Daily Challenge2 dag 11/30 Mitt favorittvær

http://frolic-eirin.blogspot.no/2013/06/30days-challenge-dag-19-handskriften-min.html

Håndskrifta mi har ikke endra seg nevneverdig, så jeg bytter tema :  Mitt favorittvær..

Selvsagt setter jeg like stor pris på tempererte fine dager uten tjukke klær , og uten at en er redd for å gå over i flytende form så fort en stikker tåa utafor døra, men det er ikke det som er moroa for meg,

Jeg og gubben er like gærne : det skal være tordenvær! Jeg er heldig som fant en som er like kokka sprø som meg på det området..
Da er vi stormchasers.. Når gubben finner fram fotostativet, så sitrer det i meg..
Mye kan sies om gutter med flydilla, men har man vært i flyvåpenet, så sitter værkunnskapen som et skudd...
Og når min mann snakker om "celler" med d e n skjelven i stemmen, så får jeg vibrasjoner i motivasjonen min der ingen naturfaglærer eller politimann har klart å berøre meg...

Det skal være tett luft, vi skal ha stø kurs. Jeg skal spørre, utålmodig, og han skal svare like fast som jeg er gira. Hvor vi skal og hvor spektakulært dette blir
Vi skal finne utkikkspunktet.
Han skal si : Her kommer det rett over oss..
 Åh!

Himmelen skal endre seg, så landskapet ikke lenger er kjent. Himmelen er alt som gjelder.  Den svulmer av uforløst spenning..
Jorder, gårder,trær, alt annet er bare kulisser. Nyttårsaften er for noobs, det varer jo bare et kvarters tid...
Det skal være lilla, gult, gråsvart . Det skal ikke være tvil

Og det skal blinke, smelle, dundre.. Lange greiner med avleggere, rett mot bakken.
Vi oppdager vi holder pusten, og gubben hvisker andektig : tror jeg fikk'n!
Men, det skal ikke være tid til å se etter på kameraet, for der kommer neste , der... og der...

Så vrenger gubben over, ny retning, med bilen, det haster for det kommer mere, vi er midt i flyten, på kollisjonskurs med Tors  motorvei.. De svarte og hvite skyene har sin egen fightingclub, og vi henger i tauene, la det smelle..
Jeg vet ikke om jeg skal knipse eller nyte, men her er  vi, klar for ny runde...

Eller hjemme på terassen.. Når det ikke går over feil side av Jessheim.. eller over Kløfta, så vi misser det... Tross alt bor vi  midt i tordenværland.. vi burde kunne velge og vrake.  Å bare sitte og se, telle blink og kadunder.
Men alikevel, en ønsker seg å kunne telle et par sekunder før jorden dirrer..

Aldri føler en seg så liten, aldri føler en så sterkt at en lever, prisgitt mektige moder natur.
Det er.. voldsomt

Håper 2016 blir en skikkelig tordensommer.. der vi er..

( Blinkskudd fra mannen)

I morgen er det mobilen som er temaet.... vi får se , er det noe å si om den?