Det er ikke ofte denne bloggen min får oppfordringer om tema. Det er mer søkende bekreftelse : du skal vel hjem og blogge nå? / Lukter jeg et blogginnlegg her??
Men når en får det, så skal en jammen følge opp...
"Valpetanker" skrev jeg i august 2012
Herregud hva er det jeg har begitt meg ut på... Valp liksom??
Det er jo 11 år siden sist gang , og jeg husker jo sommeren 2001.
Det var lufting, lufting og lufting Vaske vaske vaske, og passe på hvor, hva, og med hva for noe..Det var raptus, og liste seg på tå ( endelig sover det lille udyret). Det var måltider, med for som skulle bløtes. Det var å bli kjent , og være spent, og engste seg , og lure på om en gjorde noe rett. Og hva som ventet rundt neste hjørne: vil jeg få separasjonsangst/hundeaggresjon/en hund som ikke lystrer ?
Og sånn ble det jo igjen. Hele følelses registeret.
Jeg husker jeg ble helt overveldet av denne lille kinesen. Følelsen av å være noe så inn i hampen impulsiv var til å ta og føle på..
Og ja, en engsta seg jo. For noe er det jo. Med alle hunder.
Det verste var å stå ute i tussmørket i oktober og november med en valp som måtte... gjerne på et tidspunkt som var sånn at en vurderte om det var verd å sovne igjen og få sleggesmellen når en skulle opp. På årets verste tid å kravle ut av dyna...
Men det sier jeg : jeg gjør det nødig igjen. Det er mye god sosialisering som en misser i årstiden hvor en ikke kan sitte ute og se på livet og ta det som det kommer.
Det optimale er og blir april/mai valp, klar til St Hans.
Trodde aldri han skulle bli tørr.. Men det gjorde han jo... hvem holder ut lengst liksom...Vaskebøtta er nyttig når en vappel har..
Og blir overveldet.. ikke får jeg 8 uker å venne lille blå til, ikke har jeg tenkt på valpekurs, ikke har jeg tenkt på alt som kan gå gæli.. Jeg må til og med stole på mann...... uææææ. Han må lufte og fikse på dagtid. Han liksom...
Men det klarte mannen fint. Nyoperert til tross... Valpekurs ble det.. i januar. Trodde aldri jeg skulle lære småtten å dekke... Vi holdt motoren i gang og varma oss i pausene
Uvurdelig hjelp fikk jeg også av Mack, velsigne ham. Ingen kan oppdra som en rolig voksen mild hund, ingen så vidunderlig som han.... Han har spart meg for mange timer med instruktør...
Men siden Lille Blå har masse energi ( sammenlignet med sine søsken,* tolkning tolkning*) og synes stell var noe han ville si noe om, så innbiller jeg meg jo nå i mørke stunder at det er en terrorist som er på vei inn i husholdet..
( Men jeg kjenner jo også syrran, og hun har tydeligvis en ide om at jeg med mine to cavalierer har sluppet billig unna hundelivets utfordringer, slik jeg tolker henne, så hun vil kanskje gi inntrykk at :Nuh!Nuh får jeg noe å henge fingrene i .*skræm folk*)
Ja, det fikk jo syrran rett i . Om han er energibomba i kullet nå, det vet jeg ikke, men det er mye mer i en kines enn en cavlis.
Mye mer meninger, mye mer temprament. Kineseren er mer miljøsensitiv, mens en cavalier er mer pyttsann, så lenge nesa får sitt.
Men driven til Tardis, den driver meg.
Hjertebarn er smertebarn. krevende hunder er godt pensum. Om jeg hadde orket det igjen?
Ja,men jeg hadde angrepet det annerledes. Hadde tatt fatt i kontakttrening på en annen måte, hadde jobbet masse med passering allerede som liten valp. Og nå vet jeg jo hvordan en unghund og ung voksen hund typ kines kan være. Ingen kinesere er like, men de er nok likere hverandre enn de er cavalierene.
Ikke minst : noen hund nummer to ble han ikke. Det jeg frusteres av med ham er det jeg liker med Mack, og omvendt. Så, man kan verken tvinges til å velge mellom sine barn eller sine hunder.
Det er fremdeles og har vært mange frustrasjoner, men de gode stundene og mestringsrusen veier opp..
Men det tar tid å bli kjent med en liten hund, med nykker og særtrekk. Det tar tid å bli glad i hverandre, tid å komme dit at en kan se den lille vofse som noe helt unikt, at en kjenner at akkurat det og det, det er så godt med akkurat min hund.
Men man blir det.... og plutselig er du der, at hjertet er for to...Og banker som en.. Tardis var så annerledes, så helt seg selv.
Rart å stå der med en helt blank valp, når du akkurat har vært gjennom det med den eldste. Det blir noe heftig tilpasset opplæring for å si det så...La det ikke være tvil : kinesere tar triks og saker fort. Veldig fort..
Og det skjedde vel allerede da han smøg seg rundt nakken min som valp. På toppen av væla.. Jeg har ikke hatt egen dyne siden.. Ikke blitt kysset skikkelig før han kom i mitt liv. Eller opplevd en mer morragretten bikkje..
Hvordan vil det bli? Hvordan dele seg på to? Gi to det de trenger? Trene to? Disiplinere to sånn at de ikke er til bry når de er ute på livet? ( her kan jeg gruble meg sjuk)
Vel, det hender jo at en tenker det ville være nok med en. Og det er det jo. Hadde jeg ikke hatt ham, ville jeg ikke tenkt noe over det. En tattovering mindre, kun ett bur, bedre plass i hundeutstyshjørnet, og definitivt enklere turer. En tur, med en hund, ikke tospann eller en kort og en lang tur.
Helt innafor hadde det vært.
Og den dårlige samvittigheten er der. Såpass menneskeliggjør en jo hundene sine.Det er veldig ofte at jeg føler at den ene blir svikta, når jeg tar den andre med....Men hunder fører jo ikke regnskap.
Og når Tardis har kort tur, så gjør vi mye mer enn å bare tisse og rusle. Mack får mer sosialt samvær, Tardis får mer trening. Jeg blir positivt overrasket når han slapper av i buret sitt idet vi kommer inn fra tur. Han venner seg, vet rutinene.
Når alt kommer til alt, så ser jeg også hvor stor glede de har av hverandre. Mack som den fantastiske storebroren, som bruker tålamod og uthaling som pressmiddel. Hvorfor kjefte?
De hilser hverandre alltid med begeistring. Skulle det gå ei kule varmt så er det alltid en grunn. Og det varer aldri lenge...
Og der spanielen er kjærlig, er kinesen borrelås..Rene parasittene : "La oss dele litt varme i denne kalde grusomme verdenen duuu" De er ikke dumme, og har definitivt instinktene i behold. Holder ikke det? De er først og fremst hunder!
Pokker så sant...Jeg hadde peiling allerede da..
Klarer bare ikke å være sånn derre relaxed om saken. Får tusse meg videre inn i alt det nye stæsjet jeg har lyst på kanskje? Og tenke at hadde hun ikke stolt på at jeg fikk det til, så hadde hun aldri latt meg få omsorg over en vappel fra sitt oppdrett. Og det er en god attest mot hvorgælikandetgåangsten.
Skummelt og spennende å miste fotfestet.. Ta sjanser
den lille dritten får jo ikke nok stæsj...
Og hva skulle jeg angre??
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar