Igjen fylles facebookfeeden min med valmuer, lilla bånd og påminnelser om en krig som
sluttet for over 100 år siden. Og igjen kjenner jeg denne hendelsen så sterkt i
sjela som den angikk meg.
Hvorfor? Vanskelig å forklare. Den andre verdenskrigen er
også viktig, og jeg blir aldri lei av å lære om den eller gruble over hva den har
betydd for verden, Norge, og dagene vi lever i nå. Ikke minst hvor mye eller
lite som ikke har endret seg nå som tanker om rasers overlegenhet og såkalte naturgitte
rett for noen få brer om seg..
Men det er noe med den første verdenskrigen som gir en form
for gjenklang, en resonans av ett eller annet som ikke slipper, som er festet i
meg.
Er det at morfar var under året bare en liten baby da krigen
startet, og at for meg rager han som en kjempe av menn hva angår det som er
rett og sant? Dette var hans samtid, og barndoms dyrtid?
Er det den selvbevisste nerden? Alle er opptatt av den andre
krigen, men ikke meg, å nei, jeg går en annen vei… Er det symbolikken?
Staselige menn, vakre hårfrisyrer og edvardianske kjoler, den siste æraen av kostymedrama
før hest blir til bil? Sekkepipene, stoltheten? Å være en nasjon på toppen av sin
makt?
Eller var det på ett eller annet tidspunkt ett tidligere jeg
som gikk over kanten av skyttergravene, og trakk mitt siste sukk i leiregrøt,
et lysglimt av en granat eller et kuleregn og et siste blikk mot den blå
himmelen? Er det 1.3 % av genene mine som slår ut? Mine mikroskopiske walisiske,
skotske eller irske gener?
Eller er det det menneskelige ufattbare som tiltrekker meg. Det
at mennesker kan gjøre slikt mot hverandre og til og med sine egne? Er det det
skrikende urettferdige i å bli sendt i døden for en ide, et konsept om å være bedre
enn alle andre nasjoner, av befal som aldri hadde sett myrene ved Pachssendale
før slagene var vunnet, etter en fram og tilbake kappe land lek med blodige
kniver? Er det massedøden, drevet framover av å produsere lik, markemat og
biomasse i håp om at fienden mistet mer? Eller er det den naive troen på sin
egen overlegenhet, og det usunne maskuline idiotiske prinsipp at om vi er mange
nok sammen til å utøve vold så får vi en bedre verden? Kameratskapet, kollegaene
og brødrene, fotballaget og gutta i gata som sammen vervet seg, og på samme tog
forlot hjemlandet, og sammen endte i den store kverna, hvor kjøtt er kjøtt og
ingen vet om det var verd de kom? Stillheten sier så mangt om det.
Eller handler min konneksjon om de der hjemme. Som drømte,
holdt samfunnet i gang, og ventet på livstegn fra en mann, en sønn, en bror
eller en forlovede. Som aldri kom hjem, og som aldri fikk en grav der hjemme ved
den lokale lille kirken. De ble der de falt. Knoklene og medaljene, drikkeflaskene
og spennene på sekkene venter fremdeles nedgravd i jorden, som svelgjer det den
får, for vi kommer alle derifra. Handler det om dem som fikk drømmene knust, og
levde doble liv : det livet de fikk, og
det livet de planla og ønsket..?
Hva handlet det om, hva endte det med?
Allianser som krevde lojalitet, blindt ledet av hevn og
trang om å knuse, tråkke ned motstand. Om som vi vet et attentat i Sarajevo som
endte i skyttergraver og fortsatte med dolkestøts legenden, og runde to, kampen
om tungtvann, gutta på skauen og tragedien Holocaust….? Som ennå preger vår tid.
Flere generasjoner etter …?
Var det kanskje ikke egentlig bare en kolonikrig i større
skala? Fra å slåss to ambisiøse nasjoner i front, så skulle alle være med? For å vise at Rule Britannia og Vive la France setter foten på nakken til der
Kaiser og hans kumpaner når det skulle være? Det føles mer som en beef i skolegården
hvor fettere og brødre dukker opp fra
alle retninger , enn en ideologisk kamp for en bedre verden.
Det er lett å skjønne verdenskrig nummer to. Det handler om
et menneskesyn og en verden som få vil ha, fordi den undertrykker, ødelegger og
råtner opp en fremtid for alle.
Men den første.?
Som et kommentator spor fra en youtubedokumentar med KI
manus . «It serves as a reminder of the human struggle for…»For hva?
For eventyret man søkte som ikke ende mer erobring og
franske fortellinger? For vennskapet og gutta stemningen som døde hen og ble et
ekko i tåka? For alle de unge guttene som aldri ble menn annet enn som gammel
nok til å være egnet som kanonføde? For all
den menneskelige energi og skapertrang, alt det man ville og drev seg til, framover
framover… til piggtråd og feite kråker og rotter?
For den veldige undergang som ble så øredøvende stille ….
For alt som skulle vært og blitt? For en vev og gammeleikskogtjukk avbrutt livslinje
for en hel generasjon.
Gutter er gutter, og det gikk så galt, de marsjerte, krøp,
sprintet, gled, smilende og gråtende, forventningsfulle, og livstrøtte, den
eneste veien framover mot målet, mot hensikten, klatret de opp av de leirete gravene,
opp stigene når fløyten hvinte …. Til det store intet. Som aldri ble. Til
jorden igjen ble de slukt, hun som tar imot oss, for vi kommer fra henne. Men
det gir ingen trøst.
Kanskje er det det det handler om---- jeg vet ikke om de var
helter, selv om de skjøt fram motet samtidig med pannen i det unisone kampbrølet
… Jeg vet ikke om de var helter, selv om man så på traumer som feighet og
straffet sine egne med bly i skrikende urett. Jeg vet ikke om de var helter, selv om de som kom hjem var kun fragmenter av seg selv, i istykkerrevne lunger, uten lemmer og med helheims ansikt. I et
hjem, en by og et samfunn som aldri forstod. Fordi stillheten var også hjemme.
Mann deg opp, gjør din plikt som forsørger. De vil aldri forstå.
Men de var mennesker. De var menn, som trodde på drømmen og
hva menn skulle gjøre for å sikre seg og sine. Mens lederne i kraft av sin byrd
tok valg de ikke kunne eller ville forstå før det var for sent. Hvor menn føler
i kraft av sinne, aggresjon og hevnlyst, for det er det som holder erobrende
makt, og det som herder helter og vinnere
De var den tapte generasjon. De fostret barn der hjemme som
måtte vokse opp med ideene og andres minner om hvem de var. De var alltid ment
til å spøke og hjemsøke oss for alt de ville og skulle gjort. Livskraften ble
borte ved Somme, Verdun, og lignende steder, som i grunnen bør uttales med en respektfull hvisken til menneskeheten har forstummet..
Så, fyll dagene fram til timen med freden, 11.11 18, klokka
11 med valmuer, sekkepiper og menn i sandbrune uniformer og rifler med
bajonetter. Fyll dem med takknemlighet og ettertanke, for hva de var, hva de
trodde på.. selv om tankene og ideene, drømmene, vyene, strukturene i samfunn
og mellom nasjoner som kan falle eller styrkes er mektige, selvoppfyllende
eller stående på kanten av stupet kalt hovmod.. så er hver mann kun kjøtt og
blod, kun et navn og noens nærmeste. Men de var også mennesker, flammer av
muligheter og uerstattelige som alle vi mennesker er. De ga sitt liv. De levde i dager hvor dette
var et krav man ikke kunne snu seg fra om en ville ha selvrespekt og leve ut
sin plikt her i det ene livet man har. Og i dette regnskapet telte hver bloddråpe
og hver hånd som kunne håndtere et våpen mer enn den udødelige ukrenkelige frie
menneskelige sjel. De ga sitt alt. For at vi skulle ha det bra, leve det livet
vi gjør nå. Om vi ikke tror på det, så blir det ennå mer meningsløst etter fire
år med slakt av menneskeliv. Det må være lov å tvile. Og tenke litt kontrafaktisk.
Men om ikke alle som aldri kom hjem ikke trodde på saken, hva enn de hadde som
hensikt og mål.. De ga sitt liv. Og noe mer kan man ikke gi. Kun ekkoet er
tilbake av våpengny
Vi sier aldri mer 9 april nittenførr
Vi burde også si aldri mer 29 juli nittenfjorten
For at folk skal leve sine liv, og at ingen generasjon må
leve livet for alle dem som ikke kunne, men skulle delt det med dem..
