Tilbake til røttene ( 17.10.20)

 Aldri skal jeg glemme hvem jeg er og hvor jeg kommer fra.  På hvilken jord jeg har trådt mine føtter, og kalt mitt hjem.

De stiene har så mange gått før meg, i tidens vev

Du kan ta jenta ut av Østfold, men aldri Østfold ut av jenta

Tiden  har vært, er og kommer. Og alle blir vi formet i livshjulet...

 

 

En god tjener , men en farlig herre.

Det lukta røyk da mannen og jeg kom kjørende fra Østfoldhallen.  Den traff oss ved Glemmen vgs Hadde noen tent i peisen, og det slo ned? Himmelen var grå, så det kunne jo være den slags  fuktige forhold.

Men nei, dette lukta ikke peisved. Dette var brann. I byen min? Ved Torvbyen så vi røyken komme sigende. Folk var tydeligvis på vei dit det skjedde.  Hvor?
"Dette er byen min, sa jeg til gubben, slipp meg av!"
Skulle jeg ta veien gjennom Gågata eller  følge fasaden til Torvbyen? Det siste virket lettest.
Folk overalt,med mobiltelefoner, og tildekket ansikt, røyken kom rett mot oss. Hvor var dette?

Ah, bygget med Cewex konditori, rett ovenfor moskeen, og hotellet. Det første man så var røyk. Mye røyk.

Dagen etter skulle jeg se de sotete vinduene som pekte ut i bakgården, men  nå var det bare røyken som innhyllet bygningen.

Folk som filmet overalt med mobiler. Moskeen var tømt for folk, alle skulle se. Politi og vektere merket av området, og sperret av med bånd.
Mannen dukket opp, og jeg satte meg inn i bilen.

Vi så på røyksøylene som ikke lenger drev bortover, men snodde seg oppover gjennom taket. Som en omvendt foss.

Det lød rare smell.  Treverket koker, når flammene tar tak, sa mannen. Det var altså noe på gang inne i konstruksjonen av bygget
Foreløbig var det ingen flammer, bare en spent stemning.
 Var det egentlig rett å sitte her og se på, var det ikke egentlig å grafse i noe som faktisk var mer trist enn spennende?
Ambulansen rullet ut en båre. Tenk om...

Jeg gikk ut av bilen for å se meg om.
Folk rundt meg snakket om det som skjedde.
"Forferdelig, det er ti hybler i huset !"
"Masse studenter, ja.."
"Kan det ha starta i restauranten?"

Noen gutter i verste slyngelalderen spekulerte høylytt i om det var noen "døe" der inne, og hvordan de i såfall hadde dødd. De var i allefall overbevist  om at det var verd å vente på..

Hva ventet jeg på? Var jeg egentlig noe bedre... selv om jeg ikke håpa på lik? Var jeg ikke der for å se destruksjonen av et hus?

En ble jo stående og se på takfasaden, vinduene. Mon hvordan det var å våkne opp der inne i hybelen sin,  gå bort til vinduet, og hilse dagen, snu seg og la blikket gli over sitt lille krypinn, vanne potteplanten og grumse seg til på senga, se lyset gjennom gardinene, høre livet utenfor... Bak disse vinduene var det ikke mye idyll nå... så kom de , flammene. Og det er da en vet det er en brann...

Så hørte jeg henne hyle. Primalskrik i fortvilelse.
På kne, panikk i blikket, hun jamret  "alt brenner opp, alt blir borte... nei nei, nei"
"Hun bor der, mumlet en av venninnene. Flere andre gråt, så jeg nå
Hva kan man gjøre, annet enn å støtte, selv om en er en fremmed ? Hvordan støtter man når en ikke har noe der å bestille, og ikke egentlig noe å stille opp med.
Hun hyperventillerte, venninna gikk etter hjelp, på min oppfordring.
Kjære unge jente, som så alt du eide forsvinne i ingenting, jeg var den ubrukelige dama som ba deg puste rolig, og tenke på at det er bare ting, du er her, du er i live, og det går bra... Jeg visste ikke hva annet jeg skulle si, håper det går bra med deg..  Håper du ikke får vonde netter fremover, at du kan føle deg trygg igjen

En politimann sa de hadde åpnet opp lokaler i hotellet for de rammede. Venninnene hennes tok henne med seg, hun jamret fremdeles.
Kjære unge jente, jeg håper du kommer over dette. Alt viktig er i en sky, du kan sikkert sånt med data. Og om du er student, så er kanskje det meste verdifulle fremdeles hjemme hos mamma og pappa. Alt materielt kan erstattes, men så jævlig det må være å se hjemmet sitt bli slukt av flammer. Føler med deg... og de andre..

Det var først når flammene nådde taket, og begynte å ete seg oppover og bortover at ildklisjeene ga mening. Dette var ikke noe bål. Det var et monster. Som næret seg på gråten til jenta og de andre ni som var blitt hjemløse på en lørdag i november i min kjære by. Takstein falt. Ville det være mulig å redde bygget? Vil det ikke være her i morgen?
Det poppet i nye takbjelker . Underlig,  muntert på sett og vis. Men ustoppelig. Ikke noe kunne stoppe dette, dette var en gammel destruktiv dans, med grå skjørt og sko dyppet i ildmørje
Dette er en drage... grunnen til at de er fryktelige vesener, ikke søte tatoveringer eller fabeldyr i tegneserier. Dette er bare ... ødeleggelse...

Det som en gang var et dekkende tak ble nå spjæret åpent av glødende klør som gnafset og åt, ville ha mer. Tilintetgjort, alt som var der. Aske, støv, ingenting. Flammene frydet seg, og fråtset. Om de hadde sjel, så var den ikke mye lys.
Iblant viser elementene seg uten et dugg av skjønnhet. Ingenting her som minnet om  engasjment, som i ildsjel. Ikke noe som minnet om et varmende bål, å fordype seg i...
Dette var bare hjerterått. Naturkrefter som bare er.. Som ikke kjenner noen nåde. Det er vondt når takbjelker og veggstrukturer blir angrepet, og  tar fyr. Tapt... borte, til intet.. Det er ikke treverk, det er kultur og håp som angripes og ødelegges. Minner, gulv som brister under deg, der du står.

 Hva kunne man gjøre annet enn å la de som kunne det gjøre jobben sin. Evakuere, holde folk unna, hjelpe de som har fått livet sitt snudd på hodet. Heie dem fram, disse heltene. Takke for at de finnes, og vet hva de driver med..

Vi dro før det var over. Hjemme hos mamma ventet nat geo dokumentar om krigen, bombinger og herjinger av Frankrike 1940. Bygårder i flammer. Sugende brannstormer. Ødeleggelse, total ødeleggelse...  Takk, jeg hadde fått nok av det der for i dag...
Tardis knurra mot Hitler som passerte i farger i en grønn kortersje. Flink gutt...

Hva kunne man gjøre, annet enn å oppdatere seg på nyheter. Var alle gjort rede for? Ja, heldigvis. Det gikk ikke liv denne gangen. En trøst, tross alt.
Informasjon ble verdifull. Hva skjedde? Var det over nå? Nettavisene ble nøye sjekka. Rød blink under headingen i avisa : skjer akkurat nå.

Brannen ble nevnt på Oslonyhetene . Som det var en brann i en bygård i sentrum .
Men det var det jo ikke. Det var Nygaardsgata 32, i min by. Og jeg så det.Jeg var der.
Den ubetenksomme nysjerrigheten, smerten, tapet. Ettertenksomheten, de rå kreftene, uten mål og mening, eller nåde. Hjelpeløsheten, blandet med  skamfull facinasjon.

"Også jeg som er så sinna på han kæln min som hele tiden skal kjøre brannøvelser hjemme" sa en dame stille da jeg stod der
"Klem ham og si takk!" sa jeg.

Brann i min by. Det føles som et personlig angrep. På mine gater, på tiden som ikke skal gå så fort,  spinne noe ut av verdenen  som stod støtt her i går, slikt  skal ikke hende så brått..
Og jeg vet det jo... at det ikke er første gangen det er brann i min by. Fredrikstad er jo bokstavelig talt bygd på branntomt etter branntomt. Men nå var jeg der.

Og det kan da altså hende at hele bygget må rives.
Skal et praktbygg fra 1899, for praktfult er det som er borte ,erstattes av enda en funky bygg med glass og stål? For døm har jo ente greie på't!

Jeg ser for meg faren min, over bildebøkene om Fredrikstad i gamle dager, og han tegner og peker, for en datter som ikke forstår, som ikke  var født på 50 og 60 tallet.
Schultz hotell, fra alle vinkler, den gangen floa var åpen,  det er ikke min by.
Jeg husker da Torvbyen var en parkeringsplass, og St Criox var i hvitmalt tre. Jeg husker russepilsen på taket av Dr Johnsen, i Pizzanini bygget ,  Punctum, der jeg aldri var gammel nok til å komme inn, og hvor kult det var med tedisko på Exit og Papillon. Han ser sår  i byen som jeg aldri  har  sett trenger leging. For blikket mitt er rettet andre steder, mot mine bygg og gater,
Skal jeg nå bli en del av tradisjonen som vifter oppgitt med mine hender over hva de gjorde med Cevexbygget etter at det brant i '18, for en skam?

Og for meg har det  bygget bare vært en del av gatebildet. Enda et bygg å passere til kinoen, eller bryggepromenaden. Jeg tror knapt jeg har kjøpt en bolle der inne. Og nå... et tap for byen, en knekket tann i smilet til en modell.
Byen min, noe vondt har rammet byen min...

På veien hjem søndag kveld har jeg og mannen Samtalen. Vi passerer branntomten en gang til i mørket. Jeg ser de sjarmerende vinduene i andre og tredje etasje. Matos og rop ned i bakgården...  livlige kjøkken. Noe kokte i de kjøkkenenvinduene , det skal være sikkert. Og det oste godt.
Hva kan en, annet enn å være takknemlig over at dit en skal er alt på plass, alt vel

Hva kan en annet enn å gjøre opp eget regnskap? Hvordan ligger vi an, med ledninger, og åpen flamme med stearinslys? Hva slags valg har vi på å rømme ut, om uhellet skulle være ute? Vil mur være til hinder for flammene?
Vi er enige om at det meste av det vi eier kan erstattes. Takk til forsikring. Og noe kan vel kanskje reddes om det bare blir vann og røykskader?
Modellsamlinga til gubben , det ville vært kjipern. Jeg tenker på bøker og bilder jeg ikke vil se gå tapt.  Og affeksjonssaker.
Huff... Vi må putte mer verdier inn i safen vår. Den er trygg.
Og vi er enige om at det viktigste å redde vil være en hund hver i bånd, og at siste man snapper med seg  fugleburet....

Lykken er å sove i sin egen seng, trygg for alle farer.

å komme hjem....

Det snakkes så mye om å være norsk i hjertet sitt, det må en visst være. Kan en ikke være begge deler? Norsk og noe annet, opprinnelig?
Jeg var 19 da jeg flytta fra min hjemby, Fredrikstad.
Det vil si at jeg har sammenlagt bodd lenger utenfor byen enn i den.
Litt Nord-Norge, litt Hallingdal, og i de siste 18 årene har det vært Øvre Romerike.

Men aldri om jeg blir Romeriking i mitt hjerte. Selv om Romerike er mitt hjem sånn sett.
Hjem er der jeg ikke bor. Og det er greit.

Det er rart å komme hjem.
Jeg blir så mange personer på en gang, jeg trår i så mange spor i hvert steg.
Noe skjer i underkjeven min, noen muskler slapper av, og talen min flyttes ett hakk lavere. Trykket flyttes fram  Jæ prekær.
Og jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke alltid gjør det. For dette er jo meg? Sånn jeg skal være.
Jeg er den jeg var. Før jeg var 19 år, og ferdig med artium. Jeg er småjenta på kjøkkenet til mormor.
Jeg er tenåringen som ennå ikke hadde funnet seg selv, og ser etter hus der Han bodde, men aldri fikk.Man husker byturer og spas med venninner som er mødre og ledere nå, som det var i går.
En blir mør i hjertet av å se Glomma, Fredrikstadbrua, meldinga om at neste STAsjon er Fredrikstad..
Det jeg har gjort, hørt, sett , tenkt, delt  er jo her, venter jo her. Ingenting spurt, allting klart og selvfølgelig. Mamma, familien, røttene...
Jeg finner spor etter sist gang jeg var hjemme, noe gjenglemt.
Det blafrer forbi fornemmelser fra da jeg var student, og hvilken fin boble det var, en ny del av historien min.

Og jeg er nå. Kjente stier, kjente himler, kjente plasser, et avbrekk fra hverdagen. Havet, gatene, butikkene, skogen, husene, folka...Åja.. jeg savner havet. Nordbytjernet er ikke det samma.
Jeg sover i samme seng som da jeg gikk på barneskolen, og var på overnattingsbesøk hos mormor.
Hele byen, jeg får lyst til å favne den, og undrer meg hvordan livet ville bli om jeg kom tilbake... for å bo, for å bli, for å gjenerobre. Gjenoppdage hver krok, finne meg selv på nytt
Komme hjem.

Det frister, lokker.
Så kjenner jeg at ...
...selv om jeg ikke er Romeriking, så er det også hjemme....

9 januar.

Og når man går i en tåkete januargate med noen glatte områder mot ferga, med lukten av vinterrå fjord og Hysteria med Def Leppard kommer på øret og en er i samme by som da, og en føler seg i perfekt sync med den fjortisen en var...

Sang til byen ( tukla litt med Kari Bremnes sitt verk...)

https://www.youtube.com/watch?v=-UFH7W3BvL4

Her er originalen. Den er vakker som den skal være, om det er Svolvær eller Harstad skal være usagt, jeg liker begge byene av nesten samme grunn..

Men jeg håper hun vil tilgi meg tuklinga og at  inspirasjonen kanskje ikke var helt slik hun ville hatt det.. Og at jeg bruker min dialekt..

Sang til by'n ( Gressvikfærja)
Du  ska nærme dæ'n  langsomt ifra ælva
når  daan gryr, og natta takkær 'a
Du ska fryse litt og lengte etter kaffen på 7/11
Du ska se Valhalla  på toppen av hævven
Du ska sku ut mot båthamna og kjenne sola
ruske i flaggstengene ved stadio'n,
Å la by'n bak få myse litt mot lyset
Litt før alle andre byær har pellæ sæ opp

Du ska stå ombord og se at lemmen senkæs
Du ska se at her finns det folk som møtær  dæ
Du ska vente litt før du forlater rekka
Sjøl om lemmen er nere ved byens torv
Kanskje vil du høre hammerslag fra byggeplassen
Å se syklistær som er  tidlig ute på'n
Gamleby'n færja som kommer i mot
Mens de fleste andre byær ligger og dormær

Du ska si hade tel døm  som ska vid're
For du har e a'an  reise du skal ta
I den by'n som var din for lenge sia
Å som eide morratimane dine før
Du ska nærme dæ'n langsomt ifra ælva
Du er nær og fremmand der du går te kais
I en by av gamle bilder og jangling og juging
Å non sangær som du ennå ente kan

Ikke akkurat Cardiff Bay...

... men ferierer man på budsjett så... blir Gressvik havn også fint..

og bøker er gratis.. i 1989 som i 2016

En blogg om TING ( om å sjekke ståa på lageret hjemme hjå mor)

uforglemmelig Thorn reklame

Jeg har vært hos mamma i helga..
Og jeg hadde lovet meg selv å bevege meg inn på farlig grunn, nemlig "heime hjå mor" lageret.
Leia er billig, og vert snill,  hun viser stor forståelse for at det står der det står. Det skal hun ha..

Men dæng it, tenkte jeg. Når jeg ikke kommer på en eneste TING som jeg savner fra det lageret, så kan det da ikke være så fordømrade viktig. Jo, jeg har en kommode som venter på at vi får vårt eget. Det er en stor fin rommelig kommode også.. men mamma har tatt den i bruk, så det er ikke noe som brenner liksom.

Nei, det var nok annet å fokusere på.
Som tenåring fikk jeg ei kasse som skulle være brudekista mi.
Det frydet meg stort. Ikke bare kjente jeg til fenomenet  fra bonderomantikklektyre, jeg så for meg vakre gjenstander og dyrebart håndlaget som skulle i den kista.
Og ikke minst : min mor og mormor hadde tydeligvis tro på at jeg skulle bli gift.. Det var jo verd en liten dans

Vel, kista ble ikke helt sånn. Det ble fort til et hjørne, og ingen mørke vinterkvelder ble brukt til veving og brodering av lin og overbredsler...
Men jeg skal ikke klage på utvalget av TING i samlinga!!

Og en ting er klart . Her trengs det ikke bare egen bolig, med svært bare vegger, men også før den tid, helst i går ,en helg med henger og sjau. Retning og skytteltrafikk : ØRA/Fretex

Vi gikk i gang. mamma og jeg
Med godt mot

Det tok ikke lang tid før det ble vanskelig...

- Hvor stor bruk har jeg for kompendier og linoliumsplater fra studietiden? Hvor mye udugelig keramikk klarte jeg egentlig å klaske i hop der oppe i Finnmark på ett år?
Tilbød mamma et røyskatt relieff, men hun takket nei gitt.. ØY! Den  var det i det minste søt..
Det kræsja godt i søppel sekken da jeg ofret noen mindre heldige eksemplarer


- Blader kan en jo ikke kaste... og.. oi, gamle bilder og brev.... og det tok ikke lenge før klumpen i magen strammet seg til. For en viss person som gikk bort i vinter var godt representert, i brev og album. Sånt kaster en jo ikke..  Enda det var rett mange album fra 1985 -97. Det gjør en ikke. Det er TING en gjør plass til.  To esker med kassetter , noe kjøpt og noe kopiert fra radio, resten miksa ble med hjem. ( hadde jeg kasettspiller på Jessheim? Næh)

Eirin i 1991, året jeg skulle begynne i 3 gym.

Speiderpøsen ble med hjem!

- MinneTING er også litt kinkig.. En skal jo ikke bruke det, men ... Det har jo betydd noe...
Da jeg fikk gipsplattingen av mormor tenkte jeg at det var det fiiineste jeg eide. Skulle aldri kaste den.. Og jeg strøk fingrene over himmelen,  alpene,deretter hunden, og tenkte at det er faktisk noen jenter som er så heldig at de har en levende ekte hund.....
Men, det er gått av en stort skall, så... Farvel.. Her klarte jeg i grunnen å bruke fornuften. Det gjør jeg i grunnen ofte, men så¨blir en bløt igjen da....

Russedressen fra 92, den blir! Nok snakka!
Studiebøkene også. ( hvor tusan er det blitt av kompendiet med "Thomas og frøet"?)

- Så er vi inne i "har nok" kategorien. Pyntefjas går rett i Fretex  sekken. Hvem i huteste vil ha glorete porselensklovner på spidd på hylla? Lugubert..
Julepynt... herrejemini.. Når vi kjøper vårt eget så er det klart at det må ha mange vinduer.., minst 25 , så jeg får hengt opp alle TINGENE med lys og ledning. Huttetu.. Også jeg som pynter til jul med en krans på ytterdøra... Ferdig liksom

Fant posen med julepynt på salg kjøpt i romjula, den første jula uten pappa. Hadde ferie til gode det året, og ble noen dager ut i januar.. Og her var pynten. jaja.. Den skal ingensteder..

- En annen variant av "har nok" kategorien er TING som en ikke trenger, men som det ikke bare er å kvitte seg med. For da var jeg UTAKKNEMLIG
Jeg har jo fått det av noen. Som har lagt en tanke bak ( mamma fikk herved nytt tilbud om røyskatten, hun skjønte alikevel ikke poenget)
men....

men....
ja, men ...
Hvor mange vinglass trenger man? Hvor mange bruker man? Når en ikke drikker vin en gang? hvor mange lysestaker? Hvor mange håndklær? Ildfaste  former? Kasseroller? Om en skulle rydde plass, har en b r u k for dette??
Og.. hva med sølvtøy, hardangerbestikk i spionkoffert, og dyre dyre saker i sølv, håndlaga keramikk og fat med dekor. Og serviser... Ikke begynn med meg og serviser... Vi er generasjonen som leier lokaler til slike anledninger.. og når skulle det være. Har spart meg selv for både dåp og konfirmasjoner. Har ikke kaffetrakter en gang..
Sukk... Det er ikke alt en kan  kaste, men når en ikke vil beholde... hva da??

Fikk et stygt mentalt bilde der jeg i et framtids- Norge i krig drar med meg hele herligheten til "Onkel" for å selge unna for å holde nøden unna... Vel vitende om at alle selger vel slikt i slike tider..

"Utakknemlig!" hveste moderen.
"Lei av materielle TING som hoper seg opp," sukka jeg og rakte henne røyskatten... Hun takka nei ( tviler på om jeg finner noe finere jeg laga i keramikk å tilby , altså...)

Jeg har nådd gavekort/bøker/hundekurs stadiet i livet mitt..  Ja, takk! Eller ta meg med på kino
Eller : gi meg noen gryn til sparegrisen til egenkapital, sånn at jeg kan få mitt eget tusenvinduers hus, med stor plass til TING som en ikke kan kaste..

Finn/Fretex, vi sees i sommer... Stikker innom en dag denne uka, med klovner, pusslespill og masse kopper.

Sommern er hærlig i Fredrikstad! Fotodokumentasjon

Litte schmøø hjelp muttern har fått til å skrape veggen a gett.. På med musikken.. Og om jeg skulle synge litt, så er jo ikke det  mitt problem?

Rørt.. Virkelig rørt.... Vi er overalt... selv om vi ikke kjenner hverandre..

45 riller, med mellomplank. Vær så artig!

ille bra a mårr!

Så, vi klør litt øre, klør litt myggestikk, leser litt og har det helt greit

yndig liten rosenknupp. En blir så oppmerksom når en  har kamerablikmoduset  på..

Når en lengter lengre enn til Gressvik, så er det godt med litt fantasi.. Tett kratt og noe som kan minne om skjeggetemose, det er Georgia, US det..

Ble et par kafe besøk. Isteen på Litteraturhuset er hjemmelaga og verd å anbefale. Og så kan en mimre med barndomsminner?

Hadde ingenting i mot å dele lunsjen med disse to jentene

Me.. Med klespose fra Fretex.. Venter på ferja..

Livet.... helt allright.. Restemiddag blir herremåltid..

Hadde en del å gjøre med de yngre i familien i ferien også. Tardis hoppa og spratt tulling, ville vaske og susse. Mack bare inntok barnevaktrollen med største selvfølgelighet. Rolig og verdig. Man er da cavalier

Siden jeg ikke gikk på fylla denne ferien heller ( velbekomme), så filmer jeg en humle som er på en snurr

Gutta i vinden

Vi fikk rusla noen turer, og trent litt på torget. Innimellom katter, måker og folk. De var riktig så flinke!

Takk for mat!

.Takk for en fin uke...

Fergetur Gressvik- Gamlebyen. Fotodokumentasjon

Sola leker sæ.. detta blir en fin tur..

.

Det beste i livet er gratis.. Og det følger kaffe og kake for de som vil. En kan sitta ner under tak, eller henge utenfor og myse..

Vi bakkær ut fra Gressvik

Det skummær fra bævven, og kanskje det kommer ei litta bølje inn under lemmen..Da blir'n våt på sålane gett

Bropønten forteller at her lå Fredrikstads hjørnestensbedrift nummer 1

.. og det er i grunnen liten tvil om det--

I dag er det sykepleierskole og fotballstadion til FFK i de gamle verkstedhallane

Sentrum , første stopp nærmær sæ..

Mange følk på, og mange følk av, i sentrum

Sommern melkær årets dialektdille : Kai og Kai

Det lekær sæ i lyset på ælva

ferja kommer og ferja går.. Men ho skulle gå  senære enn 5. Og i hælja..

Ferja har en kollega,, som går fra Cicignon til Gamlebyn..Skolen  kalles fra gammalt av Den Gule Anstalt. Og der har en jo lært det en ska?

Om du ente vet hvor du er.. så se etter Fredrikstadbrua

Evige fagre profilen til Gamlebyn. Med brosten og trehus døm ente får rive ner...

Her er det ille kost å gå tur.. Og en kan se en sur mine ..

En av døm beste bygga i byn. Bibilioteket..Pent uttapå, spennanes inni

Kunne ente ta non bilder på Kråkrøysia,  men nå er vi på vei til sentrum igjen. Bara å nyte Kråkrøybroa. ( Som ente ligger på Hvaler så som enkelte i nrk trur)

Den svære hvite klossen er litteraturhuset våres. Ille pent og kost , sjøl om det ente ser sånn ut herfra

måkezoom

Nærmer vårs sentrum

Siste resten av Bryggepromenaden.

Kranbrua, motsatte veien

Ille kost gammalt hus a mårr

Norsk Teknisk Porselens fabrikk. Her laga døm sånn derre gætteruskær til lyspærer og sånn her sø

Nærmer vårs Grass Bay, siste stopp

Her ska vi av...

Men en kan jo ta tur'n en gang tel? Best å være ute i god ti. Ferja går fem på halv..

Så en kan nyte båtane, og det pene været

Men en må jo'nte glømme å hive seg på ferja heller..