Jada, man minnes. I bilder, enten på album eller på veggen. Når man roter i smykkeskrinet, eller det er store dager og stoler står tomme. Men noen ganger er det det lille som skal til, før de er der i rommet. Kanskje de ikke engang visste at akkurat det er triggeren som bringer dem tilbake...?
Der jeg stod med kopipapiret og fokuserte på å få det lagt inn rett slik at en blir spart for papirkrøll, så var det gamlesjefen som kom for meg, som var vi to der i kroken. Bjørn var nok ikke fornøyd med meg akkurat da. Han var nemlig opptatt av at siden emballasjen var av slik tykk fin papirkvalitet, så kunne den spares som bok-trekk til de søte håpefulle som av den ene eller andre grunnen hadde behov for en time i august til å få satt på den slags beskyttelse. Og det var mer hold i dette enn det tradisjonelle gråpapiret, det hadde han rett i..
Mens jeg kastet papirtramsene etter noe som kunne reddet et skolebok enda et år, begynte jeg å reflektere om flere slike gester og munnhell som fungerte som porter for de som en gang var, men som ikke er glemt. Det er mer enn gods og gull som rydder plass i hjertet til dem som er igjen..
Morfar var en snik når det gjaldt å jukse i kort og ludo, og han synes det var rett og rimelig at fuglebrettet skulle bugne av pannekaker mens syrran og jeg satt og sultet med tomme fat og hungrige mager.
Han er stadig med oss, hver gang vi forteller historiene om ham. Men jeg føler nærværet sterkest på julaften, når den første pakka med gjenstridig pakkebånd dukker opp. Da var Jens der med lommekniven. Ja, han var den generasjonen. Man vet aldri når en får bruk for et jernrør, eller en lommekniv. Vi smiler litt, og klipper pakkebåndet over med saks. Og vi vet han er med oss, resten av kvelden
Gangetabellen var noe pes å pugge... Så farmor satte sin ære i at den skulle jeg kunne. Hun var tannpleier på barneskolen min, og jeg hadde mitt svare strev med å overbevise klassekameratene mine at eplekakene og bløtkakene hennes var gode. For tannleger spiste da ikke sukker? Hvorom allting er så klarte hun å få banket inn denne tabellen. Hun plasserte meg i stolen i stua ( der hvor farfar ikke satt), med en liten hesteskoformet skål i myk isopor, fylt med en rød guffe hun kalte "durafatbehandling"
Hesteskoen inn i kjeften, bit til, og mens gugga virket og gjorde jobben med å styrke tennene mine, så satt jeg og svarte på gangestykker. Vi pleide å rekke 4 tettskrevne sider
Det tok ikke lang til før fru tannpleier hadde pønska ut hvor landet lå, og de gangestykkene jeg ikke fikk til å sitte, de ble gjengangere. 6 x 8 var helt håpløst. Av en eller annen grunn. Så farmor kasta på huet og sa "åtte og førta!"
Så tallet førtiåtte, kan i blant føre meg til farmor, som vrenger fjes og sier "åtte og førta!
Det hender jeg bruker det knepet i klasserommet sjøl. Alt for å få fagtermer til å sitte.
Farfar var full av visdom. Vis meg ei maurtue. Vis meg den første maurtua jeg ser om våren, og jeg har ham ved siden av meg. Vi ser på de små sin ivrige selvrealiserende streben sammen. Like virkelig som den største maurtua jeg vet om, ved andre dam i Fredrikstad. Den var gammel selv på farfars tid.
Farfar er kjøttkakelukt og maurtuer.
Mormor er en rekke munnhell. Så hun er fremdeles med meg nærmest daglig
"Ho småa ern'te helt god "dekker beskrivelsen av syrran ennå, på flere måter.
"Det blir bara gæli ", har hindret mang en avgjørelse bli omsatt til handling. Ikke sikkert det hadde gått så håpløst egentlig. I grunnen er det et pasifiserende råd. Men godt til sitt bruk
Men ingenting sier mormor som et godt tiltramsa garnnøste. "En må smy" sa mormor. Selv den mest gjenstridige tråd måtte gi tapt mot hennes tålmodighet . Thorøy trengte aldri saks
"Det er høk over hanan æv" er godt å ha med, og jeg hilser alltid gjester farvel med "Du må'nte være sinna for at du har vært her, da?"
Det er nemlig ikke meningen at gjesten skal verken svare oppriktig på dette eller begynne å argumentere hva en nå skulle vært sinna for? Jeg hører ho klukkle ved siden av meg når det skjer.
Jeg har ennå ikke forlatt mormor huset uten å kaste et blikk i vinduet der hun og morfar vinka farvel. Mer tydelig avtrykk kan en ikke avgi. Overtydelig.
Pappa. Pappa og jeg er så like. Når jeg får høre at jeg alltid er blid og rappkjefta, så er vi i det samme skinnet. Når jeg blir omtalt som snill og ettergivende er det samme sak. Vi eksploderer i samme sinnet også. Pappa er en annen side av meg.
Det hender lyspæra på badet ryker litt vel ofte. Jeg innbiller meg at det er min uforglemmelige Henrik som forteller at han fortsatt er her. Er det noe sted jeg ser ham for meg så er det nettopp på badet, skuende inn på soverommet, passer på oss... Verken Mack eller Tardis ser ut til å føle noe ubehag med dette. Jeg ser for meg at de nok har blitt enige om vaktplanen, og sånn er det med den saken
E er sanger vi hørte, er nordlys, er synet av en gutt med bred rygg, langt hår og olajakke. Gutten behøver verken brillene eller gitaren , det er nok med ryggen og håret. Og sne i februar, ikke snø. Skjærer som bygger rede seint i februar, mens sola gnistrer i sne. Ikke snø .. Sne.
Så lenge man blir husket, så blir man aldri borte. Det er jo bare sånn at det er ikke alltid en går aktivt inn for å huske , ikke alltid sånn at en oppsøker minnenes skjulte land, ventende bak sløret og garderobeskapet der dagene som gikk henger som frakker og selskapskjoler fra kleshengere med strikka trekk.
Iblant kommer de uventet, en hånd på skulderen, ja som nærvær. De oppsøker deg.. som var de fortsatt her
Hva kommer jeg til å bli husket for? Hva kommer til å være triggeren for når jeg er hos mine kjære etter at jeg er borte fra dette jordeliv? Noe jeg sa? Noe jeg gjorde? Et ord, eller et vær?
Sannsynligvis vil jeg aldri vite det. Håper bare det blir noe hyggelig......
Vilket fint och känslosamt inlägg <3
SvarSlettTusen tusen takk!
Slett