Javisst, jeg er tydeligvis tilbake på 80 tallet, et 80 tall som er reellt nok, men svært så alternativt. Vi kommer til å kysse dypt om cirka tre sekunder. Igjen. Og forelskelsen lyser ut av øynene hans. Jeg er svært så klar over at jeg ikke skulle se det lyset på mange år ennå. At noen skal se meg som den jeg er , og ville ha meg som sin egen ,det er ugjort, uskjedd! Dessuten skal jeg være ukysset helt til en aprilkveld i 1990. Neste tiår.
Og det er ikke dette mannebeinet som sørger for det. Dette mannebeinet har jeg aldri møtt. og han kommer til å være like handsome med litt tillegg når han er førti-something. Wow!
Så hva foregår her? Han klemmer meg, og hvisker "jenta mi" i øret mitt.. Jepp! Han her mener bissniss..Kjærtegner ryggen min. En rygg som er smalere enn i 2017. Som jeg tenkte.. når en ser de lange linjene, så er en ikke så håpløs som fjortis som en trodde... Hvilket også betyr at jeg tydeligvis har all den erfaringa og kunnskapen om livet som jeg hadde som 40 åring .Hvilket i grunnen er snålt.Bare at jeg er her er snålt. Selv om jeg i grunnen alltid har kjent meg som en gammel sjel, er dette litt vel far out..
Det er utvilsomt slik at jeg har staka ut en ny kurs. Jeg vet om sex, vet hvordan det kjennes. Som gift førtis så er sex en del av hverdagen. En liten oppmerksomhet som styrker båndet. En er ferdig med "åssen er det å gjøre det" stadiet. Men dette er ikke han jeg gifter meg med.. Han er jo fremdeles to år yngre enn meg, og i en annen by. Han her er fra hjembyen min, en jeg aldri møtte . Og selv om jeg kjenner erfaringa, så har ikke kroppen min gjort dette ennå. Ikke han heller, skjønner jeg. Nydelige greier... jeg som kræsjer statisikken for debutalderen, om ja... veldig mange år til. Jeg er i et forhold nå!. Jeg har kjæreste nå! Hva skjedde?
Vi finner rommet hans, moren hans ( definitivt ikke min svigermor) kommer med en morsomhet når vi passerer kjøkkenet, ( jeg skimter aprikosrosa vegger,sodatreamer og mikrobølgeoven, wow, jeg har gjort et kupp) og lillebroren løper forbi oss med en ball og rottehale.. Mintgrønne sko.. jeez. Rommet har plakater av biler, Rambo og A-ha. En kladeis av en datamaskin ved pulten. Foreigner på kassettspillenen : "Everytime"
Hjelp...
Han setter seg på sengekanten og strekker ut hånden. Jeg kjenner flammestikket i magen med kombinasjonen briller, rovdyrsmil, og lyst i øynene. jeg er 15, uten en nubbsjans ovenfor kjæresten min
Senga er stor og lukter gutt, snart ligger jeg dydig, men brennende i armkroken hans.. Ah.. den gangen det var nok å ligge i en seng i armkroken , og føle at større kunne det ikke bli...Det kan en saktens savne.
Livet fremover som 15 åring med en førtiårings tankesett kommer til å bli svært så spennende...
Jeg vil nå få leve livet på nytt. Med et helt annet utfall. Og hva vil det bety?
Med kjæreste når jeg er 15 vil det komme forpliktelser. Til gjengen hans, ikke bare mine venner. En hel masse dagbokskriving vil nå aldri skje, og en hel kasse med opptakskassetter fra radioen kommer aldri til å ta opp plass på loftet til mamma. Jeg kommer til å bli noen. En del av en gjeng..
Min plass som outsideren som en tenker, observatør og dedikert lengter er nå en saga blott. Hvordan vil det endre fremtiden min?
Hva får jeg nå? Og hva mister jeg.... Vil jeg gjøre det jeg hadde tenkt, eller vil jeg gjøre noe annet? Det skal svært mye til før jeg ender opp som lærer på Romerike, med mann og to hunder nå. Å være sammen betyr å ta hensyn til den andre. Tilpasse seg. Det lærte jeg i tjueåra da jeg fikk min første kjæreste, samtidig som jeg hadde min sterke selvstendighet i bunnen. Den som har stått alene vet hva hun står for. Å være alene skremmer henne ikke. Visse saker går en ikke på akkord med. Man kjenner sine prinsipper og dealbreakers.
. Det kan ratt gå fløyten nå.. Jeg kjenner da min disposisjon til å gå fullt opp i den andre... og nå har jeg hormonene i mot meg. Jeg kommer til å veve tråder med gjengen hans, ha forpliktelser som "kul". Den som har sex som 15 åring er kul. Jeg vil være "dama til" nå. Jeg som fokuserte på at dette skulle hende en gang i framtiden kjenner nå en varm kropp mot min som forteller meg at det skjer nå? Vi kommer til å "løpe lina ut" i svært nær framtid.
Blir det oss? Skal vi bli paret som ble sammen på ungdomsskolen, deler russebil ( kult, jeg kan bli med på russebil denne gangen) og flytte sammen i studietida i kjellerstua hos hans foreldre...? Betyr det at jeg aldri kommer til å dra på folkehøyskole i nord? Aldri kommer til å møte de vennene mine som brakte meg skritt for skritt der jeg er i 2017? Som jeg betyr noe for ? De vil aldri møte meg?
Hva skjer med det som ikke skjedde? Mens jeg nå har meg på fjortisvis, klining med klærne på og hendene under, med min egen "Jamie",( kan spotte litt rødskjær i det blonde håret hans) så blir alle de andre til ulike sider av "Frank"... alle feilvalg av ekser blir slettet ut . Ikke bare dem jeg angrer litt på, men også dem jeg trengte på veien til å bli meg, som ble med meg videre som venner, og tilslutt han som jeg valgte utifra at en vet bedre når en får bedre vett ... Vi vil aldri møtes???Min sjelevenn og bedre galehalvdel?
Blir det bare oppløst og borte.? "Ikke-skjedd?" Det er grunn til at The Doctor advarer mot å krysse sin egen tidslinje...
Jeg kroer meg godt og nyter duften av varm gutt, varm halsgrop, og hake uten skjegg. Jo, han her kan man bli hos, men kanskje ikke alikevel? Alt kan jo skje.. Jeg må dra veksel på det jeg allerede vet. Kvisene mine får jeg leve med, begynne med aprikosrensevannet litt før, passe på det jeg spiser sånn at jeg holder meg smålubben og kun det. Jeg kan bli det jeg vil. Jeg kan ville noe annet, selv om jeg nå ligger an til å følge veien de fleste i mitt fylke gjør, utdanner seg lokalt, og kjøper hus fort. Hurra... Husprisene er fine på 90 tallet...Er det noe jeg angrer på i 2017, så er det at jeg ikke er der..
Eller vil det jeg vet visne bort etterhvert som mulighetene jeg engang valgte forsvinner? Trenger jeg pedagogikkkjennskap om jeg ikke blir lærer?Hva blir jeg i såfall?sykepleier??
Trenger jeg å kjenne til freestyle? Ligger det i fremtiden min alikevel? En manns svik ga meg behov for å få tilbake bakkekontakten, og jeg fikk meg hund. Denne mannen kommer jeg antagelig aldri til å møte nå. Har jeg mistet Henrik, Tardis og Mack? Vil jeg nøyes med en katt, og ikke vite hva jeg går glipp av?
Har jeg mistet et bedre meg? Et mer empatisk meg? Nå vil jeg spares for mange vinternetter i sjelen. Hva skjer nå? Jeg som måtte kjempe, hva har jeg nå mistet? Hva har jeg fått?
Hva med minner jeg har, steder jeg har vært? Kommer jeg til Tokyo nå? Vil Lista være et godt sted å være? Vil jeg fortsatt være anglofil? Se Skottland? 4 juli fyrverkeri fra en bro med SA sine armer rundt meg, og nylig påsatt gullring? Hva med alle bøkene jeg ikke vil få lest? Seriene jeg ikke vil få sett. Å henge med gjengen vil ta tid, da har en ikke tid til å lese. Kommer jeg til å feste mer?Er det noe jeg må bekymre meg for?Prevensjon? Har jeg nå fått en ny sjanse til å møte Alan Rickman? Det er ikke så mange årene til Robin Hood premieren... Skal feriene på hytta med min familie bli ferier på hans?
15 åringen sliter hardt med å holde huet klart,med kjekkasens vandrende hender på alle de rette stedene, men førtisen undrer seg videre. Dette vil gi en stor sommerfuglvingeeffekt...Er jeg alene som tidshopper? I såfall er ingenting sikkert. Vil dette endre verden? Hva om glasnost ikke skjer? Hva om vi ikke blir annerledeslandet i 94? Hva om Utøya ikke skjer? Ingen brexit? Ingen Trump?Hva kommer i stedet? Vet jeg alt om hva som kommer eller er det feil alt jeg vet? Skal jeg slå meg opp på veddemål slik som i Back to the Future?
Jeg klarer ikke å gi slipp på sorgen over de framtidige vennene mine som jeg kan miste før jeg fikk dem. Klarer ikke å se hvor ferden går nå, og hvordan håndere den. Da jeg la meg i går kveld hadde jeg kort og godt ingen planer om å våkne som 15 åring igjen. Jeg skulle planlegge undervisning, ikke gjenoppleve den. Jo, det kan forresten bli interessant... Å gjennomgå ungdomskolen som elev etter M87 med lærerutdanning og tjue års erfaring i sekken kan bli litt av et vitnemål våren ' 89...Det er en bonus! Jeg vil få matten igjen, men nå er jeg klar til å stille de rette spørsmålene, og ikke bare kvine over at jeg "skjønner ingenting"! Jeg skal pugge fransk som søren, nå som jeg kan grammatikkbegrepene....
Et praktisk dilemma murrer litt i bakhodet..
Hvordan kommer jeg meg hjem i kveld forresten? Jo , pappa henter meg. Et sting i brystet, et gammelt sår som spjæres åpent ,men så leges av jubel.Han lever jo nå! Mormor og morfar også. Kan jeg forhindre 12 juli 2003? Hjerteinfarktet? Jeg vil nå få muligheten til flere dager, år med ham. Nå som jeg vet bedre kanskje jeg kan være mer ovenbærende, enn jeg var, om ikke hormonene vil ta over her..
Hva vil skje nå?
*outlanderpipes*
Jeg snoozer samsungen.
Cavalierskraping på dyna, lett kinesknurr ved fotenden, så ikke brodern skal tråkke på ham. Dryppelyder fra dusjen på badet. Mannen på jobb. Studiefri, men trinnmøte og styremøte i Utdanningsforbundet. Syssle med eksamensoppgaven og retting ..
"Jamie" borte, jeg er lykkelig med min "Frank".En kropp speket av ilden og tiden står opp. Som det skal være. På godt og vondt..
Som det i sies i Bør Børson : Æ har det bætterdø bæst som æ har det...
 |
| 1989 |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar