Å være seg---( psykedelisk, men heng med)

Satt i klasserommet mens klassen min hadde matteprøve, og skuet ut over forsamlingen. Det var i grunnen som det skulle være i en sådan stund ,et stille nærmest meditativt øyeblikk.

Og så fikk jeg ett av de der absurde øyeblikkene hvor jeg så meg selv utenifra, på hønsestigebarkrakken, i skjørt og med hendene i fanget, fokuserende på at del 1 skulle tas inn og del 2 gis i retur.
Jeg så nå meg selv tilstede i dette klasserommet, nr 229, samtidig som jeg var dypt inni tankene mine om hva jeg måtte passe på, samtidig som jeg fikk en sånn åpenbaringsundring : hvem er jeg nå egentlig.
Hvordan er  det å være seg..Hvordan føles .... jeg?
De fleste ser kanskje for seg ansiktet mitt når de hører om meg. Forhåpentligvis ler jeg, og kommer med en kommentar. Kanske det også er lydeffekter til inntrykket.

Men for meg er jo ikke jeg ansiktet mitt.
Jeg er det jeg ser. Det som jeg pleier å se , ut gjennom øyene mine. Selvsagt dette klasserommet mitt, som det jo er meningen jeg skal være i.Likesom jeg vet hvor jeg pleier å åpne øynene  kl 06.09  hver morgen.
Og det som jeg liker å se. Arbeidende søte 10b'ere, åkre, trær som gulner, lærerdagboka mi som jeg har oversikt i.
Jeg har jo skjønt hvordan jeg ser ut, selv om jeg ikke er av selfie generasjonen. fire  mennesker   i et rom blir tatt bilde av, jeg ser jo de andre, da er det ukjente trynet meg. Som da altså skal være meg personlig.
Jeg kan jo se nedover meg selv, og det gir jo et unikt perspektiv. Det meste henger og buler  jo sånn sett. Og jeg er den eneste personen i verden som ikke kan se min egen rumpe, annet enn i et speil.Sånt er jo noe spesielt. Jeg kjenner tyngden av å være i denne kroppen som jeg har bodd i noen tiår. Den kjennes ikke så merkelig ut i grunnen. Skjønt jeg er sikker på at en annen kropp ville kjennes annerledes ut. Om enn jeg var en mann liksom. Det hadde nok kjentes  på en annen måte. Hvordan jeg bar meg, hvor tyngdepunktet er..

men mitt poeng er : jeg er ikke kroppen min.
Helt siden jeg var liten har jeg stusset over at denne formen i speilet er meg..
For jeg føles jo ikke sånn ut. Ikke at jeg forventer noe spesielt, eller savner noe, som krøllete blondt hår  eller en spissere nese.
Det er bare forunderlig at alt dette indre livet har en fast  form. At når jeg ønsker å se i en annen retning så er det noe anatomisk som dreier på seg. At det jeg har tenkt og formulerer kommer ut som en lyd...
At jeg ble sånn er vel i stor grad opphavet sin skyld. Sånn sett skiller jeg meg lite ut.
Det er bare det at jeg innimellom blir forundret over at jeg  , med alt dette indre livet  trenger en kropp for å defineres.
For det er inni meg det er full lekestue og RL show. 24/7.

Jeg er ikke boka, med sider med skrift. Jeg er bildene som dannes når du begynner å lese den.
men selv om jeg kan fortelle, så tolker du. Jeg er mitt eget parallelle univers...

 det jeg vil fram til : Jeg er ikke kroppen min, jeg er det jeg tenker,mener drømmer, bildene jeg skaper, det jeg planlegger å gjøre, det jeg oppnår. Jeg er det jeg vet, det jeg kan, det jeg tror, det jeg vil. det jeg har vært og gjort.

Jeg er det jeg føler. Så sånn sett er kroppen min en del av meg. Den gir meg sult, smerte, trøtthet, berøring, følelsen av velvære, og sansebruk på alle 5 plan.

Tror jeg alltid har vært sånn. Greit som barn, verre som fjortis ( jeg så ikke en eneste kvise, enda jeg så ut som en gulpussa dalmatiner) og utfordrende som voksen.( en skal jo være dame)
 Helt til en lærer seg det nødvendigste. At en må pynte seg litt og sånn. Stort sett går det jo bra.Og det gir jo velvære og motiverer til å gjenta.Det er morsomt med frisyrer, ørepynt, tatoveringer og en pen kjole

 Det er bare det at noen er mer tilstede i kroppen enn andre.
Og  jeg kjenner meg ikke igjen i en verden der dette skallet skal være alt.
Når ingen tydeligvis ser hva som rører seg i det som er meg.Og skallet endrer seg uten at jeg er med liksom. Litt sånn elg med hårnett. Hva skal jeg nå med denne? Åja, skjønner..Jojo, kjekt å ha....

Det er utrolig at det jeg ser i speilet skal være meg. Greit nok, men sånn virkelig, liksom??
Er det dette Alan Rickman mener når han svarer på spørsmålet : hvordan føles det å ha en slik særegen stemme?
Han gliser : "Aner ikke, jeg hører den ikke sjøl"


Tror aldri vi kan være 100% til stede i sin egen kropp jeg. Hvor blir det av dagdrømming og visualisering da?? Å være seg bevisst sin egen kropp hele tiden lyder slitsomt og lite givende for vekst i sjelen.
Og orgasmer er kjedelig uten farger...

( Klarte jeg å skrive "Alan Rickman" og "orgasme" i samme blogginnlegg... wow...)

...og dere dimplinger tror dette er meg... Fel, fel fel..