Alle som kjenner meg vet at jeg er en leser.
Jeg er den som griper melkekartongen for å få tekst å myse på om alt annet er utilgjengelig.
Jeg er den som alltid har med en bok
Jeg er den som lo da jeg som 11 åring fant lista fra bokklubben over hvilke bøker som passet til hvilken alder, og jeg oppdaget alle bøkene jeg ikke skulle ha lest før om to år
Jeg er den som gjemte meg bort i burstaselskaper om det ble for mye..Verten hadde jo så mange fine bøker..Jeg sjekker forresten fremdeles bokhylla di... lenge før jeg sjekker badeskapet.
Jeg var den som leste alle skolebøkene når jeg fikk dem , og var ferdig etter cirka en uke.
Det ble ikke noe bedre når jeg ble eldre. Velbekomme, bare å lete opp tidligere blogginnlegg..
Eventyr mot kjærlighetssorg, kjærlighetssorg når jeg var ferdig med Sandmanserien. Tårene etter ulvehunden, hjertebanken etter Narnia...
Kort sagt, jeg anser meg selv som lesekyndig, og åpen for det meste. Men det finnes vel stengte glugger hos meg også. Nautilusstengte.
Selv om jeg altså har som prinsipp at en åpnet bok skal leses. Basta!
Men en murvegg er vondt og hard i både fysisk og metaforisk forstand når vi snakker rennafart og stø kurs.
Min far var en grubler. Han oppdaget for alvor sin kjærlighet til klassisk musikk da han ble voksen. Det vil si, han oppdaget den klassiske musikken han ikke hadde hørt om. Tro meg, jeg fikk min Grieg og Mozart inn med oppdragelsen. Hvem kan mislike Morgenstemning? Og Amandeus generelt?
Så min far, som jeg har arvet evnen til å nerde meg hinsides det som er vettugt når jeg får snusen i noe fra, ble iblant noe dyster og melankolsk til sinns.
Han tenkte nemlig på all den fantastiske klassiske musikken han kom til å gå glipp av, fordi han ikke ville rekke å finne den før han takket farvel og tok turen der harper og alle de gamle komponistene ventet spent på en trofast fan. Han tok det igjen etter beste evne.
Jeg skjønner hva han mener.
Så at leselista på andre semester av norskstudiet mitt var mye gammelt og klassisk, det gledet meg.
Noe fryd skal man ha av Tobbens mindre lyse ide om at jeg ikke var kompentent i mitt embete uten et år delvis på ordførerens regning.... Endelig skulle jeg få min dannelsesreise i voksen alder.
Så, man skred til verket. Festen med fjernsynsteaterets arkiv varte i to lykkelige måneder.
Seriøst, jeg er norsklærer! Jeg forstår meg på metaforer, karakterbygging, og referanser til mytologi og parallellskjebner som jeg nå vet heter intertekstualitet.
Jadda..
Jeg er også av den oppfatning at det ikke er noen grunn til å frykte "dårlig litteratur" .
Etterhvert blir man lei ensidighet og fattigdom på virkemidler, eller en blir lurt inn i neste steg.
Trist men sunn er dagen en oppdager at Hardygutter og detektivfrøkner er kopier av hverandre.
Har man fått dilla på 1800 tallet eller drager, så kan en fort befinne seg i litt mer krevende storyer.
Det kommer av seg selv, så lenge en leser. Og en har venner som synes det er nytte i slikt.
Boka er tross alt bedre. Always.
Det betyr at jeg ikke dømmer leseren , men litteraturen.
Mine søte små skal sikkert provosere, men de vet da godt hva de får..
"Skal du se fifty shades filmen, Eirin?"
" Nei , det skal jeg bestemt ikke!"
"Hvorfor ikke?"
"Dett er min mening, ingen sannhet, men here it goes !Fordi bøkene er fryktelig kjedelige . Figurene er flate og endimensjonale, uten noe som helst av indre liv. Hovedpersonen især. Fordi sexen i bøkene handler mer om prestasjon enn gøy. Det gir et helt feil inntykk av hva BDSM er. Og fordi det ikke finnes noe som helst å la tankene syssle med annet enn..... lo and behold, det er et lite retrospektivt tilbakeblikk i starten av bok nummer tre! Vil dere lese pirrende litteratur, så finnes det bedre bøker enn dette . Og når bøkene ikke står til forventingene, så er garantert filmen ikke severdig. Men som sagt, det er min mening, og bare min, Men dere spurte."
( selvsagt anbefaler jeg ikke erotisk litteratur til elevene mine, er du tullerusk.Men jeg kan jo ha anbefalt Sandemos Isfolket av andre grunner......)
Så, for å si det sånn : jeg har lest og kost meg med mye chicklit i mine dager, og angrer ikke en time på det. Men jeg er også god for mer.
Så møtte jeg Strindberg. Han har jeg skrevet om før. Og jeg skjønte jo på foreleserne mine at dette her var kvalitet så det forslo.
Det var en skuespillerinnes store sjanse å gestalte Hedda Gabler eller frøken Julie. De stod i kø! For å dø.... Selv om de i virkeligheten stod midt i skillsmissen med motspilleren, så skulle en være proff og ta imot barberkniven...
"Hvorfor ? Hva gjør han så stor? Han provoserer meg..!" Spurte jeg
( jeg var kanskje ikke så diplomatisk i mine faktiske formuleringer, men du vet.. det er ingen pen måte å tolke lyst til å fike opp...)
Jo, dette var stort. Fordi han skrev så mye og i så mange sjangre.
Åkei, jeg ser den.... Har aldri likt Prince noe særlig som artist, men en må beundre skillsa i instrumenthåndtering...
Hva mer ? Jo, det han skrev kunne sees på så mange plan?
Jaha?
Sure, jeg kunne følge alle metaforene fra halshogging av finker til Johannes fødelsdag, og navnlikheten med Jean... Hey, gamle Gus, skjulte referanser til mytiske fortellinger som ikke gir seg selv opp i dagen, det kan en like. Cred for det, din mannsgris!
Hjernen min sa "mums mums" og smattet fornøyd med det.
Hun ville ned , han ville opp, var det en slags dødslengsel, at hun ventet på at noen skulle byde henne å fullføre..?
Tjaaaaa..
Her var det mange tolkninger ute og gikk, jeg er fremdeles med på leken...Å bli provosert er jo også sunt for dannelsen. For all del...
Der var altså mange plan.. jojo, jeg kan håndtere mange plan. jeg takler gugge, motbydeligheter og selvmord. Jeg må ikke ha Atlanta tåke eller happy ending...
Men på ett eller annet tidspunkt så følte jeg at jeg i pensum møtte jeg bøker jeg ikke likte . Og som de da tydeligvis hadde var noe jeg gikk glipp av..
Jeg foretrekker ekte flyktninger, og håper de kan finne sin mor, om du skjønner.. Trefliser er ikke mat, ikke for meg.
Noen bøker føles rett og slett teite, selv om det gikk an å lese dem og jeg fant virkemidler til gråskolten som sutret mismodig over uvant kost.
Så da skjønte jeg jo at en bok som jeg synes er teit derimot er veldig bra .
Fordi de skriver på en ny måte, eller de har innflettet x antall fortellermåter, eller et helt heidundrende duske meg artilleri av ulike fortellere : leseren møter seg selv, mens man møter forfatteren som får leseren til å speile det en annen leser allerede har erfart,utifra hovedpersonens perspektiv i barndommen, og tilsammen skaper dette en langt fra kronologisk opplevelse av teksten og en ser ikke hvor boken slutter eller begynner, alt dette foregår i flere dimensjoner av teksten.....
Atter hæ??? Unnskyld meg? Jeg tror jeg falt av? Jeg tror jeg traff bakken med min ratata..
Med ett er jeg tilbake i kiosken , vifter begeistret med "Kapteinens rosenrøde pige" og kvitrer : "Jammen det er sånn en god historie, og så er det såååå spennende med pirater på 1700 tallet... "
Har jeg da nettopp falt tilbake et nivå i min utvikling, sånn sett søkt min tilflukt i galskapen i møte med en verden jeg ikke takler?
Infantilitet og fosterstilling på bibbern? Hvor finner jeg Tassens fødselsdag og Drømmehagen på dvd? Kan du vise meg veien til reolen?
For la meg si det slik : den gitte bok er totalt uinteressant. Men den er god, fordi den er full av jålete virkemidler? Åndseliteeksos i en lukket garasje.... Vil du være med inn, så trekk godt inn.. Du må bare lese den, for den er sååååå grensesprengende... tjo og hei...
Der stritter.... Det finnes en mellomting mellom åndsnobberi og folkelig lettyggelig lektyre. Jeg fant min.. Der gikk den...
For meg føles det som å måtte elske et kunstverk som din mor og far, fordi det er sensasjonelt, ikke fordi det gir noe gjenklang.. Fordi om ingen har gjort det sånn før, så er det så bra at massene faller sanseløse til jorden?
Og når man ikke skjønner dette.... så er man simpelthen ikke med i det Gode lesefelleskap. Som muligens også består av hengere som ikke skjønner dilldall, men henger dilldall rundt sin hals fordi det er den gode smak?
Jeg befinner meg i Kristiania, i blanke bukser, og aviser en bok fordi den er for høytravende.
Hjelp! Jeg er definitivt på feil klode, for å være overtydelig i gamle referanser.
Og når jeg avviser eliten , de som leser og grubler,og vil ha tekst som må tygges, og sier takk for meg, hvor hører jeg hjemme da? Hva er jeg?
Jeg visste ikke engang at det fantes en leserelite, og om jeg ville være en del av den, og nå vil jeg det iallefall ikke...
BOKA ER DÅRLIG!!! Jeg sier det like ut.. Puppydog talk in the House of Lords
Hva nå?
Må jeg lese om den lille larven Aldri mett før sengetid i dag?
Mene at Christian Grey er en likandes kar? Booke en avtale med Rudolf Muus?
Se kjendisfarmen?
Er jeg blitt dum?
Det er bare en ting en stakkars villfaren leser kan gjøre. Søke tilflukt i ufarlig lesestoff.
Teoripensum, Facebook og Aftenposten
Gi meg ly, til jeg er på beina igjen..
( neida, jeg er ikke overfølsom, det er bare k u n s t n e r s i n n e t mitt som fikk nervetrådene i full krøll....)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar