Så var det slutt.... 11 år er vel ingen dårlig alder for en curly coated retriver. Men selv om en teller år, er det alltid for tidlig....Og selv om det er som det er og skal være så er det så vondt å ta farvel.
Du levde på overtid, helsemessig, Gadi,men det var ikke ment til å skje i dag.... selv om du ikke var lettbeint lenger..
Kreft er stygge saker, for mennesker og dyr. Guro skal ha det, hun er flink til å se når dyr går over fra å leve sitt liv med de midler en har til rådighet til å leve fordi matmor synes det er trist å ta farvel.
Men det vet jeg, at tøffere dager enn i dag og dagene som kommer nå har syrran aldri opplevd , ikke siden 2003, da pappa døde....
Og det er vel en trøst i det hele , at Gadi på mange måter like mye var pappas hund...
Gadi kom, som de fleste dyr inn bakveien smuglet inn mot familiedemokratiets enstemmighet i 2001. Guro overtok ham i løpet av folkehøyskoleåret.Sorte fåret i familien..En langbeint ettåring som ved vårt første møte hoppa over gjerdet på Ringerike folkehøyskole på avslutningsfesten.Så mange mennesker kunne jo ikke oversees. Fra før hadde han en busstur uten anstand på samvittigheten..
Vårt andre møte var retrivertreff på Aker brygge. Jeg skulle hjem og fikk skyss. Vi delte baksetet.Det vil si, jeg fikk plass, han fikk resten og fanget mitt.
Vi ble fort et hundehjem.Og pappa begynte å stå tidlig opp, for Gadi måtte jo ha sitt.Det ble nok en del trenering av felles husregler , som får stå på pappas regning. Ingen hund i hus, ble til hund i sofaen, som ble til hund i senga sånn innimellom.Der satte mamma foten ned.Synd for henne at hun sover tungt.. En og en pote ble fort til en stor tung brun tilfreds sukkende fotvarmer, ..
Ingen kunne sukke som Gadi.... av lykke, lettelse eller som det som oftest hørte ut : som om all verdens bekymringer var lagt på hans skuldre , og akk om han kunne få litt fri..
Da Guro flytta hjemmefra gikk pappa fra konseptene . En kan kanskje hevde at flyttingen av Gadi var verst...?-"Hvor er Gadi?" kom før "Hyggelig å se dere"
Mer villig hundepasser fantes ikke... I helgene jeg var hjemme var morgen ritualet klart.. Først lufting rundt krematoriet, og så hjem til mammas frokost ved Bonanza tid..
For jeg hadde snart min egen lille hund. Gadi og Guro overbeviste meg at det var mulig.og Gadi var den beste valpeoppdrager av Henrik.. Det var aldri krangel med de to. Aldri..
Gadi skulle blitt førerhund han.Det var tanken.Men takket være hyppige ørebetennelser så ble han familiehund hos oss i stedet. og det var vi alle fornøyde med. Så han en flaske med brun kork søkte han tilflukt under stuebordet... det går da en grense..øremedisin er fysjom
Store vennlige Gadi, med en hale som trampet takten i gulvet, og sjarmerte alle, til og med blonde nek som tror ar curlyer får papilotter på hver kveld.
Nummer 1 ? Aldri i tvil.. Hva annet som gikk galt i verden, så var Gadi der til å ta i mot.med en høvdings verdighet. For det meste var jo hans ansvar, sukk..
Utallige minner , om gule flasker med brune korker, turer med pappa ( mamma mista helt råderetten over søndagsplanene) om halen som dunket så fort en kom opp trappa, den gangen han ikke kjente igjen stega til mamma og satte i gang et varselgaul, og den skamfulle angeren da han skjønte det var selveste husfrua han hadde fornærmet.. Tunga på slips og slentrende galopp løs på tur, lydighetskurs med glimrende resultat, den gangen han på overnatting på Kløfta satte øynene i en elevslyngel som synes det var gøy å banke på ruta mi om natta, den gangen han dro mamma overende og angra og oppførte seg som en engel etterpå ,all ganger han la et krokodilleøyd fjes på fanget ditt for å uttykke empati hva bekymringer angikk...og gleden når han slapp ut av soverommet han gjerne gikk inn i , men aldri kom ut av selv, fordi dører kan dyttes bare en vei..Tyggebeinet mellom madrassene som han skulle ha, med tenna til hjelp, og madrassens undergang.. Gleden over å slepe et helt tre opp av vannet og hjem...
Og, Gadi som i juli 2003 måtte gå runden rundt i hele leiligheten før han måtte konstatere at pappa ikke var der. ikke i dag heller..Forundrede blikk på oss, som ikke kunne svare.. Resignasjon... og sukk..Der ord ble fattige, kunne Gadi snakke.. Hvem skal trøste nå?
Verdighet.. Gadis adelsmerke.Hva som enn kom.Verdighet, med glede i. 2003 kom lillebror Samson.
Og så lille nervøse Jano, som forsvant mellom retriverkroppene som kunne leke i timesvis med hverandre. Eller veden som syrran forsøkte å stable
Så mister jeg litt oversikt over rekkefølge og navn i kineserflokken, litt etter litt økte det med fler, og noen i avgang på for, noen hjemmeavla men Gadi hadde koll på haugen han....
I 2007 og 2009 kom det andre flokkmedlemmer, på to bein. kaptein Krølle tar saken...Vennlig.overbærende.. på strak labb.
Helsemessig ble han stadig dårligere til beins og gråere i skjegget... men still going strong....Litt lekk, men der var han jo i godt selskap
Dagen nærmet seg, vi visste jo det , men.. Ikke ennå... skulle så gjerne hatt fler..
Takk for alt, kjære høvdingen i familien.Hils pappa, og Henrik, og resten av de firbeinte
Du var på mange måter nummer 1, og det vil du alltid være for oss alle
Trøsteren som du var.... send oss trøst, og i sær til Guro, som har det tungt nå..
Sitter i tåke her... Min firbeinte nevø, høvdingen Gadi krysset regnbuebroa i dag.Du er den flotteste curlyen nå og for alltid, han som fikk meg til å innse at hund skulle jeg ha i livet mitt...Takk for alt du uerstattelige hjemmets vokter og familiemedlem....Alle gode tanker til syrran som har det grusomt nå.. ( facebook status)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar