Fordi det gir deg selv sjelefred og ro til å fokusere på det som er vesentlig. Dette er noe du gjør for deg selv, ikke den som har krenket deg, for å bruke et noe forslitt begrep i våre dager.
En glemmer ikke det som har skjedd, men en kan ta det til hjertet, og prøve å forstå hvorfor det gikk som det gikk, og hvorfor den andre part gjorde som hen gjorde.
Av og til er ikke det mulig . Nei, ikke alt kan tilgis , tenker jeg.
Dersom det gjentar seg, vedvarer, etter at en har fått sjansen til andre valg. Dersom handlingen ikke etterfølges av anger ved konfrontasjon og konskvens, så blir det straks verre å se med blide forsonende øyne på saken. Og noen handlinger er så rå og vonde at det rett og slett ikke la seg gjøre å tilgi. Da er veien kort til å drømme om hevn og gjengjeldelse. Svært menneskelig, om en ikke en av våre vakreste sider i skapelsen.
Hvordan en skal unngå å bli spist opp av bitterhet etter slike svik, det har jeg ingen anelse om . Det sies at tilgivelse er gudommelig, og det sier vel noe om at dette ikke er for livets amatører.
I Bibelen står det i Fader Vår : Forlat oss vår skyld, slik vi forlater våre skyldnere.
Jeg tenker dette handler om at alle gjør feil, ta deg selv en titt i speilet, og funder over hvordan du vil møtes når du har tabba deg ut ovenfor noen. Har du ikke selv vært i samme båt, kanskje? Og, om du ikke selv kan tilgi, så møter du en kald og uforsonlig verden i retur. Tilgi søtti ganger sju sa Jesus. Men hvem teller?
Men nei, ikke alt kan tilgis.Dessuten kan ingen andre på dine vegne bestemme når tilgivelsen burde finne sted, og om det er tilgivbart.
En må være klar. Kanskje blir en aldri det. Og likevel klarer man å balansere de vonde og mindre vonde følelsene i den forbindelse. Å bli møtt med at det har gått nok tid, og så ille var det vel ikke, kan rive opp enda råere sår.
Tilgivelse er nok også gudommelig i den betydning at det gjør godt for hele deg . Å slippe følelsene som ikke lenger henger i etter tilgivelsen er å ikke lenger gi noen en urettmessig plass i sjelen og livet ditt. De fortjener faktisk ikke energien de tapper ved at de er der, i tilværelsen din. Det føles himmelsk å gi slipp på det . En er fri. En kan faktisk glemme hele stasen , og gå videre. Den beste hevnen er et lykkelig liv!
Men, igjen, det er ikke alltid bare viljen det kommer an på.
Om skyldneren ikke mente dette, eller det ble helt feil i forhold til det som var tenkt, så er det lettere å tilgi. Om det var med overlegg, uten anger, iskaldt eller en handlet kun for å mele sin egen gode kake, så kan det være omtrent umulig å komme til tilgivelsen. Om en synes en hadde all rett til å være drittsekk, så kan det kanskje aldri leges?
Selv om det er vondt å måtte si unnskyld, det er flaut og en er kanskje full av skam, så er det godt når det er overstått. Lekse lært. Dette skal jeg ikke gjenta, jeg skal stille meg annerledes neste korsvei.
Jeg hadde aldri til hensikt å knuse kjellervinduet med styltene mine den gangen da jeg var 11.. Mamma dytta meg mentalt ned trappa til farmor og farfar. Farfar tok det pent. Det var tross alt han som hadde laga styltene, og lært meg opp. Han kjente risikoen.. Fælt var det lell . Tilgivelsen desto søtere.
Før en får sagt unnskyld så har en det ikke godt.. Når det først demrer at en har driti på draget, så kommer den knuten rimelig kjapt, og den strammer godt i magen . Runde på runde med tankevirksomheti motorveitempo, men en finner ingen utvei , en bare surrer seg ennå mer inn.. Det finnes ingen formildende omstendigheter, du har vær så god å stille opp. Ta ansvar og tilkjennegjøre at du gjorde og sa noe veldig veldig dumt.. Unnskyld , og godtgjørelse er påkrevd. Alle feiler man, det er det man lærer av. Det er mange gode lekser i en bøyd nakke og å legge seg i grusen i blant.Og å gjøre opp for seg.
Noen ganger tror jeg det er lettere å tilgi andre enn seg selv. Etterpåklokskapen er dyr . Sleng på "burde visst bedre", så har man en god blanding av hjernetygg for mørkere netter. En kan bare ikke tro at en ikke har alt på stell, at en nok en gang kunne stille seg så dumt..
Det er så lett å glemme at en kanskje ikke hadde oversikt og kunnskapen en skulle hatt den gangen. Og at vi alle har testperioder. Det er ikke så farlig. Alle dummer seg ut, men det er jo ikke sikkert at alle vet om disse blunderne. Dine egne vet du godt om. Du var der da det skjedde.
I en verden hvor alt er polert og perfekt så er det altfor lett å sette pekefingeren i eget bryst og klandre seg selv for at ikke livet er optimalt.
Da trenger man en god dose av "duergodnok"
Andre går konstant med fingeren utover, og klarer ikke å se sin rolle i noe som helst.
Slik er det faktisk skjevt fordelt her i verden.
En liten dose skam gjør en klar over at en faktisk må rette seg etter andre. En stot dose skam tar drepen på sjelen, og gagner ingen.
Å tilgi og bli tilgitt er viktig for å vokse som menneske. Å slå en strek over det, gå videre, la bygones være bygones, og få rette ryggen igjen, opprette balansen, det må til for å bli duganes menneske.
Så lærer man å være oppmerksom , se lenger enn sitt egen snyteskaft, og å ta samtalen før det går over styr, og det sier pang.
Men ingen skal dømmes for at de trenger tid i prosessen. Somme tider er det faktisk sånn at skyldneren burde visst bedre. Og det kan aldri gjøres godt igjen.
Leger tiden alle sår? De fleste. Men selvsagt må man tilstrebe å gjøre reisen sammen med andre så lett som mulig. Skjønt det ikke alltid går som tenkt.
Å gi slipp, og å føle at rettferdigheten skjer fyldest må være målet. Guddommelig , ja mindre enn det kan det ikke være. I blant er ikke hjertet stort nok. Sånn er det bare.
Og ikke to personer har lik tålegrense. På seg selv kjenner en ingen andre, faktisk...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar