Også vanlige folk som er blitt voksne og "survivors" lar oss få innsikt i hvordan de har hatt det...
All ære til dem også...
Vi trenger slike historier. Vi trenger å høre at det blir bedre, at det er lindring , at det finnes noe der ute i framtiden..
At en vil få et godt liv. Tross alt, og kanskje til og med på grunn av...
Det er bare det at jeg ikke er så sikker på at kjendiser som deler sine historier kan motvirke mobbing.
Ikke nødvendigvis, selv om vi trenger historiene.
Hvorfor?
Fordi en kjendis er per definisjon en person som stikker seg ut på en positiv måte, en rolle på beundringens scene. I motsetning til målskiva i ditt lokalmiljø. Som gjør alt for ikke å bli blinken for oppmerksomheten.
En kjendis er en person som har blitt til noe.. De er fasiten.Glansbildet. Guder. Svaner.
Selv om en beundrer Jon Arne Riise, Sandra Bullock, og Bertine Zetterlitz, så betyr ikke det at en ikke kan bli en mobber. Eller la mobbing skje rett under nesa på en..
Og det er det som er så sårt.
http://www.seher.no/kjendis/kjendiser-ble-mobbet-16859
Det er noe med mobbekampanjer som gjør at selv om de er viktige, så virker de ikke uten bevissthet og selvinnsikt hos alle deltagende. Alle.
Det er svært vesentlig at unger faktisk står på scenen og synger "Stopp! Ikke mobb, det her er kameraten min!"
Men det som ødelegger det hele er hvem en smiler til når en synger. Er det ikke kameraten en har fra før? Eller er det hun som gjemmer seg bakerst og ikke møter noens blikk?
Vi skrev mange stiler vi, om mobbing i min skoletid.
Og alle hadde samme konklusjon : ikke mobb, det ødelegger liv, det er stygt å mobbe. SI NEI TIL MOBBING!!
Til tross for det,så var det både den ene og den andre episoden i mitt oppvekstmiljø.Det handla vel mye om refleksjon og selvinnsikt.
Og en skal være godt voksen før en har nettopp det : selvinnsikt.
For mobbing , det handler om å være slem med noen som er fredsommelig,svak , snill og ikke fortjener det.
Begått av slemme barn.
Så mobbing det er fysj og æsj.
Men sammenhengen ser du, det er mer komplisert i eget lille liv.
For det er ikke mobbing av "Pissungen" "Homo-Helge" og "Brille Birger"
Det er noe annet.
Fordi det foregår i eget klasserom og i egen gate. Og begrunnelsen er ikke vanskelig å finne.
Pissungen lukter jo rart, Brille-Birger er snål, og Miriam er det ingen som vil være med, og sånn er det bare..En kan jo ikke ha 20 jenter i bursta' heller...
Det er en stilltiende bestemmelse at det er en ubehagelig aura rundt enkelte barn som en har pustet i så lenge at en ikke tenker over det.
Og ingen vet at "pakkisen " kommer til å skrive en fantastisk bok når han er 25.
Eller at "Ellen" som aldri har ytterjakke vil bli en skjønnhet som alle snur seg etter på gata i Berlin.
Heller ikke at den kjekke Simon, som du har noe på gang med, en gang satt i gangen alene.....
Og det blir for billig å si at det i mobbing er skjønnhetsgjødsling som føder store personligheter..
For det er mange som aldri skriver bok, blir vakker eller smart eller står på en scene.
Men som er den som blir målet gang på gang, og ingen kommer til før det er over.For å trøste... Eller si det bare var fleip.Det er et stort ensomt felleskap ingen har bedt om å bli en del av.
http://www.rb.no/Video_import/article7384197.ece
Vi ,og unger med oss er altså blinde for hvilke potensielle storheter vi har blant oss..
Skolen min fikk besøk av nettopp Jon Arne Riise nylig, som ville fortelle om mobbingen han opplevde i sin barndom /ungdom. Det var et annet trinn som arrangerte, så jeg fikk ikke med meg noe foredrag, men delte nå det lokalavisen hadde på Facebook, sånn reklame er god reklame...
Ikke lenge etter seilte det inn en melding på pm. En på vennelista mi som hadde vokst opp med ham.
En bløffmaker, mente vedkommende : jeg skulle bare vite at noe mobbing hadde ikke forekommet av denne fotballfyren. At han var sær og trodde han var noe større enn alle andre, var det rart at folk ikke likte ham??men mobbing? Å nei, ikke på deres skole!
And so the saga continues...
Vedkommende er høy på pæra,han/ hun er bare ikke til å omgås, det var aldri vondt ment, bare sånn tonen er oss i mellom, såpass må en tåle..
Lista er lang.Men det må jo få fortsette. Som det er. Til vedkommende lærer. Eller skjønner pointet .Eller bare blir borte, sånn at en kan få fred.
Vi ser ikke det som skjer i blant oss. Fordi det blir ukultur .
Åh , den vanskelige balansegangen mellom personkjemi og mismatch.
Alle kan jo ikke være bestevenner. Noen må lære seg de sosiale kodene for å være med.
Men hvem skal lære bort?Og hva er pensum?
Konflikten mellom individ og felleskapet er også en del av dette landskapet. Hva med den som ikke tilpasser seg? Hvor skal grensen gå?Hva er selvvalgt rolle og hva er påprakket manus?
Så, jeg synes at antimobbesanger, stilskriving , og vitneskildringer ikke kan prises nok.
Men det ultimate som må til er en holdning.
Holdningen og innstillingen at det er mulig å tåle, og akseptere andre. Fordi vi har blomster, forfattere og ildsjeler blant oss.
Og de skal gro, skrive og gløde av god motivasjon , ikke smerte.
Og vi har hverdagsmennesker, som vi skal dele gata, jobben og byen med. Som barna dine skal møte, og påvirkes av. Ikke i media nødvendigvis, men over nabogjerdet, som ektefelle, i idrettslaget...
Så , klarer vi det?
Å se menneskeverdet i den vi ser ned på?
Det er det det handler om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar