Ikke noe sa en fot i graven som det da jeg var liten. Hvor er du, død, jeg har min brodd..?
Glem kamferdrops, rynker og sig, det var brodder som gjorde at en var helt oldis...
Jeg hadde spreke besteforeldre jeg, altså... som lekte og gympa med meg og syrran på gulvet.Farfar sykla på tur i nær sagt all slags underlag. Han tok gjerne snarveien over islagte 2. og 3. dam om han følte for det. Farmor slutta etter hvert å toe sine hender, for han gjorde det alikvel..Men dog, i blant var det brodde vær. Og da var besteforeldrene mine gamle da....
Det var milde vintre fra midten av 80 tallet, i Østfold, så så mye holke hadde vi ikke, men stundom, så måtte de eldste til pers. Og broddene måtte spennes på. Ingen under 60 brukte slike.
Lærremmer, så solide at de så ut som de var rappa av "Frigjør Sledehester Fra Tante Poses Like", og forært mine besteforeldre. Fettete og seige var de også. Den gang smurte man med impregnering som satt , uten å trekke inn.
Stålkloa under sålen kunne en ta med seg om en ville klore opp en slagbjørn, og slippe unna med det...
Hutte tu...
Ikke at vi fjortisene var så varmblodige i Fredrikstad på 80 tallet, men det var en del vinterstæsj som ikke gikk an, med mindre en var på fjellet langt fra folk.
Dunjakke og Izbastøvler var innafor. Ellers så hadde vi andre tunge kledebon på beina. Høye støvletter om så. Vi var da ikke helt ibesille heller. En skal være tørr og varm på beina, ikke bli sjuk.. Det overlater jeg til de arme fjortisene i 2018 med sine ankelsokker og lerretssko i desemberslufsen... Der kan du snakke om å være beyond sin egen overlevelse...
Men lue var ikke akseptert, det fikk heller blåse sno fra elva...
Så brodder.... aldri i livet..
Så vi sklei oss gjennom tenåringstiden,da antar jeg.. Ramla litt på rattata, uten å slå seg noe særlig. og kom oss helberga både til og fra skolen, og til venner og butikken... Det gikk bra det . Brodder var for gamliser, de som snakker om lårhalsen. ( De kunne beholde de derre blå og hvite gummistøvlene sine også. Vi ville ha hvite...)
Og jeg fortsatte å være oppesen da jeg ble student. Var det glatt så kunne en jo hekte seg fast i en kjekk herremann... Og det var ikke så sjelden at den unge herremannen under utdannelse i Høgskolen i Finnmark,Alta også synes at dette var billig sjekking..
Jeg hadde på denne tiden et par vanntette godt isolerte røde støvler med høye skaft. Lekre som S****N, men glatte, det var de...
Sånn gikk nå åra, og jeg visste lite om at sannerligen skulle jeg få bite i meg stoltheten , ja...
Min første jobb, jeg bodde oppi dalsiden, og hadde mitt virke som faglærer litt lenger ned.
Vinter kom, og med den snøen. Jeg kom meg oppover når jeg skulle hjem, og jeg kom meg ned når jeg skulle på jobb... Helt til...
Det hadde snødd noe helt vanvittig,tung og halvslapsete hvit pur ondskap og jeg tok snøskuffa fatt. Og gjorde rent bord, både på gårdsplassen , og bakken ned til veien. Ikke en snøflekk å skue. Jeg var svett og lykkelig ,. og tenkte at da fikk jeg en økt, verdig aerobicen på Treklang Turn ( mandag og torsdag) verdig..
I løpet av natta frøs det på, og da jeg skulle på jobb, så var det ikke så mye som et strå å klamre seg til.Og det nærmet seg tiden for morgenmøtet.. For å oppsummere min streben.. jeg kom meg ikke ned til veien. Itte på frågan... Ikke om jeg så hadde aka meg på baken..For det hadde jeg også forsøkt
Der satt jeg, midt i bakken, våt i bukserumpa, og ja jeg gråt.... for dette var jo bare fortvilende... Til slutt krabbet jeg på mine knær tilbake opp igjen, spør meg ikke hvordan jeg fikk klort meg opp, og inn døra. Skiftet bukse og ringte jobb, fra min fasttelefon. Mobil hadde jeg ikke før noe senere. Der satt jeg, 700 meter unna, kunne skue skoletaket, og lite kunne jeg gjøre annet enn det..Jeg måtte jo på jobb??!!
Enden på visa ble alikevel lykkelig, en kollega med bil som håndterte verre skråninger enn min kom opp, og jeg kunne innta klasserommet med nytt mot. I dalstrøka innafor så vet de å velge kjøretøy..
Men jeg måtte altså enda dypere til bunns før jeg var ferdig med affæren. Sportsburikken ligger nemlig enda lengre ned i bygda enn skolen. Da hadde jeg brodder på beina på returen Jeg hadde lært. Noen ganger må unge frøkner på 27 vintre også ha stål under sålen..
( og jeg etterlot alltid en liten snøkant under måking)
Så fikk man seg hund. Og nå er broddene mine aller beste venner i slikt vær. Jeg har en cavalier på 9 kilo og kineser på 7 kg, men jeg er den beste hundeføreren når jeg har beina trygt på jorda.. Har til og med piggsko, men dem får jeg jo aldri gått ut skikkelig....
På Romerike er det stadig holkeføre, men det plager ikke meg, der jeg kommer tikkende. Å falle på rattata? Så ikke verdt det. Lue har jeg også..
Nymotens broddder er gummistrikk, som tres over hæl og tå. Men kanskje en skulle skremme vannet av ungdommen med en skikkelig antikk bjørneriver?? Finnes de ennå?
