Det jeg husker best fra det besøket er at jeg var fryktelig oppblåst i magen, og at en sånn fis i en katedral ikke kan slippes som en taus smyger, og at det er ekko i slike bygg, og at jeg hadde med meg une cage noir pour perruche , ettersom vi hadde vært på fuglemarked. Noe skal en ha med hjem fra Paris... Fisen ble igjen, men er ennå ikke blitt ansett som årsaken til brannen, får vi håpe. Jeg skylder i såfall på det franske kjøkken.
Selvsagt var katedralen enorm, mye større enn noe av det vi hadde hjemme. Og instinktivt skjønner en at dette et en del av den franske identitet. og at franskmenn er svært stolte av å være franske, på en arrogant måte som briter ikke er, og nordmenn ikke kunne vært selv om de visste at det var noe de kunne være. Og en føler seg liten og en del av noe større, begge på en gang.
Mamma oppdro meg som anglofil, ikke frankofil. Hun gjorde en grundig jobb der. Frankrike gir meg intet for sjelen og identiteten. Gi Frankrike til de frankofile, så vender jeg meg i andre retninger, vest og sørøst.
Hvorom allting er, så stod altså Notre Dame i flammer den 15 april 2019.
Sjokk og vantro... Kan noe så fast, så gammelt, så betydningfullt gå med i brann? Den har jo vært her siden 1100 tallet???? Et landemerke, så stødig som stein....?
 |
| SCANPIX |
Selvsagt kan en katedral brenne. Strengt talt er man vel ikke som riktig god og gammel katedral å regne med mindre enn har hatt besøk av den galende røde hane ett par ganger... med et par tre hundreår imellom? Litt krig og litt storm og sånn. En dose dommedag, for karakterens skyld. Og som eksempel til etterfølgelse.
Så folelsen av å leve i historien ble med ett veldig nærværende.
Slik måtte det føles, for dem i tidligere tider, når katastofen rammer, det mest sikre dyrebare en har blir borte. destruert. Og ikke minst den andre angsten, at dette ikke bare er matrielle verdier, men at selve sikkerheten, tryggheten om at en er beskyttet er blitt borte.
Om Guds vern er blitt revet vekk, er det en straff? Et omen om verdens undergang?
Ja, slik måtte det føles.
Og det søkk i meg når vi så og hørte : spiret faller.
Det falt , omgitt av flammer, etende ild stod klar med åpen kjeft , folk ropte ut i Paris' gater , tvers gjennom tv skjermen hørte en fortvilelsen
. Det føles som nådestøtet. Intet skulle skånes, mer krevdes for å stille sulten til monsteret, ilddemonen
Det fæle , ekle kastet seg over marsipankaka, så å si. Fortærte bruden mens gjestene så på.
 |
| Foto: BENOIT TESSIER |
Og jeg var igjen i Fredrikstad, i november i fjor, foran en murgård, og det en ikke kan fatte, må fattes.Flammene kan ta ikke ta alt? Jo, de kan de. Og selv om de bare er en naturkraft, så føles det personlig alikevel.Alt blir til intet. Og lågene liker det godt. Om en skal menneskeliggjøre det.
Det tar tid å bygge en katedral. Og det gjorde det i ellevehundreogdentid også.
Det skal hentes stein, det skal hugges stein, det skal hvelves buer, det skal settes i glass. Alt skal fraktes dit. Og monteres. For hånd...
En katedral bygges for evigheten. Av mennesker. Mange mennesker, i flere generasjoner.
En katedral bygges på vitenskap, på mot og på kreativitet. På noe større. Og fylles med tanker, symboler, det mest verdifulle en har av gull og kostbarheter. Husk meg, jeg donerer i mitt testamente til katedralen..
En katedral inspirerte ikke bare lokalbefolkningen. Les bøkene om Arn av Jan Guilot. Les bøkene til Ken Follet, The pillars of the earth, les kunsthistorien din, lær mer om arkitektur...
Katedraler tiltrakk seg ikke bare pilgrimer, men fagfolk, som ville lære mer, overgå tidligere verk, skape noe av betydning. Man dro derifra, og bygde sin egen katedral med nytenkende teknologi under vesten. Inspirert, men ikke en kopi.
En katedral handler om menneskene som har vært i den, i gode og onde dager, i håp, og fortvilelse.
En katedral handler om fortellingene, mytene, om å være menneske i noe som er større enn deg, og som føles evig. Kristen eller ei... I mange hundre år er katedralen et sted for ro, uansett hvem du er. Hvilke tanker du tar med deg inn i slike rom er en sak mellom deg og det større.
Et bygg med 800 år på baken er et bygg som har sjel. Eller sjeler.
Kom igjen.... hvor mange menneskeskapte steder finnes det egentlig som er 1000 år og mer?
Generasjoner før deg har trådt der, de har sett dager du bare har lest om, de var der da historien skjedde.. Og så rokkes det ved, det trygge. Hva kommer nå?
Alt dette tenkte jeg.
Samtidig rant tankene til de andre 2019- menneskene ut på internettet.
Jeg har flere frankofile venner , ( hvem har ikke det), som tok dette svært personlig. Deres elskede Paris hadde fått et slag som kjentes inn i margen.
Alle som har vært der, sett Disney filmen eller i det hele tatt har svart "Paris" på hva som er hovedstaden i Frankeriket ville uttale seg.
Så, det blir jo en hype..
En er alle parisere med ett. Ingen gadd å legge ut hyllester til steinbygget to dager før, men nåååå, liksom....
Joda.... gi meg en blomst mens jeg lever.
Sånn er det jo. ND ligger der hun ligger, og det skulle ikke være noe nytt å melde der? Å ta noe for gitt er å stole på tingenes orden. Noe må en da kunne forvente er som det alltid har vært...
En nostradamisk brann i starten av påsken hadde vel ingen tenkt seg?
Så er det bare å vente på motbølgen. Når noen synes det er blitt litt i overkant og vil kjøle det ned.
Stol på at internett tar seg av den saken.
 |
| Veronique De Viguerie/Getty Images) |
I mens kom Lord Orange med noen halvkvedede mumlende dumheter om at de kunne jo bare slippe ned litt vann ovenfra, det ville han gjort..( for franske brannmenn har jo så mye å lære fra hans viten og lærde opptreden?) og at de sa nå at det var på grunn av oppussing, hva nå det menes med det, og la oss håpe det er det.
Rart at ingen hang seg opp i det, det høres jo unektelig ut som han antydet noe, og det ville jo ikke være første gang...
Det kom en interessant konspirasjonsteori om at flere gargoyler var tatt ned for å restaureres, og at katedralen derfor hadde for mange voktere på perm.... Det ble avkreftet
Jeg ventet på Qviasimodo memes... Venter litt til..
Som sagt, motbølgen kom før asken ble kald.
Jeg hadde forventet evangelister over dammen som sier at dette er straffen for at vi tillater muslimer og homser å puste i gatene våre. De er bare morsomme i grunn .De trenger ryggklø... og en kjærlig hund.
Jeg hadde dog ikke ventet ....
- Jeg er ikke katolikk, så hva er oppstyret?
- Det er da kirker nok i verden, så hva er greia?
Om du ikke bryr deg, hvorfor gidde å skrive om det? Og poste det?
Jeg hadde heller ikke ventet en vegg av diarestinkende whataboutism!
Det verste med whataboutism er at sakene er gode, de har så inderlig rett at det er noe vi må fokusere på. Men innpakningen og overleveringa stinker råtten bleie. Eller ustelt kattekasse.
Whataboutism slenger deg i trynet at det du engasjerer deg i ikke er så viktig som saken de fremmer akkurat nå. Enten så er det deres personlige kjepphest som skal ris med gnistrende hover og full panserrustning uansett , eller så løfter de ikke en finger til å egentlig bidra med sin sak.De vil bare henge seg på og lage litt selvrettferdigharmekvalme
- Dette er et takk for sist for alle maktovergrep den katolske kirke har bedrevet. La kirken brenne
- Ingen har skrevet om andre hellige bygg som brenner, men det er kanskje ikke så viktig med moskeer? La kirken brenne
- Notre Dame ble bygget på et gammelt paganistisk offersted. Kirken utryddet trossamfunn som ikke var som dem. La kirken og alle andre kirker brenne, takk for sist, hilsen de gamle gudene
- Kloden vår brenner også, dette er bare et bygg... whatever.....la det bare brenne..
Hva er dette for noe? Takk for sist retorikk, ja det er jo empatisk og konstruktivt.
Alle sakene i whataboutism er gode, men markedsføringa av argumentene skaper jo bare hakking og strid.
Whataboutism er når du ikke har argumenter å bruke i konfrontasjoner med gemalen.
-ÅJA??JEG HAR IKKE SKYLT OPPVASKA?? Å JA? HVA MED DE SYRA SOKKENE DINE PÅ GULVET???
En kommer ingen vei, men har fått ut guffe.. Sokker og oppvask problemet er iallefall ikke løst..
Selvsagt er det provosernde når pengesekkene lover donasjoner til å gjenreise katedralen. For det er liten tvil at de som har mye ikke er spesielt flinke til å å dele litt. I allefall ikke så det syns og merkes. På den annen side, når de skriver ut sjekker, så heter det seg fort at de gjør det for å skryte. Og i whataboutism så er det alltid feil sak. Eller man lever ikke som man prediker. Poenget er å ta folk, ikke rose og fremme gode handlinger.
Kloden vår er viktig, barn i nød er viktig, kvinners vilkår er viktig, dyrs rettigheter er viktig, historie er viktig, religiøs toleranse er viktig, å se utenfor vår egen stuedør og europeiske verdensbilde er viktig...
Og ja, selv om det bare er et bygg, så er det viktig. Selv om andre bygg også er viktige.
De som synes whataboutism er måten å vekke folk på må rett og slett ta seg sammen her. TA DERE SAMMEN!!!!
Engasjer deg i det du gløder for, gjør det du kan . Men ikke spott andres saker . ikke tråkk det ned i søla for å fremme deg og ditt. Da blir jo ingenting gjort. Tenk litt mer markedsføring algoritme : likte du denne? Da liker du kanskje denne også?
Det er faktisk ingen som hindrer deg i å gi litt ekstra til din hjertesak , akkurat nå, i anledning brannen. Mot litt negativt, gjør noe positivt. Ring noen gamle kjente, plukk litt søppel , lag veggismiddag og gi kirkens bymisjon en hundrings....?
Å gjøre det gode for menneskeheten, fremme fred , toleranse og velferd, skape fremskritt som gagner alle, det blir det kanskje ikke fysiske minner av. Ikke noe en kan forme i stein, eller på lerret eller i metall. Selvsagt skal ressursene gagne det levende, ikke det døde? Tenk om vi bygde velferd istedet for minnesmerker? Vi bygger slike verk med praktisk arbeid, og glød, ikke ved å rakke ned på hva andre gjør av gode gjerninger. Og det syns ikke alltid det en får utrettet... i motsetning til en skulptur eller en steinbygning. Men det kan hende velferd gir mennesker som skaper matrielle verdier, som bygninger, skulpturer og annen kunst.. Kanskje det ?
Ja, noen ganger er historien om mennekset også det mennekset har skapt. Og at mennesket alltid vil skape.
Kanskje er en katedral knytet til et kongenavn , eller en annen storkar.
Kanskje er en katedral et sted viet til en guddom du ikke tror på
Men en katedral er også menneskene. Deres innsats. Med de midlene de hadde. For det de synes var viktig. De som brente paganistiske gudehus er ikke de samme menneskene som la på plass den siste steinen på spiret, eller som sang mens flammene åt.
En skal ikke glemme, og det er lov å være bitter og sint .Men bruk heller energien til å takke dine guder for det du har, og det at du har hender, føtter , drømmer, og muligheter til å gjøre.
Det er ingen motsetning mellom å gjenreise et bygg fra 800 tallet og å restaurere den katedralen vi alle kommer fra og virker på, som er enda eldre, selve jorden vår. Og båndet oss mennesker i mellom
Vi kan reise flere bygg samtidig, kan vi ikke?
Kunne romerne reise en mur som ennå står som en del av Cardiff Castle, så rosa som marsipan, så kan vel vi redde kloden?
Kunne egyperne reise pyramider vi ennå ikke kjenner alle gåtene til, så kan vel vi finne ut hvordan vi skal reise bevissthet om kloden vår?
Kunne våre forfedre, så kan vel vi?
Ikke minst: tenk så mange som får seg jobb i Paris nå? La oss håpe på at de får gode kontrakter, med lønn de kan leve av. Der kan storkarene gjøre en liten innsats...Det er lov å begynne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar