Som jentunge var det lite jeg ønska meg mer å vinne enn speiderdokka..
En satt der med loddboka, sammen med sine med speiderjenter, skrev sirlig ned navn og telefonnummer ved et bord, full av fristelser, venta på snille speidervenner som stoppa ved ditt bord:
" Kan få to lodd på den tursekken med termos, jeg...."
men gjevest av alle premier der ... Speiderdokka..
Hun var alt en dukke skulle være,og atpå til vakkert beredt.. I en bitteliten speideruniform, spennesko, foldeskjørt, skjerf med lærknute.... Hårfarge og ansiktstrekk varierte litt fra år til år, men hun var alltid smellvakker.. Og lengselen ble vekket bare ved tanken på henne..
Og jeg håpet... kanskje?? I år ble hun min?? Jeg skulle elske henne så, ikke leke med henne i det hele tatt, bare beundre henne fra hylla... og hun skulle være bare min....
men nei...
Aldri..
Så jeg søkte min tilflukt i billigere, og mer simple gleder.. Tombola... Små bamser , kalt tredjepremie på nederste hylle er også i behov av kjærlighet..
En gang kom pappa hjem med en vev. En sånn liten en. Jeg måtte vel hjem tidligere enn ballet slutta da, tenker jeg. Den hadde jeg nå vunnet. Ble glad for den. jeg likte garn-aktiviteter allerede da.
Men speiderdokka var det nå ikke... den hadde en annen jente i byen fått.... Og skulle la øyene falle på henne før hun sovnet, og se henne når hun våknet. Fredrikstads lykkeligste jente..
Skuffelsen var ikke noe mindre på en eller annen basar på Hvaler en sommer da jeg kan ha vært en 7-8 år..
Vi var to barn med.
Han vant en plastikkbåt med små blå fendere . En ferge, som en med godvilje kunne putte en liten bil i..
Jeg? Vant en eplekake...
Eplekake!!Jeg var tårevåt... Enda de voksne bedyret at det var til min ære og takk at det ble kaffekos den kvelden..
Når kopper og kar ble satt til oppvask, så var premien min borte... og skitstøvelen satt der med ferge med blå fendere og rutekonsesjon...
Bittert..
Da gikk det bedre da morfar og jeg vant to kaffeposer på Samvirkelaget. Og mormor var over seg... Vi var ikke bare noen lykketroll, å nei, vi var helter, for tenk at hun hadde ikke et gram kaffe i hus, og hadde glemt å be oss ta med...
Og når mormor er takknemlig, så vanker det mye å være takknemlig for..
Ta meg på ordet der..
Nei, jeg vinner aldri noe...
Og i alle fall ikke på X33 lodd..
Men så gjorde jeg nå det alikevel.. I dag!
I regi av det lokale handikaplaget Samme dag som mannen vinner på vinlotteri.. Oddsen for vingevinst er omtrent som en vrang julekalender, men dog--- samme dag liksom.
På den ene remsa var det 633 bak luka.
Og da var det gevinst da..Sokker strikker jeg selv, og kaffe har jeg fremdeles ikke bruk for, så da ble det en stakkars gul potteblomst som jeg fikk med meg hjem. jeg gir den ikke store sjansen, ikke hos meg. Men premie er premie, og noen dager skal den vel få?
I sannhet besynderlig og forunderlig!!
Speiderdokka? Pytt sann, ikke så mye om å gjøre med det lenger nå. Hun er blitt nips og ganske uviktig
Men kanskje en skal kjøpe lodd litt oftere, sånn for å friste lykken?? En trenger jo en reise eller en liten snerten bil?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar