Nostalgi, EFIT, bikkje,håndarbeid, og min oppriktige mening! Scroll og kos deg.


Ha alltid med deg en bok, spilleliste og sorte poser på din vei....


May the circle be open, but unbroken
May the peace of the Godess be forever in your heart..
Merry meet, and merry part
And merry meet again.....

Mitakuye oyasin

Blessed be!







onsdag 11. februar 2015

En blomst mens jeg lever - den grønne knappen

Det er noen klisjeer som du ikke helt og fullt kjenner hva betyr før du får det på kroppen.
Og som du  kanskje glemmer  igjen, med mindre det poker deg på skulderen nå og da.Det er jo klisjeers natur , det..

Ta vare på, og hold kontakten med  slekt, venner og kompiser, plutselig kan det være for sent. Og da er siste ordet sagt. Fra din side.

Personlig, så  tenker  jeg at når en har hatt sin siste time her på jorden så får en vite alt en lurte på. Og en ser hva folk har tenkt og holdt skjult i hemmelighet. Sett i lyset av kjærlighet.. Det vakreste og mest forsonende filteret som finnes. En blir allestedsnærværende på et vis. Og tilstede i minner og historier så lenge en blir snakket om og husket. Ordet om en dør aldri.

"Skulle ønske bestemor hadde vært her og sett deg denne dagen ( konfirmasjonen, norgesmesterskapet, bryllupet, spelemannsprisen..."
Hun er der . Hun er nærværende. Hun ser

"Tenk om jeg kunne sagt hvor mye han betydde , nå er han borte og det er for sent"
Si det, skriv det, tenk det... Han hører, og gleder seg...

Men du får ikke noe svar. For kontakten er brutt når du trenger ouijaboard eller Lilli Bendriss for å få respons tilbake.

Og det er mildt sagt vondt..
Så, gi meg en blomst mens jeg lever. Sånn at jeg kan takke deg, gi deg en klem, ta det til meg som en perleskatt, på en dag jeg trenger det.. Og sånn at jeg kan strø litt roser på din vei også

For min del behøver du ikke gå i blomsterbutikken. Jeg har alltid hatt en liten del i meg som sier oi, stakkars liten, når jeg pakker ut en botanisk liten presang. Med mindre den er i potte. For hos meg dør sånt veldig fort. Selv om den er lettstelt og ikke skal ha verken vann eller luft. Så. med mindre det er en stikling i jord, så har du dømt den grønne gleden til en katastrofal omplassering..

Men sett nå pris på meg. Nå.

Vi er mennesker. Boblemennesker. Vi har det så travelt, i tidklemmingen vår. Og vi kommuniserer forskjellig.
"Slå på tråden" sa de før meg.

Og så ringte vi hverandre "Bare for å høre om det er noe nytt siden sist" Og det kunne vi jo gjøre, for når  noen tok telefonen, så var vi jo hjemme, uforstyrret ( selv om Dynastiet ikke kom i re-play før kringkastingen synes det var allernødigst greit i de dager.Og hadde man gjester så ringte man tilbake.)

Eller vi stakk innom. Uten å spørre først. Eventuelt, så hadde vi hengesteder. Steinen ved Kniple, benzen,  brygga, klubben...

Og så kom mobilen, ( "Hvor er du nå"?) internettet ( hele verden der du er). og Facebook ( vårt alles matrix)
Og da ble det jo annen dans.. Folk en ikke hadde sett siden barnehagen var (nok  en klisje), et par tastetrykk unna.


så, fra barndommens blå telefonbok, og ringerunde for å finne ut hvem som ikke var UTE i RL, så er vi på en annen bok, og vi ser de andre kapselene, venner og kjente som små grønne lysende øyne i høyre felt som titter på deg. Vi er alle verdensvevborgere i en by uten grenser-

Og hvor ofte klikker vi på det lille "Jeg er hjemme" lyset?
Bare for å spørre hvordan det går?

Jeg mener, vi tåler vel en avvisning?  At det ikke passer akkurat nå, men vi kan ta det senere?

Det er lov å ha folk på vennelista det ikke føles naturlig å ta kosepraten med også.. Det er lov å miste kontakten, eller å ikke ha noen felles treffpunkter.
Men de som en ser som venner?? ( og det er merkelig hvor fort en tar opp tråden av gammelt kjennskap når en møtes på disse punktene. På barselgruppa, helgesamlingene i nordisk samtidslitteratur eller på samme treningssenter. Så vennskapet er der, det må bare smøres litt) Hold kontakten....



Mitt poeng er : om du ringer på døra, plukker opp mobilen, skyper deg blå eller velger den grønne knappen... gjør det.
Send et kort, eller et brev ( det er retro-swung , det! Og postverket skal jo også leve)

Det spiller som sagt ingen rolle hvordan. det eneste som har endret seg er hvordan vi kommuniserer


For en dag er det for sent.. Og da sitter du igjen med en monolog.Og så mye usagt. Og uspurt.
Og en stengt dør, som du ikke kan trenge gjennom.

Det er menneskelig å slurve og glemme og vimse. Men hvis du føler at dette klemte litt over vrista, så har du kanskje samme sko på som meg i dag??



Kjære  E
Jeg  er lei meg for at du er borte. Traff meg hardere enn jeg trodde.
Jeg er lei meg for at du bare forsvant i alt annet og at det bare ble sånn at vi ikke hadde kontakt, og at linja var åpen.Men ikke brukt. Tiden antar jeg, Omstendigheter, det skjedde bare ikke..
Den feigeste forklaringen : Æ blei berre ikkje å gjøre det..
Det finnes ingen grunn. Ingen årsak. Og prisen for etterpåklokskap er en bitter regning å gjøre opp. Det var bare sånn det ble. Unnskyld..
Selv om det er for sent å endre . Unnskyld.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar