Hvorfor jeg blir overrasket over bilder som dette...

 

I går hadde jeg en liten fotoshoot i anledning stevnet og at jeg per nå tenker at jeg vil fokusere på FS3 og legge heelworken litt på  hylla. 

Merk deg : tenker.

Uansett så ser jeg på disse bildene og tenker at jøss. til tross for lite flatterende antrekk så ser jeg jo relativt slank ut.. Det sukkerfrie livet funker utmerket..

Hvorfor jeg ikke ser det sjøl alltid? Vel, fordi når jeg ser nedover meg selv nedenfor puppene, så ser jeg dette...

 

 

Og den var der selv når jeg var tynnsjuk i 2012 også.. Så jeg tror jeg bare skal overse den der heretter. Noe bulk må man ha for å være menneske?

Det er deilig å komme i " det er da ikke så farlig"

Hvilket bare beviser at vekt ikke henger sammen med følelser....

I vinter har jeg følt meg realt blubbete...
Og tenkt at smalesommeren 2012 er langt unna. Tross alt var jeg sjuk også den sommeren... Ikke normalt sånn vett'ø..

For oppover har det gått. Og strammer gjør det..

Var liksom ikke noe problem i 2011. Jeg lystet ikke på noe søtt, jeg hadde ikke noe behov for å skeie ut, annet enn fredagssynden... Blåbær og ovnstekt kylling var alt jeg ville ha.

Og så kom 2013, og 2014... Og jeg lystet, og stresset, og ja, det smakte...
Vet det jo...
- Jeg blir tjukk
-Jeg blir trøtt
- Jeg må kjøpe nye klær
- Jeg mislykkes, og jeg som lovte at nå....

Flaut!

Mye handlet om bekymringer for framtiden, og jobb og KS og alt det der.. ( enda en grunn til å la være.. Rett kan KS ta fra meg mye, men en snerten kropp i tillegg?? Fy!!)

Legen likte dette dårlig, selv om blodsukkeret mitt er fint og helt normalt..

Så, høsten 2014 måtte jeg ha meg nye bukser. Sånn var det bare.
Den grønne vesten kunne ikke lenger kneppes, og det strammet i de trangeste skjørtene.
Og buksene. Genserene lot jeg være litt trange. Sånn, da vet jeg hvor "brettekantene" er.
 Du får stå for det du har spist! ( og folk som ser en hver dag har vel annet å glo på... smartphone skjermene sine , for å nevne noe)

(&%&(%&%¤!!

Jeg fant meg da  på butikken for de curvy ,et par lyse jeans som satt smakk pang på, og ga meg dattass!!
Kom ikke her... Jeg kan da vel vise former.... Så de ble med meg hjem, og jeg følte at til jeg er der jeg er, så skal jeg i alle fall gå i ok klær, og jeg skal ikke gi opp. TTT.

Vinteren 2014/15 har vært fet og god. Jeg har vært mitt eget troll, og ikke lyttet til min indre geit, som da har  endelig også blitt spist av dette trollpakket.

Hvorfor kan jeg da ikke ta meg sammen?.. Håpløst.. Og jeg stresser videre, med jobb, og skal og bør, og vil , og lever som jeg i grunnen trives best, i mitt eget hode, og lar kroppen dingle med.. Det skal den bare, hvor mye den enn veier.. Og vil den ikke være fin, så får huet bare mer å gjøre.

Ikke at tallet på vekta  er så viktig.. men jeg skal i allefall ikke opp liksom..
Hva er det jeg driver med...?

Og hva er det jeg spiser i meg? Spiser vekk? Tygger for å fordøye mentalt? Kort sagt : hva slags utysketroll er det som har overtatt geitekroppen min??
Stress...Øyeblikket går foran langstidskonsekvensene.. jeg vet jo at jeg kan tenke to tanker i hodet på en gang? Hvorfor gjør jeg ikke det??Små steg, og små grep, det er sånn jeg slanker meg..

Og buksa ble liggende i skapet. Den er jo ny ( bruke den en har først, der har du også meg...)

Februar kom, og jeg måtte nå  tusle meg til legen for kontroll, for det var tomt for tabletter. (September var visst lenge siden)

Jeg likte ikke tallet på vekta etter blodprøva. Fysj!

Ikke legen heller..
"Du har gått opp en kilo fra i høst", sa han
"Umulig" sa jeg. ( ikke noe småtroll jeg tråkker rundt inni  heller..)
"jo, " sa han.

En kilo? Alt det smågodtet? All den salamien? Dilla på smør på skiva? Youhurtnøtter og palmeoljekjeks på møter? Kjøre-is? "er det noe kake her" forventingen på fredagskosen??På kafebesøk oftere enn det som er godt og en måååå ha dessert, helst en brownie, så klart.... den er jo så liten..
Fra "nei takk "til "en til kan da ikke skade"??
En kilo totalt? Aldri!

Så, her kommer tjukka, med godt blodsukker
Ikke så ille som jeg har vært, takk og lov, men dit kommer jeg aldri igjen. Her er det nugatti kun til jul! Her spises ikke potetgull eller bælmes sukkerbrus.
Her nytes wok og broccolli.
Men hvordan kan jeg snu dette?? Se at jeg ikke fortjener en cupcake til ,men en god følelse av å gjøre noe riktig?



Så, med lave forventninger  og i  forbindelse med dommeroppdraget i Sverige  tok jeg en runde i skapet for å se skaden.. Jo, i stasplaggene hadde jeg jo magen.. men sånn er det jo nå en gang.. Det duger... Jeg får flyte på sjarmen.. Være vittig, moderlig, smart.. Og det er jo fortsatt sånn at det meste i skapet passer.... tenkte jeg. Det kunne vært verre..


Så kom vaskedagen som ikke kom.. En bukse på snora, en  på vei i maskina, en langt nedi kleshaugen, en som var utslitt ( der alle som ikke har barbiegap sliter dem)
jaja, så fikk en se på denne dunderlekre buksa da...

Haha!
Gjett hva.. en trenger visst belte. Jeg svømmer i den.. jeg kommer ikke til å få hottie-æss våren 15 i den. Rompa mi er for liten..
Så, jeg må ha gått opp siden september, og ned siden da.. Jøsses
Da hjalp de små grepene jeg ikke har tenkt på selv da... Som jeg  ikke har hatt troa på.( Som ikke telte, fordi jeg jo da er feit.. igjen.. per deff..)

Inn med margarin, bittesmå skåler til søtsaker, ikke ha det i hus med mindre det er "anledning"(, som også må omdefineres) bytta ut salami med skinke, to skiver til lunsj og ikke tre, aldri la meg selv gå sulten og bli fysen, skumma  og ekstra lett i stedet for lett melk..
Sååå deilig..

Da skal jeg bare fortsette trenden etter dette bukkesparket, og ta sikte på den grønne vesten igjen. Og  uansett bære mine "blondekanter" som de er. For jeg evner visst ikke å se dem som de er selv.. Så da får de bare være.

Mannen mumlet : jeg har jo sagt det til deg, du vil bare ikke høre.....Ser det på ansiktet ditt også, du er smalere, og har tydeligere hals, men det nytter jo ikke så si noe sånt til deg... ( bad wifey, indeed)

Ny plan : bytte ut usunt med lurere, la geita stange seg ut, og så se hvordan det går.. Jeg har ingen anledning til å sette tidsfrist på, ingen badesesong å lekre meg til, men jeg skal tilbake til den gode hverdagen, og de mindre størrelsene..

Jepp.. Godt boost, god plan..
og.... du er aldri så blubbe som du føler deg,  så slutt å føl....

skinny summer 2012 ( uten pust, men pen)

2013, bulken er tilbake

2014 Breial bursta'-barn

mars 2015  I godt hold, men på vei i prosessen..

Ikke sosial angst, men sosial overanalyse?

Da har man kommet tilbake fra leir, sliten, matt og fornøyd, og føler at skoleåret for 10 trinnet ikke kunne begynt bedre.

Også begynner jeg å kjøre huet...

http://frolic-eirin.blogspot.no/2011/06/meg-asosial.html
I 2011 skrev jeg dette blogg innlegget. Noe dystert, for å si det mildt, men det stod til tankene der og da, i den perioden..

Men hvorfor jeg har slike vansker med å trives rundt andre mennesker , det har jeg lurt mye på.

Våren og sommeren 2014 var man veldig  opptatt av ekstrovert/introvert.
Det at arbeidslivet etterspør utadventhet, og den slags energi, og dermed overser en stor andel av arbeidstokken som også har sin plass. de som ikke gjør så mye ut av seg, men som også får oppgavene unna. Og som blomstrer stille, ikke med fres og salutt. Vi er ikke alle like p å hele tiden.

Det forklarte jo en del..
Hvorfor det beste med seminarer og kurs er forelesningene , debattene og det å kunne slange seg på hotellsenga etter en god middag, og hvorfor den sosiale delen av baren fyller meg med avsmak..

Jeg tok noen populærvitenskapelige tester  fra nettavisene og klikka bekreftende på at ja, jeg ble sliten av å være sammen med mennesker, nei, småprat er ikke min greie, ja, jeg liker godt å sysle i fred og ro  med mine puslerier, og nei, jeg er ikke noe utpreget konkurransemenneske.

Og siden det å være introvert ikke betyr at en er stum som en østers og ikke vet hvordan en holder en tale eller et foredrag, så fikk jeg  rimelig høy score på slike intro/ekstroverte tester. Som i høy grad introvert.
Selv om jeg føler jeg er sterkere muntlig en skriftlig, og selv om jeg er svært  hørbar i sosiale sammenhenger.

Men så begynner jeg å lure...
For når er det dette ubehaget ved andre mennesker trår til og strammer knuten, og jeg famler etter nøkkelkortet og takker pent for meg?

Vel, først og fremst når jeg ikke synes selskapet gir meg noe.
Når jeg er i en tilstand av noe så  frekt som kjedsomhet.
Ja, såpass kan man vel innrømme.

Venner kjenner en jo fra forskjellige sammenhenger, og de ser ulike sider ved en, og en venninne av meg som er mer menneskekjær og nysjerrig på andres liv og levdned enn jeg noensinne kommer til å bli sa litt lettere oppgitt til meg :
"Du er litt rar sånn , Eirin, de du anser for å være innenfor kretsen din går du gjennom ild og vann for, men du er totalt avvisende ovenfor dem som ikke  er med..."

Vel, det høres jo rimelig krast ut... Og burde kanskje foråsake en del nattevåk og grublerier.. Men ikke egentlig.
Jeg spurte om hun oppfattet det som jeg hadde høye opptakskrav til denne indre sirkel.
Det kom litt an på mente hun, men det var enkelte som ikke kom inn.
Hun kjenner ikke meg via jobb, men jeg er rimelig sikker i min intergritet at kommer en i mitt klasserom, så er de min sak..Min bissniss. Og mine barn.
Og akkurat det vil jeg gjerne skal være tilfelle.
For en person som er kresen på inn og ut mennesker, hun bør ikke ha med barn og unge å gjøre.
Hva enn en gjør på fritiden, på jobb så må man!


Og jeg vil mene at jeg har hatt å gjøre med litt av hvert av mennesker og sine utfordringer, i nettopp mitt yrke. Jeg evner å se det gode i alle, og vil at de skal se seg selv som dugelige, og vite at det er en plass og en framtid for dem der ute.Jeg er så spent på hva det blir.

Så, det er nok mer på det personlige plan at jeg siler.
Og ja, på godt og vondt så er det ikke alt jeg lar meg interessere av.
Undetegnede kan som kjent ikke flørte. ( det har jeg blogga nok om)
Jeg skyr fyllerør, hater sånne "festgags" typ  kamprop og internheter.

Er du en god venn ,så vil jeg gjerne høre om unga dine og livet ditt, ellers kan det hende jeg bare lytter høflig.( og jeg eier ikke pokeransikt)
Uansett setter jeg pris på samtaler som ikke dreier seg om ferieturer ( ikke i detalj om hva du gjorde hver dag, spiste hver dag, og hotellet helt ned til bestikk og kopper), oppussing ( sikkert fint uansett hva du har gjort) og generell smalltalk om vær og vind.( vi har vel egentlig ikke noen interesse av  å bli kjent, hva vi vel??)
Det kjeder meg.

Intriger og drama i det uendelige kan jeg styre meg for, i sær om jeg ikke kjenner de involverte.
De beste samtalene er dype, om det viktige i livet, om store ideer, om samfunnsspørsmål. De  handler om sjeler som møtes....
( og der forsvant introvert-delen min , for å si det så..)
Gi meg refleksjon, intellegens, gjennkjennelse, humor, mening...

Ellers så har jeg det best alene i fred og ro...

Så, jeg har ikke sosial angst, jeg er bare ikke interessert...men er på mine premisser maksimalt engasjert.

og tar noe så helsikes inni hesteanalen ( gamperæva) stor plass.

Så,.... etter turens hjemkomst i går begynner igjen hodet å spinne
Som det ofte gjør etter lange økter med intens menneskelig kontakt, så begynner malinga og kverninga.
Og nå snakker vi jobbsammenheng her, ikke venninnekveld.
Dro jeg for tidlig hjem? Synes de andre at jeg svikta ved ikke å være en av de siste som forlot plassen? Har jeg oversett hva jeg kunne gjort for å hjelpe til? Måtte noen ta min jobb, fordi jeg ikke stilte opp?
Har jeg sett alle? Har noen ikke hatt det bra, og jeg sagt noe feil?

Ja.
Har jeg sagt eller gjort noe feil ja.
Nettopp.

For jeg har nok hjertelag med flokken min, men jeg mangler fullstendig fintfølelse.
Den lille diplomatiegenskapen som kalles vennlig manipulasjon.
Jeg er en nybegynner i kunsten å avlede barn, for å si det så. Du vet, de små knepene som tørker tårer uten at en merker at en har slutta å gråte.. eller de magiske ordene som gjør at alle er venner igjen.
Så jeg er klosset velmenende. Null skjult agenda. Pent tenkt, men med potensielt skadeomfang som en dynamittkubbe

Og om det er godt ment, så kan det alikevel gjøre vondt...Ikke minst har jeg hatt 4x24 timer å kunne tabbe meg ut på.. Det er lang  nok tid til å kunne sagt noe som sårer. Som gir arr som blir

Jeg skulle kanskje ikke sagt det
 Jeg skulle kanskje ikke sagt det sånn, på den måten
Jeg skulle kanskje sagt det på en annen måte
Jeg skulle kanskje sagt det til den personen istedet...

Jeg skulle kanskje holdt kjeft, og ikke diskutert det med den og den?
Jeg skulle kanskje latt de holde på?
Jeg skulle kanskje stoppa det før?

Jeg skulle jeg skulle jeg skulle....

BAH!

Til å bli tullete av, og null og niks konstruktivt. Især fordi jeg ikke kan sette fingeren på en enkelt hendelse eller replikk som er verd å analysere ned til blikk, sitteposisjon i øyeblikket, og hva de andre måtte mene og tenke i detalj.

ja, jeg kunne kanskje tatt flere vannbøtter, stoppa opp ved flere,kanskje ikke fleipa så mye, eller ledd etterpå av det som var fjortisdrøyt, men..... herregud, jeg er jo bare menneskelig.

En får ta det med seg videre til en annen leksjon.
og heller være hjertevarm og klumsete enn kald og fordømmende.

Og om kjeften går på skaft, så må det jo komme noen gullkorn som veier opp også? Folk vet jo hvor de har meg??

Så, jeg tenker som så... Jeg er først og fremst snill, skarp og brå i enkelte tilfeller, jeg er en god dose sær og introvert, og jeg lider ofte av sosial overanalyse.

Jeg og den fantastiske kjeften min...

ikke helt skrudd sammen som en burde...men det får væra godt nok i blant

Spørsmål fra Aftenpostens ja/nei intro/ekstrovert test

Er du introvert?

Jeg foretrekker samtaler på tomannshånd fremfor gruppeaktiviteter. 
Helt klart

Jeg foretrekker ofte å uttrykke meg skriftlig. 
Ikke nødvendigvis


Jeg trives i mitt eget selskap. 
Helt klart


Jeg bryr meg tilsynelatende mindre om rikdom, berømmelse og status enn mange rundt meg. 
Tydeligvis


Jeg misliker å småprate, men liker dype samtaler om temaer som er viktige for meg. 
..... som jeg sa...

Andre sier at jeg er en god lytter.
...blir stadig bedre... så lenge jeg kan ooo og aaah'e og sånn mens du prater for å sympatisere. Men jeg lar meg sjelden sjokkere, har jeg oppdaget..



Jeg tar sjelden sjanser. 
stemmer...

Jeg liker arbeid jeg kan fordype meg i uten så mange avbrytelser.
sant


Jeg foretrekker å feire fødselsdager sammen med bare én eller to nære venner eller familiemedlemmer. 
.. eller en 4-5


Folk beskriver meg som lavmælt eller rolig. 
Neppe...


Jeg liker ikke å vise fram eller diskutere arbeidet mitt med andre før det er ferdig. 
Ingen problem med det


Jeg misliker konflikter. 
O yes..


Jeg arbeider best alene. 
Kommer litt an på,  men jeg liker flyten i å pussle med mitt. Samtidig som jeg trenger impulser fra andre og mer vise


Jeg pleier å tenke før jeg snakker. 
I wish..


Jeg føler meg tom innvendig etter å ha vært ute blant folk, selv om jeg har hatt det gøy. 
som sagt.... ja ....



Jeg lar ofte anrop gå videre til telefonsvareren. 
Ja, det må jeg innrømme. Om jeg er opptatt akkurat da.


Hvis jeg måtte velge, ville jeg foretrukket en helg med absolutt ingen ting å gjøre fremfor en helg med for mange ting på programmet. 
Absolutt.. Klar for garn, film og hund


Jeg liker ikke å gjøre flere ting samtidig. 
Kan lett lage meg en rekkefølge, men å ha flere baller i lufta på en gang, det er ikke noe særlig..


Jeg har lett for å konsentrere meg. 
I grunn


I klasseromsituasjoner foretrekker jeg forelesninger fremfor gruppearbeid. 
ja.


Gjett hva jeg ble - introvert!

valpetanker

En skal ikke gruble for mye men jeg er meg, og sånn er jeg..

Herregud hva er det jeg har begitt meg ut på... Valp liksom??
Det er jo 11 år siden sist gang , og jeg husker jo sommeren 2001.
Det var lufting, lufting og lufting  Vaske vaske vaske, og passe på hvor, hva, og med hva for noe..Det var raptus, og liste seg på tå ( endelig sover det lille udyret). Det var måltider, med for som skulle bløtes. Det var å bli kjent , og være spent, og engste seg , og lure på om en gjorde noe rett. Og hva som ventet rundt neste hjørne: vil jeg få separasjonsangst/hundeaggresjon/en hund som ikke lystrer ?
Hva er greia liksom?


Og vappelen var jo så liten, så liten..Men tenner som en hai. Eller piraya.. Og tiden gikk fort og langsomt på en gang.


Jeg har ikke fått tid til å tenke på dette ennå,så nå gjør jeg jo det. Masse.

Og blir overveldet.. ikke får jeg 8 uker å venne lille blå til, ikke har jeg tenkt på valpekurs, ikke har jeg tenkt på alt som kan gå gæli.. Jeg må til og med stole på mann...... uææææ. Han må lufte og fikse på dagtid. Han liksom...

Men siden Lille Blå  har masse energi ( sammenlignet med sine søsken,* tolkning tolkning*) og synes stell var noe han ville si noe om, så innbiller jeg meg jo nå i mørke stunder at det er en terrorist som er på vei inn i husholdet..
( Men jeg kjenner jo også syrran, og hun har  tydeligvis en ide om at jeg med mine to cavalierer har sluppet billig unna hundelivets utfordringer, slik jeg tolker henne, så hun vil kanskje gi inntrykk at :Nuh!Nuh får  jeg noe å henge fingrene i .*skræm folk*)

Synes ikke det er så lenge siden jeg fikk Mack heller.. Februar 2010, to år siden... Jeg var like engstelig da..Men det tar tid å bli kjent med en liten hund, med nykker og særtrekk. Det tar tid å bli glad i hverandre, tid å komme dit at en kan se den lille vofse som noe helt unikt, at en kjenner at akkurat det og det, det er så godt med akkurat min hund. Med Mack er det at han er så omgjengelig med alle, uansett hva, og at han er så gjennomført kjærlig. Han er ikke bare min, han tilhører alle som han åpner hjertet for, og vise versa. Jeg er matmor, uten tvil, og han er mammadalt,kom ikke der liksom, og egentlig er det godt med en hund jeg kan slappe av med sånn. Og han lærer kjapt.

Tror jeg  med hånden på hjertet  må innrømme at det tok nærmere ett halvt år før jeg kjente skikkelige bånd bli bundet mellom oss to. Jeg var sjarmert fra dag en, men den "du og jag Alfred" koblinga, den kommer ikke av seg selv.. Med Henrik var det der fra dag en. Det var bare oss to, og alt var nytt, vi vokste sammen på veien. Sånn er det bare..Vennskapsbånd tar tid.. Den tiden det tar.


Nå skal det komme en liten en, og denne gang inn i en flokk. Mack, meg , mann, og denne lille bebisen. Det blir noe nytt.  Hvordan vil det bli? Hvordan dele seg på to? Gi to det de trenger? Trene to? Disiplinere to sånn at de ikke er til bry når de er ute på livet? ( her kan jeg gruble meg sjuk)


Mest sannsynlig kommer det til  å gå veldig veldig bra. Noe jeg har savnet vil komme på plass; en hund som vil leke blant annet? Noe vil sikkert bli en utfordring som Mack ikke har dratt i hus ; bjeffing, hustrening, sosialisering., hjemme alene ..
Og plutselig, etterhvert føles det naturlig og fint å ha to...


Det er en helt ny en som kommer. Ikke Henrik, ikke Mack..
Jeg kjenner jo ikke så mye til rasen annet enn erfaringen jeg har fra besøk og hundepass hos syrran, men tenker at det er et individ jeg får, og at jeg kanskje må jobbe litt mer med saker enn med en spaniel. Er de arbeidsjern? Kan hende.. Kommer jo an på? De deltar jo gjerne om de får lov.
 Er de mer kvasse i språket enn en spaniel? Helt klart, men ikke urimelig.  Jeg har jo møtt en del eksemplarer og har en oppfatning at de ser ut som en blanding av gnager og ponni, og er noe av det mest lekne en kan tenke seg. Og der spanielen er kjærlig, er kinesen borrelås..Rene parasittene : "La oss dele litt varme i denne kalde grusomme verdenen duuu" De er ikke dumme, og har definitivt instinktene i behold. Holder ikke det? De er først og fremst hunder!


Og hund, det liker og takler jeg...
Klarer bare ikke å være sånn derre relaxed om saken. Får tusse  meg videre inn i alt det nye stæsjet jeg har lyst på kanskje? Og tenke at hadde hun ikke stolt på at jeg fikk det til, så hadde hun aldri latt meg få omsorg over en vappel fra sitt oppdrett. Og det er en god attest mot hvorgælikandetgåangsten.
Skummelt og spennende å miste fotfestet.. Ta sjanser

Pappa og meg- spitting image..

Når jeg får komplimenter fra kollegaer og venner  så slår det meg at de like gjerne kunne beskrevet min far...Gang på gang..
Og det kommer som sagt  fra flere kilder..
Jeg er gjennomgående på lista  : kunnskapsrik , morsom, vittig, snill, glad i dyr og andre som står meg nær.Jeg er alltid glad, litt sånn muntrasjonsråd, noe intens, og gjentar gjerne hvor hyggelig en har det når en har det trivelig flere ganger for å få bekreftelse, og få andre til å være enig.. Jeg er konfliktsky, og søker fred og harmoni over alt annet.

Jeg er lett å engasjere, og rimelig høyrøstet, uten at det gjør meg til en ledertype av den grunn...Bare eksponeringsglad  og  løs i leppa. Trøbbel i vente, uten at det gjør det lettere å forhindre.. Som å betrakte en trafikkulykke, for å bruke en klisje..

også er jeg snill... veldig snill.  Visstnok.

Jeg har vendt meg til det .Det er bra å være snill. En skal være snill. Selv om det er litt tannløst i blant.
Så jeg er sånn brummesnill. Jeg sier kraftig i fra, med store bokstaver. Men klarer ikke alltid å følge opp... lett å lese, lett å lede, lett å avvæpne??
Dessverre.

Jeg liker det ikke..... men det er nok sånn det er.. Mamma har sagt det i mange år...At jeg hadde det meste fra faren min.Det brøt fullstendig med oppfatningen jeg hadde av  meg selv. Pappas humor, mammas utseende og meniger , det var slik jeg så det...
Pappa og jeg hadde det rimelig turbulent i mine tenåringsår.Nettopp fordi han var snill... og lojal på så feil sted..  Jeg glødet for  rettferdighet og mine hjertesaker, og brøt med hans harmoni. Pushover liksom..


Eller harmonisøkende, om en vil.

Motvillig ildsjel? Eller bare veldig lett å begeistre? Som en stor guttunge når han ble dratt i gang.I festlig lag så full av egen iver at han måtte plukkes ned fra taket grunnet sveiseblindhet innen sosial antenne....Og ja, han var den som kjørte hjem etter fest.Kunne ikke skylde på noe der.. Der har nok jeg tippa litt den andre veien også, hvem tusan vil se deg showe nå, ro deg Eirin...men ikke nok,dessverre..Ikke nok til å kunne bremse i tide..

Elsket å pussle- sysle med sine ting. Sofadyr? Helt klart..Ikke den enkleste å få med seg ut av huset.. Hjemmekjær.. Pussle med sitt.. Teppeknytting en periode,snekring som det siste. Laga kano ut av et skall. Håpløst å be om å få mekanoen ned fra loftet, selv om en lovte bort noe fint å bytte med.Kom mekanoen ned på bordet så  skulle han bare vise,  for så å overta hele suppedasen.. Fikk rubics kube en jul på 80 tallet. Han fikk tak i den... og dett var dett.Jeg fikk den ikke til å  få alle sidene like mer. Aldri vondt ment fra hans side, bare heftig begeistret..

 Ser ham for meg i  saccosekken i stua , med høytalere på øra... tok ikke lang tid før bassen i stereoanlegget drev oss andre til vannvidd. (Relativt bredt musikkvalg i samlinga, men svært lite var hørtbart som var laget etter 70 tallet, ifølge ham...)Selv om han var grei og dempa lyden, så ble rytmen tromma på det som måtte være i nærheten alikevel...
Bøker i hyllemetervis, med bilder, som en kunne lære av.. Praktverk er vel rette beskrivelsen. Geografi, lokalhistorie, naturkunnskap..Det meste av interesse...

Tradisjonstro på ferie... Hytta.Punktum.Helt til han ble dratt med til Tunisia. Da ble det enda ett sted en måtte sjekke været til, når værmeldinga  rulla over skjermen. Det måtte kommenteres, hva slags vær som befant seg over hans ferieparadis....
Norgespatriot. Vestland, fjorder og fjell. Ønsket seg svigersønner med skikkelige historiske bunader.Svikta nok der gitt, både syrran og jeg..

Livsnyter? Utvilsomt : her er mannen som introduserte de mest håpløse argumenter for å kose seg : Denne middagen var så god/ kunne vært så mye bedre, så her trenger en dessert....
Men det behøvde ikke være komplisert. Dessert var cornflakes med melk, sukker og syltetøy.
 

En merkelig blanding av bedagelig tilbakelent og i fullt helspenn, det var min far..
Akkurat som meg... Han var ikke den eneste som likte seg i eget rom.. Forskjellen var at jeg hadde dør i mitt..

Og fattern hadde diller. Og forble dem trofast. Der er jeg også virkelig fæl...Hvorfor jeg drøyde med å komme på Facebook? Jo, jeg visste jo hvordan det kom til å bli? Hvorfor jeg ikke spiller world feud? Samme grunn... Hvorfor jeg aldri engasjerte med i laiv? Vel, jeg hadde blitt sånn.. fulltid..
Kjøper aldri en bok i en serie, neida, jeg kjøper alle på en gang. Jeg er ikke innom internett, jeg har flytta inn. Jeg har ikke bare hund, jeg har en bokhylle med hundelitteratur, pugger hunderaser og driver med hundesport.. Jeg kan spise det samme pålegget i ukevis. Fattern? Boksamling allerede nevnt, ABU-katalogsamling som kunne fått Moby Dick til å gråte og få mareritt om natten. Skjønt han fisket bare to eller tre dager i året...På hytta...

Jepp, en av de typiske helgemorgener i min barndom var i pappas armkrok  i foreldresenga mens vi diskuterte sneller og stenger i ABUkatalogene.Jeg lærte aldri hvilke sneller og stenger som var gode. Etter utstyret jeg likte å dømme så burde jeg satsa på havfiske , typ sverdfisk.. Håpløs..
Etterpå hørte vi på radioen, han tromma rytmen på armen min, og vi gjetta artist, sang og instrumenter... men som sagt, smaken var nok litt ulik.Og han hadde bestemt seg for det... av rent prinsipp.. Ikke rart at mannesmaken min gikk i retning av nerd... hadde aldri en sjanse.. Snill  sta nerd -  min skjebne.. Takk, onkel Freud!

Blant andre diller fattern hadde var jogging. 5-6 par sko i året måtte han bare ha, til K-joggingen.. Vi mistenkte at det nok hadde noe  med det sosiale å gjøre også.. Slang meg med en periode da jeg var 16, det gav seg fort. Gymkarakteren var bare ikke verd det...Jeg vet hvorfor en blir blid av å jogge.. Det er så godt etterpå.Vel, se meg bare! Jeg dropper jogging, og er like blid! Hele tiden!

Fattern var ikke morgenfugl. Min barndoms frokost var med ristet brød med sjokoladepålegg og i pysjen  rundt bordet... Noen år senere fikk han dilla på slips. Som en real kontrast,
Han elsket 1.juledag, og en av grunnene var nok nettopp det. Litt hverdag, men med høytidspreg. Og  da har man slips.Til frokost. basta! Klart det ble en durabelig samling, til pent og til tøys...

Fattern var ikke morgenfugl , men så kom Gadi. Min søsters hund. Som han nærmest overtok.Plutselig var min far oppe med sola, eller til samme tid hver helg. Opp og hopp, vi skal lufte hunder! Og ja, vi hadde morgen turer og helgeturer..faste ruter..

Jeg er sånn har jeg innsett : når jeg forplikter meg til en vane, så er det en del av meg, og jeg blir nærmest tvangsmanisk.. jeg er ikke negativ, jeg er skeptisk. For jeg vet hvordan det blir... nemlig..


I likhet med ham er jeg også skrekkelig påståelig...
....Skjønt, jeg har nok lettere for å innrømme feil enn ham, og lettere for å omstille meg..Tror jeg. Impulsivitet har sin pris..Og jeg er jo litt av mamma også.. Og har alltid ligget henne nærmest i meninger.
Men.... klarer ikke alltid å følge opp....

Sikkert fordi jeg er litt snill? Pushover? Konfliktsky?Harmonisøkende? Stillhet og ro med min klan og flokk, det er da det er godt å være til..

Det er ikke så ille å være lik pappa. Å være den i familien som er likest han. Sånn egentlig..
Men innimellom får det være nok.... Og da er det hæærn fløtte meg min tur til å ha rangen og rett...

Et slør mellom meg og andre

Det er et mørke og et alvor i meg tror jeg.... Noe som sikkert er litt skremmende.. noe må det være...
Stundom er det som det er ei glassrute eller et slør mellom meg og andre mennesker.Som jeg ikke når igjennom.Som om jeg ikke ser noe vits i å nå igjennom. Skulle sikkert ha vært der, men det føles fremmed, og unødvendig..Som å bli slept ut av fasong, til noe jeg ikke er, og ikke vil være.

Andres liv virker så ukomplisert, treffpunkter,en selvfølge å omgås.
Men ofte rører det meg ikke. jeg lar meg røre av andre ting.
Orker ikke engasjere meg, ser ingen motivasjon i  å endre meg. Bare ubehagelig, trangt. Som noe jeg ikke er......


What's in it for me? ikke no.

og noen  ganger en lengsel etter bekreftelse jeg aldri får, fordi det er ikke for meg...

berøring, bekreftelse

Hvor man kan fornemme og føle så forskjellig....Hvor lik og forskjellig er en berøring og en bekreftelse.Hvor ulikt er det en søker...

Det ektemannen og jeg har er så naturlig, lekent, kommer av seg selv. Vi er i hverandre og hos hverandre. I hver en klem, hvert et favntak, i hverdagen.Stemmen hans, hver en bevegelse er kjent ....Stadfestelsen.Han vil være  med meg. jeg utfyller hans verden, slik som han utfyller min.Som  det skal være. Som to tannhjul...Vi er en forlengelse av hverandre.. Oss to.Aldri svikte eller bryte tilliten.Hvorfor skulle vi det? Vi bekrefter hverandre. Gjennom berøring og annerkjennelse.Jeg ser deg, kjenner deg..Søker deg. Det som skal være.

Andre menn -andre fornemmelser.

Hva kommer først av berøring og bekreftelse?
Stundom vet jeg ikke en gang selv.

En manns berøring stivner meg, det behøver ikke engang være mer enn et streif langs armen. Likevel, bekreftelsen er god. Fyller en slags lite tomrom.

En manns klemmer setter farge på hverdagen.Gode klemmer, ha en god dag,alt godt ønskes i dag.Men ingen lengsel eller tanke utenom det.Vi bekrefter hverandre. Gode venner kalles det vel..De kommer også i nyanser. Uten understrømmer

En mann behøver ikke berøre, og berører også sjelden. Jeg berører alikevel.Underfundige bekreftelser, som aldri blir bekreftet av ham.Berøringer med øynene . Som gir fornemmelser uten forankring i virkeligheten. En tenker på berøring. Ønsker berøring, men gjør det ikke. Søtt men no-no.Bekreftelsen gjør meg nummen, en følelse av uvirkelighet.Blikk, smil,tilstedeværelse.

En mann har man berørt.I fortid. Men det føles som berøring aldri har funnet sted, som en aldri har søkt bekreftelse.Hvem var hun? Som søkte dette?Likevel, noen ganger glimt av  det som var,det som hun trengte, det hun lot seg berøre av, helt inn i sjelen.Hva han bekreftet.Men minnet er løsrevet fra nåtiden. Et sting bare...

En mann hører drømmene til, vi har aldri møttes. Vil nok aldri møtes. Men berører fantasiene alikevel.Bekreftet båndet til der drømmer og lengsler en ikke vil leve ut .Ufarlig, litt søtt og latterlig. Deler drømmen med alle som vet om ham. Mange fans."women of a certain age" sies det.Fantasiene har ingen ende, de vil aldri tangere virkeligheten noensinne. Han vet ikke at jeg eksisterer.Og det går begge veier.Han er en offentlig person. Kjendis. Offentlig beundring.Berører skjulte merkelige dyp i grunn... Som å tilbe en gud?Fyller  et behov for det uvirkelige..

Berøring eller bekreftelse, hva søker man egentlig...Kan man søke bekreftelse, men alikvel egentlig søke noe annet.....? Fremdeles bekreftelse, men ikke i den formen en søker og higer etter. Kan det være opphavet til svik og utroskap? Jeg tror det. Derfor er det så viktig å vite.Hva man egentlig søker. Kan en berøring ikke dreie seg om fysisk kontakt eller lengsel etter det, men snarere en bekreftelse på et behov man ikke har satt navn på?Eller ikke våger å innrømme seg. Eller ikke vet? Kanskje.

Kjenn ditt liv, vit hva du søker... snusfornuftig, men ja , tror det er noe i det.
Og berøring kan også bare være en ren god bekreftelse- Jeg ser deg, setter pris på deg. Ikke noe mer enn det.

En møter så mange som har en rolle i sitt liv, Ingen kan dekke alt en annen håper og lengter etter.
Men ingen kan gi deg noe du ikke har stemme til å be om.Og en skal vite hva en ønsker seg.Og prisen for å få det

Det jeg og min mann har sammen skal ingen bryte inn i uten å krenke. Om en av oss deler dette  med noen andre krenker vi den andre...  Så mye mer i en fysisk handling enn bare det fysiske? En så naturlig handlig å gjøre, men likevel. så mye det ligger i det. Og som det skal ligge i det....

meg- asosial !!??

Oppslag på postkasseveggen i borettslaget  slått opp i dag:  Tunfest! Alle invitert...Ta med grill og drikke

Aldri i verden om jeg kommer til å stille der.Selv om jeg har hyggelige naboer, for all del. Kan ikke komme på noen jeg ikke liker så lite at jeg føler at å se dem  ødelegger dagen min.

Jeg liker rett og slett ikke sosiale sammenkomster. Julebord, lønningspils, kommunalt vårslepp, sommeravslutning...you named it.
I grunnen er jeg ikke sååå begeistret for store familietragedier heller, men det er på et helt annet plan.Og med mye mindre motvilje.... en trenger ikke tenke på koldtbord og kaker for å få motivasjonen for å gå liksom.

Men hva utløser dette??
Etter å ha blitt nødet og bedt vakkert av kollegaer jeg liker, setter pris på og vet vil meg vel, og som jeg aldri ville vært foruten, så "stakk jeg nå innom" på sommeravslutningen . Det var så langt jeg ville strekke meg...  Planleggingen var fjern, ikke noe som angikk meg. jeg ville ikke , skulle ikke møte opp.
Men, for skams skyld....Så må man jo egentlig..
Så, jeg tenkte mentalt lekent at jeg kunne se det som en scootertur, fela har jo ikke vært på de kanter før. Hyggelig for henne med ny asfalt og allting.. Og ta det  at det plutselig er kjente samlet på ruta som en rast...
Jeg ble ønsket hjertelig velkommen, klemt på bauger og kanter, og ja, jeg hadde det hyggelig.... men uroen kom raskt, og etter en time eller to var det en lettelse når jeg fikk en sms av turvenninna mi om jeg var klar for en lufterunde klokka 11. Jeg kom litt over 9 på festen , og rakk hjem i rett tid....
Det føltes helt rett å dra..Ljuva frihet

Hva er problemet/symptomene?
Jeg har ikke drukket alkohol på to år, siden  jeg fikk diabetesdiagnosen.Og det falt meg lett.Jeg har uansett hatt et svært lunkent forhold til alkohol lenge før det. Misliker ubehag.Alkohol fører til ubehag..
Noe må kuttes ut, og det er vel som om en ku skulle gi opp fiolintimene sine.No loss .
Det står jo ikke til å nekte at det er morsommere på fest når en drikker. Men det er vel også noe med selvsensuren som forsvinner. At en blir enda mer av seg selv. Eller at tidsbegrepet forsvinner.. Men om jeg var aldri så animert den gang jeg svinget begeret, ville jeg hjem, så skulle jeg hjem ,Og de gangene jeg var der da diskoteket blinka med lysa, og en måtte hente jakkene, de husker jeg godt. For mange ganger var det ikke. Nashspiel? E  n eller to ganger. bikka klokka halv to, så rusla le moi i retning hybel og seng.
Så, jeg har det vel i meg fra langt tilbake... hjem , nok, nå! ( Alle stygge damer har en stygg venninne som skal hjem hjem...... Noen som har spurt hvorfor??)
Er det det det dreier seg om??Uvisst..

Jeg prøvde meg en gang ovenfor en fyr jeg likte godt å være litt sånn hjelpeløs og feminin med å si at jeg også  var  litt sjenert. Fyren kjente meg litt vel godt og gapskratta. "ikke du, sa han, Ikke tale om.."
Han hadde helt rett.
Men jeg har alltid vært litt klønete sosialt. Litt Asbergers. Om vi alle har et snev av Asbergers, så vet jeg at det er der jeg har min andel. Sosialt klønete. Det må skje noe... Allsang, lek, diskusjon.... elsker det...
Her har du jenta som gleder seg til seminaret, men som fordufter etter desserten og før  le avec

Hva kan være grunnen?
Kanskje jeg er  litt for mye? Tar nok  litt over. Blir litt sånt slitsomt midtpunkt... sjarmerende, men intens... faller platt som en skinnfell når jeg ikke klarer å levere.. tar stor plass. og en tar ikke stor plass med mindre en tar plassen til noen som skulle hatt den , fortjent den bedre....En som tar rommet, tar rommet, og ikke stor plass..
Og da tenker jeg : her må verden skånes, jeg stikker , nuh! TIMEOUT! De skal få slippe, og jeg skal ikke irritere.. ja, i bunn og grunn...

Jeg er fin blanding av  kjærlige foreldre,  som sosialt var rake motsetninger : en far som fortsatte vitser og morsomheter etter at alle var gått lei , og en mor som følte seg utilpass med for mye oppstyr , som advarte :  de ser på deg, er du sikker på at de har lyst til se på deg nå? Du dummer deg kanskje ut? Trenger deg på?

Og ja, en stiller seg jo lagelig til hogg når man tar oppmerksomheten.Og oppmerksomhet, det er noe jeg liker godt.... kan ikke nekte for det....blitt sånn eller alltid vært disponert for sånn... aner ikke.Men enebarn til en er åtte med få søskenbarn har helt klart noe med det å gjøre. men , det er ikke alltid jeg kan levere

Er du en god lytter? Høres ut som en test fra et gammelt starlet blad : a) ja b) nei, c) av og til.
Eller en samlivsspalte, hvor kommunikasjon står i høysetet. "Slik redder du forholdet, senk kravene til din partner"
Svaret  mitt, sånn uten å ha lest artikkelen eller tatt testen er uten særlig dyp selvransaking : nei, ikke spesielt, jeg prater nok mer enn jeg lytter, men jeg blir stadig bedre. Det blir man jo med erfaring og alder. Og trening.
Men i min glade ungdom sørget jeg nok ellers for at de rundt meg ble det.. Gode lyttere altså.
Full of myself? Kanskje? Sikkert. Sannsynligvis.Utvilsomt.

Jeg har i allefall for lenge siden kasta av meg "Moaning Myrtle- på dass" rollen jeg engang hadde.Eller påberopt meg  å obligatorisk avlevere "Kveldens mest tragiske historie å fortelle, ispedd intimiteter og morsomheter" .Men  jeg lot meg villig be, dengang..
Unnskyld alle sammen...

Det er visst flere som ikke føler seg tilpass på "opplegg med jobben", men muligens flere som hater smalltalk med folk de aldri kommer til å møte igjen. Ikke noe problem for min del. Finner alltid et eller annet felles.
Men jeg må i bitchingens navn innrømme at jeg er ikke alltid interessert. I andre mennesker. Ikke alltid. Ikke helt inn til beinet. Ikke sånn store moder vennlige godhjerta.
Og da blir det til at jeg kjeder  meg.. vingler med blikket... klar for å stikke. Men det skal sies til mitt forsvar : jeg er lett å engasjere i det meste .Hederlige unntak : sport, barnehistorier i det ueeeendeliiiigeeeee, ferieturer ( på steder jeg ikke har vært og mest sannsynlig bryr meg blanke om å se) og når jeg finner meg fastlåst med et menneske som har lenket meg fast med sin Moaning Myrtle biografi...Jepp, karma biter meg i halen eller noe..Paybacktime!
Eller.... jeg blir sittende på den delen av bordet der ingenting skjer... der jeg plutselig ikke snakker med noen...  føler for å sirkulere,kikker på klokka.....

Og på ett eller annet tidspunkt, uansett underholdningsfaktor søker jeg meg bort for en liten stund.
Å ha med hund på fest er et sjakktrekk.Og JA, jeg vet at foreldre bruker samme knep... Trekke seg unna, se litt på solnedgangen.. la myggen suse og la festen foregå et annet sted.fjernt, som en annen verden. betrakte, være en del av , på avstand..Og, ja... det var det samme med mitt gamle liv med promille..
Minnes en melankolsk rus på martini i 1991 hvor jeg håpet romskipet ville ta meg hjem... og nei, jeg kjente ikke til konseptet TARDIS den gangen.Jeg var klar for doktorering, for å si det så..

Kanskje du kan holde meg engasjert om jeg blir fanget i liten prategruppe, litt for seg selv.. men jeg blir nok kanskje sittende igjen og holde klamt på deg etter at gitaren er borte og alle har gått eller blitt budt opp til dans... og det vil jeg ikke... du skal få slippe ..

Og tro ikke at jeg fant meg en og annen å tumle rundt i buskene eller sofagruppa med! Å nei.... Det emnet har vi dekka før ja.
Så har en da den milde tristhet- melankoli som førte til dikt og lengsler som en sender inn i mørket og stjernenatten..On my own.....

On my own
Pretending he's beside me
All alone
I walk with him till morning
Without him
I feel his arms around me
And when I lose my way I close my eyes
And he has found me
( fra Le Miz)


Nå er  det ikke så at men føler seg forpliktet til å hoppe på kollegaer og naboer, især ikke med mitt forhold til min mann og husbond, men sosiale kløner som meg sliter med det der med flørt og kontakt. ... så, da sitter man der da.... og trodde man  var med.... bare for å oppdage at en har lurt seg selv grundig av blindhet og kløning og at togene har forlatt stasjonen mens du lagde melodi til togtabellen og talte meter med jernbanesville. Alle borte..
Enda godt en ikke står der på dansegulvet og innbiller seg at det er greit å danse alene.. Nu er man voksen.Nu danser man i par...


Og det er det mest patetiske som finnes : den som ikke har skjønt at h*n er ute!
-Kuuult!!Fest?? Når??
-Eh...... du er ikke invitert....

og du er den eneste i flokken som ikke skal komme.  Skraping, bøyde hoder, blikk vendt laaangt uti horisonten. Akward Kodak Moment...Big Time.

Forever Alone , var det ikke så?
Den Viggo Venneløse som skaffa seg mobil for å være tilgjengelig for de som ikke kommer til å ta kontakt? Lagrede numre ; mamma, tante og kusine Sigrun (7 år) i Florø..

En kan kalle det mobbing, bitching, eksludering eller hva en vil .
Før eller senere , når en går fra feiring typ  å be alle i klassen, til typ å be dem en vil ,så vil det før eller senere komme frem hvem en ikke føler for å pleie omgang med.
Upopulær, sosialt klønete.... kall det hva en vil. La meg si det så at jeg kjenner den frakken ganske godt.Og har blitt kledd på med tvang noen ganger
Sosial kontroll, kan man jo også kanskje kalle det.... ?Og før en sier noe om hvor stygge unger kan være med hverandre så kan man jo vurdere hvor inkluderende en er som voksen.Hvem inviteres ikke, og hvorfor...? En må fortjene sosial aksept.  En kan jo ta seg sammen, ikke være så... eller litt mer.., herregud, kan hun ikke skjønne hun ikke er velkommen! Hallo! Sosiale antenner liksom!
Finn din flokk, eller bli ensom....

Och man vænjær sig ....

Blir var, blir forsiktig... litt sånn blekksprut med tentakkel spissen langt unna den følsomme kroppen. Sjekke litt først.
Så , jeg vet hva jeg er god på. Når jeg kan ta plass, og når jeg vil skåne verden., Og meg selv. Når jeg blir for mye. Trur eg. Heller føre var
En blir god, og det er lett på selvaktiviteter, en bruker følsomheten til noe en kan dele... dagbok, blogg... nei, sjenert er jeg ikke, men jeg vil at du skal skru meg av når du har fått nok.Ellers blir jeg litt for mye. Super Tsunami.!!!
Ta det med ro, jeg går før du skal kline, og jeg har ingen betroelser å komme med lenger. Jeg er ikke den som drar nav, fotvorter , samværsretten fra helvete eller min grusomme barndom fram  i sosiale lag lenger.
Men jeg har en bitter sarkastisk tunge.Det er min show and tell... de som vil, de høre..

og når jeg vil gå, så gjør jeg det... Hvis jeg kommer i det hele tatt.
Nothing personal. Sees i morgen på jobben, ved postkassa eller på neste styremøte. Jeg unngår deg nemlig ikke.  jeg bare trives best i mitt eget selskap.

blander hummer og kanari- må være pms

har nå  lest gjennom forrige innlegg. Hva er det jeg vil egentlig??Hva vil jeg fram til?
jo, jeg begynner å bli folkesky. Selvsytende.Hva skal til for å få hela disse sårene jeg nå insisterer på å slikke på i fullt dagslys.

Gi dama en hobby eller litt husarbeid å syssle med.
Sånn rent problemløsning ala "Jeppen føckings god jul messig": hva skal til?

Jeg sier til meg selv Typ Jeppen Jul altså ; jeg er lei meg for all den smerten du har blitt påført i og med at du aldri var gromjinta på gølvet, og det gjør meg ondt at du føler deg ubegrunnet verdiløs.Men du må se dine egne ressurser, verdsette også ditt indre barn...bla bla bla

Count your blessings:
¤ verdens beste mann, det er det  pinadø få forunt.Det er ikke fasade en gang. Dere elsker hverandre..sportskrangling = flørt...<3

¤ som om jeg ikke har fått svingt meg... klinekrok, affærer.. er det egentlig noe du har savna? Var det ikke du som satte grensene? Har du ikke beholdt vennskapet med flere? Hva annet vil du ha? Slasker du ikke vet hva heter som lusker seg ut søndag morgen in the walk of shame? Ja jøss

Når ble ONSer verd å huske? Verdifulle gode minner? Og,,,, ja du har hatt den memorylane samtalen allerede, med flammer som ble venner. Så ikke prøv deg!

¤ Danse? Hva har man hunder til? eller hva er galt med å danse alene?

¤ Verdens beste få, men gode venner : de kan bare gi deg ros som bare det.Basert på hvem du er. Og det er det som teller. De som kjenner deg .

¤ Kollegaer : nyt klemmer, gode samtaler, komplimentene.Kom deg på den jævla festen.Glem lønningspilsen, fredagen er for verdifull for det.Men dra på fest. Ta med fela, du kan dra etter maten.

Komplimenter kommer nemlig ikke når og  sånn du venter. De kommer i elevers smil, i foreldres nikk, i måten SA er mot deg, i tekst meldinger, i annerkjennelse i møter, og i klemmer og invitasjoner over kaffe.Sms, telefoner: Eirin, jeg må bare snakke med noen...... At noen oppsøker deg, og liker ditt nærvær. Action speak louder than words

Og ville du ikke fått panikk om en bekjent/venn/gammel ubesvart beundret flamme skulle deklamere sin kjærlighet? Hva i huteste hadde  du gjort med det?? Nemlig.... hvor fort kan man løpe? ( fela går i 50 kmt.Holder det?)

Prinsesser er ukledelige surapeller, selv når de ikke ligger på erter. Tror ikke de har det så moro forresten

Ferdig nå?

counting my blessings ... men....

Litt syting her nå...... litt ubegrunnet, men alikevel....... om en har det bra og andre har det verre kan en ikke klage litt? Og selv om det er patetisk, så er det vel bedre å få det ut enn å gnage på det som jeg gjør nå.

Jeg vet godt at jeg har det så godt så godt. Jeg er gift, med verdens beste mann.Hadde aldri trodd da jeg hylte puta våt i min tenåringstraumatiske tid at jeg skulle møte han.Så ja, jeg er veldig veldig klar over at jeg har selveste diamanten i mitt eie .Lar ham aldri bli tatt for gitt.

Jeg vet min egen verdi.Jeg vet hva jeg er god på.Jeg vet jeg blir satt pris på, og at jeg setter pris på mine medmennesker, skjønt jeg er litt sær og må ha mine doser med alenetid.
Jeg vet også at selv om jeg ikke har idealvekta, og det er et par små komplikasjoner i den sammenheng, så er det ikke noe fysisk i veien,Jeg og speilet kan omgås. På regelmessig basis
.Jeg kan dolle meg opp når jeg vil, skjønt det er ikke så ofte... energien min går liksom til andre ting, som er morsommere..Å bli pen er liksom så kjedelig, slitsomt..Men hey, jeg går ofte til frisøren, jeg har begynt å gå oftere i skjørt og sminker meg nesten hver dag , det tok jo noen år.Og smykker har jeg....O yess!

Jeg vet jeg er morsom, engasjert, bitende sarkastisk, smart..... meg sjøl

and yet.... selv om jeg har hatt min andel av forhold så har jeg aldri blitt spontant sjekka opp.
Aldri. Det er helt påfallende hvor ofte jeg er den eneste i et selskap som ikke blir budt opp ( Unntaket, det var på Pers hotel på Gol.Han  gikk foran meg til dansegulvet, til vi kom dit, så snudde han seg og sa ; "hadde jeg visst du var så høy, så hadde jeg ikke spurt deg " At jeg ikke slo ham ned.Har det vel ikke i meg)
Lærte meg omsider etter at "la mennene jakte" metoden ikke fungerte, ingen grunn til å gå og vente og være kostbar når intet marked var å lekre seg for. Skulle en danse , så fikk en by opp sjæl.Funker på de en kjenner, men det er jo ikke det som er poenget heller i grunn. En føler jo at en trenger seg på... tvinger seg på.

Joda, jeg har også havna i klinekroken, selv om det tok litt tid. Det var bare aldri i kategorien sjekka opp.Det var jeg passe full,  han var passe full, tid, sted, og så litt smuutching.
Forholdene jeg har vært i har heller ikke vært prega av oppsjekking  : mer  la oss se hvordan det går. Lidenskap ja visst, men med åpne øyne

Det er mitt mønster... Unntaket er Sten Arne.Her snakker vi et helt annet nivå: der er den biten jeg har savna og lengta etter...nå er jeg hel... Sånt gifter man seg med.Det er ikke noe å lure på.

Jeg har tenkt tanken: i tenårene, var jeg for alvorlig ? For seriøs? For bråvoksen? Og ja ,selvsagt for  høy og bred for gjennomsnitts gutten.Og når jeg elsket noen så var det så bakken rista og årene ikke kunne tære på begeistringen.Skjønner godt at de løp. Nå gjør jeg det.Jeg var bare for mye.

men det var forelskelsen.Nok om den.Tilbake til sjekkinga.Seriøs, så seriøst som det kan være : Det er noe med deg.Selv om jeg ikke kjenner deg.Kan vi bli kjent?Det  er noe med deg?

Aldri.

Komplimenter ja?? Å ja


For å være en god venn, ja
For å være en god kollega ja
For å skrive bra, gjøre en innsats,  ja
For å være en god kjæreste/kone , ja hver dag, og   sender i retur..


vet også at komplimenter er verd null uten at de kommer fra noen som betyr noe, så selvsagt vil jeg aller aller helst høre  ros og verdsetting fra de som faktisk har med mitt liv å gjøre. Men alikevel...



Jeg har kommet fram til at jeg kanskje ikke er særlig underholdene i slike sammenhenger.
Jeg blir som sagt aldri budt opp,  jeg sitter plutselig i den enden av bordet der intet spennende skjer, eller jeg er den eneste som ikke snakker med noen.Og jeg kan smalltalk... jada..Kanskje for mye av det også?? jeg tar opp plass, jeg vet.

Nå føler jeg til tider at jeg ikke gidder å anstrenge meg.Er samtaleemnet interessant, så er jeg med.Men jeg gidder ikke late som  . Og ja, jeg rømmer heller opp på hotellrommet.Så greit når en er avholds.Går fint det. Går ikke glipp av noe... God bok, ringe hjem....Sånn var jeg ikke før.Sånn er jeg nå.

Jeg har kommet dit hen at jeg åpent under planleggingen av sommerfesten , som er mitt trinn , 9. sin oppgave helt åpent  spurte om det var sånn at en måtte komme. Jeg vil ikke. Er glad hvert eneste julebord som kræsjer med julegaveraid til svigerfamilien på Sørlandet. Lønningspilspåmeldinga får aldri min signatur.(Avholds må vite)Stemningen ble litt rar på trinnmøtet da. Vi vil jo savne deg da.....kom det spontant.Du som er så flink til å ordne underholdning og alt. Stemmer det.... hadde likt å gjøre det på denne festen også.Men det knyter seg.Kanskje dukker jeg opp spontant.Kanskje ikke. Begynner jeg å bli folkesky? De ble jo lei seg, det så jeg. Hyggelig å bli etterspurt, men det er jo ikke det at jeg  fisker etter å bli nødet heller..Vil bare ikke

kanskje er det arvelig.Jeg er datter av en friskusfar uten hemninger, som mente alle trengte en klem, barnlig begeistret for alt, et oppkomme av vitser og livsglede.Samtidig er jeg datter av en mor som er litt mer tilbakeholden, som ikke ville være til bry eller la noen av sine skjemme seg ut.Som oppdro med blikket, og redd for å ta plass. Så, her er jeg.

Gi meg en klem og jeg klemmer tilbake.Ikke noe sånn luftsjampanjenestenberøring, nei, bamseklem.. hvilke andre klemmer finnes verd å dele?Men jeg er ikke og har aldri vært en person som folk berører . Noen mennesker innbyr til det. Ikke jeg,håper det ikke har med hygiene å gjøre? En slags gass jeg utsondrer, men ikke ser?Aner ikke... jeg er da også redd for å berøre.

Så når det dukker  opp noen som er raus med klemmer , så er jeg så takknemlig at.... kompensere, heter det det?

 Kollegaene på trinnet mitt er herlige sånn... en klem for ingenting,en klapp på skulderen, litt nakkemassasje... jeg har blitt bortskjemt. Sånn er vi på trinnet. Trodd jeg var " inne".Feil. Jeg klappet en kollega fra et annet trinn på ryggen i en sammenheng jeg synes det passet.Feil.. han skvatt til som han hadde brent seg.Oops... Jeg hadde glemt intimsona mi... den tar visst stor plass.... Trekke seg tilbake som en snegl..... det skjedde ikke, jeg skal aldri gjøre det igjen, passe seg neste gang..skal ikke plage noen.. holde meg for meg selv
Så, nei.... jeg skal nok ikke på noen sommerfest.

Jada.... hvem lever vel på fordums storhet. Og hva betyr det egentlig at en aldri har vært "inne"?? Egentlig ikke så mye, men det stikker der inne alikevel.
Når mannen min forteller med et smil at han har blitt bedt ut på middag, og sjekka opp.I butikken,I nettforum, ja både her og der.Til de får se ringen så klart. Så hyggelig for ham, men så er det en liten grønn en som hveser.
Fint det.... aldri skjedd meg.  Fandens pokkers aldri.
Regner ikke med mails på nettby av typen Do pent do bli venn med mai.
Fanden pokkers aldri....

jeg er ikke noe deppehue, men akkurat nå, så ja, plager det meg. Litt.Sikkert pms. Vil bare ha mine rundt meg akkurat nå.

Hvis noen noen sinne har hatt en liten crush på meg eller har våknet etter en dirty drøm eller  synes jeg er tiltrekkende utover min  herlige utadvendte syrlige personlighet... feel free to share. Ville bare , ja.... ha visshet om at tanken engang var der.

Krysser ingen.Panser.