Serafinittkrystallen ber meg se etter englevinger. Jeg har det ikke med engler... men jeg ser hvite svanevinger mot skogsgrønt vann.. De spenner seg i vifte mot vannet.
Så husker jeg boka om den stygge andungen, med nettopp disse grønnnyansene som i stenen..
og jeg tenker.. at andungen visste ikke at den var en svane... den så ikke sin skjønnhet, at den var en gudommelig fugl.
På den annen side.. det er mye en kan si om svaner som ikke akkurat gjør dem så vakre og utilnærmelige i majestetisk perfeksjon..
De er hissige. Blant annet. Og de biter og slår hardt om de er provosert
Så er det kanskje det en skal lære om sin egen gudommelighet.. at man er elskelig, perfekt, gudommelig... og at det er noen skyggesider der
Selv om man er en snøhvit svane som lager striper i vann med vingespissene, dalende ned fra oven...?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar