Jeg var 19 da jeg flytta fra min hjemby, Fredrikstad.
Det vil si at jeg har sammenlagt bodd lenger utenfor byen enn i den.
Litt Nord-Norge, litt Hallingdal, og i de siste 18 årene har det vært Øvre Romerike.
Men aldri om jeg blir Romeriking i mitt hjerte. Selv om Romerike er mitt hjem sånn sett.
Hjem er der jeg ikke bor. Og det er greit.
Det er rart å komme hjem.
Jeg blir så mange personer på en gang, jeg trår i så mange spor i hvert steg.
Noe skjer i underkjeven min, noen muskler slapper av, og talen min flyttes ett hakk lavere. Trykket flyttes fram Jæ prekær.
Og jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke alltid gjør det. For dette er jo meg? Sånn jeg skal være.
Jeg er den jeg var. Før jeg var 19 år, og ferdig med artium. Jeg er småjenta på kjøkkenet til mormor.
Jeg er tenåringen som ennå ikke hadde funnet seg selv, og ser etter hus der Han bodde, men aldri fikk.Man husker byturer og spas med venninner som er mødre og ledere nå, som det var i går.
En blir mør i hjertet av å se Glomma, Fredrikstadbrua, meldinga om at neste STAsjon er Fredrikstad..
Det jeg har gjort, hørt, sett , tenkt, delt er jo her, venter jo her. Ingenting spurt, allting klart og selvfølgelig. Mamma, familien, røttene...
Jeg finner spor etter sist gang jeg var hjemme, noe gjenglemt.
Det blafrer forbi fornemmelser fra da jeg var student, og hvilken fin boble det var, en ny del av historien min.
Og jeg er nå. Kjente stier, kjente himler, kjente plasser, et avbrekk fra hverdagen. Havet, gatene, butikkene, skogen, husene, folka...Åja.. jeg savner havet. Nordbytjernet er ikke det samma.
Jeg sover i samme seng som da jeg gikk på barneskolen, og var på overnattingsbesøk hos mormor.
Hele byen, jeg får lyst til å favne den, og undrer meg hvordan livet ville bli om jeg kom tilbake... for å bo, for å bli, for å gjenerobre. Gjenoppdage hver krok, finne meg selv på nytt
Komme hjem.
Det frister, lokker.
Så kjenner jeg at ...
...selv om jeg ikke er Romeriking, så er det også hjemme....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar