Når er tiden inne for å skaffe seg en ny hund?

Når en er i sorg over en god bestevenn som har krysset regnbueboren så er det meste nattsvart. En sørger så en kjenner det i kroppen. Det brenner i fingre etter å stryke pels som ikke er der mer, verker i armer som ikke lenger kan omfavne noe av det kjæreste en har....

Og er det ikke et svik å ta i hus en ny hund så "kort"  tid etter at den kjære bisken har gått bort??
Når er man klar for en ny ?

For ordens skyld. Begge mine to er friske og raske. Og noe supplement er ikke tale om. To er nok. Ikke noe i mot å ha bare en heller. Selv om med to så får en mye gratis sosial omgang....

Vet ikke om det bare er meg , men især vår og høst så virker det som kontrastene kommer fram på hundegruppene på Facebook. Det er bildecollager av voksne herlige skjønnheter, kanskje med litt grått rundt snuten, og  en siste hilsen : du ble bare 12 år, vår alles kjære umistelige, himmelen har fått en ny stjerne, jeg vet ikke hvordan jeg skal komme over dette...

Og samtidig i de samme gruppene : små nurk som presenteres for internettet og sitt framtidige hjem :
Hils på lille  vovven,  bildeserie på 20+ : første møte med ungene, katta eller nabotispa. . Grønt gress under små labber.. Innkjøp av et lite halsbånd, en leke, ny seng...

Ja, sorgen og gleden, de vandrer til hopes. På den ene siden , de ulykkelige som har nok med å klare bare ett innpust og utpust av gangen, som venter forgjeves på klirringen i metallet i et halsbånd og velkjent tassing... og på den andre siden  heldiggrisene som opplever å bli så forelsket som en bare kan bli i en rampete liten tass med alle muligheter, og nytt navn..

Min evige nummer 1.. Henrik. Vi fikk jobba bort cavlis snusinga, og kunne blitt skikkelig gode hadde han hatt livet og helsa.. Det var oss to mot verden..

Før eller senere så melder det seg hos de aller fleste et ønske om en ny hund. Kanskje blir den pent smuglet inn som en lånehund,som aldri drar, eller en kjenner fornemmelsen i magen når bekjente har kull. En må jo bare inn på finn.no og titte litt...

Når er man klar? Dette er hva jeg tenker om dette:

En trenger tid til å sørge. Grine, komme til erkjennelse av et liv, ja, deler av livet ditt er over.
At du er etterlatt og alene. At det mangler et par poteavtrykk ved siden av deg. Selv om du har flere hunder hjemme.
Du trenger å dele  det med venner og kjære. Legge ut minnekollager, arrangere en liten begravelse kansje. Sette opp et bilde.. Holde litt i lenka... Være totalt utafor

Dette tar tid. Kanskje går savnet aldri helt over? Det er nå engang slik med sorg..

Så, ja.. du trenger din sørgetid.

Men den er ikke normert. Det er opp til hver enkelt.. Noen er faktisk så nede at de bestemmer seg for aldri å ha hund igjen. Og sier de nyter friheten uten. Dem om det.

Mack, ankomst ved konspirasjon, og Tardis, som jeg bare skulle ha i livet mitt..

Jeg tenker  at du er klar når  du er åpen for å ta i mot et nytt liv i tilværelsen din, med åpent sinn. Du må være innstilt på at det ikke er den samme hunden som du mistet, men en helt ny.
Du er klar når du vet du kan sammenligne de to, og den gamle ikke alltid går av med seieren. Kom igjen, ikke alt var paradis i valpetiden til din savnede heller?? Om du velger omplasseringshund : er det ikke noen unoter du er glad for å ikke slite med? Tøfler som endelig får ligge i fred? Eller et roligere lynne utendørs?
Du er klar når du kjenner håpet, og dermed vissheten om at en ny bestis vil snike seg inn i hjertet ditt. Og du vil elske dem like høyt, men på forskjellig måte..

Når du erkjenner at savnet alltid vil være der mer eller mindre... men at du kan gå videre. Med det den kjære gode bisken har lært deg. Det vil gagne  din neste hund.

du er klar  når du har overskudd til å gi en ny hund en sjanse, på sine premisser



Ingen kan elske deg  så ubetinget som en hund, og det er derfor savnet er så stort.
Og det er derfor vi blir så glad i dem...