I dag går tankene mine til tiden..At den flyr når en har det gøy, det vet en.
At tiden går fortere når en eldre enn helt ny her på kloden er også bevist, leste jeg i fredagsinnlegget i Aftenposten.Dessverre havner jo ikke alle gode artikler der på nett.Så da blir det litt kinkig å linke.
Men det kan være noe i det.At når du drar til et nytt sted går tiden langsomt, særlig i oppoverbakker på fjelltur, og ganske mye kjappere når en går hjem igjen i nedoverbakke og kan se etter lanmdemerker på turen.Når mye har skjedd på kort tid, så føles nær fortid som evigheter siden. Lørdagskveld 23 juli var en sånn dag for meg.Ikke til å fatte at litt over et døgn tidligere hadde ingen hørt om AB eller at Utøya ikke skulle være bissnissæsjusual
Følelsen av 3 minutter er en ting, men følelsen av 3 minutter kinn mot kinn med den store flammen varer på en måte.. evig? I allefall bevarer man minnet i evigheten... Kanskje man til og med forgylder det?Mest sannsynlig...Gjenoppliver og forlenger hver gang en tar det fram?
En lek eller snurrig greie jeg drev med som unge var å fryse tiden i minnet.Jeg kunne velge en aktivitet, for eksempel å passere en tre.
Nå står jeg her. Jeg har ikke passert treet.Jeg kan velge å ikke gjøre det. Men nå står jeg her, foran treet.Jeg kan velge når jeg vil passere.
..........................................................................................................................
Der.Nå har jeg gått forbi treet. jeg snur meg, jeg er ikke der jeg stod i sted.Øyeblikket er over. I stad stod jeg foran treet, nå er øyeblikket over for alltid. Det er gjort, og dermed historie, jeg kan gå tilbake der jeg stod, men det vil bare være en gjentagelse...
Det er en form for zenramponering i hjernecellene..Liksom å vite at ser du ned i en elv eller en bekk, så er det ikke det samme vannet som renner forbi..... der, og der... så du de vannmolekylene fare forbi.
En lærer mye av å mislykkes i å fotografere fosser.Bildet på filmen blir ikke det samme som du ser. vannet ikke bare stivner på fotografiet, det er borte neste gang du ser på fossen og prøver å ta et nytt bilde, som heller ikke blir som øyeblikket du prøvde å fange.... svimlende..
men.. hvordan føles oppbrudden tid? Altså, når du har planlagt at noe tar en viss tid, også gjør det ikke det...
Har lest sånn klisse romantikk noveller , eller sett Cold Mountain for all del, der de to elskende endelig har fått hverandre, de legger planer, og så får de ikke et helt liv.Hvordan oppleves liv og tid da?
Unge mennesker i 30-40 åra med kreft og 2 måneder igjen, med familie og hele suppedasen...Det er jo sånt som faktisk skjer...Vi skulle jo , akkurat nå skulle vi....Alternativt liv, alternativ tid..
Ada, har fått sin Inman, men blir stoppet av dusør jegere, Kate og Leo fikk et isfjell, engelen Nicholas Cage står tilbake når Meg Ryan møter le Tømmerbil... Hvordan føles tiden en fikk da? nedjustert til øyeblikk, til monenter av lykke... og det skal vare et helt liv..
Hvordan er det mulig? Oppleves oppbrudden tid annerledes når du vet tiden er knapp? Som i kreft tilfellet. Eller er det den samme opplevelsen når den planlagte tiden rives brått over? Den tiden en fikk er dyrebar.. men kan den føles som et helt liv?Godt nok som et helt liv?
Når en teller ned til noe tilmålt, med øynene stivt festet til klokka.Lever en da??
Litt mindre dramatisk, men hverdags-ergelig: omkullkastede planer:
Vi skulle vært på vei til gode venner nå, men takket være en kranglete bil, står vi nå her i grøfta, fryser og venter på viking....I tankene gir man gjensynsklemmer, stiger inn i et oppvarmet hus, duften av god mat... I stedet er virkeligheten viking, og taxi hjem, i påvente av verksted avtale. Hyggelig oppdatering blir til diskusjoner om krisa på kontoen.
Tiden er den samme, men oppleves ulikt nå som planene er endret.
Spissmusa har sikkert et godt liv, men den lever ikke like lenge som oss.. eller gjør den? Hjerteslagene våre er nemlig forskjellig.. Men hva om musa med sine hyperkjappe hjerteklaffer opplever tiden som 70-80 museår? Fordi museår er annerledes enn menneskeår?
jeg mener, enhver som i sommer har irritert seg over fluer har jo skjønt at den raskeste menneskeflathåndklasken oppfattes som vinking i sirup for de små plageåndene. Fluene lever kanskje et helt flueliv på noen dager?
Hva med retrospektiv samtidsoppfattelse? Hvordan var det å være frossen motstandsmann i Nordmarka vinteren 43, ventende på flydropp? Tenkte man at mai om to år, da skal det bli saker, da et nazipakket over alle hauger....Hold ut liksom.. Neppe... Greit å være etterpåklok liksom..
Eller som Blackadder og vennene hans når de hopper ut av skyttergravene og endelig skal i kamp : " Vi kjemper for den store seieren i 1916"
Tror ikke det, nei...
Og ikke minst , hvorfor oppleves katastrofesekunder som de går i saaakte kino? Bilen som nærmer seg en bortløpen happy valp, du føler at du ikke kommer fram til den , bilen ser ut til å holde samme fart og retning mot ulykken og valpen henger i løse luften...Det pleier heldigvis å gå bra...
"Eg så livet mitt passera i rrrevy" sier høna i Chicken run/flukten fra hønsegården med Mia Gundersens stemme i et dramatisk øyeblikk.På stavangersk skal det være,og hun legger til litt mer underfundig:"men det skjedde ikkje nokke spennande.."
Tid.... hvordan oppfattes den, egentlig?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar