Tilgitt, men ikke glemt....

Det var vidunderlige Nelson Mandela som fikk meg i tanker denne uka.  Han ha virkelig satt spor etter seg, og etterlatt oss gullkorn og noe å strekke oss etter da han dro torsdag 5 desember 2013



Han har  gjort mye godt, og sagt mye vakkert, både om utdannelse og å takle motgang, men ikke minst har han sagt mye vettugt om tilgivelse.. Og Sør Afrika hadde nok sett annerledes ut om det var  samme sinte mann som kom ut som kom inn.. Nesten tre tiår eldre. Og Mandela var en sint ung mann... hvem kan klandre ham, etter  Sharpville og Soweto...??

Og alikevel... Så prediker denne mannen om tilgivelsens gave. Og om mulighetene og friheten den gir.  Om børen som blir lagt bak seg , og gir en ny start..

Og jeg tenker : oioioi... Ikke rart det sies at det er gudommelig å tilgi...

Å tilgi er noe vi må være i stand til , alle sammen , for vår egen og andre mentales helses skyld.
Å bære nag, og å bli båret nag til, det er ødeleggende.

Hvor søt og god er ikke tilgivelsen.. Å kunne meddele bekjennelsen og angre : skal aldri aldri gjøre det mer... og bli tatt til nåde, det vonde vasket vekk..

En hel religion er basert på det konseptet der... Kristendommen.. For å ha det godt, så må en ha følt seg litt utilstrekkelig..

Så ja, vi må lære oss å tilgi og oppleve å bli tilgitt..
Slik vi forlater våre skyldnere, står det i Fadervår. Med andre ord ; empati prisippet : møt andre som vi selv vil bli møtt..

Noe av det vakreste i Kristendommen, nestekjærligheten.

Og når alt kommer til alt, så er det meste av mikk og makk  glemt om 100 år.. Det er ikke verdt å la det ligge og gnage liksom..

Ord sagt i vanvare, en glemt fødselsdags gratulasjon, en krangel en ikke husker hva egentlig  dreier seg om.... slike ting..
Det burde ikke være så vanskelig, og en burde ikke  få hevntanker over slike , sett i den store sammenheng bagateller. Det er ikke noe å kutte vennskapsbånd for..

Men kan alt tilgis?
Selv om det er edelt, selv om det gjør livet lettere... er det mulig??Alltid? Og om det ikke føles mulig, er det da , i mangel på et verdslig spirituelt ord : en synd?

Finnes det handlinger det ikke er mulig , eller for å spisse det , handlinger det er akseptert å ikke tilgi??

Dette er jo så veldig individuelt. Det går rett på hver enkelt sitt hjerte...og den enkelte sitt syn på verden...

Jeg kan komme på et par eksempler :

¤ Voldtekt/incest/mishandling ( herunder tortur)
¤ Mobbing med døden til følge
¤ Drap
¤ Å tråkke på noen som ligger  nede
¤ Å ødelegge livsgrunnlaget til noen med viten og vilje
¤ Å ta ugjenkallelige valg med åpne øyne ( for eksempel å velge å ikke sette igang tiltak mot global oppvarming, eller stoppe nødhjelp)
¤ Å gjøre noen vondt gang på gang, og vite det, og likevel gjenta det

Kan å sette seg inn i gjerningsmannens liv og tanker hjelpe? Fremkalle en "synd på" empati?
At "han /hun ikke har hatt det så greit" ?
Kanskje.... For noen. Om rus, og manglende behov i barndommen kan forklare og skape en slags følelse av å ha sviktet i kraft av å være medmenneske... kanskje

Kan vilje til å gjøre opp for seg bidra til tilgivelse? Og ny tillit? Kanskje, om det er nærhet mellom gjerningsperson og offer..
Sånn sett kan jo rett konsekvens føre til lettere tilgivelse.
Om en kjekkas i fjortisstadiet griser ned naboens vegg med eggog ølmix  etter Halloween kan jeg tenke meg at en grundig vask med såpe og vann på åstedet gjør det lettere å tilgi enn en bot betalt av mamma og pappa...

Og det med tillit er også essensielt i tilgivelse . En må være sikker på at dette ikke skjer igjen. Og en må  komme over en egen eventuell skyld i det som skjedde.
Derfor står ikke utroskap på lista mi.
Noen klarer jo å komme gjennom det, andre ikke. Er man et dårlig menneske om en ikke klarer å tilgi dette? Er man for å si det så : stuck i sin egen suppe om en ikke klarer å legge deg bak seg..?
For hadde en ikke en bitteliten del av skylden selv??
Jeg for min del har aldri opplevd utroskap, så vidt jeg vet. Jeg vet sjøl hva jeg driver med, så sånn sett kan jeg gå god for påstanden..
Men såpass har en jo skjønt av andres erfaringer og hva ukeblader og filmer sier at det ikke er verdt det... Verken ONS eller venninne på si..
Selv om at det visstnok er blitt så vanlig og utbredt blant begge kjønn...Dessuten at det sjelden er gode grunner til at tutt-tutt møter ny og ukjent tunnell...

Og særlig i utroskapstilfellene kommer vel det med sikker på at det ikke skjer igjen faktoren.. sviket.. innsatsen med viljen til å våge og tro og stole på igjen..
Samme kan vel sies om mellommenneskelige forhold der fare for gjentagelse er fellesnevner. Rus, kriminalitet, impulskontroll,manglende ansvarsfølelse...


Og derav utrykket : tilgitt, men ikke glemt...
Har man da egentlig tilgitt? Eller sikrer man seg.. holder ett øye åpent?
Eller betyr det at en har lagt det bak seg, så godt det går, å komme over noe som knuser hjertet ditt, at en ikke lar det styre dagen sin, men at en annerkjenner at stundom, så ulmer det opp et lite pen, men høyst menneskelig følelse .... nag.... smerte....

At en sikrer at det ikke vipper deg av pinnen igjen. Håpefull, men ikke lenger naiv og forsvarsløs..

I sannhet, å tilgi.... det er gudommelige greier.. Sånn som Jesus er god på.. Og Mandela ikke så verst... Tydeligvis.

Det er godt å kunne tilgi, men jeg tror det må skje i eget tempo, det kan ikke tvinges fram..
Sånt må skje litt i rykk og napp.. og av seg selv.... Når tiden er inne...

tenker jeg..