitt liv. Eller opplevd en mer morragretten bikkje..

Hvordan vil det bli? Hvordan dele seg på to? Gi to det de trenger? Trene to? Disiplinere to sånn at de ikke er til bry når de er ute på livet? ( her kan jeg gruble meg sjuk)

Vel,  det hender jo at en tenker det ville være nok med en. Og det er det jo.  Hadde jeg ikke hatt ham, ville jeg ikke tenkt noe over det. En tattovering mindre, kun ett bur, bedre plass i hundeutstyshjørnet, og definitivt enklere turer. En tur, med en hund, ikke tospann eller en kort og en lang tur.
Helt innafor hadde det  vært.
Og den dårlige samvittigheten er der. Såpass menneskeliggjør en jo hundene sine.Det er veldig ofte  at jeg føler at den ene blir svikta, når jeg tar den andre med....Men hunder fører jo ikke regnskap.
Og når Tardis har kort tur, så gjør vi mye mer enn å bare tisse og rusle. Mack får mer sosialt samvær, Tardis får mer trening. Jeg blir positivt overrasket når han slapper av i buret sitt idet vi kommer inn fra tur. Han venner seg, vet rutinene.

Når alt kommer til alt, så ser jeg også hvor stor glede de har av hverandre. Mack som den fantastiske storebroren, som bruker tålamod og uthaling som pressmiddel. Hvorfor kjefte?
De hilser hverandre alltid med begeistring. Skulle det gå ei kule varmt så er det alltid en grunn. Og det varer aldri lenge...


Og der spanielen er kjærlig, er kinesen borrelås..Rene parasittene : "La oss dele litt varme i denne kalde grusomme verdenen duuu" De er ikke dumme, og har definitivt instinktene i behold. Holder ikke det? De er først og fremst hunder!

Pokker så sant...Jeg hadde peiling allerede da..


Klarer bare ikke å være sånn derre relaxed om saken. Får tusse  meg videre inn i alt det nye stæsjet jeg har lyst på kanskje? Og tenke at hadde hun ikke stolt på at jeg fikk det til, så hadde hun aldri latt meg få omsorg over en vappel fra sitt oppdrett. Og det er en god attest mot hvorgælikandetgåangsten.
Skummelt og spennende å miste fotfestet.. Ta sjanser

den lille dritten får jo ikke nok stæsj...
Og hva skulle jeg angre??

 

brutte bånd

stillhet....
så uendelig stille
ingen hjerteslag...
du ligger igjen
på det svarte gumimerte stålbordet
Hades porter lukker seg bak meg
famler støttet av hender
ser 
lenka
og halsbåndet
på det renskurede flisgulvet
der jeg tok det av deg når vi kom
for et annet liv siden..

Bare det enkle lille halsbåndet.
som knyttet oss sammen på mange stier gjennom mange år
hver dag
fra valpehopp til dine målbevisste voksne steg
mot nye horisonter
oss
Du foran, jeg bak
men oftest side ved side


skal dra hjem alene... uten deg..
men til tross for portene som er lukket .
... kan båndet virkelig være brutt,
når jeg kjenner deg så tydelig,
lenka som
drar i hjerterøttene mine
framover...
selv om jeg ikke kan følge ennå...?
 Hvordan kan båndet være brutt?


slik du løp fri på våre stier
 men visste hvor jeg var
vet jeg nå hvor du er.
Så bare løp,
men se etter meg, og vent
for en dag kommer jeg.

minnene,
håpet,
 og  kjærligheten
sier meg så

Hos oppdretteren til Mack... og når vi kommer hjem

Verdens beste oppdretter har valpekull, golden retriver valper.
Selvsagt melder en seg som tyggetante...

Her er noen bilder :

Sørget for å kose med absolutt alle valpene, pluss de voksne hundene.

 og koste mer enn jeg knipsa..

Mat stjerne

Meg og mammaen til Mack, pene Lene

... og gjett om en blir snust...

ikke en flekk skal være usnust

.. og den som ikke gir seg , er Mack..

Leirliv

Jeg er heldig som har fått ha med gutta mine på Villmarksleir i fire dager med 10. klasse!!

Vi har sovet i telt, vi har fryst litt i regnet, vi har kost masse, bæsja svart fordi snille elever har gitt oss blåbær for å sitte , dekke og gi labb, vi har vært på bærtur, vi har hatt lyng under labbene og sauelort i nesa..

Vi har gjort viktig sosialt arbeid , ved bare å være.Også for de stille elevene som ikke gjør så mye ut av seg, men som kan sitte i evigheter og bare stryke.
Vi har  fått og gitt kos ( og kyss) i mengder, vi har hilst alle elever som kom opp til storhytta for å få varmt vann til rett i koppen og termosen ( jepp, noen har lært seg å tenne gass)
Vi har åpna for gode samtaler, og vært en skremmende trussel ( den som ikke er oppe til samlinga kan få en bisk i soveposen) Noen ble veldig skuffet over hva de gikk glipp av ved å ikke drøye oppstandelsen enda litt til)
Vi har rydda plassen for nedtråkka pølser og forsmådde burgere.
Vi har  bada ( det vil si kinesen har, da han synes det var så moro når ungdommene hoia og hylte at han tok et svalestup ut på dypet , og kom på midt i hoppet at en  jo ikke liker å bade... Det var litt av et syn)

Vi har i det hele tatt hatt noen fantastiske dager..
( ble ikke så mange bilder grunnet strømsparing på telefonen)

På bærplukking

fineste gutta

Snille eleven kom med vannlilje til meg

Mack har laga bol

Skal man orke å sette i gang prosessen??

Brukshundområde for kines.. Holde mamma varm under soveposen. Her ligger vi i armkroken

http://frolic-eirin.blogspot.no/2011/08/man-har-vrt-pa-villmarksleir.html
Mack er jo leirveteran, han var med i 2011 også han...

Derfor trener jeg i bånd!

- Hvorfor trener du med båndet på? spurte treningsvenninna mi, det hemmer deg jo sånn, og det blir ikke som på stevne, der skal du jo ha det av?

Riktig det. Det blir ikke mange stega med slålom før jeg er innsurra, og det er meget mulig at mine hunder kjenner friheten klø under labbene når vi entrer ringen, og at det er en ekstra faktor  som kan stresse og tukle det til i tillegg til lukter i lufta, og på bakken.
Masse folk rundt ringen både med mat og søte barn som en jo vil susse på.
Men jeg føler at jeg ikke har noe valg.

Selv om jeg gjør meg selv en bjørnetjeneste, og utsetter en god klasse 1 debut i enda lengre tid, so be it.
Rett og slett fordi båndet er den eneste garantien jeg har for ikke å få skyld og ansvar om noe skulle skje.
Hva mer kan jeg som hundeeier gjøre? Jeg kan trene dressur, jeg kan sosialisere med andre hunder,  øke toleransen  for rulleski, barnevogner med og uten pipende hjul, syklister i alle aldre, store menn med paraplyer, damer fra Ytre Bahamas, katter i kurv, tyfoner, sandstormer og  det som er...

Men skulle det skje noe, så er 1, 50 meter med bånd alt jeg har. Som jeg kan korte inn.

Da kan den lokale sauebonden bare prøve seg med hagla si... ( han bor noen mil unna, men alikevel)

Om en løs hannhund med cojones som genmanipulerte meloner kommer løpende og Tardis setter i å vokalisere, så er det båndet som redder meg.  ( ja jeg har en kjeftesmelle)
Om en unge skulle sneie labben til Mack på sykkel, mens han går klistra inntil beinet mitt og han reagerer med å glefse, så er det båndet som redder meg. ( lite sannsynlig at han ville glefse,men du tar poenget)
Om Mack skulle finne på ( noe som er svært sannsynlig) å løpe bort for å hilse på et søtt barn med pølse eller en traumatisert puddel, så er det båndet som hindrer han i det.
Eller om ungen kommer stormende bort med klypenever og en fraværende far. Da er det båndet som redder meg.  Ingen skal si at hunden ikke oppfører seg pent da. ( ikke en uvanlig situasjon)
Om nabokatta vil passere trygt og Tardis får syn på henne, så er det godt båndet er der.
Sykler som suser forbi i hundre og hel hvete, så jeg hopper himmelhøyt, tror du ikke Tardis merker det..??. Men i båndet kan jeg få ham ned i varv igjen ( foreslår gratis kurs i ringeklokke ved salg av sykkel..)

Det er leit at det er sånn. Men vi som ikke har egen hage med høyt gjerde, og vi som trener i urbane strøk med forstyrrelser, så har jeg ikke noe valg. Og en hund som skal yte i kreativ lydighet må tåle forstyrrelser, under stress.Så da blir det parkeringsplasser, torg,jernbanestasjonen, osv.

Bånd er det som sikrer meg kontroll.

I skogen, med god sikt til alle kanter, og utenom båndtvangstid, så er det litt annerledes.
Men jeg slipper aldri begge mine hunder da heller. En av dem blir gissel med tilgang til godbiter ved god kontakt, og så blir det desto bedre innkalling på den løse.

Og derfor blir jeg også ekstra glad når jeg får mulighet til frie hunder på steder , nettopp med gjerde og jeg kan senke pulsen og betrakte godgutta mine.. Tardis i lek og sprett rundt meg. Mack som sjekker alle hjørner for lukt  og spesialiteter.

Synd at det er sånn, men det finnes som kjent intet alternativ til virkeligheten.
Det som også redder meg er det økende antall foreldre som lærer barna sine å spørre først. Og å ta et nei  for et nei, kanskje en annen dag.
Dere har da virkelig gjort jobben deres! Takk!

( da er det verre med hundeiere, skal noe til å ikke oppfatte kjeftinga til Tardis som et ønske om mer avstand... Og løs hund betyr fremdeles under kontroll.uansett om vi har runda slutten av august

)

Navnlista er klar..... ( til 2073)

En er heldig når en har hund. Når det gjelder antall  sammenlignet  med barn.
For en kan ha så mange fler hunder gjennom et liv enn unger. Og så er det noe som heter barnevern.
Og at en kan bli mobba for rart navn og sånn.

Ikke minst, så er det få slektninger av den eldre garde som forventer å bli oppkalt..
Så, med hunder er det muligheter.

For all del.. To er mer enn nok. Om gangen
Ser ikke bortifra at jeg kommer til å tenke en og en hund av gangen i fremtiden. Særlig nå som jeg har denne kinesiske krutt-tønna som krever litt ekstra.
Men, vi får se..

Uansett, og nå snakker jeg langt inn i alderdommen så har jeg planen klar for mange gode hundenavn.
Og hvis oppdretterne ikke liker det, så får jeg finne andre oppdrettere.
Og jeg har lange bein, i flertall, så jeg skal nok få inka dem så lenge det ikke skrukker for mye, og nåla ikke glipper. Og tatovøren min har helsa

 Rase er ikke bestemt, jeg er fleksibel sånn sett, men kan vanskelig se meg bytte radikalt..
Kan jo hende jeg bytter mening  om navn også..  Hunden jeg skulle ha etter Henrik skulle jo hete Lauritz.
Entering Mack....Han kunne jo døpes om, men for meg ble det gæli. For dette var en Mack.

Men, dette har jeg nå tenkt så langt  i allefall..

Sølja
 Ja, bare dette viser hvor løst dette er tenkt.
For jeg har ingen planer om tispe i det hele tatt. Men, om piraten min skulle dukke opp, og det er tispe.. og det  e r henne jeg skal ha, så må jo navnet bli Sølja.
Passer fint til en lys kineserjente også det, altså.. for all del..
Tradisjonsrikt, pent, og vakkert. Og lint
Uten at det blir fjollete..

www.norskflid.no

Sølve
Om piraten er hann, og det er han jeg må ha så må det bli Sølve.

Bergljot
Om Sølja ikke passer, og det er henne jeg skal ha, og det er en pirat....

Grålle
Her tenker jeg kineserhanne, med mye hvitt/ grått i.  Grålle er dialektord for gråspurv fra Fredrikstad.
Morfar var veldig opptatt av at disse små ikke skulle sulte, han omtrent rev pannekakene av tallerknene våre, der vi satt og spiste, Syrran og jeg.
Mormor protesterte, dette var jo  "til jentene"
Men morfar tagg og ba : Jammen Grållen da!! Grållen må jo også ha"
En hyllest til en av verdens snilleste besteforeldre par.. ( for mormor stekte litt ekstra, hun. Alltid. Så grållen også skulle få noe godt på brettet)

snl.no

Gordon
Gubben er så fornøyd med at han har skotsk blod i seg.
Ikke mye, mer utvanna enn dispensercola som står over natta,men nok til at han brisker seg..  At familien har en egen hval kalt opp etter seg synes jeg er mer artig, men det er liksom ikke noe tema.
Dessuten kan jeg ikke kalle opp en hund etter mellometternavnet vårt.
Men klanen?
Bonus er jo at jeg da kan lete etter blått/grønt utstyr til lille cavalier Gordon ( For tross alt : stuart kongene er jo skotter)

highlandline.com

Gubbete mannsnavn
Nok å ta av : Erling, Einar, Gudbrand, Kolbjørn. Her kan det ligge uante muligheter.
Har allerede møtt dachsen Birger, schnauseren Vigdis og cairnterrieren Evelyn.
Skattkammer, både for kines, cavalier, eller annet som måtte dukke opp
Kjartan, Njål... jadda..


Spennende å tenke litt på da..
( og om noen skulle stjele ideene så velbekomme, jeg fant dem på)