Ta meg tilbake ( mirakelet vi)

 til den dagen

det øyeblikket

hvor du ga  den sangen til meg og den ble vår

da underet deg og meg ble virkelighet

da lufta var tung og dirrende av forventing, og håp,

gravitasjonen sluttet å virke, og alt spant rundt i en sødmefylt spiral

hvor jeg fløt og sank på samme tid,

for du var nær, og trakk deg ikke vekk

du kom nærmere, og det kom til å skje.

hvor tiden stod stille og hoppet over i en annen dimensjon

som det skjedde med en annen

og jeg kom aldri mer til å være den samme

da verdener smeltet sammen 

da jeg lå inntill deg

pust møtte pust

og knutene som ble knyttet 

var fingrenevåre som ikke ville slippe tak,

men grep og søkte ,

 armer som bare ville favne

og bein som ville holde fast lår

da mysteriet ble dypere men åpenbart 

med at hud møtte hud

og jeg kjente duften av deg

svette og kropp, men deg, mysteriet deg

og du kunne ikke få meg nære nok

mer ville bare ha mer

Ta meg tilbake  til

da vi ble et  vi

og alt hadde sin mulighet til å stå stille 

og likevel dirre i en ny bane rundt i universet

et univers med oss to

 

Ta meg tilbake  til 

da vi lovet hverandre

øre av beruselse og begjær

da vi ikke annet så eller åndet

enn mirakelet vi....

Ta meg tilbake til den første stunden 

vi virkelig så det vakreste i den andre

gjennom øynene sløret av lengt

da alt skulle skje for aller første gang

men alikevel som vi alltid hadde fantasert om at det var

og fullbyrde det som var et ønske fra tidenes morgen

og nå  var en naturkraft vi ikke maktet med noen vilje å stå i mot

Ta meg tilbake til da du ga meg den sangen

og vi var fulle av tro og villige til å gi

den andre sjel, kropp og sinn

da alt var mulig 

da alt vippet i kosmos

i vår favør

 da vi ble et vi

og alle muligheter ble til

spiralen kunne fortsatt å spinne

om et vi 

som om realiteten ikke lenger var til 

og andre tider  aldri kom til å komme