Stilnet er stemmen...

 Stilnet er stemmen fra mannen som betydde så mye, farsfiguren som kom sist inn i livet mitt, min svigerfar

Stilnet er stemmen fra telefonen som ringte for å oppdatere seg, vite hvor vi var, når vi kom hjem og oppdatere oss på slekt og omgangskrets Var det en bilulykke i en nabokommune måtte han ha svar om alt var vel. Mamma trengte sikkert oppdatering da vi var i Japan på forlovelsestur. Hvordan stod det til med meg, med hundene, med jobben, hvor var Sten Arne om han ikke svarte med en gang

Stilnet er alle nettkveruleringene om filmer vi aldri ble enige om . Å sette John Wayne før Alan Rickmans skuespillerprestasjoner er en ås jeg aldri gir opp

Stilnet er kommentarfeltet mitt hvor han skråsikkert slang rundt seg fakta og påstander han ikke visste noenting om. Desto mer moro var det for ham. Å kommentere "kunne ikke brydd meg mindre" på alt han synes var teit har gått i arv. Og  et overbevisende argument er det fremdeles ikke 

Stilnet er alle tipsene om bøker jeg aldri kommer til å lese, og forslagene mine  om leselektyre som han fnøs av, innimellom bøker om historie som vi  gjerne delte

Stilnet er varmen fra mannen som tok meg inn som tredje svigerbarn og andre svigerdatter. Han som da vi så på bryllupsalbum fra søsknenes bryllup første gang jeg var på besøk så tvers gjennom meg og sa : men du kommer ikke til å ha hvit brudekjole. Bunadbrud ble jeg, som alltid tenkt

Stilnet er en vettug mann  som var samfunnsengasjert, og som hadde ideer om hvordan det burde være som var vanskelig å være uenig i . Ikke et emne var oss fremmed . Religion, historie, samliv og politikk. Vi krangla aldri

Stilnet er mannen som forklarte Sten Arne mildt men bestemt at gomsen min  ikke slapp unna å gå med slips i brylluppet vårt. Det var ikke noe en kunne fire på eller forhandle om

Stilnet er mannen som satte at sine hadde det bra høyest for å få ro i sjelen. 

Stilnet er stundene hvor vi satt og spilte ordspillpingpong til de andre i stua ble tussete 

Stilnet er han jeg kunne snakke med og skille folkevett fra vrangtanker med den vettuge metode og empatiharme

Stilnet er omrisset av ham som spratt opp av stolen når vi kjørte inn på tunet for å åpne og ønske velkommen

Stilnet er en bestefar for både to og firbente. Han prøvde å spille streng , men ikke en sjel ble overbevist 

Stilnet  er  historiene  om tiden i Lakselv i millitæret med øvelser med en vedkubbe på deling for 50 mann midtvinters. Og om alle han kjente og hadde møtt

Stillnet er en mann som har vært så alle vegne til stede, med egne meninger, stort vett, mye kunnskap og et varmt hjerte som sluttet å slå...

Signe minnet.

Vi sitter tilbake med savnet  og de gode minnene

 

Om den første verdenskrig.... rablerier og dype tanker

 

 

Igjen fylles facebookfeeden min med valmuer,  lilla bånd og påminnelser om en krig som sluttet for over 100 år siden. Og igjen kjenner jeg denne hendelsen så sterkt i sjela som den angikk meg.

Hvorfor? Vanskelig å forklare. Den andre verdenskrigen er også viktig, og jeg blir aldri lei av å lære om den eller gruble over hva den har betydd for verden, Norge, og dagene vi lever i nå. Ikke minst hvor mye eller lite som ikke har endret seg nå som tanker om rasers overlegenhet og såkalte naturgitte rett for noen få brer om seg..

Men det er noe med den første verdenskrigen som gir en form for gjenklang, en resonans av ett eller annet som ikke slipper, som er festet i meg.

Er det at morfar var under året bare en liten baby da krigen startet, og at for meg rager han som en kjempe av menn hva angår det som er rett og sant? Dette var hans samtid, og barndoms dyrtid?

Er det den selvbevisste nerden? Alle er opptatt av den andre krigen, men ikke meg, å nei, jeg går en annen vei… Er det symbolikken? Staselige menn, vakre hårfrisyrer og edvardianske kjoler, den siste æraen av kostymedrama før hest blir til bil? Sekkepipene, stoltheten? Å være en nasjon på toppen av sin makt?

Eller var det på ett eller annet tidspunkt ett tidligere jeg som gikk over kanten av skyttergravene, og trakk mitt siste sukk i leiregrøt, et lysglimt av en granat eller et kuleregn og et siste blikk mot den blå himmelen? Er det 1.3 % av genene mine som slår ut? Mine mikroskopiske walisiske, skotske eller irske gener?

Eller er det det menneskelige ufattbare som tiltrekker meg. Det at mennesker kan gjøre slikt mot hverandre og til og med sine egne? Er det det skrikende urettferdige i å bli sendt i døden for en ide, et konsept om å være bedre enn alle andre nasjoner, av befal som aldri hadde sett myrene ved Pachssendale før slagene var vunnet, etter en fram og tilbake kappe land lek med blodige kniver? Er det massedøden, drevet framover av å produsere lik, markemat og biomasse i håp om at fienden mistet mer? Eller er det den naive troen på sin egen overlegenhet, og det usunne maskuline idiotiske prinsipp at om vi er mange nok sammen til å utøve vold så får vi en bedre verden? Kameratskapet, kollegaene og brødrene, fotballaget og gutta i gata som sammen vervet seg, og på samme tog forlot hjemlandet, og sammen endte i den store kverna, hvor kjøtt er kjøtt og ingen vet om det var verd de kom? Stillheten sier så mangt om det.

Eller handler min konneksjon om de der hjemme. Som drømte, holdt samfunnet i gang, og ventet på livstegn fra en mann, en sønn, en bror eller en forlovede. Som aldri kom hjem, og som aldri fikk en grav der hjemme ved den lokale lille kirken. De ble der de falt. Knoklene og medaljene, drikkeflaskene og spennene på sekkene venter fremdeles nedgravd i jorden, som svelgjer det den får, for vi kommer alle derifra. Handler det om dem som fikk drømmene knust, og levde  doble liv : det livet de fikk, og det livet de planla og ønsket..?

Hva handlet det om, hva endte det med?

Allianser som krevde lojalitet, blindt ledet av hevn og trang om å knuse, tråkke ned motstand. Om som vi vet et attentat i Sarajevo som endte i skyttergraver og fortsatte med dolkestøts legenden, og runde to, kampen om tungtvann, gutta på skauen og tragedien Holocaust….? Som ennå preger vår tid. Flere generasjoner etter …?

Var det kanskje ikke egentlig bare en kolonikrig i større skala? Fra å slåss to ambisiøse nasjoner i front, så skulle alle være med?  For å vise at Rule Britannia og Vive la France setter foten på nakken til der Kaiser og hans kumpaner når det skulle være? Det føles mer som en beef i skolegården hvor fettere og brødre dukker opp  fra alle retninger , enn en ideologisk kamp for en bedre verden.

Det er lett å skjønne verdenskrig nummer to. Det handler om et menneskesyn og en verden som få vil ha, fordi den undertrykker, ødelegger og råtner opp en fremtid for alle.

Men den første.?

Som et kommentator spor fra en youtubedokumentar med KI manus . «It serves as a reminder of the human struggle for…»For hva?

 

For eventyret man søkte som ikke ende mer erobring og franske fortellinger? For vennskapet og gutta stemningen som døde hen og ble et ekko i tåka? For alle de unge guttene som aldri ble menn annet enn som gammel nok til å være egnet som kanonføde?  For all den menneskelige energi og skapertrang, alt det man ville og drev seg til, framover framover… til piggtråd og feite kråker og rotter?

For den veldige undergang som ble så øredøvende stille …. For alt som skulle vært og blitt? For en vev og gammeleikskogtjukk avbrutt livslinje for en hel generasjon.

Gutter er gutter, og det gikk så galt, de marsjerte, krøp, sprintet, gled, smilende og gråtende, forventningsfulle, og livstrøtte, den eneste veien framover mot målet, mot hensikten, klatret de opp av de leirete gravene, opp stigene når fløyten hvinte …. Til det store intet. Som aldri ble. Til jorden igjen ble de slukt, hun som tar imot oss, for vi kommer fra henne. Men det gir ingen trøst.

Kanskje er det det det handler om---- jeg vet ikke om de var helter, selv om de skjøt fram motet samtidig med pannen i det unisone kampbrølet … Jeg vet ikke om de var helter, selv om man så på traumer som feighet og straffet sine egne med bly i skrikende urett. Jeg vet ikke om de var helter, selv om  de  som kom hjem var kun fragmenter av seg selv, i istykkerrevne lunger, uten lemmer og med helheims ansikt. I et hjem, en by og et samfunn som aldri forstod. Fordi stillheten var også hjemme. Mann deg opp, gjør din plikt som forsørger. De vil aldri forstå.

Men de var mennesker. De var menn, som trodde på drømmen og hva menn skulle gjøre for å sikre seg og sine. Mens lederne i kraft av sin byrd tok valg de ikke kunne eller ville forstå før det var for sent. Hvor menn føler i kraft av sinne, aggresjon og hevnlyst, for det er det som holder erobrende makt, og det som herder helter og vinnere

De var den tapte generasjon. De fostret barn der hjemme som måtte vokse opp med ideene og andres minner om hvem de var. De var alltid ment til å spøke og hjemsøke oss for alt de ville og skulle gjort. Livskraften ble borte ved Somme, Verdun, og lignende steder, som i grunnen bør uttales med en respektfull hvisken til menneskeheten har forstummet..

Så, fyll dagene fram til timen med freden, 11.11 18, klokka 11 med valmuer, sekkepiper og menn i sandbrune uniformer og rifler med bajonetter. Fyll dem med takknemlighet og ettertanke, for hva de var, hva de trodde på.. selv om tankene og ideene, drømmene, vyene, strukturene i samfunn og mellom nasjoner som kan falle eller styrkes er mektige, selvoppfyllende eller stående på kanten av stupet kalt hovmod.. så er hver mann kun kjøtt og blod, kun et navn og noens nærmeste. Men de var også mennesker, flammer av muligheter og uerstattelige som alle vi mennesker er.  De ga sitt liv. De levde i dager hvor dette var et krav man ikke kunne snu seg fra om en ville ha selvrespekt og leve ut sin plikt her i det ene livet man har. Og i dette regnskapet telte hver bloddråpe og hver hånd som kunne håndtere et våpen mer enn den udødelige ukrenkelige frie menneskelige sjel. De ga sitt alt. For at vi skulle ha det bra, leve det livet vi gjør nå. Om vi ikke tror på det, så blir det ennå mer meningsløst etter fire år med slakt av menneskeliv. Det må være lov å tvile. Og tenke litt kontrafaktisk. Men om ikke alle som aldri kom hjem ikke trodde på saken, hva enn de hadde som hensikt og mål.. De ga sitt liv. Og noe mer kan man ikke gi. Kun ekkoet er tilbake av våpengny

Vi sier aldri mer 9 april nittenførr

Vi burde også si aldri mer 29 juli nittenfjorten

For at folk skal leve sine liv, og at ingen generasjon må leve livet for alle dem som ikke kunne, men skulle delt det med dem..

 

Slik endte et eventyr....

 ...og slik endte et lite eventyr og en lang reise i landet finne seg selv som alternativ.Med en liten skål i kokosnøtt til 15 kroner

I ett opphørssalg i butikken som viste meg en annerledes verden.  

Dit jeg dro fra jeg som nyutdannet fant ut at jeg hella mot det spirituelle, så betydde en tur til Oslo en tur innom Shangri-La , stedet rett over tigern på torget, som luktet røkelse allerede ute på gata. 

"Velkommen til vår eksotiske butikk, "hilste den røde asiatiske dragen. og inn i halvmørket bar det. 

Panfløytemusikk som satte huet i mindfullness mens nesa forsøkte i tilpasse seg

Kort med fantasy motiver, dragefigurer med store øyne, nyklekket. bak  glass i skap , en hel liten alvelandsby, bonger (og sånt vi ikke støtter personlig), men også krystaller ( før jeg fant bedre jaktmarker), trefigurer fra varme himmelstrøk og så mange buddhafigurer en kan ønske seg, vevde jakker strikka luer typ toppfashion i Lima, regnstaver med kul raslelyd, røkelsespinner, drømmefangere, og uimotståelige windchimes. 

Bare å være der, se på sølvmsykkene, som den gangen ikke var så dyre var å unne seg en liten glede. Hvor skulle man ellers få tak i et pentagram eller en bergkystall omgitt av en ravneklo? Bekymringsdukker, hva var det for noe? 

En gikk ikke inn der uten å ønske seg noe mer og litt dyrere, selv om en hadde en liten pose i handa, som lukta såpass  patchuli/Nag champa/ black opium at du hadde vibben langt oppover Karl Johan 

Og så... opphørssalg...?. Leiekontrakten skulle ikke fornyes. Så man dro ned da, for å se hva en kunne finne. Som en siste hilsen. Til en butikk som har fantes siden 1975, sies det

Tre dager før var det meste utplukket. Stress bak disken, og preg av å få det hele overstått. Bekymringsdukkene ble liggende i esken sin. Jeg har nok drømmefangere, og krystaller... vel... Regnstavene var fortsatt litt for dyre, og jeg vet ikke helt hva jeg skulle bruke dem til.... men en liten skål av kokos tok jeg med meg ut fra butikken. 15 kroner trukket fra konto 

Jeg vet ikke hva som kommer der nå. Men sikkert noe opplegg det finnes massevis av fra før. Noe som ikke er fullt av hemmeligheter og en annen verden. Noe som trekker til seg andre typer folk

Jeg skal nok klare meg fint. Men en del av å finne meg selv og fine ting som talte til sjela er nå borte. En del av meg fra i gamle dager. 

Så, det var det. Siste dag i dag lørdag 23 august. Takk for følget på reisen. Nye jaktmarker venter der ute, men dette var den første. 

4 år som nesbu

 Om to dager, 1 august i  år, 2025 er det fire år siden vi fikk nøkkel til 50c.

Så, dette blir nok litt lokalt i innholdet , men sånn er det med det.

Med andre ord... fire år her på NK,men den femte høsten. Vi flytta inn akkurat når sommeren er midt i mellom på topp og på hell, og mye av moroa måtte tas når jobben igjen kalte. Alt var nytt den høsten, alt var ikke til å tro og fatte... At akkurat her skulle vi være

Da vi flytta inn.. august 2021

 

Føler jeg meg som nesbu? 

Ikke egentlig. Og ettersom dette er en pendlerkommune hvor man  enten har gård, og lange røtter eller man bor her grunnet  kort avstand  til jobb, være seg  nabokommunene, eller til  Oslo. Noen drar inn til Årnes eller andre deler av Nes, og har sitt virke der. Uansett, enten så har du røtter, eller så bor du her og koser deg med det nabolaget du bor i , likegyldig opphavssted.

Østfold identiteten er støpt inn i meg, og vil ikke slettes, men jeg kjenner vel også på at jeg "ikke-bor-i -Ullensaker -lenger." Det merkes vel ekstra godt i og med at jeg har mer med Ullensaker å gjøre i det daglige, og det har jo ikke endra seg selv om jeg kommer østfra og ikke nordfra på jobb. Kommunen i gult og grønt med stokker  preger meg ikke så mye... annet enn at jeg kjenner "hjemkjensla" når jeg ser kommunevåpenet 2 km fra avkjørsla hjem

Så, det er kanskje litt klantankegang, men jeg er nå først og fremst neskolling. Og blitt ennå mer bittelitt glad i Årnes. Jeg blir oppgitt når jeg må gjennomføre ærend på Jessheim, når jeg heller vil være ennå mer lokal forbuker og konsument. 

tåkete høstmorgen

 

-Hvor bor du ? spør folk. 

-Neskollen , svarer jeg. Og mange vet jo hvor det er.  Hvis ikke må jeg spesifisere :

¤ Årnes  ( kan fungere)

¤ Hvam vgs   ( om de har kjennskap til fram og bak på ei ku)

¤  Mellom Jessheim og Kongsvinger ( pleier å løfte noen øyenbryn)

Og hvis ingenting annet fungerer : ca 35 minutter fra Gardemoen

Stein skole/museum

 

Om vi trives? Javisst.. Vi har vårt eget. Vi behøver ikke vente på noen oppsigelse. Vi behøver ikke la ting skure og gå fordi det ikke er vårt, og å kontakte utleiemegleren er jo ikke så stas. Vi behøver ikke gå ett skritt tilbake i linja fordi  vi tross alt bare leier, og ikke har så mye vi skulle sagt.

Så først og fremst trives vi fordi det er her vi bor, og dette som er vårt. Visst byr det på utfordringer. Hus har diller. Som frosne rør når det kryper under 25 blå, en litt skjev terasse, og behov for beis, men så tar vi det derfra. Det er alltid noe som skal klippes og vannes, skrus eller omorganiseres. Sånn er voksenlivet

Men ja, vi trives i Nes også, bygda der de færreste i nabolaget er innfødt, men de fleste er greie og hyggelige. Kollen er kollen. Katter etterlyses, hunder luftes,  det gis bort barneklær gutt 5-6 år, ungdommen henger nede i barnehagen eller utafor Mix'n, vi varsler om den glatte Melkeveien om morran på facebook, og i blant går det seg vill en sau i strøket, eller noe annet vilt går for seg av frittgående tullinger som reker forbi nede ved busstoppen, slik at Neskollen blir nevnt i de to lokale blekkene Romerikes blad og Raumnes. Det lukter grill om sommeren, det beises og klippes busker. En eller annen traktor har det travelt  utafor stuedøra vår og høst.  Det blinker i grønt og sykelig blått til Halloween og til jul ser Kollen ut som en nisselandsby. 

 

Tres kinesos 

Joda, her kan man leve godt, selv om det ikke skiller seg ut fra andre boligfelt utenfor bykjernen hvor som helst i Norge. Forskjellen er våre unike gatenavn knytta til zodiac, navigasjon og mytologi. Polarisveien heter det den gjlør, fordi her går isen og holka bort sist på Romerike,

 

Hva liker jeg ekstra godt? Og hva er jeg ikke så happy for?

 

Tusseland

Ikke så stas :

- Kommunal skatt. Det er litt æsj. 

- Matsøppelposene. Alt med mer fukt enn potetgull oppløser hele greia. Et lite kotelettbein, og du har en revne totalt situasjon . Fysj!

- At det sjelden går buss i helgene, og i allefall ikke på søndager.

- Bakkene om  vinteren. Glatt og isete langt ut i april

- Vegetasjonen ut mot veien begynner å gro seg heftig til, og det er ikke vi i sameiet som rår med det

- Trappene er greie nå, men kan bli pes etterhvert som vi blir.... jah... tilårskomne

- Snømåking og plenklipp er liksom ... begrensa gøy 

-  Alt er liksom 30 minutter unna med bil. Litt stress, når man bare kunne gått en 20 minutters tid Andre synes også ofte at det er slik et strev å komme seg her ut i ingenting. Dem om det

- Savner havet, det må sies.. Men jeg har jo ikke bodd ved sjø siden jeg flytta fra Alta i 98, det er vel heller det at jeg var sikker på at det skulle jeg.. 

 

Mot aust

Svært gildt

-  Stille og rolig. Orker ikke Jessheim over lengre tid av gangen nå. Usj, så mye ståk og stress. Inn i butikken og ut igjen... trekker pusten når jeg er på vei hjem

- Huset, inndelingen, det koselige dukkekjøkkenet, hageflekken til gutta , rommet oppe til meg, furtebua til gubben..

- Tuntreet mitt 

- Ingen garasje å rote i. Grei parkeringsplass, kort vei

-Vinduskarmer med plass til coleus 

- Fin vei til jobb med scooter, grei E16 om jeg vil bruke bil.

- Årnes. Koselige butikker, rolig god stemning. Et lite tettsted du får alt du trenger. Der tiden står litt stille

- Superduper lokalrevy

- Spennende museer, både skolen og Gamle Hvam. 

- Rånasfoss og Nes kirkeruiner, spennende steder 

- Flotte tur muligheter, fra asfalt til stier, og snarveier , til skog. Korte eller lengre

- Hyggelige naboer

- Kort vei til butikk, om en trenger noe sånn på slutten av dagen, enten lysten på dagligvare eller noe junk

- Gangavstand til vetrinær, om det skulle knipe 

- God mulighet til buss, sånn til hverdags

- Flotte himler, kornåkre, nærhet til Glomma igjen.

- Dyrelivet : fugler av alle slag, rådyr, elg, pinnsvin, rev, hare, hjort... 

- Begynner å forstå værsystemet også...   Vær kommer ikke fra samme sted som på J-heim

 

Trappetrøll

Har det helt på stell vi... her på NK .... Tror den  femte høsten skal bli fin.. Og nå vet vi hvor vi juletreet skal stå. Er ikke det å være etablert med tradisjoner, så vet ikke jeg..

 

Hippe Årnes

Livet i Amerika på 70 og 80 tallet - oceans apart from øss over here

 I de mindre skumle og bisarre krokene på youtuben, kanskje faktisk mer i daglys på torget ,kan man finne retrokanaler fra de siste tiår. Alt om generasjon x ,kan du si. Som 73 generasjonen er jeg jo midt i målgruppa...

(man kunne tjene noen kroner om man tok hoppe fra brygga utfordringen. Om. Eller leve på stoltheten)

 

Hadde det bare ikke vært for en liten faktor... 70 og 80 tallet var ikke likt i Nårway som i Junaiten..

Jeg vil bare klargjøre mitt poeng og budskap med en gang... Det var ikke synd på oss. Jeg tenker heller : Takk for alt vi slapp.. Takk for alt vi fikk oppleve og tenke ut sjøl  istedet. For alle behov vi ikke utvikla og næra.

Hver generasjon har sine duppeditter, klær, musikk og levende bilder, sine leketøy og sine identitetsmarkører. Og det hadde vi som vokste opp på 70 og 80 tallet også 

Men vi var på en helt annen vibe. Vi fikk med oss høydepunktene i popkulturen fra det forgjettede land der alt var spennende ,  men det meste  kom senere, og med mindre tyngde  i flodbølgen her på berget. Om det kom. Om!

Vår barndom var mer tre og arv enn plastikk og løp og kjøp.

Det som var å kjøpe var i butikken. Ellers ikke. De færreste hadde nettverk med tilgang til markeder i utlandet. Utenom Sverige og Danmark. Postordre fantes, men i mindre skala. 

Det var også i hovedsak ett økonomisk spørsmål. Rundt gode saker å leske seg med for eksempel.  Brus var for lørdag og bursta. Juice  for helgefrokost. ville du ikke ha vann  så hadde vi hjemmelaga saft, uttynna for å drøye. Svært ofte rips. 

Klærne du gikk med var arva, på salg, ellers så måtte en sy  sjøl. Mamma sydde badedrakt til meg , hun... Rød med et lite ankermerke. Jeg var så kry! En enda mer sannsynlig variant var at man tok til takke. Og utrykte seg på andre måter enn med en flashy garderobe.

Så, var det på salg, kunne man lage det selv, eller kunne man finne erstatninger, så var det slik det ble. Og det var greit, så var det andre ting en kunne fokusere på enn å samle på matrielle goder .

Om det var i plast eller metall og relatert til filmer og serier, så kunne du ikke regne med å ha hele settet. Jeg kjente ingen med komplett SW eller Flåklypa figursamling . Om en kunne få et dynetrekk eller en t-skjorte , så var en happy. Samlere samlet på og fullførte kolleksjonen av glansbilder med og uten glitter,  frimerker, steiner , bøker  og servietter.   Ikke plastfigurer

Enkelt  og greit : ingen tilgang , ingen etterspørsel. Om vi hungra etter stæsjet? Absolutt.... Men i en verden med brune xerox, og grønne gummistøvler,  der det var skarpe kanter på mekanonen og på lekebilene som ble tatt ned fra loftet og lånt  fra en generasjonen før  så hadde vi lavere forventninger . Det gikk bra det.  Vi hadde det vi hadde og var fornøyd. De fleste andre  jeg kjente var på akkurat samme sted økonomisk og sosialt. Statussymboler var for de få. For oss var det å kjøre slalom i Kjerringåsen, ha sodastreamer og  og commondore 64 som var noe å drømme om.  Vi andre hadde langrenn med familien, denne  omtalte ripssafta, og skapet fullt av kortstokker og spill.. Og ikke minst : å være ute, finne på no sjøl.

 

Dette var hovedforskjellen... og så er det detaljene 

 

Mote

Som sagt : hjemmestrikka, hjemmesydd, arva  eller i butikken. Der butikken var. Man kunne jo drømme om izba støvler, dunjakke, Busnell, La coste  og Levis 501. Men i vårt ringe miljø, så var dette mer drøm enn virkelighet for alle. De lo av applebuksene mine fra Ål installasjon, men det var der jeg fant de kuleste snekkerbuksene en kunne ha, banna bein.  Det eneste de buksene ,mangla var baklommer . Plastsko og  oppumpbare basketsko ? Glem det . Indianermokasiner og marihønesandaler....  Det var greia. Det var helt klart mer stæsj og gøy i Amerika. Det er i allefall en hel masse pynt og dill jeg aldri fikk med meg eller har hørt om . Vi hadde Debbie nr 12 leppestift , alle hadde debbie nr 12  .Vi hadde nok av billig sminke , og nok dingel dangel til ører og hals. Jeg orka ikke sette meg inn i den mystiske verden av sminke og hår,og nekta å bruke leppestift en periode. Jeg ville ikke at leppene skulle blekes av fargestoffene i leppestift, og hadde fått for meg at det var en farlig mulighet. 

Joda, det fantes mye kult av  date parfyme ( ha med i jakkelomma, og fyll på i løpet av dagen) hullete bukser, krepptenger og blå maskara Men i en verden uten temu så var vi nok litt bakpå... Husker vi så reklame for fruit of the loom på Mtv. De måtte være gjeve de t-skjortene der, for de reklamene gikk om og om igjen.. Men ingen av oss så en sånn t- skjorte i virkeligheten. 80 tallet var tiden for neon? Jovisst, det var mulig med et giftiggrønt skjerf om ikke annet. Noe fant vi her og der. Men det var aldri helt .. etter  idealet og elloskatalogen 

11 år. Var mest stolt av øredobbene. Porselensroser, kjøpt i London den sommeren...Øyne for detaljer, fokus på det britiske

 

Leker 

Arva, treverk, og under juletre eller bursta. Sånn generelt. Og så vanket det noen kroner  i ferien til å kjøpe noe en ville ha. Leker og aktivitetsobjekter var ikke noe  en kjøpte i tide og utide. Selvsagt, om det var noe til hele familen før en tur eller en ferie  kunne det bli et nytt spill, bocciasett, eller badminton, baderinger og slikt. Men jeg kjenner meg ikke igjen i "hva vi alle hadde" fra USA.  De største bølgene var vi med på : Mon chicki, ET,  Cabbage Dolls ( for noen av oss, ikke meg) men du får ikke meg til å tro at unger født på 70 tallet hadde  pastell nattlys på rommet, eller  alt som fantes av dukker på batteri. "Dukkene mine kunne gjøre alt i fantasien , de...!" sa mødrene våre når vi ville ha dukker med teknikk innabords. Og de hadde jo rett. Og når det ikke bare er å kjøpe, så blir det ikke kjøpt. 

Men takk for at jeg vokste opp da Playmobil og Lego var billig.. Det var leker det...

Dukkene mine hadde full garderobe, for mamma og mormor kunne strikke og sy . Det eneste vi kjøpte var en ballkjole,...Mokkabrun med sløyfer .. Åh ... Cindy ble så fin! Jepp, stemmer! Her var det ingen Barbie.. Her var det Cindy..

 https://www.youtube.com/watch?v=tpM5sH9Lxgc

 ( keepers reklame) 

Vi mangla ingenting verken i seng, hyller eller skap.  Men at det skjedde noe etter 1980, det er helt klart. Det ble tilgjengelig en hel masse billig plastræl Husker syrran fikk Keepers til bursdagen .  Rosa, som du kunne åpne med nøkkel, putte ting nedi. Om ikke annet var det plass til kompanjongen eller kjæledyret ... vet ikke helt hva som var tenkt  rundt det konseptet ..Vennen til keepersen til syrran var i alle fall en snegle

 

Mat

Vi sulta ikke...  Men mat spiste vi hjemme. Bestille hjem , eller spise ute bare fordi? Det fantes det ikke økonomi til. Skulle vi på tur så ble det smurt brødskiver. Og nok ripssaft til alle.  Erstatninger for the real deal lagde man hjemme... Første gang jeg smakte grandiosa så eksploderte munnen min i fryd. Den var til og bedre enn  frossenpizzaen fra Stabburet. Men det er klart, mamma kunne lage pizza , hun.. loffedeig, ketsjup, falunkorv og ost.. voila! Senere kom pizzafyll på boks. Og da var lørdagstradisjonen skapt. Men før vi kunne nyte kveldens nystekte, fikk vi forrige ukes rester, litt tørre fordi de var oppvarma i stekovn. Man kasta ikke mat. 

Det ble plukka bær og sopp, til den store gullmedaljen. Helgeturer med familievenner, bøtter og skau. Matauk.  Kjøpe blåbær og sopp?? haha, særlig. En målte opp liter på liter vel hjemme fra skævven

Tv -middag, og ferdigmat var det ikke vanlig å ha. Men vi visste at det var sånn de spiste i Amerika, stakkars folk . Toro var for fredager, sånn litt halvkos dag. Søndag var da man tromma i hop gryteretter og stek, litt ekstra, helt fra bunnen. Om en ikke er bevisst på å holde den tradisjonen med litt innsats på kjøkkenet på søndag fram til dagens unger flytter hjemmefra, så tror jeg det kan gå med den som med små kaffekopper, den dør ut. Som student ble det mye rester fra lørdag for meg.. og det kan vel ratt skje ennå om det er slikt laga.

Vi drakk  tynn saft, melk i små glass, og brus til store anledninger. Dessert var cornflakes, om det ikke var søndag.  

Jeg sender en vennlig tanke til boomerne som til tross for at vi ikke hadde alt vi så på film og tv gjorde det sjøl, og gjorde det på sin måte når vi gen x  skulle næres. Og ble det noe Toro, så var det som base for alt annet enn hadde opp i ermet. Men cocktailbær og iskrem til søndagsdessert..... dere kunne anstrengt dere litt mer der..

Og når vi faktisk bestilte pizza eller noe annet ute, så var det slik høytid at.... Nei, takeaway er ikke det samme i dag. 

Snop er en greie for seg . Mesteparten av det amerikanske godteriet  har jeg ikke hørt om en gang. Skjønt  vi hadde nok snavvel å fortære. At ikke flere barn  på 70 og 80 tallet ble "borte og gravd ned " etter turer i godtebutikken er mer enn jeg begriper..Der kom vi , med to Nansen pengesedler eller to femkroninger og investerte over disk Når alt kosta 5 eller 10 øre så gjaldte det å prioritere. Stakkars personalet... Håper de hadde noen å snakke med eller en boksesekk å ta det ut på.. Der stod vi i  flokk : "to av den, tre av den, hvor mye koster den? Åja, 20 øre,. da kan jeg få to av den, hvor mye har jeg igjen ? Åja , da kan jeg fååååå, tre av den,nei forresten....." Og så neste unge med bestilling.... At det gikk an..

Husker godt den første butikken som solgte godis  i løsvekt kom. Men det ble med det ene besøket .Fryden over å plukke sjøl ble overskygga over hvor mange Nansen som gikk med for svært lite i posen. 

Da var "stjerneposen " mer forutsigbar. Et fotballkort, noen gelebiter og en klubbe på pinne.  God lørdag

 

Vi fikk mer enn nok sukker, tusen takk.  

 

Teknikk/duppeditter

Joda vi hadde walkman . Og plutselig var det ikke  sånn at alt salg av batterier stoppa opp før og i ferier alikevel... det var alltid råd og planlagt batterier til walkman. Og litt lavere terskel for å skaffe.  Det var vel fordi det ble mer stillhet  med øretelefoner..

Vi spilte inn kassetter støtt. Fra radio eller andre kassetter. En beta teip på toppen så kunne kan ta opptak på en hvilken som helst kassett. En kunne kjøpe 60 eller 90 minutter,  og håpe at ikke en sang ble brutt fordi det var slutt på båndet. Og hvor irriterende var det ikke om det var masse bånd til overs på kjøpekassetter. Spoling stjal strøm.. for mye spoling = spiser batteri. Familens radio ble prioritert lenge før en "tenåringsspoler" Og familiens  radio på hytta spilte svært sjelden de kule kanalene. Der hytta var var det vel ikke all verdens kule lokalstasjoner heller..

Jeg ga kassettene navn, pynta med bilder og sortere dem alfabetisk i karusellen i orange plast. Og ja... jeg har kassetter jeg har fått... med sanger ment til meg....  er vel ikke alene om det.. 

Noen hadde pc. Commandore 64. Hvordan se stjerner i øya på den gen x gutt? Be han fortelle om commandore 64..Om han  hadde, eller om han  aldri ga opp håpet om å få en...

Vi hadde elektroniske spill til å holde i hånda. Donkey Kong var det gjeveste , da kunne man spille i to etasjer .Jeg fikk det litt mindre spennende coconut ball. Mann kaster kokosnøtt på palmeøy. Du er apen som skal fange den, og sende den videre til damen på den andre siden av palmen. På et visst nivå måtte en ta i mot to ganger . Men det var kun det ene spillet i spillet. og ingen hadde mer enn ett spill

https://www.youtube.com/watch?v=B8lbMNpdW-0

Video av spillet.... 

 

Nei, vi hang ikke på arkader. Hadde de slike utenfor Fredrikstad? Det måtte være i Oslo. Byen der alt av filmer  ble til. Byen som hadde alt, vi skjønte jo at det var der det var fint å bo, der det skjedde  ... Det å henge  på  steder krevde penger. Og det var det smått med. i allefall til gøy. Men vi skjønte jo at burger jointen og arkaden var der de som bodde i Amerika hang.. I biler.... åh.. tenk å ha kjæreste med bil....

Vi hang i parken lokalt i nabolaget, eller hverandres hager. Nede i byen var det ikke trygt, og da hørte det til  innetider og avtaler  Å henge på kjøpesenter fikk vi ikke lov til . Hva hadde vi der å gjøre, uten penger? Fly i veien for de som faktisk skulle handle...? Vi var der alikevel, men det var mye engstelse blant de voksne. Og det skjønner jeg jo. Men ett sted trengte vi for å se noen nye fjes på vår alder. For de kom jo ikke til våre lokale hengesteder

Vannseng ... vel, det var vel noen foreldre som hadde herligheten. Men det merket ikke vi barn noe til. De voksne snakka sammen med  skepsis i stemmen.. Hva om det gikk hull på den? Er ikke det fryktelig upraktisk? Nei, hva skulle man med det?Det var nok all the rage over  dammen. 

Det var forresten et vanlig refreng når det kom noe veldig nytt og fancy : "Hva skal man egentlig med det?" og når saker koster grunk, så er terskelen høy for å teste ut . 

Artige kjøkkenløsninger som uttrekkbar komfyr og innebygd tv  på kjøkkenbenken kom aldri til oss.Men det var visst mye fiffig innen kjøkkendesign på gang i USA

 Når 80 tallet skal nostalgiseres så fremstilles det som hele kongeriket var pastell i 1986. Det var ikke tilfellet. Det var mye mørk 70 tallspanel og gulbrune gardiner i vår barndom .Hvem hadde råd til skinnsofa og neon skilt? Arve er bra nok . Jeg er ikke sikker på når vi fikk mindfullness over å ha ett eller annet oppusningsprosjekt hvert år i de tusen hjem. Men det var ikke på 80 tallet. Skyvedører over benken   og  fliser fra da bestemor og bestefar gifta seg.... Det var bra nok og  "hightech"!

Girsykkel? Kanskje. 

Hoppebrett? Nei.  Rulleskøyter? Nope 

Dette omtalte polaroidkameraet? Det var jo så hønndyrt at om du hadde det, så lå det mer i skapet enn i tursekken. Det var 14 dagers ventetid på Postfoto, tenker jeg vi sier. 24 eller 36 bilders film . Og stakkars deg om det var "tullebilder"

Viewmaster hadde vi, men kanskje ikke så mange slides. Uansett var det spennende å se inn den tredimensjonale verden i de to hullene.

Rubiks kube. Ja da, men skjønte aldri vitsen 

VHS Spiller? Ja, etterhvert. Ellers var det selvsagt videoutleie. Men igjen, til store anledninger. Som bursta eller 17 mai. Vi leide både boks og film. Og nei, det var ingen stor familiepowwow om  hva vi skulle leie. Det skulle være familievennlig, og det var nok far som valgte. 17 mai var det ikke så mye å lure på, vi unga ble satt ned i kjellerstua med en eller annen Olsenbanden og en ekstra pølse i handa . Samme hvilken Olsenbanden film . det var i et magisk Oslo, som er nesten som på tv, og  man kan jo dra dit, forsåvidt, men vi har jo alt vi trenger her, så hva skal man dit å gjøre? ( og ser man Olsenbandenfilm   så kan man faktisk se sin framtidige mann, i sine barnehagebarn år. Hånd i hånd med sin relativt unge far)

Platesamlinger var en ting. En stor ting. Singler var den beste burstagave. Selv på 80 tallet . Og de meget omtalte kassettene.CD dukka også opp etterhvert, og levde lykkelig side om side med kassetten langt opp til 2000 tallet. Vi hang med på musikken, der var vi oppdatert . Der var vi samme sjel alle... At vi sementerte preferansene litt vel tidlig, det vokste vi av oss... Var du rocker eller synther?. Mtv kan altså ikke undervurderes...

 Filmer  gikk på kino lenge etter at de hadde vært på topp i USA, og det var jo ikke alt som kom hit heller. Såpass har man jo skjønt. Men hadde man vhs kassetten så kunne man se den når man ville der det var en spiller.  Ingen lurte på passord til strømmetjenester den gang. Eller banna over at den var tatt ned 

Film og tv

Filmer gikk på tv og på kino. Og som nevnt, det hasta ikke med å få filmene til Norge. Og bodde man i grisgrendte strøk med bygdekino, så var det ennå verre stelt. 

Film skulle være kos og vel fortjent i Noreg, mellom bakkar og berg der man yter før nyter,  så derfor kom godsakene i helgene fra rikskringkastingen. Detektimen på fredag ( eller dekdektimen, som mange av oss sa)  var nøye rasjonert når det gjaldt å ta i med underholdinga. Enten var det Derrick, Par i hjerter eller Miami Vice, Det mest freshe var selvsagt Miami Vice. Skal ikke nevne Don J spesielt  akkurat her, men hele serien var jo i pastell.... og det passa tidsånden litt mer enn tyske morderiske røykende  middelaldrende rikmannsfruer som ikke akkurat gjorde språket mer attraktivt. Når det gjaldt par i hjerter så hadde pappa en liten crush på Stephanie Powers, og bikkja Highway var uansett bedårende

Vi hadde  jo mandagsfilm og  tirsdagens fjernsynsteater, men det var mer  kultur enn direkte kos og festlig underholdning. Men den som vil se alt, får smake både sukker og salt, Og vi født før 1975... vi så alt... For kabeltv med skrikende animerte filmer.... hadde vi ikke noe forhold til.

Lørdag var talkshow med Rita og Alf, og Cosby var jo så stas. Dengang. Momarken/ Bø sommarland  med Halvor Kleppen på sommeren. Musikk på scenen,og karuseller i sommerkvelden som kverna rundt i vinkel

En ting var helt sikkert.. de aller fleste amerikanske  filmene og seriene fikk vi etter  at de var sendt i USA . BBC var ikke så vrange på det . De solgte programmer i sanntid  "Australske og engelsk serier er så mye bedre enn de amerikanske"  sa mødrene.. og det hadde de helt rett i..... Slik blir en fanatisk kostymedramaelsker født.... Som barn var det mye å glede seg over   fra Tjekkoslovakia og nabolandene. Jeg har sett Colargol!!! Det har ikke amerikanerne   Emil! Pippi! En skal ikke nekte for at en viss sensur og standard fra NRK hadde noe for seg.. Kvalitet og innkjøpsavtaler hvor en kunne være sikker på at man ikke slukte hva som helst. For barnas beste. Ingen har vel tatt skade av litt finsk fjernsynsteater?

Kabeltv, "søppelprogrammer"

du har vel sett "Lace"????

... Det var "dem som bodde i borettslag " som hadde det. Det var først i 1988 at alle jeg kjente hadde tilgang til tv 3 og sånne forbudte kanaler som mtv ( too loud, so they were too old, de som styrte fjernkontrollen) og Skychannel .Så nei... mye all american underholdning har jeg ikke pipling på

 Ideen om at vi satt foran  fjernsynet lørdagmorgen og hadde maraton av tetgnefilmer? Ikke helt.. Det var kun  barne tv om morgenen i jula. Men jeg satt med pappa og så på God mårrån Sverige.. Med Lennart Hyland, husorkester , gjester og det hele. Da var det Hakkehakkespett kvart over 9 i noen minutter. Kabeltv kom senere, men før det... da var det ikke så mye å se på dagtid annet en tv-aksjonen.. Og det var spennende altså.. Midten av 80 tallet hadde også noen matineer. Da kunne alt dukke opp.

Så hva var hovedforskjellen på et 70 tallsbarn  i Fredrikstad og i USA når det gjaldt erfaringer og muligheter for la oss kalle det identitetsmarkører? Jo, som jeg skrev innledningsvis : I USA var det mer å få kjøpt, og det kom ut på markedet med en gang. Mange produkter og filmer kom aldri til oss. Så vi fant erstatninger lokalt, klarte oss uten eller drømte og venta, kanskje forgjeves

Og da kunne det være det samme.  Gen X har mange referansepunkter uansett hvor vi er fra i verden.Så Norge på 70 tallet var nok mer nøysomt enn USA, og langt mer nøysomt enn Norge er i dag.  Det er jo slett ikke sånn at alle amerikanere fikk være med på forbruksbølgen de heller, selv om fortellingen lyder at "sånn var  det jo" 

Uansett..... man hadde Sandra Cretu... og da trenger man ikke så mye mer...

 

Er du min drømmepasserer?

 Er du min drømmepasserer?

 

Altså... tenk om du passerte meg og hundene mine slik jeg drømmer om..

 

Slik hadde det vært:

 

- Du hadde droppa flexibåndet. Det er ikke frihet om du ikke har kontroll på hunden. Og du hadde latt mobilen ligge i lomma så du så både din (e ) hund (er) og mine.

-  Du hadde vært lett å kommunisere med. Hvor skal du? Da går ikke jeg på stien du skal inn for å skape avstand og få kontakt med mine. Eller værre... inn på gårdsplassen der du bor. Kleint..

- Om du kom syklende bak meg så plinga du. Da får du hele veien, og jeg kan få kontroll på mine inne på siden av stien

- Om du jogga med hund bak , så kom du med et host, slik at jeg igjen  kan gi dere all plass

- Du hadde sett at jeg prøvde og at jeg ser at du prøver. Det er ikke alltid det blir prikkfri passering, men en får for å forsøke..

Jo, du.. sånn er min drømmepasserer..

 

Kanskje du har en drøm om meg også?

 

Vanskelig - om grenser

 

Noe av det vanskeligste.... 

er å skulle rettferdig vurdere 

hva andre burde tåle og finne seg i...

 

 

For grensa mi er ikke grensa di

 

 

Og en skal bli tatt hensyn til, men ikke alltid

Og man skal tåle litt i blant , men ikke alltid

 

 

Lykke til med den balansen..

 

 

Noen har noen bokstaver i livet sitt

Noen har en dårlig dag

 

 

Noen har bagasje en ikke alltid annonnserer

Noen har bagasje en ikke kan skjule eller gjemme vekk

 

 

Man skal tåle en spøk.

Men man skal ikke finne seg i alt mulig

 

 

Noen er woke , noen er en Karen

Noen kaller seg konservativ

 eller er villig til å kjempe for "skal det ikke være noen grenser lenger"

 

 

Så, når skal jeg faktisk ha lov til å stoppe deg når det ikke er greit?

Og når er det tut og kjør?

 

 

Når er det prank, og når er det krenk?

 

 

For jo da, DU er også krenkbar.

 

 

Vanskelig

 

 

og når jeg viser grensene mine..

så gjør meg sårbar for andre som ikke forstår eller gir litt blaffen

 

Viser jeg dem ikke,

så står jeg ikke opp for meg eller noen andre...

 

 

Vanskelig