Men vinterferie har ikke alltid vært slik en rosehage.
Og alt jeg nå skal skildre med smerte og pinsler, lik pappillon som kom seg unna øya og skriver sine memoarer, vil søstra mi signere under på som Besteste Barndoms Minner- Evah!!
Der fikk dere den , dere som mener vi er så like.
Jeg hater snø, det er ingen hemmelighet. Men jeg liker snø som naturfenomen og kulisse.. Jeg vil at den skal være der sånn at en kan bekrefte at Moder Natur er i balanse. Og velkommen på julaften, og litt ut i januar skal den være...
Men fra det å mene at snøen har sin plass til å ville ha noe med den å gjøre.... der er det et uoverstigelig gap..
Jeg kan stolt melde at siste gang jeg hadde plank på beina var påska 1988...
Og den person er ennå ikke dukket opp som kan bryte den rekorden og få meg utpå den galeien igjen.
Vinteren 1988 var jeg konfirmantspire, og slo et slag for eldresaken.
Var det ikke på tide at mormor og morfar fikk litt ungt blod i huset... i en sådan stund??Sånn at ikke hele familien var borte på en gang?
Antar at de ga opp.. eller synes jeg var stor nok
Så fra den dag det påfølgende år ble påske og vinterferie levelig.. Busser til byen, kafebesøk, venninnekvelder, krokus på Glemmen vgs... lukta av fuktig jordbakke og fjorårets hundebæsj slår lukta av gassbrenner og klister på bak-glatte Madshus anyday. Dagbokskriving i god belysning, og tilgang til radio for opptak av drømmekassetten 24/7..
Telefon.. Åh.. hvilken luksus..
Hva var det som var så fælt?
Vel, hele pakka, men det kan oppsummeres slik : Total mangel på komfort.
La meg eksemplifisere.
Vinterferie betydde Hallingdal og ski aktiviteter. Ski som i bortoverski..
På flata og på fiskebein.. og som i plog.. Som i lang lang rekke...
Andre former for ski fantes ikke i min barndom .Og det var vi ikke alene om, tror jeg. De få som i klassen snakka om "Kjerringåsen" og slalom, snakka akkurat så høyt at en oppfattet at dette var overklassefint.. I den grad det var noen overklasse å snakke om i våre kretser..
På skidager var det også i skoleregi bortoverski.. Arrangementer til bakken i Trysil med buss dukka ikke opp før på vgs.. som frivillig alternativ.
Og som engstelig unge som allerede var avvent på karuseller ( morsommere som voksen, men aldri morsomt nok...) så skulle det bare en påminnelse om min tremennings påske med gips og i stol, før jeg skjønte at slalom var vondt og farlig..
( for meg lød det som en helt super påske, men det kunne en jo ikke si.. Ikke noe ut og virk -press, sitte i fred og ro.. hihi)
Foreldrene våre var ikke slemme, men en juger jo litt for sine små, sånne halvskitne hvite for å unngå å forklare for mye, å sette i gang en diskusjon..
(Isbilen er utsolgt for iskrem , når det ringer i bjella og slikt...)
Hytta var heller ikke spesielt luksuriøs, for å si det mildt..
De vi leide av skjønte aldri helt hvordan vi fikk plass til 8 personer inni den, 4 små og 4 store, på det meste.. Vel , vi var jo Utendørs mesteparten av dagen, enten på tur, eller for å leke, og vi la oss på skift. De som lå innerst måtte legges først.. felles do, og tannpussrutiner, i flokk.De siste årene var vi bare fire, og da ble det jo litt bedre plass.
Ikke noe traumer etter det enkle livet . Jeg synes at hytter med strøm og kabeltv i alle rom er råjuks, bare så det er sagt. Det skal være stearinlys og utedo.
Så, det lå ikke der heller.
Men det var så mye som jeg ikke hadde lyst til, så mye PES!!!!
Og at en ikke hadde noe valg på aktiviteter. Og da blir privatliv så hellig at det blir latterlig...
Mangel på batterier på tællekællen er jevngodt med tyveri av mobil, lommebok og pinkoder i 2014.. hvor fanden gjør en av seg..? Hvordan finne sin indre ro?
Her er greia, den grumme sannhet, i kronologisk rekkefølge:.
¤ Selvsagt begynte det lenge før avreise. Det begynte med en del av en samtale :
når vi drar til hytta til helga, så skal vi _________..
Vi må huske på å ta med._______ når vi drar oppover til vinterferien.
Jeg ignorerte etter beste evne... Det man ikke tenker på, det er ikke der...
Men så kommer de illevarslende tegnene.. Mamma er nemlig sånn at hun begynner å pakke over en uke før hun drar noe sted.
Så, da dukker det jo opp, fra mørket på loftet skistøvler på fryseboksen ,som skal ned , en etasje, pappa som må preppe pulken som brukes til frakt.., hauger og lader med "ferie kostymer..." dukker opp hist og her.
Kravet om at en må Engasjere seg blir mer høyfrekvent
Pappa spør tre ganger om dagen : Gleder du deg ikke til at vi skal på hytta da, Eirin?
"NEI!"
"Joda, det blir så hyggelig så"
Og en må prøve skiklær. Den slappe treningsdressen fra Ellos passer fra år til år , og fungerer som innebunad på hytta. Den ligger fast der oppe, og er årsaken til at en sjelden finner meg i treningsbukser i dag.. det er øgli, ikke avslappende..
Og alle utenom meg gleder seg.. Ateisten på gudstjeneste liksom...
¤ Avreise dag...
Forventningene er på topp... jeg er en kommunist på Wall Street. Jeg har pakket.. En liten bit av siviliasjonen blir med. Bøker, kassetter... Ja nettopp.. Det som tar plass..og derfor rasjoneres. For lillesøstre skal også ha med leker.. Og leker har til alle tider siden pinnedukker og kongledyr vært volumiøse... Skaper utrygghet å ikke vite om det er nok.. Her står det mellom galskap og overlevelse ...
Når avreisedagen er der, skal alle tidlig opp, ikles halvskiantrekk.. Skibukse, snowjog, strikkegenser og anorakk. Resten skal ligge tilgjengelig.
En blir pakket inn i bilen som en del av mengden collie. ( Part of the crew, part of the ship prinsippet)
og bager , poser og pikkpakk omslutter en kjapt. Jeg ser knapt søstra mi over haugen.
Vi sitter på saueskinn i ulike nyanser, for å sette standarden. De fellene skal følge oss hele ferien.. Fra bilseter, til senger og på utflukt.
Vi var seine med å skaffe oss skiboks, så pakking foregikk med blekkspruter og med takgrinda som utgangspunkt. Helt fram til slutten av 80 tallet..
Jeg fryser. Men det nytter ikke å klage, og ikke er det stemning for det heller, det strammes, og peses, bilen humper opp og ned.. jeg sitter jo bare der og klager mens andre står på for å komme avgårde... Jeg vil bare ha fred og ro...og være varm.. As if..
Vi starter. Hektisk "nå skal vi ha det hyggelig" stemning. Det pleier å gå bra, om syrran har fått tabletten sin.. Om ikke den virker så blir det lokale ubehageligheter. Det er her bagasjemuren kommer til sin rett. Bilsyke- beskyttelse - kan ikke lovprises nok...
Men småsøsken må underholdes , og det går jo sjeldent lydløst for seg. Mamma og pappa synes det er mer hyggelig om hun synger enn om hun spyr, og nå Har Vi Det Jo så Hyggelig, så jeg kobler til Sandra Cretu på tællekællen .Venter på bedre tider. Good luck to me...
Rastepause . Orasje matboks med brødskiver til alle mann. En får tildelt brødskive med standard pålegg, så det er ikke så nøye hvem som får hva..
Vi fyller bensin, og jeg stormer inn for å hamstre batterier. Og lesestoff. Og nyter sivilisasjonen, siste utpost, før kaktuser og ville indianere...
Vi klatrer oppover i landskapet, og kanskje blir det iskaldt i bilen når kjettingen må på.
Pappa inn og ut , kløner og får det ikke til med en gang
Det kalles herding.Bli vant til det. Svingende tempraturer...Bygger karakter!
Heldigvis er det bilvei nesten helt fram. Det betyr at vi ikke er avhengig av lokale scootersjåfører, så vi kan dra når det passer oss.
Vi ankommer. Ut i kulda. På med snøsko, gamasjer, luer, votter, pulken tas ned... ( om en har sovet i bilen nå, så blir den overgangen til virkeligheten noe smått grimt..)
Vi fyller opp sekker, pulk, tar på skiene , og går i flokk og følge til hytta.
Mamma og syrran inn. Mamma for å organsiere ( lav terskel for å gå i veien), syrran for å... vel, ikke hjelpe til med å bære iallefall...
Det gjør jeg og fattern...
Mørkt. Masse fåkkings snø. Helt stappa møkka mørt..og iskalde senger. Stakkars den som må på do i løpet av natta. Lommelykt og følge om en er liten. Syrran har gode minner om å synge for sauene med utedodøra åpen.. Ingen sauer om vinteren, sier jeg bare...
¤ Hytteliv :
Våkne tidlig av pappa som river avispapir, og er kvikkas. Radioen på. Jeg er ikke klar. Blir flerra ut av drømmer.. Fester blikket på lommeboka som ligger med bildesiden bretta ut over hylla over meg. Flammen.. så langt borte.... nære i sinn, men uoppnåelig på alle plan... og fysisk svært fraværende...
Skramling, dører opp og igjen... For mørkt til å lese, eller nå en kommer inn i en bok, så skal en stå opp. Det er frokost.
Ikke noe sted å legge seg godt til rette... For det er ikke plass, eller det er mørkt.
Ut på tur hver eneste dag. Sliten. Blir pusha fremover, kaldt, ( stort sett god smøring, kom ikke her)
Forbaskede eviglange Løkenvannet..... tråkke tråkke i gamle løyper... Falle i dyp snø... Æsj.. Rasting, så fort en er i leke humør etter at brødskivene er fortært så skal en gå videre) Vi Har Det Så Hyggelig..
Tilbake på hytta. Tusen ting som skal gjøres ; hente vann, hente ved, tømme bøtta, koke vann til absolutt alt, sette seg opp, ikke ligge sånn og breie seg. Vått tøy, ekkel treningsdress.Bytte stearinslys når en begynner å bli bekvem
Hjelp til med oppvask, hjelp til med pådekking... dekke av, sette inn.... *stress*
Så fort en setter seg til, så skal en gjøre noe annet..
Det er dårlig med lys til dagboka, batteriene går unna. Det er lang vei til Bygda ( jada, vet det heter Sundre) og alternativet er P1.
Frossen melk, stadig tørrere brød, måke vei til do, gnagsår på snowjoggen, så ufattelig mye klær og dill....
Å aldri få være helt i fred, men hele tiden på ank , fordi en skal engasjeres i ett eller annet..
¤ Hjemreise
Kan ikke komme fort nok avgårde... Helst så en kan lese hele veien i dagslys.
Masse akking og oiing. Mattsoparen Gunda gjør ikke god nok jobb, alle er i veien, hytta skal stenges, jeg er den lykkelige prinsesesse blant de misnøyde bøndene.. En må vokte seg for ikke å være for munter.. Da kommer høygaflene..
Jeg skal hjem!!!
Og hjemme er det blitt enda lysere..enda mer vår. Og det er lenge til neste gang...
Mormor og morfar som ventet hjemme hos oss, med ferskt brød og nytt pålegg. ...
Jeg putter alt dette i boksen for "overlevelse under ekstremt ubehag" og i kartoteket under :
"ikke alt var bedre før"
Såklart, joda, det var mye positivt også. og det skal jo også nevnes..
Maten.
Mangel på stekeovn skaper kreativitet i matveien. Stekepanneostesmørbrød ga halsbrann i flere døgn, men det var det verd..
Lørdagsfersk loff med bokseskinke på påskeaften.
Skipperkaker, halvstivt frossent sjokoladepålegg ( må bli tjukke lag, det...). Rasjonert, men velkomment godteri og nammis til kaffen. Mamma våga seg ikke på noe kornmokjeks med brunost der i gården nei..
Håndvispa vaffelrøre, fersken på boks, med like håndpiska krem. Iskald sitronbrus fra Brushytta..
Aktiviteter som ikke handla om ski og husarbeid :
Brettspill og kortspill , påskeradioen med auksjoner på skikjendisartefakter. Da Sandra lå på toppen på ti i skuddet. Måneskinnsturer, slikke på istapper, grave snøhule, appelsin og kvikklunsj ved kortrast, å få slange seg i sofaen og lese, i overskuelig tid, gjenoppdage gamle blader...,
Fornemmelser av:
-sola som går ned over Sangerfjellet og lager gyllend blåtime
-lukta av brennende ved
-Å suse ned lange slake bakker
-Endelig å komme opp på høyden og se fjellene.
-"Hva skal vi smøre med i dag" samtaler mellom pappa og de som måtte passere.. Debatt hvorvidt det skulle være blå eller grønn swix, og hvem som hadde smurt seg bort av de forbipasserende. Påståeligheteter på høyt plan, domfellelse over de som garantert hadde bomma....
-Fluer som ender sine unge søte liv i edderkoppnettet. ( betyr at det er varmt i hytta, som er en god ting)
-Lengte hjem, herregud som en lengta hjem..... Søtt og vondt på en gang.
Skal en dra med meg på hytta så er det bedre fra mai til oktober.
Løkenvannet ikke noe alternativ det er blitt myr.., det er søte sauer, en fryser seg ikke til døde, sprakende farger på markblomstene, verdens vakreste og blåeste forglemeiei, sauebjeller, fine farger, og lengre leselys...
Og ja, da kan en synge med døra åpen på utedo!!
Min vinterferie nå blir akkurat som jeg vil ha den.. Hyttefri.... yum!
 |
| kilde : M |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar