E

Du har fødselsdag i dag... Men jeg  blir hvert år ett år eldre enn deg nå... Og det føles.... rart... Jeg legger et hjerte på Facebookprofilene dine. Selv om du aldri kommer til å svare meg.

Ja, jeg tenker på deg ofte..

Minnene om deg  kommer i glimt. Som små biter .Oftest uventet. Og jeg kan ikke gjøre annet enn å henge dem opp, varsomt , de små mosaikkminneflisene, og la lyset skinne gjennom dem. Lyset som kommer fra det som var. Lyset som gyldnes av minner, som farger glasset av det beste ved det. For det er bare det som er igjen...Det vonde, det vanskelige, det er bare aske og støv som blåser bort, som har blåst bort for lenge siden. Tilbake henger glassmosaikken, og dreier sakte rundt i lysstrålene av hvem du var for meg, da jeg elsket deg. For alt godt.For alt godt som ble igjen

Jeg husker lukten av håret ditt. Og smilet ditt. Av hånden din.  Jeg har et bilde fra båtturen den første uka. Jeg blir ennå gloende varm av å se på kjekke, kjekke deg....jeg vil inn i det bildet, få en ny sjanse til å kjenne deg, dele dager med deg...Jeg kan ikke tro at jeg har kjent noen så flott som deg...

Nå i disse dager tenker jeg mye på påsken jeg var hos deg, vi var sammen da. Lukten av snø i lufta, seinvintersnø , det rare lyset av nordnorsk påske. Full vinter, gråvær.Gamle trehus, bratte gater.

Jeg husker jeg vekket deg, i full sminke, med håret tupert herfra til himmelen. Med skinnjakka di og blondeundertøy. Og stayups. Det har jeg ikke gjort verken før eller siden, for noen... men du hadde jo fødselsdag... Og du var kjæresten min.. Du ble glad.

Jeg husker skjæreparet som bygde rede utenfor vinduet ditt. Det var full vinter, men tydeligere vårtegn kunne en ikke få.
Se! Skjærene bygger! sa jeg
Og du kom bakfra, la armene om meg og sa andektig : Æ håpe det blir et kjæmpestort sjurereir....
Jeg håper det ble det største skjærreiret i hele verden...

Jeg husker vi tok badstue. Noe jeg ikke liker å gjøre.  Varmen, ubehaget... men det var noe med å være i vår egen boble, vi to. Så nære.. Du og jeg... og mangelen på klær. Et dydig håndkle rundt hver av oss.

I finally found my way to you , sang du.
Etter så mange år, så kom vi nære.. om så bare for en kort stund. Men jeg hadde elsket deg så lenge, at det var verd det . At selv om det ikke holdt... så  var du en del av meg. Det å bli sammen bare beseglet det.. Jeg vet ikke om du hadde andre kjærester etter meg. Sannsynligvis. Det angår ikke saken. Det betyr ingen ting..Kanskje jeg ikke en gang har rett til å skrive dette. Kanskje det er en annen  der ute som har mer rett til å savne og sørge enn meg. Kanskje jeg tramper på hellig grunn, full av meg sjøl, og blind for takt og sømmelighet. I såfall : jeg mener ikke å trampe og krenke.... Det var nok så mange andre i ditt liv som satte spor.

Alikevel, vi var i hverandres liv en gang. For hva det  er verdt :

Jeg elsket deg. Jeg ventet på deg. Jeg har aldri glemt deg, slik at jeg skulle ønske vi ikke fant hverandre. Ikke slik at jeg ville dytte det langt bort i glemselen , og kalle deg en tabbe. Jeg har hatt slike forhold også.. men det var aldri slik med oss. Vi var venner, ble elskere, og så venner igjen... til tiden, var det tiden som tok oss...?

Jeg elsket deg, jeg ventet på deg. Båndet var der, fra vi fant hverandre den høsten. Da jeg trakk deg inn i min verden. I was a woman in love, and I would do anything..
Alle koppene med te. Alle klemmene. Alle gangene du satte deg ved mitt bord. Alle turene vi gikk, og jeg ønsket deg ved min side.  Alle gangene du gjorde det, gikk ved siden av meg Alle teite dikt og sanger. Auern og sauen.. Romaniadrømmen din, revyen..... Alle gangene i svømmehallen jeg bare ikke kunne la være å hive meg inn i vannpolokampen, for å bryte med deg, og  være nær triangelet av føflekker på ryggen din.
Alle gangene jeg vekket deg, alle gangene jeg smurte frokost til deg. Alle gangen jeg satt på gulvet ved deg og gitaren..Ventet  på et blikk, smilet ditt.. Alle gangene du hadde så tørr hud på hendene stakkar... Her måtte det massasje til, gi meg labben..

Og så.. alle telefonsamtalene. Alle planene.  Alle besøkene. Du var der, uansett hvem jeg flørta med, uansett hvem jeg la ut åte for. Du hadde jo sagt at moren din mente jeg var et godt koneemne..  Det var noe der.... jeg kunne da ikke innbille meg dette så hardt?  Rett var jeg god på å mane fram både det ene og det andre, men....... du bekreftet meg ,jo..... Eller?

Praksisen siste året, å dra til deg. Å sove hos deg, å le med deg. Bare sove, ikke noe mer, vennlig høflig sirkling i dusjing ,og i prosessen med å komme under dyna. tydelige grenser.. men alikevel.. være nær..
Du hadde hjertet mitt. Det var alltid en del som var din. Alltid.

Og så, fra intet, innsirklingen så mange år etter.. Ferieturen din til syden da selgeren hadde prakka på deg en flaske parfyme. Du fortalte meg : hain ( selgeren sa) You can give it to your girlfriend.. Så æ kjøpte den til dæ...
jeg lot meg ikke lure og sa : Jeg er da ikke kjæresten din?
Du svarte ; Æ har tenkt på det.....

Og så, de tre små ordene....

Ja, du sviktet meg. Og jeg var ikke der for deg. Det var ikke liv laga, det var andre vi skulle ha,  andre vi skulle møte. Vi var ikke ment for evigheten og alt det der...Sånn er det jo. Jeg kunne skrevet mye om det som gikk galt. Hva som var greia, slangen i paradiset, og hvor mye vondt det gjorde

Men det er ikke viktig. Ikke det grann Jeg hadde en plass ledig i hjertekammeret, til deg....

Det var nå slik  vi møttes. Og jeg ventet, med så mye lidenskap at jeg blir matt av følelsen av deg bare jeg såvidt streifer borti den delen av hjertet mitt... Og vi fant fram til hverandre.. Finally found  my way to you...

Jeg husker du skulle et ærend på universitetet, jeg skulle vente på deg på Amtmannens Datter, Det ble liksom stamkafeen det besøket.  Jeg satt der og ventet på deg, du ble sein. Jeg husker jeg tenkte , absurd var det, men jeg skylder på at jeg leste "Flaskeposten", en blir morbid av sånt.. Jeg undret meg over hvordan det ville være om du ikke fantes.. Om jeg satt her og ventet på ingen. Hva skulle jeg da gjøre? Og hvordan skulle jeg kunne reise hjem om bagasjen min var innelåst bak en dør som ikke tilhørte noen som fantes? Lene Marlin sang Unforgivable Sinner mens det gufset kald mars utenfor vinduene.Den påska i 99.   Sommeren  93 og "Benen i kors " virket så langt unna. Men du kom, så klart.. Plutselig bare fylte du  hele trappegangen, og smilte ved ditt nærvær.
Du tok et hull i øret da vi ble sammen. Det var sånn du markerte at  et damemenneske hadde endret livet ditt, tydeligvis. Jeg var en nøytral gullnobb. Det var ikke så trangt oppover øreflippen... jeg skal ikke påstå det...
Jeg ble rørt..... Jeg var jenta til.... og du hadde merket kroppen sin for min skyld. For å ikke glemme.. For å feire....

Var innom de to profilene dine på Facebook her om dagen. Da jeg søkte på navnet ditt kom begge profilene opp, samt en melding fra deg til meg. Fra 2009. En triviell liten greie. Hva du skulle gjøre den dagen.
Og jeg svarte ikke på den. Aner ikke hvorfor... Nå i ettertid kan jeg si at jeg ikke ante hva jeg holdt på med. En burde svare på alle triviellle meldinger.. en burde ikke la en eneste være ubesvart...Jeg irriterte meg vel litt.. over at det ikke var noe nytt, noe dypt . noe reflektert... jo du... den bjuder jag på... Godt menneske som jeg er..

Jeg burde svart... om ikke annet enn med en tommel eller et glisefjes... Ja, jeg burde. Jeg burde visst bedre...

Lett å si... Nå.
Jeg kan ikke si annet enn at jeg angrer på at jeg ikke holdt kontakta. Selv om det bare var trvielle meldinger... ikke noe nytt og spennende liksom.. Livet ditt for  meg, var visst  ganske trivielt det også.. preget av hverdager... hørt noe fra gamle kjente? Tjaaaa
Men jeg kan ikke annet enn angre på at jeg ikke holdt kontakt. Nå som det ble som det ble.
Jeg trodde du bare skulle fortsette å være der ute.
Jeg tok feil.

Du ringte og ville komme på besøk.  Det passet ikke. Det var alvor med han som skulle bli min mann. Og det ble feil å dra inn en eks, som skulle sove på sofaen i den lille leiligheten. Som mannen min ikke ville ha noe til felles med. Det passet ikke da.. Det var for nytt..For mye oss... for oppslukt av kjærligheten, du vet... Den som fra første dag var IT!
Og jeg ble for full av meg sjøl og min verden... Du ble en profil på Facebook. Når vi en gang dro til hjembyen din, så kunne vi jo ta kontakt....... senere en gang.

Men jeg glemte deg ikke.. aldri...  Jeg er ikke så dum at jeg ikke vet, og kan stå for at man kan elske flere i sitt liv. Og selv om jeg er lykkelig og rett plassert med husbond, så betyr det ikke at det visker ut det andre har betydd.  Så ja. Det er for sant til at jeg ikke skal si det til deg. Og jeg har aldri tatt det tilbake. Jeg elsket deg så høyt. Jeg ventet på deg, du kom til meg, båndet ble aldri helt revet over, du var fremdeles viktig for meg.

Jeg vil bare du skal vite, jeg ønsker at der du er så får du vite. Gjør med det det du vil. Er det viktig, så ta det til deg, der du er. Er det ikke viktig, så la det fare. Jeg tviler på at jeg var Kvinnen med stor K i ditt liv. Det er ikke viktig.

Hva annet som er vanskelig og endelig... hva annet som får deg til å føle at du kanskje ikke var noe særlig.. slik vi alle føler i blant, og en rekker ut en hånd, for å kjenne om det er noen der  ute.... så mye som ikke ble som en ville, så ,mye en ikke fikk til, så ,mye en ikke kunne oppfylle, så mye som ble ugjort, og så mye som gjør en ubekreftet...
For hva det er verdt.... du betydde så mye for meg. Jeg ønsket meg deg og ditt nærvær så inderlig.
Du gav meg noe viktig. Ingen kan  da det fra meg. Og det går som en  ekstra puls i meg når et minne om deg blir vekket opp. Jeg er der. Du betydde så mye...

Gratulerer med dagen din. Takk for at du...... lot meg få en del av deg... og måtte du høre meg der du er.
Om du trenger en venn... jeg er her. . Mine øyne søker fremdeles etter deg i gatene jeg går i.
Du blir aldri glemt, for hva og hvem du var for denne jenta. Hun elsket deg. Du var verd å elske.
Det er din dag i dag...
For alltid en bit av meg... for hva det er verd.
Du ble elsket....
Vit det.. jeg håper du vet det....