Hyttetur på Mangen

 Min venninne L bor någet avsides til, sånn tjue minutter unna all sivilisasjon,og den sivilisasjonen  er også utafor allfarvei

Et sånt sted, du vet  hvor en ikke bygger nytt, men fikser opp litt sjøl. Og det er livat med dyreliv i skogen og en hører godt om det kommer en bil. Sånn stort sett er det bare å rusle på den gule stripa, går du langt nok så er du i nabolandet, og bør snu for å unngå karantene.Se opp for elg og annet tråkk somn deler veibanen med deg

Hvoromallting er så har min venninne L et rødt sjarmerende  gammelt skjul, med høyrester på hemsen, og... en utedo...

Toseters.For to som kjenner hverandre godt.Og ikke trenger å tenke på covid -meteren

Jeg fikk  nyte herligheten alene. Og i dagslys,

Og hva var det så jeg fikk se? Bortsett fra blondegardiner og gammalt kjingelvev?

 

 Jo..

Et  visuell samling med utedasshistorie. Riktignok ingen kongelige, men dog..

Mange har vel hatt en stund på slik en plass med dype tanker og dype annfektelser. Om ikke akkurat andakten kom over en. Blomsterbilder er alltid en vinner

Det verste var at jeg kjente igjen flere av kalenderbildene. Fra kalenderen til "Samvirkelaget" som konseptet het den gang. Og jeg kan til og med huske dette bildet .Fra da kalenderbladet ble vendt om hjemme på min mormor og morfars kjøkken. I sanntid. Jeg har vel ikke sett det bildet siden.. ikke før nå...Jøye ! For en svunnen tid det var....

Blondegardiner og kalenderbilde fra Nord-Norge. Det var der drømmen ble født tror jeg.. om å dra heeelt opp dit Så jeg et bilde jeg likte, så måtte morfar hjelpe meg med å vise hvor det var.

Jøsses... ja, sånn begynte det, med kalenderbilder og campingturer rundt i Noreg med mamma og pappa....Og jeg endte opp med å studere i Finnmark..

Ingen hygge uten en pinup!! Med properhet og bakeskills....

Og en kan jo undre seg.. hvilke flere skatter skjuler seg på utedasser i skjul og anneks rundt omkring???

Med eller uten kongelige, og naturlig trekk oppi herligheten nedenfra?

Og siden ingen andre på døren banker, så fikk jeg sitte i mine egne tanker...

Ta meg tilbake ( mirakelet vi)

 til den dagen

det øyeblikket

hvor du ga  den sangen til meg og den ble vår

da underet deg og meg ble virkelighet

da lufta var tung og dirrende av forventing, og håp,

gravitasjonen sluttet å virke, og alt spant rundt i en sødmefylt spiral

hvor jeg fløt og sank på samme tid,

for du var nær, og trakk deg ikke vekk

du kom nærmere, og det kom til å skje.

hvor tiden stod stille og hoppet over i en annen dimensjon

som det skjedde med en annen

og jeg kom aldri mer til å være den samme

da verdener smeltet sammen 

da jeg lå inntill deg

pust møtte pust

og knutene som ble knyttet 

var fingrenevåre som ikke ville slippe tak,

men grep og søkte ,

 armer som bare ville favne

og bein som ville holde fast lår

da mysteriet ble dypere men åpenbart 

med at hud møtte hud

og jeg kjente duften av deg

svette og kropp, men deg, mysteriet deg

og du kunne ikke få meg nære nok

mer ville bare ha mer

Ta meg tilbake  til

da vi ble et  vi

og alt hadde sin mulighet til å stå stille 

og likevel dirre i en ny bane rundt i universet

et univers med oss to

 

Ta meg tilbake  til 

da vi lovet hverandre

øre av beruselse og begjær

da vi ikke annet så eller åndet

enn mirakelet vi....

Ta meg tilbake til den første stunden 

vi virkelig så det vakreste i den andre

gjennom øynene sløret av lengt

da alt skulle skje for aller første gang

men alikevel som vi alltid hadde fantasert om at det var

og fullbyrde det som var et ønske fra tidenes morgen

og nå  var en naturkraft vi ikke maktet med noen vilje å stå i mot

Ta meg tilbake til da du ga meg den sangen

og vi var fulle av tro og villige til å gi

den andre sjel, kropp og sinn

da alt var mulig 

da alt vippet i kosmos

i vår favør

 da vi ble et vi

og alle muligheter ble til

spiralen kunne fortsatt å spinne

om et vi 

som om realiteten ikke lenger var til 

og andre tider  aldri kom til å komme

E

Du har fødselsdag i dag... Men jeg  blir hvert år ett år eldre enn deg nå... Og det føles.... rart... Jeg legger et hjerte på Facebookprofilene dine. Selv om du aldri kommer til å svare meg.

Ja, jeg tenker på deg ofte..

Minnene om deg  kommer i glimt. Som små biter .Oftest uventet. Og jeg kan ikke gjøre annet enn å henge dem opp, varsomt , de små mosaikkminneflisene, og la lyset skinne gjennom dem. Lyset som kommer fra det som var. Lyset som gyldnes av minner, som farger glasset av det beste ved det. For det er bare det som er igjen...Det vonde, det vanskelige, det er bare aske og støv som blåser bort, som har blåst bort for lenge siden. Tilbake henger glassmosaikken, og dreier sakte rundt i lysstrålene av hvem du var for meg, da jeg elsket deg. For alt godt.For alt godt som ble igjen

Jeg husker lukten av håret ditt. Og smilet ditt. Av hånden din.  Jeg har et bilde fra båtturen den første uka. Jeg blir ennå gloende varm av å se på kjekke, kjekke deg....jeg vil inn i det bildet, få en ny sjanse til å kjenne deg, dele dager med deg...Jeg kan ikke tro at jeg har kjent noen så flott som deg...

Nå i disse dager tenker jeg mye på påsken jeg var hos deg, vi var sammen da. Lukten av snø i lufta, seinvintersnø , det rare lyset av nordnorsk påske. Full vinter, gråvær.Gamle trehus, bratte gater.

Jeg husker jeg vekket deg, i full sminke, med håret tupert herfra til himmelen. Med skinnjakka di og blondeundertøy. Og stayups. Det har jeg ikke gjort verken før eller siden, for noen... men du hadde jo fødselsdag... Og du var kjæresten min.. Du ble glad.

Jeg husker skjæreparet som bygde rede utenfor vinduet ditt. Det var full vinter, men tydeligere vårtegn kunne en ikke få.
Se! Skjærene bygger! sa jeg
Og du kom bakfra, la armene om meg og sa andektig : Æ håpe det blir et kjæmpestort sjurereir....
Jeg håper det ble det største skjærreiret i hele verden...

Jeg husker vi tok badstue. Noe jeg ikke liker å gjøre.  Varmen, ubehaget... men det var noe med å være i vår egen boble, vi to. Så nære.. Du og jeg... og mangelen på klær. Et dydig håndkle rundt hver av oss.

I finally found my way to you , sang du.
Etter så mange år, så kom vi nære.. om så bare for en kort stund. Men jeg hadde elsket deg så lenge, at det var verd det . At selv om det ikke holdt... så  var du en del av meg. Det å bli sammen bare beseglet det.. Jeg vet ikke om du hadde andre kjærester etter meg. Sannsynligvis. Det angår ikke saken. Det betyr ingen ting..Kanskje jeg ikke en gang har rett til å skrive dette. Kanskje det er en annen  der ute som har mer rett til å savne og sørge enn meg. Kanskje jeg tramper på hellig grunn, full av meg sjøl, og blind for takt og sømmelighet. I såfall : jeg mener ikke å trampe og krenke.... Det var nok så mange andre i ditt liv som satte spor.

Alikevel, vi var i hverandres liv en gang. For hva det  er verdt :

Jeg elsket deg. Jeg ventet på deg. Jeg har aldri glemt deg, slik at jeg skulle ønske vi ikke fant hverandre. Ikke slik at jeg ville dytte det langt bort i glemselen , og kalle deg en tabbe. Jeg har hatt slike forhold også.. men det var aldri slik med oss. Vi var venner, ble elskere, og så venner igjen... til tiden, var det tiden som tok oss...?

Jeg elsket deg, jeg ventet på deg. Båndet var der, fra vi fant hverandre den høsten. Da jeg trakk deg inn i min verden. I was a woman in love, and I would do anything..
Alle koppene med te. Alle klemmene. Alle gangene du satte deg ved mitt bord. Alle turene vi gikk, og jeg ønsket deg ved min side.  Alle gangene du gjorde det, gikk ved siden av meg Alle teite dikt og sanger. Auern og sauen.. Romaniadrømmen din, revyen..... Alle gangene i svømmehallen jeg bare ikke kunne la være å hive meg inn i vannpolokampen, for å bryte med deg, og  være nær triangelet av føflekker på ryggen din.
Alle gangene jeg vekket deg, alle gangene jeg smurte frokost til deg. Alle gangen jeg satt på gulvet ved deg og gitaren..Ventet  på et blikk, smilet ditt.. Alle gangene du hadde så tørr hud på hendene stakkar... Her måtte det massasje til, gi meg labben..

Og så.. alle telefonsamtalene. Alle planene.  Alle besøkene. Du var der, uansett hvem jeg flørta med, uansett hvem jeg la ut åte for. Du hadde jo sagt at moren din mente jeg var et godt koneemne..  Det var noe der.... jeg kunne da ikke innbille meg dette så hardt?  Rett var jeg god på å mane fram både det ene og det andre, men....... du bekreftet meg ,jo..... Eller?

Praksisen siste året, å dra til deg. Å sove hos deg, å le med deg. Bare sove, ikke noe mer, vennlig høflig sirkling i dusjing ,og i prosessen med å komme under dyna. tydelige grenser.. men alikevel.. være nær..
Du hadde hjertet mitt. Det var alltid en del som var din. Alltid.

Og så, fra intet, innsirklingen så mange år etter.. Ferieturen din til syden da selgeren hadde prakka på deg en flaske parfyme. Du fortalte meg : hain ( selgeren sa) You can give it to your girlfriend.. Så æ kjøpte den til dæ...
jeg lot meg ikke lure og sa : Jeg er da ikke kjæresten din?
Du svarte ; Æ har tenkt på det.....

Og så, de tre små ordene....

Ja, du sviktet meg. Og jeg var ikke der for deg. Det var ikke liv laga, det var andre vi skulle ha,  andre vi skulle møte. Vi var ikke ment for evigheten og alt det der...Sånn er det jo. Jeg kunne skrevet mye om det som gikk galt. Hva som var greia, slangen i paradiset, og hvor mye vondt det gjorde

Men det er ikke viktig. Ikke det grann Jeg hadde en plass ledig i hjertekammeret, til deg....

Det var nå slik  vi møttes. Og jeg ventet, med så mye lidenskap at jeg blir matt av følelsen av deg bare jeg såvidt streifer borti den delen av hjertet mitt... Og vi fant fram til hverandre.. Finally found  my way to you...

Jeg husker du skulle et ærend på universitetet, jeg skulle vente på deg på Amtmannens Datter, Det ble liksom stamkafeen det besøket.  Jeg satt der og ventet på deg, du ble sein. Jeg husker jeg tenkte , absurd var det, men jeg skylder på at jeg leste "Flaskeposten", en blir morbid av sånt.. Jeg undret meg over hvordan det ville være om du ikke fantes.. Om jeg satt her og ventet på ingen. Hva skulle jeg da gjøre? Og hvordan skulle jeg kunne reise hjem om bagasjen min var innelåst bak en dør som ikke tilhørte noen som fantes? Lene Marlin sang Unforgivable Sinner mens det gufset kald mars utenfor vinduene.Den påska i 99.   Sommeren  93 og "Benen i kors " virket så langt unna. Men du kom, så klart.. Plutselig bare fylte du  hele trappegangen, og smilte ved ditt nærvær.
Du tok et hull i øret da vi ble sammen. Det var sånn du markerte at  et damemenneske hadde endret livet ditt, tydeligvis. Jeg var en nøytral gullnobb. Det var ikke så trangt oppover øreflippen... jeg skal ikke påstå det...
Jeg ble rørt..... Jeg var jenta til.... og du hadde merket kroppen sin for min skyld. For å ikke glemme.. For å feire....

Var innom de to profilene dine på Facebook her om dagen. Da jeg søkte på navnet ditt kom begge profilene opp, samt en melding fra deg til meg. Fra 2009. En triviell liten greie. Hva du skulle gjøre den dagen.
Og jeg svarte ikke på den. Aner ikke hvorfor... Nå i ettertid kan jeg si at jeg ikke ante hva jeg holdt på med. En burde svare på alle triviellle meldinger.. en burde ikke la en eneste være ubesvart...Jeg irriterte meg vel litt.. over at det ikke var noe nytt, noe dypt . noe reflektert... jo du... den bjuder jag på... Godt menneske som jeg er..

Jeg burde svart... om ikke annet enn med en tommel eller et glisefjes... Ja, jeg burde. Jeg burde visst bedre...

Lett å si... Nå.
Jeg kan ikke si annet enn at jeg angrer på at jeg ikke holdt kontakta. Selv om det bare var trvielle meldinger... ikke noe nytt og spennende liksom.. Livet ditt for  meg, var visst  ganske trivielt det også.. preget av hverdager... hørt noe fra gamle kjente? Tjaaaa
Men jeg kan ikke annet enn angre på at jeg ikke holdt kontakt. Nå som det ble som det ble.
Jeg trodde du bare skulle fortsette å være der ute.
Jeg tok feil.

Du ringte og ville komme på besøk.  Det passet ikke. Det var alvor med han som skulle bli min mann. Og det ble feil å dra inn en eks, som skulle sove på sofaen i den lille leiligheten. Som mannen min ikke ville ha noe til felles med. Det passet ikke da.. Det var for nytt..For mye oss... for oppslukt av kjærligheten, du vet... Den som fra første dag var IT!
Og jeg ble for full av meg sjøl og min verden... Du ble en profil på Facebook. Når vi en gang dro til hjembyen din, så kunne vi jo ta kontakt....... senere en gang.

Men jeg glemte deg ikke.. aldri...  Jeg er ikke så dum at jeg ikke vet, og kan stå for at man kan elske flere i sitt liv. Og selv om jeg er lykkelig og rett plassert med husbond, så betyr det ikke at det visker ut det andre har betydd.  Så ja. Det er for sant til at jeg ikke skal si det til deg. Og jeg har aldri tatt det tilbake. Jeg elsket deg så høyt. Jeg ventet på deg, du kom til meg, båndet ble aldri helt revet over, du var fremdeles viktig for meg.

Jeg vil bare du skal vite, jeg ønsker at der du er så får du vite. Gjør med det det du vil. Er det viktig, så ta det til deg, der du er. Er det ikke viktig, så la det fare. Jeg tviler på at jeg var Kvinnen med stor K i ditt liv. Det er ikke viktig.

Hva annet som er vanskelig og endelig... hva annet som får deg til å føle at du kanskje ikke var noe særlig.. slik vi alle føler i blant, og en rekker ut en hånd, for å kjenne om det er noen der  ute.... så mye som ikke ble som en ville, så ,mye en ikke fikk til, så ,mye en ikke kunne oppfylle, så mye som ble ugjort, og så mye som gjør en ubekreftet...
For hva det er verdt.... du betydde så mye for meg. Jeg ønsket meg deg og ditt nærvær så inderlig.
Du gav meg noe viktig. Ingen kan  da det fra meg. Og det går som en  ekstra puls i meg når et minne om deg blir vekket opp. Jeg er der. Du betydde så mye...

Gratulerer med dagen din. Takk for at du...... lot meg få en del av deg... og måtte du høre meg der du er.
Om du trenger en venn... jeg er her. . Mine øyne søker fremdeles etter deg i gatene jeg går i.
Du blir aldri glemt, for hva og hvem du var for denne jenta. Hun elsket deg. Du var verd å elske.
Det er din dag i dag...
For alltid en bit av meg... for hva det er verd.
Du ble elsket....
Vit det.. jeg håper du vet det....

nesten som om de var her....

Er det ikke rart hvordan man minnes de som er borte, i de små gester og de talte ord, bare ved assosiasjon? Det slo meg da jeg la inn mer papir i  kopimaskina på jobb, og stressa i min hensynløshet flekka av emballasjepapiret av papirbunken. Da stod han der, bak meg, så levende i sitt nærvær..






Jada, man minnes. I bilder, enten på album eller på veggen. Når man roter i smykkeskrinet, eller det er store dager og stoler står tomme. Men noen ganger er det det lille som skal til, før de er der i rommet. Kanskje de ikke engang visste at akkurat det er  triggeren som bringer dem tilbake...?






Der jeg stod med kopipapiret og fokuserte på å få det lagt inn rett slik at en blir spart for papirkrøll, så var det gamlesjefen som kom for meg, som var vi to der i kroken. Bjørn var nok ikke fornøyd med meg akkurat da. Han var nemlig opptatt av at siden  emballasjen var av slik tykk fin papirkvalitet, så kunne den spares som bok-trekk til de  søte håpefulle som av den ene  eller andre grunnen hadde behov for en time i august til å få satt på den slags beskyttelse. Og det var mer hold i dette enn det tradisjonelle gråpapiret, det hadde han rett i..






Mens jeg kastet papirtramsene etter noe som kunne reddet et skolebok  enda et år, begynte jeg å reflektere om flere slike gester og munnhell som fungerte som porter for de som en gang var, men som ikke er glemt. Det er mer enn gods og gull som rydder plass i hjertet til dem som er igjen..






Morfar var en snik når det gjaldt å jukse i kort og ludo, og han synes det var rett og rimelig at fuglebrettet skulle bugne av pannekaker mens syrran og jeg satt og sultet med tomme fat og hungrige mager.
Han er stadig med oss, hver gang vi forteller historiene om ham. Men jeg føler nærværet sterkest på julaften, når den første pakka med gjenstridig pakkebånd dukker opp. Da var Jens der med lommekniven. Ja, han var den generasjonen. Man vet aldri når en får bruk for et jernrør, eller en lommekniv. Vi smiler litt, og klipper pakkebåndet over med saks. Og vi vet han er  med oss, resten av kvelden






Gangetabellen var noe pes å pugge... Så farmor satte sin ære i at den skulle jeg kunne. Hun var tannpleier på barneskolen min, og jeg hadde mitt svare strev med å overbevise klassekameratene mine at eplekakene og bløtkakene hennes var gode. For tannleger spiste da ikke sukker? Hvorom allting er så klarte hun å få banket inn denne tabellen. Hun plasserte meg i stolen i stua ( der hvor farfar ikke satt), med en liten hesteskoformet skål i myk isopor, fylt med en rød guffe hun kalte "durafatbehandling"
Hesteskoen inn i kjeften, bit til, og mens gugga virket og gjorde jobben med å styrke tennene mine, så satt jeg og svarte på gangestykker.  Vi pleide å rekke 4 tettskrevne sider
Det tok ikke lang til før fru tannpleier hadde pønska ut hvor landet lå, og de  gangestykkene jeg ikke fikk til å sitte, de ble gjengangere. 6 x 8 var helt håpløst. Av en eller annen grunn. Så farmor kasta på huet og sa "åtte og førta!"
Så tallet førtiåtte, kan i blant føre meg til farmor, som vrenger  fjes og sier "åtte og førta!




Det hender jeg bruker det knepet i klasserommet sjøl. Alt for å få fagtermer til å sitte.



Farfar var full av visdom. Vis meg ei maurtue. Vis meg den første maurtua jeg ser om våren, og jeg har ham ved siden av meg. Vi ser på de små sin ivrige selvrealiserende streben sammen. Like virkelig som den største maurtua jeg vet om, ved andre dam i Fredrikstad. Den var gammel selv på farfars tid.
Farfar er kjøttkakelukt og maurtuer.






Mormor er en rekke munnhell. Så hun er fremdeles med meg nærmest daglig
"Ho småa ern'te helt god "dekker beskrivelsen av syrran ennå, på flere måter.
"Det blir bara gæli ", har hindret mang en avgjørelse bli omsatt til handling. Ikke sikkert det hadde gått så håpløst egentlig. I grunnen er det et pasifiserende råd. Men godt til sitt bruk
Men ingenting sier mormor som et godt tiltramsa garnnøste. "En må smy" sa mormor. Selv den mest gjenstridige tråd måtte gi tapt mot hennes tålmodighet . Thorøy trengte aldri saks
"Det er høk over hanan æv" er godt å ha med, og jeg hilser alltid gjester farvel med "Du må'nte være sinna for at du har vært her, da?"
Det er nemlig ikke meningen at gjesten skal verken svare  oppriktig på dette eller begynne å argumentere hva en nå skulle vært sinna for? Jeg hører ho klukkle ved siden av meg når det skjer.
Jeg har ennå ikke forlatt mormor huset uten å kaste et blikk  i vinduet der hun og morfar vinka farvel. Mer tydelig avtrykk kan en ikke avgi. Overtydelig.






Pappa. Pappa og jeg er så like. Når jeg får høre at jeg  alltid er blid og rappkjefta, så er vi i det samme skinnet. Når jeg blir omtalt som snill og ettergivende er det samme sak. Vi eksploderer i samme sinnet også.  Pappa er en annen side av meg.






Det hender lyspæra på badet ryker litt vel ofte. Jeg innbiller meg at det er  min uforglemmelige Henrik som forteller at han fortsatt er her. Er det noe sted jeg ser ham for meg så er det nettopp på badet, skuende inn på soverommet, passer på oss... Verken Mack eller Tardis ser ut til å føle noe ubehag med dette. Jeg ser for meg at de nok har blitt enige om vaktplanen, og sånn er det med den saken






E er sanger vi hørte, er nordlys, er synet av en gutt med bred rygg, langt hår og olajakke. Gutten behøver verken brillene eller gitaren , det er nok med ryggen og håret. Og sne i februar, ikke snø. Skjærer som bygger rede seint i februar, mens sola gnistrer i sne. Ikke snø .. Sne.








Så lenge man blir husket, så blir man aldri borte. Det er jo bare sånn at det er ikke alltid en går aktivt inn for å huske , ikke alltid sånn at en oppsøker minnenes skjulte land, ventende bak sløret og garderobeskapet  der dagene som gikk henger som frakker og selskapskjoler fra kleshengere med strikka trekk.
Iblant kommer de uventet, en hånd på skulderen, ja som nærvær. De oppsøker deg.. som var de fortsatt her


Hva kommer jeg til å bli husket for? Hva kommer til å være triggeren for når jeg er hos mine kjære etter at jeg er borte fra dette jordeliv? Noe jeg sa? Noe jeg gjorde? Et ord, eller et vær?
Sannsynligvis vil jeg aldri vite det. Håper bare det blir noe hyggelig......

Kjære E

I disse dager tenker jeg så mye på deg. Sanger på mobilen, om det passerer en gutt med olajakke og krøller i hestehale, eller bare en manneperson med gitarveske...

eller det kan komme ingensteds fra. Og så skjønner jeg litt mer. Februar er jo igrunnen vår måned.

Måneden jeg fikk vite du ikke var mer
Måneden jeg besøkte deg i praksisperioden min
Måneden du besøkte meg på hybelen
Måneden vi ble sammen den helga i Oslo...

Så, da får jeg bare forvente at du oppsøker tankene mine når sola og lyset vender tilbake i februar
Vi var gode venner, vi ga hverandre gode minner. Du betydde så mye for meg. Det er alt som er viktig i grunnen. Håper du vet det nå.... Der du er.

Let's pigg!

Brodder. Isbrodder. Holkeførepigger..

Ikke noe sa en fot i graven som det da jeg var liten.  Hvor er du, død, jeg har min brodd..?
Glem kamferdrops, rynker og sig, det var brodder som gjorde at en var helt oldis...

Jeg hadde spreke besteforeldre jeg, altså... som lekte og gympa med meg og syrran på gulvet.Farfar sykla på tur i nær sagt all slags underlag. Han tok gjerne snarveien over islagte 2. og 3. dam om han følte for det. Farmor slutta etter hvert å toe sine hender, for han gjorde det alikvel..Men dog, i blant var det brodde vær. Og da var besteforeldrene mine gamle da....

Det var milde vintre fra midten av 80 tallet, i Østfold, så så mye holke hadde vi ikke, men stundom, så måtte de eldste til pers. Og broddene måtte spennes på. Ingen under 60 brukte slike.
Lærremmer, så solide at de så ut som de var rappa av "Frigjør Sledehester Fra Tante Poses Like", og forært  mine besteforeldre. Fettete og seige var de også. Den gang smurte man med impregnering som satt , uten å trekke inn.
Stålkloa under sålen kunne en  ta med seg om en ville klore opp en slagbjørn, og slippe unna med det...
Hutte tu...

Ikke at vi  fjortisene var så varmblodige i Fredrikstad på 80 tallet, men det var en del vinterstæsj som ikke gikk an, med mindre en var på fjellet langt fra folk.
Dunjakke og Izbastøvler var innafor. Ellers så hadde vi andre tunge kledebon på beina. Høye støvletter om så. Vi var da ikke helt ibesille heller. En skal være tørr  og varm på beina, ikke bli sjuk.. Det overlater jeg til de arme fjortisene i 2018 med sine ankelsokker og  lerretssko i desemberslufsen... Der kan du snakke om å være beyond sin egen overlevelse...
Men lue var ikke akseptert, det fikk heller blåse sno fra elva...
Så brodder.... aldri i livet..

Så vi sklei oss gjennom tenåringstiden,da antar jeg.. Ramla litt på rattata, uten å slå seg noe særlig. og kom oss helberga både til og fra skolen, og til venner og butikken... Det gikk bra det . Brodder var for gamliser, de som snakker om lårhalsen. ( De kunne beholde de derre blå og hvite gummistøvlene sine også. Vi ville ha hvite...)

Og jeg fortsatte å være oppesen da jeg ble student.  Var det glatt så kunne en jo hekte seg fast i en kjekk herremann... Og det var ikke så sjelden at den unge herremannen under utdannelse i  Høgskolen i Finnmark,Alta også synes at dette var billig sjekking..
Jeg hadde på denne tiden et par vanntette godt isolerte røde støvler med høye skaft. Lekre som S****N, men glatte, det var de...

Sånn gikk nå åra, og jeg  visste lite om at sannerligen skulle  jeg få bite i meg stoltheten , ja...
Min første jobb, jeg bodde oppi dalsiden, og hadde mitt virke som faglærer litt lenger ned.
Vinter kom, og med den snøen. Jeg kom meg oppover når jeg skulle hjem, og jeg kom meg ned når jeg skulle på jobb... Helt til...

Det hadde snødd noe helt vanvittig,tung og halvslapsete hvit pur  ondskap og jeg tok snøskuffa fatt. Og gjorde rent bord, både på gårdsplassen , og bakken ned til veien. Ikke en snøflekk å skue. Jeg var svett og lykkelig ,. og tenkte at da fikk jeg en økt, verdig aerobicen på Treklang Turn ( mandag og torsdag) verdig..

I løpet av natta frøs det på, og da jeg skulle på jobb, så var det ikke så mye som et strå å klamre seg til.Og det nærmet seg  tiden for morgenmøtet.. For å oppsummere min streben.. jeg kom meg ikke ned til veien. Itte på frågan... Ikke om jeg så hadde aka meg på baken..For det hadde jeg også forsøkt
Der satt jeg, midt i bakken, våt i bukserumpa, og ja jeg gråt.... for dette var jo bare fortvilende... Til slutt krabbet jeg på mine knær tilbake opp igjen, spør meg ikke hvordan jeg fikk klort meg opp, og inn døra. Skiftet bukse og ringte jobb, fra min fasttelefon. Mobil hadde jeg ikke før noe senere. Der satt jeg, 700 meter unna, kunne skue skoletaket, og lite kunne jeg gjøre annet enn det..Jeg måtte jo på jobb??!!

Enden på visa ble alikevel lykkelig, en kollega med bil som håndterte verre skråninger enn min kom opp, og jeg kunne innta klasserommet med nytt mot. I dalstrøka innafor så vet de å velge kjøretøy..
Men jeg måtte altså enda dypere til bunns før jeg var ferdig med affæren. Sportsburikken ligger nemlig enda lengre ned i bygda enn skolen.  Da  hadde jeg brodder på beina på returen Jeg hadde lært. Noen ganger må unge frøkner på 27 vintre også ha stål under sålen..
( og jeg etterlot alltid en liten snøkant under måking)

Så fikk man seg hund. Og nå er broddene mine aller beste venner i slikt vær. Jeg har  en cavalier på 9 kilo og kineser på 7 kg, men jeg er den beste hundeføreren når jeg har beina trygt på jorda.. Har til og med piggsko, men dem får jeg jo aldri gått ut skikkelig....
På Romerike er det stadig holkeføre, men det plager ikke meg, der jeg kommer tikkende. Å falle på rattata? Så ikke verdt det. Lue har jeg også..
Nymotens broddder er gummistrikk, som tres over hæl og tå. Men kanskje en skulle skremme vannet av ungdommen med en skikkelig  antikk bjørneriver?? Finnes de ennå? 

Kall meg vepsen, jeg har bodder på..

Om jeg savner min fordums nyttårsfeiring? Nei tusen takk!

Frusær 2004/2005

At alt var bedre før er en sannhet med visse modifikasjoner. For min del gjelder dette i alle fall nyttårsfeiringer.

Jeg hilser min nåværende feiring velkommen. Enten hos gode venner med hund,som ikke synes det er så stas med smell og bang, eller hjemme i sofaen med husbond ,god mat og film..
Det skal dog sies at jeg  ikke er  fullt så begeistret for oppvåkningen 1.januar og synet av "liket" på kjøkkenbenken. Men i løpet av dagen blir gårsdagens kalkun til småplukk av kjøtt som holder mannen med restemat noen dager, og som passer fint til middager utover året når det hentes ut fra fryseren.
Så, bortsett fra "Liket" så har "æ de betterdø bæst som æ har det" med denne feiringen

Problemet med nyttårsfeiring er de hersens forventnigene , om at dette skal bli den beste festen ever, og det har ikke noe med forsetter å gjøre. En må være der det skjer, der hvor de kuleste folka er, ingen kjedsomhet finnes, og alt i kroppen bare går opp i fryd og gøy, lenge før midnatt..

Jula er familiens høytid, det manuset er klart, mens nyttårsaften, da må du ut og finne partyfriends på egen hånd. Det er ikke så enkelt.

Som barn var nyttårsaften for meg en kveld hos mine foreldres omgangsvenner med barn på samme alder. Klokka 12 var jo lenge etter leggetid for oss små, så klart det var lenge å vente??
Så eeegentlig kunne det være som et vanlig besøk, sånn bortsett  fra at en var for stripynta til virkelig å herje og kjase. Dessuten var det mørkt og kaldt ute, så der kunne vi ikke være.
Den gangen kom det ikke på frågan å fyre opp raketter før midnatt slik at ingen små skulle gå glipp av raketter. Sovna du før 12, så verst for deg. Da var du ikke gammal nok, og trengte vekst og modning.

Dessuten hadde vi i vår familie en stygg tradisjon ved at en eller annen fikk spysjuka. Gjerne etter at vi var kommet fram til besøket og selskapet.
Jeg vet ikke hvem som skvatt høyest den gangen... Jeg som i febertåka stirret inn i et kullsvart ansikt og to gule vidåpne øyne, eller katta Nusse som var skvattredd mennesker som ikke var nær familie, og derfor fikk den store skrekken da underlaget hun hadde moiet seg til på rørte på seg og stirret tilbake..
Så nære har jeg aldri vært den pusen, verken før eller siden..Fyrverkeri i halen må ha vært en easy breeze for den katta, sammenlignet med denne episoden

Men når man kunne holde gluggene åpne og ellers var frisk,så var det så klart gøy når det dundra og smalt. Det mest gøye var fruserær, gjerne med flere farger. Vi tegnet mønster i mørket, og nøt fresinga og gnistringa som ikke var farlig så lenge vi ikke tok på der det gløda. Noen hadde jo til og med flere farger!Woow!

Det verste var som sagt dette med  å vente.. En historie jeg husker vi ungene fortalte hverandre denne dagen var noe som visstnok skulle skjedd, at et skip hadde gått ned på nyttårsaften fordi  alle trodde det var festfyrverkeri og ikke nødsignal. Jeg tenkte mye på de sjømennene som led og sank i bølgene, med lungene fulle av vann, og armene forgjeves kavende mot himmelen  etter hjelp som ikke kom.
Vi fulgte nøye med når det kom såkalte romerlysraketter, røde lys som "hang" lenge på himmelen. De eldste og mest erfarne av oss unga mente seg å kunne se forskjell på dem og nødbluss. For det var jo ikke lov.. Om folk sendte opp nødraketter for moro, så kunne jo flere skip gå ned i denne natt..

Men som sagt... barndommens nyttår, besto for det meste av venting, i lakksko og stive skjørt.

Fordelen med barndommens nyttår var det  at det var jo inget stress om hvem en skulle feire med..Det  var jo mor og far det....
Så kom tenåringstid. Og med det begynte jakten på "den kule festen"
Nå er det jo sånn, fikk jeg vite i voksen alder at mye av ungdomstiden handler om å vente på det som skal skje, og å tenke at moroa skjer et annet sted..
Og sånn var det nok. Man hadde jo gjengen. Min gjeng hadde røtter helt tilbake i barnehagen, og iallefall småskolealder. Og vi var stort sett i samme alder, de yngste to år yngre. Så, vi dansa, drakk brus og spiste snop. Lekte selskapsleker og hadde hæla i taket. Det er faktisk ikke så vanskelig, når en får støtte og befinner seg i en kjellerstue med lavt tak.
Så det var jo greit.
Utfordringene begynte når en ble litt eldre. Og det handla om alkohol og kjærester. Det blir bare så altfor tydelig for alle  hvordan en forholder seg til de to faktorene der.
Jeg var ei real prippe, og gjengen hadde i lang tid et godt forhold til brus, og et realtivt uklart forhold til voksenbrusen. Men det endret seg jo. Sånn smått om senn etter vi begynte på videregående, og da ble alkoholen introdusert. Ikke før.
Og da ble turen til "tante Polly"  med id og valget om drikke en del av moroa.Vi hadde ikke peiling. Målet var å bli full. Skal ikke benekte at farmors nedlagte ripsvin passet fint til slike anledninger. Hun var raus der! Akoholprosent  på dette brygget var ukjent og varierende. Og hvor gøy det var at man var full, den kom an på om en var vertskap eller ikke... Sang i badekaret er ikke artig for alle..
Til mitt forsvar : jeg hadde noen måneder igjen før jeg var 18 første gang jeg smakte. Så ja, jeg har hatt mine dager, men mitt foretrukne rusmiddel er og blir kakaobønner..

Så, drikking var  nå en ting.  Og det kunne jo føre til både glede og enda mer ulykke.En kunne komme i stemning og glemme grubleriene en ellers var henfallen til, eller det kunne føre til enda mer behov  for faktor nummer 2 : det en ikke kunne kjøpe på polet, men som det var gjevt og ønskelig å ha. Hvordan kunne en ellers bli bekrefta..En måtte jo få seg kjæreste for å være komplett...

Nå skal det sies  at "Ingen vil være kjæreste med meg" tutinga mi  på fest( unnskyld, alle som måtte trøste) avtok ganske voldsomt etter at "Tante Polly " åpnet sin favn , og farmor fant meg gammel nok til å motta høstens frukter på glassflaske, for man kunne som sagt komme i en helt annen kunstig sinnsstemmning. (Synging i badekaret for eksempel..)

Men det var ikke til å komme forbi at de fleste i gjengen fikk nyte begge deler : altså både drikke seg glad og gøy, og få kline og fast følge.
Og når passer det bedre å sette inn støtet mot den utkårede enn rundt klokka 12? For det er jo mye større sjanse for at han plutselig ser deg som drømmedama  med raketter i bakgrunn og lakksko enn han har gjort hele året, liksom?

Nope... Man fikk  kanskje en nakkeklem, og fikk leve på det..
Og... har man ikke kjæreste, har man ikke klint en gang... da er det skrale greier....

Uff..

Men så ble en student. Feira litt med venner man dro på julebesøk til, feira litt med gjengen, som plutselig var på nostalgi tripp, nå som de første ble etablert og greier.. Man kunne jo også feire  med mamma og pappa?
Eller ... man fikk seg omsider kjæreste, og kunne feste med gjengen hans.
Og det var jo  som man kunne vente det...Det var bare om å gjøre å finne han i vennegjengen som ikke var ansvarlig for oppskyting av raketter.. Eller  ikke finne seg en kjæreste som synes oppsskyting var ti tusen ganger mer kult enn å kysse på deg under stjerner og kolorert gnister og smell
( men man ble jo kysset etterpå da..)

Studieårene var altså en blanding av heime hjå mor, der en nå kunne konversere ved bordet i stedet for å vansmekte på barnerommet, hos kjæresten ( når man hadde det) eller ... stille og rolig hos venninner. God mat, litt drikke, og la kvelden passere.

Og det er jo slett ikke så ille. Forventingene har rent av. Nyttårsaftensfester er i grunnen ikke noe for meg. Nyttårsselskap er mye hyggeligere. Brus er best, det nye året blir mye likt det gamle, det er ikke så nøye .Venner har begynt å invitere sine egne foreldre til fest nå. Unger som venter og tripper får klare seg selv, tenker jeg. Tross alt har vi nettbrett og playstation, og lakksko er tross alt noe en bruker til jul og nyttår uansett..

Årene har gått. Farmor er borte, og lige så ripsvinlageret.
Jeg fikk meg den beste kjæresten. Jeg ble gift. Og jeg fikk meg skjønne hunder som ser gleden vesdnyttårsfeiring på helt andre vis. Jeg skrur opp musikk når det gyver løs, og fyrer opp  med godbiter mens de gjør triks. Det går fint. For dem er det bare litt sein trening. Og så kan vi tisse på pappen som står igjen utenfor blokkene når vi lufter på morran etter. Helt innafor mener jeg...

(svigermors vin smaker faktisk bedre...)


Til vi får forbud mot fyrverkeri privat, og går over til lasershow i bygd og by, så får mannen kose seg med en rimelig pakkevariant og dunder og smell, mens jeg er inne med gutta og godisen.
Nei, jeg får ikke Kysset over alle Kyss klokka 12, ( med mindre en regner Tardis sin generøse rundklining) men jeg kan susse på gubben etterpå, og ellers i året.. Noen fordeler skal en ha ved å være gift!

2018 tror jeg og håper jeg blir et godt år. Og bedre er det om vi alle er litt snillere med hverandre enn vi var i '17.
Brus er fortsatt godt... Også  servert til "liket"
Nyttårsaften bør være som en selv vil ha det....Og det beste selskapet er  jo med dem du er glad i. I alle betydninger av ordet..

( litt juks siden dette er 4.juli feiring i St Louis, men fyrverkeri er fyrverkeri..)

Godt nytt 2018!!

2017 - året som jeg danset inn i rampelyset med Tardis

Januar
¤ Dramatisk start på året, svigerfar svært syk. Vi reiser i hui og hast nedover til Sørlandet. Men heldigvis, det gikk bra, han var ved godt mot, og blir  bra igjen. Men alt etter 1 januar 17  føles som en bonus...
¤ Trening trening, og ormekur på lillemann, som skal debutere i klasse 1 og i konkurranse utenfor landets grenser. Nervene er god motivasjon. Heldigvis en mild januar. Markkur følges opp, mye papirarbeid...Sånt som stresser meg max
¤ Kaffedrikkingen begynner å gripe om seg. En om dagen. Cappuchino, pulver om jeg må be. to suketter!
¤Totalt hekt på fjernsynsteateret. Gasser meg i forestillinger fra 1960 til det glade 90-tall. Mange kjære gjensyn.
¤ Gerilja produksjon, intet er hellig ... Nåla er i aktivitet. Og plutselig står det ei ramme på pulten til en kollega..
¤ Hekt på Roy Bjørnstad. Hans roller i Oscar Braathen oppsetninger er helt ubetalelige.. Finner ut at han bodde på Lillestrøm, var en sprek kar selv oppi åra, og at jeg  derfor teoretisk kan ha møtt ham på gata her på Romerike. Gått bort han også...
¤ Utviklet en sunn forakt for alle som ikke ser Arne Lie sitt talent for skuespill og betydning for norsk teater..
¤ Ser som ingen andre før seg selv hvilket geni vi hadde i Holbergs komedier!
¤Knekker koden for sagalesning, og finner selvsagt mer.
¤ Statuser på fjesern med farga bakgrunn var nytt og hipt. Men jeg fant ikke ut hvordan teksten da kunne lagres. Så da tok man bilder da..
¤  Får endelig sett Dexter, mange år på overtid... men så oppdaga en fjernsynsteateret..
¤ August Strindberg er en k------ ferdig snakka!
¤ Trump trer inn som president. Og herved er vi vel på overtid for katastrofen?
¤ Man tar en test på internett som viser at en ikke har Asbergers. Da er man tilbake på introvert og selvopptatt istedet
¤ Jeg føler meg feit igjen. En  gang var en tynn, men en får gjøre det beste ut av det...Nekter å gjemme  meg i posete klær.
¤ Etter å ha gjennomført et intervju med to kollegaer som utgangspunkt til et arbeidskrav så faller mobilen min i porselenstrompeten... hu-ra!
¤ Nina H og jeg leier Drammen  hundehall. Tardis jobber godt

Februar
¤ Finner ut at det i grunnen ikke er så mange telefonnummer en måå ha på telefonen lenger. De fleste når en på chat, eller en kan søke opp når en trenger.. Som sagt : ny telefon må til.
¤ Vi er  på stevne i Gøteborg. Napp opp i klasse to i FS, pluss en bonus bestått, og debut i heelwork. Det holder ikke til napp, men veldig nært. Knekker koden for å holde fokus... Nå, nå er vi i gang!
¤ Man broderer heelworkposisjoner
¤ Er ikke så begeistra for Aksel Sandemose heller, når det kommer til stykket. Eksprimentering blir ikke nødvendigvis bli til kvalitet, selv om det er noe nytt og nyoppdaget
¤ Sola kommer tilbake. Alltid et høydepunkt
¤ Bloggen fyller 6 år
¤ Har sett sexscener med Sven Nordin ( Fjernsynsteateret) og undres på hvordan det må være å se pappa eller mamma ha sex på kino. Ikke med hverandre, på lerretet liksom,.....
¤ Kan man gå tur med fire hunder i samme hånd? Ikke uten trening nei... ( passer hunder for L)
¤ Nye ras på Svalbard
¤ Kjært gjensyn med filmen isslottet. Jeg erklærer meg som Tarjei Vesaas fan! Elska boka. Dette blir tredje arbeidskrav : kjærlighetens vilkår....
¤ Vinterferie. For det meste studier og jobb
¤Forfatterpresentasjon i 9c!

Mars
¤ Benytter en frifredag til å dra på motivasjonskurs med Siv Svendsen. Det eneste som motiverer Tardis er leker med mat i. Visste jeg jo!
¤ Vi satser på heelwork i år, og jobber mye med posisjoner og kontakt.
¤ Jeg begynner å henge med på ukas fotochallenge i uke 10. Blir mye roting i gamle bilder, og å knipse mye rart som kan brukes til nettopp dette bruk
¤  Vesaas inspirerer meg til å skrive et par dikt , om hulder og troll. Han blir mitt siste arbeidskrav. på sidemål attpå
¤ Lånekassa er snart kvitt meg som kunde.. blir rart å ikke sende dem noen kroner mer, men hey! Jeg klager ikke..
¤ scooteren hentes hjem, men det er sent i mars
¤ Ideer til klasse 2 kommer og forkastes..
¤ Legen sier jeg har fint langtidssukker og at jeg har gått ned et par kilo. Man takker.
¤ Passer flere av hundene til L, og det er uvant livat i heimen. Store hunder rekker jo høyere opp?? Og de gir definitivt respekt på tur...

April
¤ Vi begynner med grime på Tardis på lengre turer. Det gir øyeblikkelig resultater.
¤ Vi lager triksliste. Hva den gutten kan! Og hva vi har lyst til å lære!
¤ Vi har som mål å trene litt hver dag, 10 minutter. Det er ikke alltid vi får til, men vi dokumenterer i allefall..
¤ Ser 13 reasons why. Den gjør inntrykk
¤ Tester ut om det er stemning for spørrerunde på bloggen. Det er det ikke.. ( men  få lesere betyr jo ikke dårlig kvalitet??)
¤ Har en underlig drøm om at jeg fikk meg kjæreste som 15 åring, og at livet mitt endret seg fra det løpet jeg er i nå.  Forvirrende. Glad det ble som det ble. Skylder på for mye Outlander, og at det er 17 år siden jeg fikk mitt første kyss.. Sånt kan jo skru om huet på ei hvilken som helst jente
¤ Eksamensoppgave hjemme : Vesaas og Isslottet... makaløst!
¤ Man strikker refleksbøff til hundevenner.. Bisken skal synes i mørket
¤ Jeg filosoferer over hvorvidt dødsdrift er noe reelt.  Konkluderer med nei. Litterært påfunn.
¤ Liker ikke jålebukken Dag Solstad heller.
¤ Terroraksjon i Stockholm. Biler blir yndede våpen i år
¤Ørerensing på ører må til på begge gutta. Pokker ta
¤ Dette tar kaka hva angår øyet til T : ei tuppe i butikk lurer på om han har glassøye!!

Mai
¤ som sagt, en mikker og makker med heelworkprogrammet. Det ender med at plakaten ryker ut som rekvisitt på sikt. Dobbeltstevne i mai gir blod på tann. Vi er ikke lenger "de stakkarne som prøver", men vi er med i gamet!
¤ Det fantastisk vakre treet på jordet mellom Jessheim og Kløfta måtte hugges ned. Det var visstnok råttent, men jeg sørger alikevel...
¤ Mer sorg. Verdens skjønneste turkompis som jeg har fulgt fra han var valp og måtte luftes og ikke gåes tur med takket for seg, og kryssa regnbuebroa. Takk for alle fine turer, Akilles.... <3
¤ Man strikker flak-tøfler.Alt skal testes ut?
¤ Skoleeksamen i Halden. Det går bra teknisk IKTmessig, og jeg sitter helt til sist, alle fire timene. Og med det så er liksom epoken min som student over... det var det året liksom..
¤ leser outlanderbøker
¤ Angrer på at jeg ikke har meldt meg som muntlig sensor.. de penga hadde kommet godt med nå.
¤ Vi går forbi pubben der det er levende musikk på tur. Rocker litt på torget!
¤ Konfirmasjon til fadderungen
¤ Kjedelig hatter og hodestæsj på slottsbalkongen under 17 mai toget. Blæ
¤mye tights og skjørt!

Juni
¤ Hva gjør jeg med rekvisitten når det blåser? ( vel, i HW er det bare å kutte den ut...)
¤ Bill Sykes programmet mitt blir lengre. Mer heelwork, takk!
¤ Mye regn denne måneden
¤ Terror i London
¤ Mannen og jeg har vært sammen i 13 år, og gift i 9.
¤ Endelig sommerferie
¤ Nazisvin marsjerer i gatene. I ytringsfrihetens navn...Verden har klikka!
¤ Real rydderunde i bokhylla. Biblioteket og fretex ble nok glad
¤ Prosjekt ny sofa i boks.
¤ For første gang er jeg helt bestemt på hvordan HWprogrammet skal være, ikke noe åpenhet for impro..Samme prosedyre for klasse 2

¤ Siste episode av Skam står til forventingene!
¤ Godt resultat på eksamen.... to flotte terminkarakterer!
¤ Blir utlånt som natteravn til Gjerdrum, avslutningskvelden for 10. trinn. En fin midsommernatt

Juli
¤  Vi trener med Eva i Drammen hundehall. Dette  begynner å bli et sted hvor han fungerer.
¤ Mye terassetrening pga vær
¤ Tardis 5 år!!
¤ Siste runde med tanntrekk for Tardis. Nå får det holde for en stund
¤ Kurs i Telemark ! Nyttig å ta med seg...
¤ Bilen syk igjen, men heldigvis ikke noe alvorlig. Slår aldri feil det, når vi snakker ferie
¤ Mannen forbereder tur til Russland med Kittytaxi. Har en fin dag i Oslo til fots. Holde hender, være litt impulsive... deilig det også.
¤ 14 år siden pappa gikk bort..
¤ Teppeproduksjon... blir jo litt lei etter hvert, men så er man i gang igjen
¤ Doktor nummer 13 blir avslørt. En dame!! Hurra!
¤ Batikkfarger sengetøy , undertøy og t-skjorter. Så utrolig gøy!
¤ Bestiller resten av kortstokkene jeg ønsker meg på nett. Så, nå har jeg litt å velge i.Og bestiller helt selv, uten hjelp!
¤ Man strikker tilhørende poser til kortene
¤ Man debatterer hva norske verdier er. Det er vi visst ikke enig om
¤ Tur til Bergen for å hilse på vesla og broder Charlie
¤ Skriver et blogginnlegg om camping som et håpløst ferieopplegg, og får mange artige reaksjoner
¤ Fugle og kattevakt.
¤ Neglelakk på tærne.. skal det være, så skal det være!
¤ Må ha nye sandaler neste år..
¤Besøker fantastiske Vøringsfossen!! Bedre platform gir bedre oversikt!

August
¤ Oppvisning på hundens dag i Nittedal. Selina bedårer alle, men for Tardis ble det liten plass og mange folk med mye lyd og hunder tett på. Jaja...Noe fikk vi til
¤ Fin treningsdag hos Anniken J
¤ vaksinemåned
¤ dobbeltstevne i Fredrikstad, masse læring, og morsom lucky dip.... Han holder koken, bare jeg engasjerer meg. Vinner sjarmpris
¤ Vi trener på Torgalmenningen i Bergen!! Fordi vi må, men også fordi han vil gjøre noe annet enn å krangle med C. Vi finpussa " Høyre" foran Erna og co
¤ Leser Kristoffer Updal . Hatt ham på leselista mi lenge. Ser selvsagt rallarblod også, nrk produksjon
¤ Skolestart , og 10c får klasserom i Brakka. Jeg får ny kontorplass og må rydde litt. Greit nok, men..
¤ Onenote og digirom... snakker om å føle seg som en babblende idiot...
¤ Lille undis Vøring S fossen flytter inn. Hun viser seg å være jente. Koselig med undulat igjen. Dessverre var hun sykere enn vi trodde, og hun blir ikke hos oss mange dagene. Hun begraves med savn og med blomster.
¤ Villmarksleir. Jeg velger køyeseng og pysevarianten. Ingen hunder med, og kun en natt per lærer. Dårlig gjort..Men sånn er det...
¤ Hang mye på Sand hos M
¤ L flytter uti ødemarka!
¤ Game of thrones sesong 7! Nam!
¤ Mack fyller 8 år
¤ det blir lov med reptiler i Norge. Ikke udelt begeistret, selv om tonen går i at miljøet passer på sine egne., Mon det.
¤ Besøker mamma  i forbindelse med stevne. Rart å ikke være student mer..
¤ venta forgjeves på supertordenværet. Men noe ble det
¤ Sultne flått på Sørlandet. Nå må jeg ta grep.
¤ 8 klassingene som ikke kjenner meg, kaller meg scooterdama. Hedersnavn!
¤ Treg pc blir bytta ut med en litt mer kjapp en
¤ Forhåndsstemte. Hadde jo allerede bestemt meg
¤  Nytt system for å sortere bilder. Tok litt tid,men verd det
¤ nye regndresser til gutta
¤ legger kort for M. Masse feminine kort, fruktbarhet og greier.. omveltning i februar, en reise i januar.. Jo da.. en skal lytte til kort.  De juger aldri! Hun er preggers . Termin i februar
¤ metoo kampanjen raser

September
¤ Begynner å angre litt på at jeg skal sitte så mye under klasse 2 programmet i FS. Begynner å bli kaldt og vått på bakken.
¤ Vi begynner å trene inn venstre
¤ Mannen 42, jeg 44. Treigt å ha dag på søndag. Gikk tur med M og Selina
¤ Jeg får undulaten Gallifrey i gave av mannen. Har savna glad kvitring...
¤ smeller øyet inn i hjørnet på ei kompostgrind, og får d e t blåøyet..
¤ Jeg lager kvalme når jeg får grini meg til ansvar for lucky dip på stevne i Kongsberg. Mon om jeg blir spurt igjen?
¤ Frank Årebrot får ikke oppleve valget i 2017. Valget blir derfor en skuffelse på det punktet også
¤ valgdagen var jeg på hotell med utdanningsforbundet. Det var i grunnen det eneste positive med det valget..
¤ Per Fuggelli takker for seg. Det er tydeligvis så at eraen med de ettertenksomme menn  er over.
¤ Jeg bestiller sko på nett. Det gjør jeg ikke igjen
¤ legger inn 75 nye sanger på mobilen! Hu hei!
¤ Forkjøla som f... men så er jeg kanskje ferdig for i år?
¤ Klar for å teste ut hjemmelaga flåttmiddel i høstferien på Sørlandet. Det regner så mye at  kun de tøffeste flåttene våger seg. Så jeg får teste på nytt.

Oktober
¤ Bestiller rekvisitt til klasse 2. Kall meg en krakk
¤ Ravning på Halloween. Skjer en del... og ikke før har en kommet hjem, så skal klokka en time tilbake??
¤ Ser på Okkupert2, og er overbevist jeg ville blitt med i motstandsbevegelsen mot de hersens russerne
¤ Flere tepper hekles..... Fire, før høsten er over.
¤ Drar til mamma for å rydde. Hun kjempefornøyd, og jeg finner gamle saker jeg har laget. Blir mer omorganisering enn rydding, men det er ikke min bissniss. Vender hjem med en vinterjakke som hun påstår har vært min?
¤ Ny rektor.Bare to år siden sist gang.
¤ Ny runde på loppis
¤ Passehelg hos L. Får lest en hel masse, og kost meg med hundene
¤  Storflom på Sørlandet. Vi havner midt oppi det..
¤ 13 oktober kommer de første frostnettene. Problemet denne høsten er at det ikke kommer noen varme dager i mellom.. Heldigvis tørre veier litt ut i november
¤ Outlander på skjermen igjen, Kjekkasen Menzies takker for seg, når Frank dør i sanntid

November
¤ Generalprøve på FS2. Vi har trent dekk i snø, for tenk! og i pissregn!
¤ Kurs i balanse med Raptus hundeskole. Vi koser oss på baller og kasser. Jeg begynner å tenke at vi må ha noe mattegreier på kjøkkengulvet, for det er for glatt.. ( bedre sent enn aldri) Kjefter på Tardis og får så til de grader tilbakemelding om at det gjør jeg ikke igjen. Og det har hun rett i, Eva..
¤ Månedens hodepine er krakken.. men det løser seg
¤ Jeg  drikker svart kaffe. Greit nok... Møte er møte
¤ Litt broderi, men mest nålebinding. cupcakemotiver
¤ Jeg og Mack går hjem fra Kløfta til Jessheim etter vetbesøk. En lang , men fin tur. Innlagt snusing.
¤ Ler rått av vikingane2
¤ digital frustrasjon på ikt fronten.... hyyyyl!
¤  Gubben var treg med å bytte til vinterdekk.. godt man har månedskort da..
¤Kommer meg ikke til vinterlagring med fela.
¤ Sendte lørdagshandellista til en far i klassen min... kleint...
¤ Dogs4all innfridde! Uten hunder denne gangen, men med tom sekk ut, og litt mer full sekk hjem

¤ Leser Egalias døtre av Gerd Brantenberg og slår fast av den er gått litt ut på dato.. Heldigvis
¤ Nattlig tur til Sverige.... 

Desember ( kan oppdateres)
¤  Tardis tar sølv i klasse 2, på det verste underlaget som finnes!!! Stolt som f..
¤ Scooteren leveres 4 desember. Det er trygt på veien , men jeg tar ingen sjanser, Føles sprøtt å kjøre under julegirlandere og blinkende trær . Aldri mer
¤ Vi leier Drammenshallen, og jeg får blod på tann til å trene posisjoner igjen!
¤ ser Stranger things 2. Fantastisk!
¤ rettebunker!
¤ Starter instagramkonto, og får fort bekreftelser på at jeg er pretty. Så langt legger jeg mest ut landskap og hundebilder... så, dette er troverdige saker!
¤ varierer kaffesupinga med te..
¤ bruker masse penger på julegaver, men føler at lageret med saker er tomt..
¤Har ikke tordt å sjekke kontoen siden 12 desember ( per 26 des)
¤ den tradisjonelle julegaverunden til Sørlandet gjennomføres
¤ Snille J gir meg to kasser med garn!
¤ Alle lærere får pad. Hater den lille tingesten, men får vel kle den og gi den navn
¤ Får harddisk til jul av mannen.. Han vet hva jeg trenger, kjekken...
¤  Lager årskavalkade med snapchatshots og hva som hendte i året som gikk på bloggen 2. juledag. Samt de beste statusoppdateringene
¤ Fotokalender er årets gave. Henter dem på Jessheim i år
¤  Tar ett bilde hver dag til bloggen, og filmsnutt på snap til gubben. I tillegg er det fotoutfordring og EFIT, så det kommer til å føles litt stille nå
¤ masse meiser i bollen og på frømaterern
¤ Møter broderiet fra helvete...
¤ Iskaldt, med minus ti, for så å gå over på mildvær, innen ett døgn
¤ Glatt og ufyselig å gå ut til brakka. Ikke så fint som i august, nei..
¤Romjulsforkjølelsen får navnet Aslaug

Hva fikla dere med i timen da du gikk på skolen?

... spurte en elev i 10. klasse. Han var jo vel vitende om at i min grønne ungdom fantes ikke mobil eller fingerspinner...

Så jeg måtte tenke litt... tenkte litt til, og la ut spørsmålet på facebook. Jeg fikk flere svar, og her må jeg nok kanskje oppdatere litt.
Noen utvida fiklebegrepet til å gjelde hyss også. Gjensyn med  tegnestifter på stolen , og sniper aktivitet med viskelær og linjal ble nevnt..

Nei.. hva fikla vi med.... Her er noe av det jeg mottak som respons , samt det jeg kom på etter å ha tenkt litt:

- Fikla ikke , fulgte med
- Skrev lapper, eventuelt hadde lappebok ( som gudforby ikke læreren måtte få kloa i. ) Kan ikke huske at vi brukte "mista boka " som alibi til å få en ekstra til det bruket. Margen på kladdeboka funka også
- Skoledagboka
- Skrev LILLE OLE og ESEL på kalkulatoren
- Snurra kulepenn
-Stabla viskelær
- Tegna, rabla, drodla
- Bondesjakk
- Leste Morgan Kane (!)
- Skrev dagbok ( meg!)
- Klikka kulepenn
- Tromma på pulten
- Vippa med beinet
- Gnei høl på buksa med stein og mynt
- Fletta armbånd, satte fast bindingsverket med sikkerhetsnål på  kneet
- Fanga sola i armbåndsuret, lagde "blending" på medlelever, eller enda bedre, på læreren så han ikke merka det
- fikla med negler / sminke



Så vi fikla kanskje ikke, men vi holdt oss opptatt . Men 80 talls pedagogikken besto mye av avskrift fra tavla, så da ble det mindre behov for å fikle, for å si det sånn.
La fingerspinneren ligge hjemme , og skriv , tegn og drodle notater, skal en si det sånn?
( eller ta den helt ut, vær ærlig, og ta med deg strikketøyet....)

fikkel

Minne 1 mai 1993

Det er første mai. Og vi er en  liten gjeng fra folkehøyskolen som yre av ungdom, datoen og anledningen trasker mot Harstad sentrum.

For et par  av oss er det et år siden vi hadde russedressen på, for deg to.  Men alle vet jo, det er i mai vi våkner til. Det skal bli bedre enn i fjor!
Noe er i ferd med å skje i det disige vårlyset, min første mørketid er over. Det klør under beina. noe må jo skje!

Noe må skje den første mai.. Vi må bare finne det..
Et første mai tog, med musikk, og paroler som en blir litt småsint av...
Et tidlig tivoli? Sirkus?
Kanskje uteservering og en ulovlig liten øl?

Vi lever nå, og det er første mai! I fjor var vi russ, nå er vi unge voksne... det er første mai!! Det er snø på fjelltoppene, men bar asfalt.... det er vår!

Vi ankommer et folketomt Harstad sentrum. Alt er stengt . Ingenting er åpnet. Ikke en gang en pub eller kafe..
Det begynner å regne...
Rastløse setter vi oss på en trapp.. Skuffet, men fremdeles høye på oss selv og  dagen.
Alle gode forslag faller til jorden. Stengt, alt sammen...Til og med kinoen

Alikevel.. det er godt å sitte på en stentrapp nære deg, betrakte måkene på det åpne stille torget og yret i lufta Kjenne at vi har planer, vi vil noe sammen, drømmene er større enn den lyse himmelen over oss...

Vi går tilbake til det hvite steinbygget, og lager te, finner noen kjeks.
Det gjør ikke så mye at det ikke ble noe av. Vi er tross alt oss, venner for livet, og en dag skal vi finne ny eventyr...
Det er vår, og første mai!!

Having a privat outlandermoment...

Jeg befinner meg i en stue jeg ikke kjenner, men som likevel er kjent. Jeg har armene rundt nakken på en høy , svært kjekk gutt  Ikke dunderkjekk, men trivelig, hyggelig, snill, smart...Briller så klart Jeg vet at han er 16. Jeg vet også at jeg er 15.

Javisst, jeg er  tydeligvis tilbake på 80 tallet, et 80 tall som er reellt nok, men svært så alternativt. Vi kommer til å kysse dypt om cirka tre sekunder. Igjen. Og forelskelsen lyser ut av øynene hans. Jeg er svært så klar over at jeg ikke skulle se det lyset på  mange år ennå. At noen skal se meg som den jeg er , og ville ha meg som sin egen ,det er ugjort, uskjedd!  Dessuten skal jeg være ukysset helt til en aprilkveld i 1990. Neste tiår.
Og det er ikke dette mannebeinet som sørger for det. Dette mannebeinet har jeg aldri møtt. og han kommer til å være like handsome med litt tillegg når han er førti-something. Wow!

Så hva foregår her? Han klemmer meg, og hvisker "jenta mi" i øret mitt.. Jepp! Han her mener bissniss..Kjærtegner ryggen min. En rygg som er smalere enn i 2017. Som jeg tenkte.. når en ser de lange linjene, så er en ikke så håpløs som fjortis som en trodde... Hvilket også betyr at jeg tydeligvis  har all den erfaringa og kunnskapen om livet som jeg hadde som 40 åring .Hvilket i grunnen er snålt.Bare at jeg er her er snålt. Selv om jeg i grunnen alltid har kjent meg som en gammel sjel, er dette litt vel far out..

Det er utvilsomt slik at jeg har staka ut en ny kurs. Jeg vet  om sex, vet hvordan det kjennes. Som gift førtis så er sex en del av hverdagen. En liten oppmerksomhet som styrker båndet. En er ferdig med "åssen er det å gjøre det" stadiet. Men dette er ikke han jeg gifter meg med.. Han er jo fremdeles to år yngre enn meg, og i en annen by. Han her er fra hjembyen min, en jeg aldri møtte . Og selv om jeg kjenner erfaringa, så har ikke kroppen min gjort dette ennå. Ikke han heller, skjønner jeg. Nydelige greier... jeg som kræsjer statisikken for debutalderen, om ja... veldig mange år til. Jeg er i et forhold nå!. Jeg har kjæreste nå! Hva skjedde?

Vi finner rommet hans, moren hans ( definitivt ikke min svigermor) kommer med en morsomhet når vi passerer kjøkkenet, ( jeg skimter  aprikosrosa vegger,sodatreamer og mikrobølgeoven, wow, jeg har gjort et kupp) og lillebroren løper forbi oss med en ball og rottehale.. Mintgrønne sko.. jeez.  Rommet har plakater av biler, Rambo og A-ha. En kladeis av en datamaskin ved pulten. Foreigner på kassettspillenen : "Everytime"
 Hjelp...
Han setter seg på sengekanten og strekker ut hånden. Jeg kjenner flammestikket i magen med kombinasjonen briller, rovdyrsmil, og lyst i øynene. jeg er 15, uten en nubbsjans ovenfor kjæresten min

Senga er stor og lukter gutt, snart ligger jeg dydig, men brennende i armkroken hans.. Ah.. den gangen det var nok å ligge i en seng i armkroken , og føle at større kunne det ikke bli...Det kan en saktens savne.
Livet fremover som 15 åring med en førtiårings tankesett kommer til å bli svært så spennende...
Jeg vil nå få leve livet på nytt. Med et helt annet utfall. Og hva vil det bety?

Med kjæreste når jeg er 15 vil det komme forpliktelser. Til gjengen hans, ikke bare mine venner. En hel masse dagbokskriving vil nå aldri skje, og en hel kasse med opptakskassetter fra radioen kommer aldri til å ta opp plass på loftet til mamma. Jeg kommer til å bli noen. En del av en gjeng..
Min plass som outsideren som  en tenker, observatør  og dedikert lengter   er nå en saga blott. Hvordan vil det endre fremtiden min?

Hva får jeg nå? Og hva mister jeg.... Vil jeg gjøre det jeg hadde tenkt, eller vil jeg gjøre noe annet? Det skal svært mye til før jeg ender opp som lærer på Romerike, med mann og to hunder nå. Å være sammen  betyr å ta hensyn til den andre. Tilpasse seg. Det lærte jeg i tjueåra da jeg fikk min første kjæreste, samtidig som jeg hadde min sterke selvstendighet i bunnen. Den som har stått alene vet hva hun står for. Å være alene skremmer henne ikke. Visse saker går en ikke på akkord med. Man kjenner sine prinsipper og dealbreakers.

. Det kan ratt gå fløyten nå.. Jeg kjenner da min disposisjon til å gå fullt opp i den andre... og nå har jeg hormonene i mot meg. Jeg kommer til å veve tråder med gjengen hans, ha forpliktelser som "kul". Den som har sex som 15 åring er kul. Jeg vil være "dama til" nå. Jeg som fokuserte på at dette skulle hende  en gang  i framtiden kjenner nå en varm  kropp mot min som forteller meg at  det skjer nå? Vi kommer til å "løpe lina ut" i svært nær framtid.
Blir det oss? Skal vi bli paret som ble sammen på ungdomsskolen, deler russebil ( kult, jeg kan bli med på russebil denne gangen) og flytte sammen i studietida i kjellerstua hos hans foreldre...? Betyr det at jeg aldri kommer til å dra på folkehøyskole i nord? Aldri kommer til å møte de vennene mine som brakte meg skritt for skritt der jeg er i 2017? Som jeg betyr noe for ? De vil aldri møte meg?

Hva skjer med det som ikke skjedde? Mens jeg nå har meg på fjortisvis, klining med klærne på og hendene under, med min egen "Jamie",( kan spotte litt rødskjær i det blonde håret hans) så blir alle de andre til ulike sider av "Frank"... alle feilvalg av ekser blir slettet ut . Ikke bare dem jeg angrer litt på,  men også dem jeg trengte  på veien til å bli meg, som ble med meg videre som venner, og tilslutt han som jeg valgte utifra at en vet bedre når en får bedre vett ... Vi vil aldri møtes???Min sjelevenn og bedre galehalvdel?
Blir det bare oppløst og borte.? "Ikke-skjedd?" Det er grunn til at The Doctor advarer mot å krysse sin egen tidslinje...

Jeg kroer meg godt og nyter duften av varm gutt, varm halsgrop, og hake uten skjegg. Jo, han her kan man bli hos, men kanskje ikke alikevel? Alt kan jo skje.. Jeg må dra veksel på det jeg allerede vet. Kvisene mine får jeg leve med, begynne med aprikosrensevannet litt før, passe på det jeg spiser sånn at jeg holder meg smålubben og kun det. Jeg kan bli det jeg vil. Jeg kan ville noe annet, selv om jeg nå ligger an til å følge veien de fleste i mitt fylke gjør, utdanner seg lokalt, og kjøper hus fort. Hurra... Husprisene er fine på 90 tallet...Er det noe jeg angrer på i 2017, så er det at jeg ikke er der..

Eller vil det jeg vet visne bort etterhvert som mulighetene jeg engang valgte forsvinner?  Trenger jeg pedagogikkkjennskap om jeg ikke blir lærer?Hva blir jeg i såfall?sykepleier??
 Trenger jeg å kjenne til freestyle? Ligger det i fremtiden min alikevel? En manns svik ga meg behov for å få tilbake bakkekontakten, og jeg fikk meg hund. Denne mannen kommer jeg antagelig aldri til å møte nå. Har jeg mistet Henrik, Tardis og Mack? Vil jeg nøyes med en katt, og ikke vite hva jeg går glipp av?
 Har jeg mistet et bedre meg? Et mer empatisk meg? Nå vil jeg spares for mange vinternetter i sjelen. Hva skjer nå? Jeg som måtte kjempe, hva har jeg nå mistet? Hva har jeg fått?

Hva med minner jeg har, steder jeg har vært? Kommer jeg til Tokyo nå? Vil Lista være et godt sted å være? Vil jeg fortsatt være anglofil? Se Skottland? 4 juli fyrverkeri fra en bro  med  SA sine armer rundt meg, og nylig påsatt gullring? Hva med alle bøkene jeg ikke vil få lest? Seriene jeg ikke vil få sett. Å henge med gjengen vil ta tid, da har en ikke tid til å lese. Kommer jeg til å feste mer?Er det noe jeg må bekymre meg for?Prevensjon? Har jeg nå fått en ny sjanse til å møte Alan Rickman? Det er ikke så mange årene til Robin Hood premieren... Skal feriene på hytta med min familie bli ferier på hans?

15 åringen sliter hardt med å holde huet klart,med kjekkasens vandrende hender på alle de rette stedene,  men førtisen undrer seg videre. Dette  vil gi en stor sommerfuglvingeeffekt...Er jeg alene som tidshopper? I såfall er ingenting sikkert. Vil dette endre verden? Hva om glasnost ikke skjer? Hva om vi ikke blir annerledeslandet i  94? Hva om Utøya ikke skjer? Ingen brexit? Ingen Trump?Hva kommer i stedet? Vet jeg alt om hva som kommer eller er det feil alt jeg vet? Skal jeg slå meg opp på veddemål slik som i Back to the Future?

Jeg klarer ikke å gi slipp på sorgen over de framtidige vennene mine som jeg kan miste før jeg fikk dem. Klarer ikke å se hvor ferden går nå, og hvordan håndere den. Da jeg la meg i går kveld hadde jeg kort og godt ingen planer om å våkne som 15 åring igjen. Jeg skulle planlegge undervisning, ikke gjenoppleve den. Jo, det kan forresten bli interessant... Å gjennomgå ungdomskolen som elev etter M87 med lærerutdanning og tjue års erfaring i sekken kan bli litt av et vitnemål våren ' 89...Det er en bonus! Jeg vil få matten igjen, men nå er jeg klar til å stille de rette spørsmålene, og ikke bare kvine over at jeg "skjønner ingenting"! Jeg skal pugge fransk som søren, nå som jeg kan grammatikkbegrepene....

Et praktisk dilemma murrer litt i bakhodet..
Hvordan kommer jeg meg hjem i kveld forresten? Jo , pappa henter meg. Et sting i brystet, et gammelt sår som spjæres åpent  ,men så leges av jubel.Han lever jo nå! Mormor og morfar også. Kan jeg forhindre 12 juli 2003? Hjerteinfarktet? Jeg vil nå få muligheten til flere dager, år med ham. Nå som jeg vet bedre  kanskje jeg kan være mer ovenbærende, enn jeg var, om ikke hormonene vil ta over her..

 Hva vil skje nå?

*outlanderpipes*
 Jeg snoozer samsungen.
Cavalierskraping på dyna, lett kinesknurr ved fotenden, så ikke brodern skal tråkke på ham. Dryppelyder fra dusjen på badet. Mannen på jobb. Studiefri, men trinnmøte og styremøte i Utdanningsforbundet. Syssle med eksamensoppgaven og retting ..
"Jamie" borte,  jeg er lykkelig med min "Frank".En kropp speket av ilden og tiden står opp. Som det skal være. På godt og vondt..
Som det i sies i Bør Børson : Æ har det bætterdø bæst som æ har det...

1989

( og til de som mener at det må være sårende for husidioten å bli påminnet om at briller hører til på drømmehunken - Han har sjøl valgt å bruke linser,og får ta skylden på egen kappe)

fantasien inn i leken, en lek uten grenser!

Jeg er 70- talls barn.. Tiåret med kvinnesak, fri abort , Alta-utbygging etter protester, og den gang unger hadde like klær i dongeri eller kordfløyel. Selebukser helst..

For det var unisex leketøy  og garderobe som gjaldt for unger. Det betyr at det var leker å leke med, ikke leker som  absolutt skulle være tilpassa kjønn. Klær skulle man kunne bevege seg i.Ute som inne. Jeg mener : bæsjebrun xerox? Gode og varme , det skal ingen si noe på.. Men sammen med blå gummistøvler med hvit riflekant så var det ikke akkurat snasent estetisk sett. Med dagens øyne.

Og ja takk, jeg hadde nok både leker og klær.  Det var ikke noe  stort press om at jeg skulle feminiseres. Selv om vi hadde jenteleker den gangen også.
Dukkene hadde like mye behov for bleieskift og byssing da som nå. Og gutta hadde bilene sine.
Selvsagt visste vi forskjell på gutter og jenter. Vi ville gjerne passe inn i rollen som det ene eller det andre. Gutter var høyrøstet, da som nå, de hadde gylf med hull, og luktet rart.

Ja, jenter lekte med koppestell og guttene hadde snekkerbelte. Men det var alikevel underforstått og oppmuntret til at leking handlet om kreativitet og egenutvikling. Alt var liksom lov.
Lego for eksempel.. Om jeg ville bygge motesalong, så kunne jeg jo det, selvsagt. Men det var i det jeg så selv, i eget hode...
Kameraten min kunne nemlig være opptatt med verdens beste garasje..
Utrolig nok, når vi viste fram de arkitektoniske underverkene, så så de ganske like ut.
Jeg var ikke henvist til rosa ferdig printa klosser, og dukker som ikke hadde takla en time i utenfor ring 2 uten å måtte reddes..

Jeg arva masse leker, fra forrige generasjon. Det vil si at pappas mekano kom ned fra loftet. Jeg ser jo nå at det er ypperlig til å lære romfølelse og geometri, men vi bare skrudde ,vi.. Ut over hele spisebordet. var det skruer og metallstenger med hull..
Farfars hjemmelagde klosser hadde litt samme funksjon som legoen. Naturfarger... Herlig vet du..
Jeg lekte med briotog, ingen sa til meg at det skulle være gutteleketøy. Jeg spikka, og blødde for lærdommen.
Dukkehuset mitt var også hjemmesnekra, med oljemalerier i stua.. Farfar kunne male miniatyrer..

Jeg var så heldig at min barndom beholdt begge deler...  Både jenteleker og unisex/gutteleker,
og jeg gjentar, vi visste meget godt at vi var to kjønn. Det hadde med sykkel med og uten stang å gjøre, og denne omtalte gylfen. Men jeg tenker nå at vi hadde en frihet til å tolke og teste ut som dagens barn kanskje ikke har, med denne voldsomme kjønnsdelingen av leker og klær

Ja, jeg var litt misunnelsesgrønn da 80-tallet kom , og jeg var akkurat litt for gammel til å ha glede av rosa og mint plastikken som tilsynelatende ble spydd ut.Hvor kom all denne glore plastikken fra??Det var som slusene åpnet seg for nips og småræl.
Søstra mi , 8 år yngre var midt oppi det. Keepers og my little Pony. Og rosa Xerox..
Så jeg fikk tenåra mine i  denne eraen i steden. Tøft nok, men med Sandra Cretu og dagbøkene mine kom jeg gjennom det meste..Jeg fikk min dose neon, Debbie nummer 12 leppestift og permanentkrøller...Og så barnetv i smug...

Kabeltv var spennende for oss som hadde vokst opp med nrk og en halvtime barnetv om dagen(.Tjue minutter på onsdager)
Det var knallfarger, med heftig musikk, det var masse masse masse tegnefilm,til alle døgnets tider, på tv'er som hadde fjernkontroll å slåss om etter skoletid..Til tross for denne revolusjonen med lovende takter  begynte det å avtegne seg et mønster..
Enten så var det pipende jentestemmer, eller så var det brølende snerrende robotstemmer. Det var knyttnever og smellkadunder.
Og jeg begynte å reflektere over hvorfor jentene forsvant på en måte.. Jeg var vokst opp med romjenta Maika, Pippi og Lotta i Bråkmakergata, men hva var dette??

Det virket som alle disse seriene handlet om det samme : å redde verden, og å redde jenta som var tatt til fange av skurken.
Det slo liksom aldri feil.. selv jenter som var en del av gjengen, smarte og flinke mestere på labratoriet og i nyhetsdesken, de havna i fangehullet, med manikyren i orden ,der de klamret hardt om sprinklene... Alt de kunne gjøre var å gråte og trygle før reklamepausen lot dem få litt fri.

Kameraten min, fire år yngre slukte dette med store øyne.
"Hvorfor må jentene reddes? Kan de ikke redde seg selv, eller redde  gutten for en gangs skyld?" spurte jeg.
Han så på meg, og tydeligere kunne det ikke være at jeg hørte til  på Den Andre Siden Av Skillet..
"Jenter må alltid reddes, de klarer det ikke selv!" sa han

Har ingen minner om langt hår i min barndom... og jeg fikk heller ikke frisørdukke. Jålete ? Jeg? næh..!

Meg og min trofaste Teddy... På naturfolkets side.. Hjemmesydd kjole. Respekt for båndtvang

Prøv å fange pokemon go med denne, drittunger!!

For ordens skyld : Han er en oppegående kjekk ansvarsfull ung mann i dag. Som sagt, bare fire år yngre enn meg.
Noe annet var ikke annet å vente. Jeg kjenner foreldrene hans godt. Vi ble oppdratt i samme kulturen, for å si det så... Alle skulle ta sin tørn, det gikk på alder, og ikke kjønn. Vi fikk våre kvoter med oppvask, vedbæring og vannbøtter med og uten gult vann , for å si det sånn. Alle voksne hadde felles ansvar for å stramme opp alles unger.

Men det er noe med det Store Skillet : De som er født på slutten av 60 tallet og frem til 1974 er på det ene siden av skillet. '75 generasjonen fikk nemlig med seg kabeltv og plastikk helvetet, og de kommer aldri til å kjenne til den mørke trygge middelalder...
Jeg er gift med en 75'er, så jeg vet hva jeg snakker om. Han har en forhold til superhelter og animerte roboter jeg  som så tjekkisk statlig støtta barneunderholdning aldri kommer til å forstå.
Kabeltv inntoget i 1985-1987 gjorde mye for barnekulturen i Norge på denne tiden.Har noen forsket på dette?

Barbafamilien... Hvor ble de av?

Denne serien har gjort masse for barns fantasi.. Hva ville den skumle suspekte vaktmesteren...?Hva skjulte seg i tråd og ullskogen? Bak neste dør..? Det ble ikke laget så mange episodene, men i vår fantasi fortsatte reparatørene å reparere..Eller ikke...

Mitt ønske er at barn i dag også får leke utenfor rammene. For det finnes i grunnen ingen skadelige leker. Bare begrenset bruk av dem. Og dritkjipe holdninger
Om det bare er rosa og lyseblått terrorismen som får rå, så blir det underlig.
Må alt være delt i gutte og jentesaker?
Blå og rosa matboks?
Jeg husker minst 7 stykker inkludert meg som hadde metallmatboks med den samme nusselige kattepusen på barneskolen. Var noen av de gutta femi? Hva nå det måtte definieres som på 80 tallet..?
Om gutta spiller ,minesveiper, og jentene "I hvilken veske ligger leppestiften" så får jeg lyst til å brenne skiten og bringe fram ludospillet med katta som sleiker seg rundt munn, og musa i profil. Farken heller..

La barna leke med ALT!
Pappa synes til å begynne med lite om at jeg fikk plastsoldater og cowboyer. Men han endret mening når han så hvordan jeg lekte.
Morfar supplerte det jeg trengte å vite om indianere fra virkeligheten. Og de hadde jo kule telt, så allerede der fenget interessen. Hvem ville være teit cowboy?
At de hadde pistoler og hagler ignorerte jeg glatt.  En knestående plastsniper  fra D-dagen passa eventyrslottet, og sa i fra hvem som kom,trofast portvakt til min lille fantasifamilie.
Med gummistrikk kunne enhver mann finne sitt ridedyr. Playmobilgubbe på en brølende løve var ikke uvanlig hos meg.
Tror fremdeles det finnes noen ekvipasjer av plastsapiens og kreatur fra dyreriket, bundet sammen av løftet om å beskytte det gode i lekekasse på loftet til mamma..Om ikke strikken har morkna..

Jovisst var det kidnappinger i min lek også. Av Skurkegjengen. Rimelig brokete forsamling av det rasket som måtte finnes i  besetningen av biologisk mangfold. Ofte tigre,litt sånne farlige dyr, som gjerne vil spise små dyrebarn.
For det var det perspektivet man hadde. Verden er farlig, det vet jo en hver lille sjel. Men redningen er alltid der. De voksne redder dagen.
Alltid.
Men i min verden var det mamma o g pappa som kom til unnsetning. Stort sett i form av hestefigurer..

Kreativitet er så uendelig viktig.  Ja, vi trenger motetegnere og frisører. Ikke noe galt i å like pynt. Men trenger jenter eget glitterlim?  Trenger små jenter å lære at alt som teller i verden er å være pen og ta seg godt ut? Trenger små gutter å indoktrineres i tøffhet og at de må redde verden alene??

Verden er større enn som så...
I 2016 dyrker vi mangfoldet på mange vis. Vi vil være unike  individer, det er  mer akseptert å være homo eller bo alene, og ha en annen bakgrunn enn syvende generasjons døl!
Det er lov å være jente og mekke bil, og det er kult å være mannlig sykepleier.

Slik frihet kommer ikke av seg selv. Det kommer av lek, eksprimentering og aksept .
Og det har vi jaggu en plikt til å støtte!

Hilsen fra den gamle skillet og 70 tallet..

PS ! Gutter trenger også flere bøker som er spennende for dem!!