Jeg er helt tulling etter kastanjer. Vært det siden jeg var liten. Jeg stod under de store kastanjetrærne ved mitt barndomshjem og bare ønsket dem ned til meg på bakken....At de skulle falle, at piggene skulle åpne skatten innenfor...
Om jeg ikke visste at en ikke kan få alt en vil ha bare en ønsker og vil det hardt nok, l e n g t e r etter det, så fikk jeg lærdommen da. Det var bare å vente, å slå litt i stammen, hjalp null og niks.Men omsider fikk jeg tilgang. Det er mange høye parktrær i Fredrikstad, så ei lita jente fikk nok å pusle med.
Å bare se på dem , hver eneste unik i mønster og form! Å holde i dem, kjenne hvor glatte de var, det hvite belegget når de var nyfødte, ute av hamsen, så vonde å ta på med pigger, men som silke mot hender og kinn. Og den vakre brunmarmoreringen. Virvler, bølger, sirkler... Og slike øyne hadde R, min store betatthet da jeg oppdaget at gutter kunne mer enn å lukte gymsokk.
Og at han hadde slike kastanjeøyne det lot jeg falle , som pigghamser og gyldne blader som strøtanker til M i klassen . Og hun tenkte det vist at det burde R vite om. Det hadde ikke R behov for å vite. Så han ble sur på meg Hva trodde jeg egentlig? Hva vet 12 årige gutter om hva jenter sugne på romantikk egentlig vil ha, der under kastanjehøsten. Jeg ble sur på M for at hun hadde sagt det og i sær at hun hadde bare sagt at jeg synes han hadde pene brune øyne, og utelatt kastanjebrune. Skal jeg utleveres kan hun i det minste referere meg korrekt?
Øyne eller ikke , kastanjene fortsatte å falle, som de alltid gjør. Som småjente fylte jeg lekekassa, som litt eldre havnet de i bokhyller og skuffer med dagbøker og annet stæsj. Gjenfunnet rynkete sommeren etter
Så flyttet jeg hjemmefra, men skrev et par dikt i NordNorge om skjønnheten i kastanjer, og gleden som liten. De var ikke glemt.
År etterpå satt jeg på huk bak Domkirken i Oslo, det var vakker høstferiehimmel, og jeg plukket lommene fulle av kastanjer. Jeg ante ikke hvor mye jeg hadde savnet dem. Og hadde ikke lagt merke til at mellom høye bjørker og lubne lønnetrær så var det ingen på Øvre Romerike som synes det var bryet verd å få opp noen kastanjerær i sivilisasjonen. Jeg følte det som jeg hadde funnet igjen en gammel venn, som bare var blitt meg ennå mer kjær. Som alltid hadde forstått meg, og hva jeg ble glad for
Som en hyllest til høsten , glødende og fruktbar så bare måtte jeg ned til Oslo hver høstferie, for å komme hjem med kastanjer, plukke bare en til, en til, beundre, og kjenne på, glatt, myk, skinnende...I Ildens element, som dufter av jord
De gamle fra i fjor la jeg under et tre i skogen, og takket for følget.
Så skulle jeg møte A. I Lillestrøm, ikke Oslo. For forandring,og stenbutikken. Så fikk det være med kastanjene ved Domkirken i år. Vi rusla rundt med nyinnkjøpte krystaller, og så etter et sted å spise inne på senteret.
Og der.. midt på gulvet..... Et lite fyrverkeri i brunt. En kastanje....Inne på senteret. Jeg plukket den opp. Årets første, her inne???? En liten hilsen fra høsten. Men.... da er det kastanjetrær her i Lillestrøm... ? Hvor????Dette måtte vi finne ut av... Vi satset på en utgang, så mange fine høstgule trær, men ingen kastanjetrær. Jaja, vi fikk la det være, og sette oss ned for lunsj. Kastanjen i lomma ba om oppmerksomhet, hver gang jeg var borti den.
Vindusplass. Det begynte å blåse opp utenfor. Noe smalt i bakken. En kastanje.. Her var alle trærne! Jeg måtte ut og hente et par. Helt nylig ute av pigg skallet. Jeg var lykkelig... for en gave!
Vi ble sittende å skravle, og betrakte folk utenfor som passerte , hunder, ungdommer på ståmoped, voksne kjærestepar , en og annen med treningbag..
Plutselig la jeg merke til noe rosa som befant seg under treet rett utenfor. En liten hånd mot en pappa. Neste generasjon småtulle som lot seg bergta av de skinnende vakringene! Hun plukket, far tok i mot. Så jeg var kanskje ikke en snål unge alikevel, den gangen
Nå ble jeg nysjerrig, hvem fler ville gi respons? En liten gutt hoppet på dem. En dame stoppet opp, plukket opp to, og la dem smilende i håndveska. Ikke bare meg som ser dem som dyrebare gaver...
Da vi senere gikk mot stasjonen hadde det begynt å regne. Men vi passerte alle trærne.De var ikke store ,ruvende høyt mot himmelen som de i min barndoms by, men de holdt like hardt på de etterlengtete fruktene. Og slapp dem på slump.På gjørs
Posen min var full, da jeg gikk på toget. Takknemlig for høsten, og skjønnheten, for minnene og påminnelsen : Om en ikke kan glede seg over pene ting fra naturen om de enn virker unnselige , så kan man jammen skamme seg litt
