meg- asosial !!??

Oppslag på postkasseveggen i borettslaget  slått opp i dag:  Tunfest! Alle invitert...Ta med grill og drikke

Aldri i verden om jeg kommer til å stille der.Selv om jeg har hyggelige naboer, for all del. Kan ikke komme på noen jeg ikke liker så lite at jeg føler at å se dem  ødelegger dagen min.

Jeg liker rett og slett ikke sosiale sammenkomster. Julebord, lønningspils, kommunalt vårslepp, sommeravslutning...you named it.
I grunnen er jeg ikke sååå begeistret for store familietragedier heller, men det er på et helt annet plan.Og med mye mindre motvilje.... en trenger ikke tenke på koldtbord og kaker for å få motivasjonen for å gå liksom.

Men hva utløser dette??
Etter å ha blitt nødet og bedt vakkert av kollegaer jeg liker, setter pris på og vet vil meg vel, og som jeg aldri ville vært foruten, så "stakk jeg nå innom" på sommeravslutningen . Det var så langt jeg ville strekke meg...  Planleggingen var fjern, ikke noe som angikk meg. jeg ville ikke , skulle ikke møte opp.
Men, for skams skyld....Så må man jo egentlig..
Så, jeg tenkte mentalt lekent at jeg kunne se det som en scootertur, fela har jo ikke vært på de kanter før. Hyggelig for henne med ny asfalt og allting.. Og ta det  at det plutselig er kjente samlet på ruta som en rast...
Jeg ble ønsket hjertelig velkommen, klemt på bauger og kanter, og ja, jeg hadde det hyggelig.... men uroen kom raskt, og etter en time eller to var det en lettelse når jeg fikk en sms av turvenninna mi om jeg var klar for en lufterunde klokka 11. Jeg kom litt over 9 på festen , og rakk hjem i rett tid....
Det føltes helt rett å dra..Ljuva frihet

Hva er problemet/symptomene?
Jeg har ikke drukket alkohol på to år, siden  jeg fikk diabetesdiagnosen.Og det falt meg lett.Jeg har uansett hatt et svært lunkent forhold til alkohol lenge før det. Misliker ubehag.Alkohol fører til ubehag..
Noe må kuttes ut, og det er vel som om en ku skulle gi opp fiolintimene sine.No loss .
Det står jo ikke til å nekte at det er morsommere på fest når en drikker. Men det er vel også noe med selvsensuren som forsvinner. At en blir enda mer av seg selv. Eller at tidsbegrepet forsvinner.. Men om jeg var aldri så animert den gang jeg svinget begeret, ville jeg hjem, så skulle jeg hjem ,Og de gangene jeg var der da diskoteket blinka med lysa, og en måtte hente jakkene, de husker jeg godt. For mange ganger var det ikke. Nashspiel? E  n eller to ganger. bikka klokka halv to, så rusla le moi i retning hybel og seng.
Så, jeg har det vel i meg fra langt tilbake... hjem , nok, nå! ( Alle stygge damer har en stygg venninne som skal hjem hjem...... Noen som har spurt hvorfor??)
Er det det det dreier seg om??Uvisst..

Jeg prøvde meg en gang ovenfor en fyr jeg likte godt å være litt sånn hjelpeløs og feminin med å si at jeg også  var  litt sjenert. Fyren kjente meg litt vel godt og gapskratta. "ikke du, sa han, Ikke tale om.."
Han hadde helt rett.
Men jeg har alltid vært litt klønete sosialt. Litt Asbergers. Om vi alle har et snev av Asbergers, så vet jeg at det er der jeg har min andel. Sosialt klønete. Det må skje noe... Allsang, lek, diskusjon.... elsker det...
Her har du jenta som gleder seg til seminaret, men som fordufter etter desserten og før  le avec

Hva kan være grunnen?
Kanskje jeg er  litt for mye? Tar nok  litt over. Blir litt sånt slitsomt midtpunkt... sjarmerende, men intens... faller platt som en skinnfell når jeg ikke klarer å levere.. tar stor plass. og en tar ikke stor plass med mindre en tar plassen til noen som skulle hatt den , fortjent den bedre....En som tar rommet, tar rommet, og ikke stor plass..
Og da tenker jeg : her må verden skånes, jeg stikker , nuh! TIMEOUT! De skal få slippe, og jeg skal ikke irritere.. ja, i bunn og grunn...

Jeg er fin blanding av  kjærlige foreldre,  som sosialt var rake motsetninger : en far som fortsatte vitser og morsomheter etter at alle var gått lei , og en mor som følte seg utilpass med for mye oppstyr , som advarte :  de ser på deg, er du sikker på at de har lyst til se på deg nå? Du dummer deg kanskje ut? Trenger deg på?

Og ja, en stiller seg jo lagelig til hogg når man tar oppmerksomheten.Og oppmerksomhet, det er noe jeg liker godt.... kan ikke nekte for det....blitt sånn eller alltid vært disponert for sånn... aner ikke.Men enebarn til en er åtte med få søskenbarn har helt klart noe med det å gjøre. men , det er ikke alltid jeg kan levere

Er du en god lytter? Høres ut som en test fra et gammelt starlet blad : a) ja b) nei, c) av og til.
Eller en samlivsspalte, hvor kommunikasjon står i høysetet. "Slik redder du forholdet, senk kravene til din partner"
Svaret  mitt, sånn uten å ha lest artikkelen eller tatt testen er uten særlig dyp selvransaking : nei, ikke spesielt, jeg prater nok mer enn jeg lytter, men jeg blir stadig bedre. Det blir man jo med erfaring og alder. Og trening.
Men i min glade ungdom sørget jeg nok ellers for at de rundt meg ble det.. Gode lyttere altså.
Full of myself? Kanskje? Sikkert. Sannsynligvis.Utvilsomt.

Jeg har i allefall for lenge siden kasta av meg "Moaning Myrtle- på dass" rollen jeg engang hadde.Eller påberopt meg  å obligatorisk avlevere "Kveldens mest tragiske historie å fortelle, ispedd intimiteter og morsomheter" .Men  jeg lot meg villig be, dengang..
Unnskyld alle sammen...

Det er visst flere som ikke føler seg tilpass på "opplegg med jobben", men muligens flere som hater smalltalk med folk de aldri kommer til å møte igjen. Ikke noe problem for min del. Finner alltid et eller annet felles.
Men jeg må i bitchingens navn innrømme at jeg er ikke alltid interessert. I andre mennesker. Ikke alltid. Ikke helt inn til beinet. Ikke sånn store moder vennlige godhjerta.
Og da blir det til at jeg kjeder  meg.. vingler med blikket... klar for å stikke. Men det skal sies til mitt forsvar : jeg er lett å engasjere i det meste .Hederlige unntak : sport, barnehistorier i det ueeeendeliiiigeeeee, ferieturer ( på steder jeg ikke har vært og mest sannsynlig bryr meg blanke om å se) og når jeg finner meg fastlåst med et menneske som har lenket meg fast med sin Moaning Myrtle biografi...Jepp, karma biter meg i halen eller noe..Paybacktime!
Eller.... jeg blir sittende på den delen av bordet der ingenting skjer... der jeg plutselig ikke snakker med noen...  føler for å sirkulere,kikker på klokka.....

Og på ett eller annet tidspunkt, uansett underholdningsfaktor søker jeg meg bort for en liten stund.
Å ha med hund på fest er et sjakktrekk.Og JA, jeg vet at foreldre bruker samme knep... Trekke seg unna, se litt på solnedgangen.. la myggen suse og la festen foregå et annet sted.fjernt, som en annen verden. betrakte, være en del av , på avstand..Og, ja... det var det samme med mitt gamle liv med promille..
Minnes en melankolsk rus på martini i 1991 hvor jeg håpet romskipet ville ta meg hjem... og nei, jeg kjente ikke til konseptet TARDIS den gangen.Jeg var klar for doktorering, for å si det så..

Kanskje du kan holde meg engasjert om jeg blir fanget i liten prategruppe, litt for seg selv.. men jeg blir nok kanskje sittende igjen og holde klamt på deg etter at gitaren er borte og alle har gått eller blitt budt opp til dans... og det vil jeg ikke... du skal få slippe ..

Og tro ikke at jeg fant meg en og annen å tumle rundt i buskene eller sofagruppa med! Å nei.... Det emnet har vi dekka før ja.
Så har en da den milde tristhet- melankoli som førte til dikt og lengsler som en sender inn i mørket og stjernenatten..On my own.....

On my own
Pretending he's beside me
All alone
I walk with him till morning
Without him
I feel his arms around me
And when I lose my way I close my eyes
And he has found me
( fra Le Miz)


Nå er  det ikke så at men føler seg forpliktet til å hoppe på kollegaer og naboer, især ikke med mitt forhold til min mann og husbond, men sosiale kløner som meg sliter med det der med flørt og kontakt. ... så, da sitter man der da.... og trodde man  var med.... bare for å oppdage at en har lurt seg selv grundig av blindhet og kløning og at togene har forlatt stasjonen mens du lagde melodi til togtabellen og talte meter med jernbanesville. Alle borte..
Enda godt en ikke står der på dansegulvet og innbiller seg at det er greit å danse alene.. Nu er man voksen.Nu danser man i par...


Og det er det mest patetiske som finnes : den som ikke har skjønt at h*n er ute!
-Kuuult!!Fest?? Når??
-Eh...... du er ikke invitert....

og du er den eneste i flokken som ikke skal komme.  Skraping, bøyde hoder, blikk vendt laaangt uti horisonten. Akward Kodak Moment...Big Time.

Forever Alone , var det ikke så?
Den Viggo Venneløse som skaffa seg mobil for å være tilgjengelig for de som ikke kommer til å ta kontakt? Lagrede numre ; mamma, tante og kusine Sigrun (7 år) i Florø..

En kan kalle det mobbing, bitching, eksludering eller hva en vil .
Før eller senere , når en går fra feiring typ  å be alle i klassen, til typ å be dem en vil ,så vil det før eller senere komme frem hvem en ikke føler for å pleie omgang med.
Upopulær, sosialt klønete.... kall det hva en vil. La meg si det så at jeg kjenner den frakken ganske godt.Og har blitt kledd på med tvang noen ganger
Sosial kontroll, kan man jo også kanskje kalle det.... ?Og før en sier noe om hvor stygge unger kan være med hverandre så kan man jo vurdere hvor inkluderende en er som voksen.Hvem inviteres ikke, og hvorfor...? En må fortjene sosial aksept.  En kan jo ta seg sammen, ikke være så... eller litt mer.., herregud, kan hun ikke skjønne hun ikke er velkommen! Hallo! Sosiale antenner liksom!
Finn din flokk, eller bli ensom....

Och man vænjær sig ....

Blir var, blir forsiktig... litt sånn blekksprut med tentakkel spissen langt unna den følsomme kroppen. Sjekke litt først.
Så , jeg vet hva jeg er god på. Når jeg kan ta plass, og når jeg vil skåne verden., Og meg selv. Når jeg blir for mye. Trur eg. Heller føre var
En blir god, og det er lett på selvaktiviteter, en bruker følsomheten til noe en kan dele... dagbok, blogg... nei, sjenert er jeg ikke, men jeg vil at du skal skru meg av når du har fått nok.Ellers blir jeg litt for mye. Super Tsunami.!!!
Ta det med ro, jeg går før du skal kline, og jeg har ingen betroelser å komme med lenger. Jeg er ikke den som drar nav, fotvorter , samværsretten fra helvete eller min grusomme barndom fram  i sosiale lag lenger.
Men jeg har en bitter sarkastisk tunge.Det er min show and tell... de som vil, de høre..

og når jeg vil gå, så gjør jeg det... Hvis jeg kommer i det hele tatt.
Nothing personal. Sees i morgen på jobben, ved postkassa eller på neste styremøte. Jeg unngår deg nemlig ikke.  jeg bare trives best i mitt eget selskap.