Et slør mellom meg og andre

Det er et mørke og et alvor i meg tror jeg.... Noe som sikkert er litt skremmende.. noe må det være...
Stundom er det som det er ei glassrute eller et slør mellom meg og andre mennesker.Som jeg ikke når igjennom.Som om jeg ikke ser noe vits i å nå igjennom. Skulle sikkert ha vært der, men det føles fremmed, og unødvendig..Som å bli slept ut av fasong, til noe jeg ikke er, og ikke vil være.

Andres liv virker så ukomplisert, treffpunkter,en selvfølge å omgås.
Men ofte rører det meg ikke. jeg lar meg røre av andre ting.
Orker ikke engasjere meg, ser ingen motivasjon i  å endre meg. Bare ubehagelig, trangt. Som noe jeg ikke er......


What's in it for me? ikke no.

og noen  ganger en lengsel etter bekreftelse jeg aldri får, fordi det er ikke for meg...