Begynte her om dagen å tenke på dyrene jeg har hatt, og hva de har betydd for meg.
Regner ikke med akvariefiskene i denne omgang.
"Du har ikke noe kjæledyr du, bare fisk" sa jentene i klassen. Men dem som flokka seg rundt akvariet i bursta' og måtte voktes fra å dunke i glasset, og leke med rensemagneten , det var de samme jentene.
Nå skal jeg ikke påstå det var misunnelse inne i bildet, for det var en kjent sak at fisk ikke hadde høy status.. det måtte pels og fjær til..
Statusrangeringa er vel så her :
( fra bunn til topp)
- Gnager/ fugl
-Katt
- Hund
-Hest
( det å ha tilgang og eiendomserett på en hest, det var så fjernt at det ikke var til å håpe på..Som å vinne i lotto, ogi allefall ha andre foreldre enn det vi hadde i klassen, med få unntak)
Men sånn rent bortsett fra litt likegyldige guppies, platys og maller, så har jeg altså blitt elsket av dyr i mitt liv.. Hvem venter på meg ved regnbuebroen?
Putte
Mitt første dyr var undulaten Putte.
Putte kom inn bakveien, som feriegjest, fra en onkel av pappa. Mamma hadde visst ikke så mye hun skulle ha sagt..( men ja, hun prøvde) Og når påska var over, så ble Putte.
Putte var gul og grønn, og med sære vaner. Jeg ble aldri så viktig som Klypa.
Klypa var ei klesklype, og forholdet mellom de to kan sammenlignes med en fjortis og hans nettbrett.. Som erteris..
Klypa fikk oppgulpa frø, serenader, og kos at den mer voksne sorten. Putte ble sliten før den frigide Klypa gjorde det..
Hvorfor Putte het Putte vites ikke, men han var glad i sitt eget navn.. Han kokla og messa: "putteputteputteputte"
Putte gjorde rommet mitt til et enda bedre sted å være..
Putte ble hauggammel.. han var jo en aldrende herre allerede da han kom i mitt eie.. Nærmere 20 år gammel takket han for seg, på fuglevis, borte som et lys en høstsøndag i 1985.
Vi skulle til og med på skogstur, som måtte utsettes litt grunnet begravelse.
Han fikk sitt siste hvilested i hagen, som senere skulle bli rundkjøring på 90 tallet.. jaja..
Det gjorde inntrykk på ei lita sørgende jente da filleonkelen min innleda turen vår ved å ta meg høytidelig i handa og sa "kondolerer"
Jeg skjønte at døden var en vanskelig ting, som angikk både barn og voksne..
Spirrevippen
Når vi nå først hadde begynt med undiser, og pappa pusha på, yr av minner over egne barndomsdyr, så kom det flere.
Spirrevippen kjøpte vi privat, av en nabo av en bekjent, som drev oppdrett.
Spirrevippen kunne en praktisk talt ha i lomma om en ville.. Det var i allefall derfra han dukket opp til vårt første møte.
Han var virkelig vakker.. Koboltblå.
Og den som ikke vet hvilken farge det er, så er det den blå fargen en finner om det er en blå kant på gamle vaskevannsfat..
Spirrevippen var som sagt tam. Og egentlig mer kjærlig mot lille meg enn Putte the pervo...
Han elsket å sitte på hodet mitt, og sortere hårstrå . De ble dandert, og dratt i, nærmest rensa fra skalp til hårtupp, og han lagde skravlelyder i prosessen.
Aldri ble det etterlatt noen ulykker..
Dessverre ble livet hans kort, Og det er sjelden at en vet hva en pipp dør av. Kanskje ble fargen hans så sær at det førte med seg noe genetisk elende.. vet ikke..
Pontus
Pontus var fra dyrebutikken. Eldorado påGressvik. Gul og grønn. Og han temmet jeg selv uten hjelp fra pappa. Pontus hadde litt tvangstanker..
Om jeg la plastballen med bjelle på den lille plattformen ved speilet, så fløy den burveggimellom.
Den skulle slettes ikke være der..
Pontus bodde på loftet med meg, i mitt fantastiske jomfrubur..
Pontus ble dessverre utsatt for en grotesk ulykke, han kom seg inn på badet i en ute på vift- ulykke, landa på stråleovnen, og fikk brannskader. Klørne på den ene foten forsvant, og jeg måtte massere foten som var blitt stiv. Det synes Pontus lite om..
Han døde som de andre stille.. etter noen dagers hangling. Det kunne en se, selv om han pleide å sitte på ett bein etter ulykken. Dagen før vi skulle til vet, så var det for sent..
Jonathan
Vi snakker 1990, og jeg presterte altså å ødelegge en liten grå undis sitt liv ved å kalle ham opp etter et medlem av NKOTB.. Som å kalle en søt liten kanin Justin i 2012.. huff..
Jonathan var som sagt grålilla.
Han bodde hos mormor og morfar en stund. Ellers var han heldig på boligfronten. Jeg kjøpte nemlig une cage noir pour perrouch i Paris til ham.. ikke ille liksom..
Jonathan døde da jeg var flyttet hjemmefra. Og med ham ble sirkelen med undiser brutt..
Diffus
Syrran hadde hamster. Det ville jeg også ha.. Studenter skal vel også ha det moro. Akvarium var ikke nok.. Selv om jeg ga dem morsomme navn etter flammer og gamle forelskelser.. Og en coi som overlevde nærmere to år med en pepperkakeboks som reisebur. Den ble til og med med på hotell..
Men tilbake til hamsteren. Diffus, grå, tre ulike grånyanser, sorte perleøyne og litt karamell og sort.
Diffus var jo litt forbudt da.. studenthybel og greier.. men etter at jeg smurte hjulet hans så gjorde han enda mindre ut av seg. Hyggelig selskap, men jeg følte jo at jeg ikke var så veldig viktig i hans tilværelse. Diffus bærer skylda for at jeg avslutta mitt studentliv i buss fra Finnmark til Østfold. Små gnagere er jo ikke lov på fly.
Så, ekspress 2000 tok oss hjem, våren 1998 ...
Diffus ble meg meg til Hallingdal, døde på julepass jula 1999, og er gravlagt med utsikt over hele Ål kommune.. Jeg ble fortalt han til og med fikk en salme sunget over seg av barna til min fortvilte kollega som måtte kontakte meg midt i den søte høytid. Bedre kunne vel ikke noe dyr bli sendt avgårde ...
Pippo
Måtte jeg dessverre omplassere. men det var ikke etter mitt ønske, for denne nymfeparakitten med masse sjarme.
Er litt usikker på hvem han venter på ved broa, ettersom han fikk et annet -"forever home" enn hos meg, men siden jeg er overbevist om at den fuggærn aldri hadde trives med meg så lenge det finnes menn i verden. Så, om han ser etter noen andre, kan jeg leve med det..
Redda ham , ble betatt og nedplystret, fikk støtte til retting og evaluering og planlegging av undervisning med han på skuldra..
Vi hadde det fint , vi..Med fotserenader, og lykke.. Helt til det dukka opp et mannebein som jeg dro i hus.. Mannebeinet og jeg gikk i hver vår retning etter litt under to år, og Pippo gikk inn i depresjon. Jeg var ikke nok mer.. og jeg var vel en ikke- person fra det øyeblikket de to møttes..
La meg si det sånn : jeg taklet bruddet bedre..
Han døde for et år -halvannet siden, etter sine siste lykkelige år hos ham jeg ga ham til..
En stor kontrast til den første morgenen han vekket meg med et glad kvitt..
Slike omplasseringer er vel de lykkeligste..
Henrik
Jeg skippa kattestadiet, og gikk rett på hund...
Henrik har jeg skrevet mye om på denne bloggen.. ( se eget søkeord, Henrik)
For å være kortfattet : Det var han og meg mot røkla. Menn som kom og menn som gikk spilte ingen rolle for meg, når han var i bildet..
SA sa det sjøl : jeg er nummer tre i dette husholdet..
Henrik fikk meg inn i freestylemiljøet, og lærte meg masse om kjærlighet..
Så er vi over på dyrene som lever..
Mack og Tardis ( se egen blogg) , og nymfeparakittene Boadicea og Severus..
De to siste skal for øvrig ikke bo hos meg særlig lenger. Jeg klarer ikke å gi dem den friheten de trenger og fortjener. Det gjør meg vondt, men det er mer egoistisk å holde på dem. Forutsetningen er at de får det godt dit de skal.. Om det ikke er mulig, så får de bli her....
Kanskje får jeg meg katt en gang... vi får se... Hamster er jeg ferdig med, og smågnagere generelt. Livet mitt passer vel egentlig ikke for fugler heller.. men to hunder, det er mer enn nok...
Og hund , det har jeg tenkt å fortsette å ha.
