Nostalgi, EFIT, bikkje,håndarbeid, og min oppriktige mening! Scroll og kos deg.


Ha alltid med deg en bok, spilleliste og sorte poser på din vei....


May the circle be open, but unbroken
May the peace of the Godess be forever in your heart..
Merry meet, and merry part
And merry meet again.....

Mitakuye oyasin

Blessed be!







tirsdag 29. mai 2018

Bårebukett eller bare en liten enkel rose? - Når mannen er syk

Jeg anser meg som relativt moderlig og empatisk selv om jeg ikke har født sjøl.
( gammelt bilde.... Der er vi ikke nå...)


Jeg skulle jo tross alt som voksen ha meg katt, og bli sykepleier... Vel, vi vet jo hvordan det gikk.. Hund og lærerskolen liksom..
Dog, jeg har øst ut kjærlighet over kosedyr, snegler på stranda  ( de skulle få det så godt hos meg, bare jeg fikk ha dem med hjem....) og dukkene mine. Hadde til og med en forsøksgård med plastkyr, uten en eneste krone i landbrukssubsidier... så joda.... For ikke å snakke om alle hjelpetrengende manneprosjekt..

Hadde jeg totalt mangla evnen til å bistå de hjelpeløse så hadde jeg uansett ikke holdt lenge verken i yrke eller vennekrets..
Hadde vel neppe blitt gift heller...


Det jeg lurer på er hvorfor denne Florence Nightingale personligheten min  totalt fordufter og blir erstatta med Vertshusfruen i Les Miserables hver gang gubben blir sengeliggende..?



Altså... jeg bistår med det som måtte være.. hente bøtte, hente pledd, blande saft så sterk at jeg knapt er under vannkrana, kjøper inn lekkerheter, setter bort det pasigutten ikke vil ha.... tømmer spybøtta, og det eldste trikset i boka : kald klut på panna.
Men  å smilende være engelen i huset, med mild røst og en serafs tålamod.... der strekker ikke konekompetansen til

Avlyse planer, det tar jeg på strak arm. Sykdom bryter alle lover. Jeg får støtte i hjelpepleierne på fire som kan tilby både pasientvenntjenester og kroppsvarme. Så det er ikke det... Svigershotline er også kjekt å ha når jeg tydeligvis har like mye hjertevarme som er jernstakitt i januarfrosten

Det er bare det at jeg må blåse litt i barten og ha det lille strøket av uvennlighet når den syke håndteres...

Sier det ikke seg selv at en er needy når en ikke er i form? Strengt talt er det vel svigermor som burde stilt opp her.... Er han ikke hennes ansvar og valg? På livsstid? Jeg spanderer gjerne togbiletten....
Den  svekkede hviskende stemmen hans gir meg fnatt mellom febertoktene  : Eirin, kunne du hente... kunne du finne...
( han bruker da for fanden sjeldent navnet mitt ellers....)

Og jeg svarer !Jaaaaadaaaaaa!" ( kunne lagt til MA-SA, det tonefallet, om du skjønner...)
Noen ganger er jeg til og med brysk : "Kan du  kanskje vente litt nå???"

Jeg tilter i vinkel når han kaster på seg i senga, når han må ha bistand med leggkramper, når han hoster, når han raller og ynkes... jeg vil knaske taklister i frustrasjon...
Alle lyder han lager går meg på nervene....

Før det faller vittigheter om  man -flu og mannasjuken, der herren i huset fabler om prestens fagre ord ved kista , så vil jeg avkrefte dette med en gang. Det er det i grunnen ikke det det handler om.
Sånn bortsett fra at han gjør en glimrende jobb som syk og svak og døden nær da..... stereotyp macho sånn sett.

Nei, det stikker dypere
 For det første vet jeg  jo at han er  en drøm når jeg er ute og sykler  i febern. Han er ikke snau med å gjøre gjengjeld de få gangene jeg er nede for telling. Han holdt ut med gaulinga mi da jeg hadde ørebetennelse og verken vred til skruen ved hvert åndedrag. Sommeren 2012 da jeg ikke kunne puste mellom mai og juli var han den beste støtte noen kunne ha.  Jeg kom meg ikke opp en trapp en gang. Da ryggen smalt til så forsikret han meg at i morgen var alt over.. eller i overimorgen. Han hadde jo rett.

Det er kanskje noe i at han har vært så mye oftere syk enn meg. Og det er verken hans skyld eller noe jeg skal ha åtgaum for. Jeg har sluppet billigere unna. Ren flaks.

Og når han har vært syk så har det  gjennom vår historie ofte endt med en masse drit og plunder.
Min husbond får ikke influensa, med tre fire dager og ei bøtte. Han får ofte akutt rosen, med legevakt, innleggelse og opphold på lokal institusjon i en uke eller to. Med antibiotika nok i legemet til å gjøre et middels land i Øst-Europa resistent.

Det får meg rett og slett til å føle meg alene, hjelpeløs og livredd når han ikke er som han skal.
Erfaringene sitter godt i ryggmargen. Da han sa det ikke var noe spesielt, og vi endte opp med blålys, innleggelse mellom bundader og flagg, svensketur hvor jeg prata meg gjennom alt av fartsgrenser, elgskilt og fåglara vet hva i full fres mot legevakta, han forsvant for meg i perioder, hjertet hamra, veien ble lengre mens vi kjørte. For å nevne noen erfaringer..

Jeg vet jeg fikser det... jeg vil bare ikke. For når jeg må mestre dette, ambulanse fra Eidsvoll, å stå igjen når de kjører, vinke, tapper, å planlegge visistt, å ligge i den faens altfor store senga alene ( den er aldri så ubehagelig når han er på guttetur), lytte nøye på stemmen hans for å finne ut hvor klar han er i hodet når jeg ringer på mobilen, hvor nedkjørt i infeksjonen er han?
Så er det fordi han ikke er hos meg.... og det har han bare å være.. Det lovte han en dag i juni, med familie og venner til stede..

 Livet er så skjørt, og ingen har en kvote på flaks/uflaks. For noen renner ikke bare glasset over, det  blir  flom gjennom kjøkkenet også.
En dag i fremtiden er jeg redd at jeg må dra hjem alene. Alene for godt. Hvilken diagnose det skulle være vet jeg ikke, men det er  meg knekkende likegyldig. Måtte det være mange mange tiår fram i tid, måtte det aldri aldri skje....Ja , jeg vet at det like gjerne kan være han som må låse seg inn i tomt hus, og knekke sammen der ingen hører annet en desperasjonen. Men det hjelper ikke på redselen min

En vet  jo at det skjer. At noen ikke kommer hjem, Og noen sitter igjen alene..I helvete heller,  han skylder meg og kjærligheten vår å holde seg så frisk som mulig. For livet uten han, det er ikke til å holde ut.  Det er ikke noe alternativ.

Kanskje det er derfor jeg virker så gretten når han hutrer i feber. Jeg vil ha ham frisk, jeg vil ikke at han skal lalle seg videre inn i elendet.  Selv om jeg vet at det bare noe forbigående. Det første jeg spør om er allid beinet. Er beinet ok, så får kvalmen , magesjuka og hodepinen bare komme... Og da holder jeg ikke igjen heller. På den "tøffe" kjærligheten.

Jeg trenger ham frisk, klar i toppen og gjerne dødsliten fra ekstravakter på jobb. Da vet jeg at alt er i orden og på stell.. Jeg vil høre monitoren på kontoret og lyden av kompressoren . At han bygger fly og  snakker lavt på chat med en kompis. Det er normalt. Det er sånn det skal være. Det er trygt

Og en vondt alternativ framtid er uoverskuelig langt unna.
Sammen er vi dundramitt...








Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar