Mareritt

Her forleden hadde jeg et grusomt mareritt. Jeg våknet, litt før 5, til noe som knapt kan kalles grålysning, og tilbrakte den neste timen i oppfølgeren. Eller skal jeg si oppfølgerne? Der har du ulvetimen + litt bonustid

Drømmen hang i flere dager.. og tankene spant, hva skulle jeg gjort om det skjedde? Ville jeg holdt hodet kaldt? Eller falt sammen i galskapen som ville rammet meg der og da, en hjelpeløs bylt..

Det var så her.. jeg befinner meg i i kupert terreng, Vestlandet et sted. ( Jepp, en drøm, ettersom jeg ikke frekventerer det området så ofte....)
Jeg er ganske så alene ,med mine to hunder i bånd , ute og nyter livet og naturen

Så dukker den opp, den store schæferen. Løs, ingen eier. Bjeller som kirkeklokker , mer macho enn Lars Monsen på testosteron. La det være sagt. jeg nærer ikke noe mistro til rasen. Men her er den altså
Tardis knurrer , og schæfer legger kjeften rundt nakken på min kineser, som jeg ikke har rukket å løfte opp, eller kanskje jeg ikke gjorde det fordi jeg har lovet meg selv å slutte med det der.

En knekk, og det hele er over.
Tardis er ikke mer.

Hva gjør jeg? Jeg våkner , knusktørr i halsen og munnen, kvalm.  Må kjenne at han er der, under dyna, inntill meg. Mack er våken, stryker langs handa mi, før han legger seg ned i senga si. Jeg er utsultet på bekreftelse på at alt er bra...

Jeg prøver å sovne igjen, men befinner meg igjen i Vestlandsk frodig natur, men min elskede hund liggende livløs.

Her spiller scenarioene seg ut. En etter en.

I ett av dem gyver jeg løs på drapsdyret med alt jeg har. Jeg har med ett en jernstang for hånden, og slår......

 nei, våkner.. herregud...

Tilbake på plassen, jeg faller sammen i en bunt, er bare et skrik, en sorg som ikke kan romme hjertet mitt, jeg hyler, hyler, hyler til jeg ikke har stemme igjen,
Monsteret tusler vekk, og lar meg alene...   Jeg faller videre, det er ingen bunn.....


Herregud nei, det er ikke sånn det skal være.. Jeg legger merke til halsbåndet hans, klepper av det blodige båndet til Tardis, og fester det på schæfer.  Binder ham til  hvadetnåblir, en trestamme, jernskrot, et gjerde , samme faen, og  ringer iskaldt nummeret på halsbåndet

Når det svarer drypper det is  fra stemmen min : jeg befinner meg så og så, har bikkja di, så du har bare å komme.. og GLEM IKKE DEN JÆVLA FULLADA HAGLA!

Så faller jeg sammen i en haug. der jeg blir funnet , utrøstelig, men funnet

I en helt psykoversjon kommer personen med telefonnummeret  på halsbåndet svært forundret til stedet.. Det er nemlig en radiomerket ulv....
ja, du skjønner...

Klokka blir seks, og ett minutt senere bryter alarmen min ut i  sekkepipeleven. Jeg kan like gjerne stå opp med en gang....
Tardis ser fornærmet ut når dyna blir borte, men jeg er bare glad han er i live, og har vært det hele tiden... Han får godbit på senga


Jeg vet jo at det kan skje. Jeg har en liten hund med stort mot og lite vett. Og altfor mange har store hunder som "aldri har..."
Men helt seriøst... hva gjør man? Klarer man å være så kald og ta den telefonen? Eller plukker man opp den jernstanga?
Vil jeg ha hjerte til å kreve et hundeliv for min hunds liv? For at det aldri skal skje noen annen igjen?

Jeg vil tro at jeg først tar telefonen og så faller i ørska. Men sikker er jeg ikke. Og det er ikke sunt å gå og gruble på sånt...