valpetanker

En skal ikke gruble for mye men jeg er meg, og sånn er jeg..

Herregud hva er det jeg har begitt meg ut på... Valp liksom??
Det er jo 11 år siden sist gang , og jeg husker jo sommeren 2001.
Det var lufting, lufting og lufting  Vaske vaske vaske, og passe på hvor, hva, og med hva for noe..Det var raptus, og liste seg på tå ( endelig sover det lille udyret). Det var måltider, med for som skulle bløtes. Det var å bli kjent , og være spent, og engste seg , og lure på om en gjorde noe rett. Og hva som ventet rundt neste hjørne: vil jeg få separasjonsangst/hundeaggresjon/en hund som ikke lystrer ?
Hva er greia liksom?


Og vappelen var jo så liten, så liten..Men tenner som en hai. Eller piraya.. Og tiden gikk fort og langsomt på en gang.


Jeg har ikke fått tid til å tenke på dette ennå,så nå gjør jeg jo det. Masse.

Og blir overveldet.. ikke får jeg 8 uker å venne lille blå til, ikke har jeg tenkt på valpekurs, ikke har jeg tenkt på alt som kan gå gæli.. Jeg må til og med stole på mann...... uææææ. Han må lufte og fikse på dagtid. Han liksom...

Men siden Lille Blå  har masse energi ( sammenlignet med sine søsken,* tolkning tolkning*) og synes stell var noe han ville si noe om, så innbiller jeg meg jo nå i mørke stunder at det er en terrorist som er på vei inn i husholdet..
( Men jeg kjenner jo også syrran, og hun har  tydeligvis en ide om at jeg med mine to cavalierer har sluppet billig unna hundelivets utfordringer, slik jeg tolker henne, så hun vil kanskje gi inntrykk at :Nuh!Nuh får  jeg noe å henge fingrene i .*skræm folk*)

Synes ikke det er så lenge siden jeg fikk Mack heller.. Februar 2010, to år siden... Jeg var like engstelig da..Men det tar tid å bli kjent med en liten hund, med nykker og særtrekk. Det tar tid å bli glad i hverandre, tid å komme dit at en kan se den lille vofse som noe helt unikt, at en kjenner at akkurat det og det, det er så godt med akkurat min hund. Med Mack er det at han er så omgjengelig med alle, uansett hva, og at han er så gjennomført kjærlig. Han er ikke bare min, han tilhører alle som han åpner hjertet for, og vise versa. Jeg er matmor, uten tvil, og han er mammadalt,kom ikke der liksom, og egentlig er det godt med en hund jeg kan slappe av med sånn. Og han lærer kjapt.

Tror jeg  med hånden på hjertet  må innrømme at det tok nærmere ett halvt år før jeg kjente skikkelige bånd bli bundet mellom oss to. Jeg var sjarmert fra dag en, men den "du og jag Alfred" koblinga, den kommer ikke av seg selv.. Med Henrik var det der fra dag en. Det var bare oss to, og alt var nytt, vi vokste sammen på veien. Sånn er det bare..Vennskapsbånd tar tid.. Den tiden det tar.


Nå skal det komme en liten en, og denne gang inn i en flokk. Mack, meg , mann, og denne lille bebisen. Det blir noe nytt.  Hvordan vil det bli? Hvordan dele seg på to? Gi to det de trenger? Trene to? Disiplinere to sånn at de ikke er til bry når de er ute på livet? ( her kan jeg gruble meg sjuk)


Mest sannsynlig kommer det til  å gå veldig veldig bra. Noe jeg har savnet vil komme på plass; en hund som vil leke blant annet? Noe vil sikkert bli en utfordring som Mack ikke har dratt i hus ; bjeffing, hustrening, sosialisering., hjemme alene ..
Og plutselig, etterhvert føles det naturlig og fint å ha to...


Det er en helt ny en som kommer. Ikke Henrik, ikke Mack..
Jeg kjenner jo ikke så mye til rasen annet enn erfaringen jeg har fra besøk og hundepass hos syrran, men tenker at det er et individ jeg får, og at jeg kanskje må jobbe litt mer med saker enn med en spaniel. Er de arbeidsjern? Kan hende.. Kommer jo an på? De deltar jo gjerne om de får lov.
 Er de mer kvasse i språket enn en spaniel? Helt klart, men ikke urimelig.  Jeg har jo møtt en del eksemplarer og har en oppfatning at de ser ut som en blanding av gnager og ponni, og er noe av det mest lekne en kan tenke seg. Og der spanielen er kjærlig, er kinesen borrelås..Rene parasittene : "La oss dele litt varme i denne kalde grusomme verdenen duuu" De er ikke dumme, og har definitivt instinktene i behold. Holder ikke det? De er først og fremst hunder!


Og hund, det liker og takler jeg...
Klarer bare ikke å være sånn derre relaxed om saken. Får tusse  meg videre inn i alt det nye stæsjet jeg har lyst på kanskje? Og tenke at hadde hun ikke stolt på at jeg fikk det til, så hadde hun aldri latt meg få omsorg over en vappel fra sitt oppdrett. Og det er en god attest mot hvorgælikandetgåangsten.
Skummelt og spennende å miste fotfestet.. Ta sjanser