Jeg trodde i min enfoldighet at det skulle la seg gjøre å organisere inn Vøringsfossenbesøket som en del av turen på bloggen. Det gikk selvsagt ikke...
Vøringsfossen er for viktig, for flott, for vakker, for.....
Så da måtte det bli et eget blogginnlegg.
Stort sett har jeg tatt turen dit fra Hardangervidda, ikke fra Eidfjordsiden. Så å klatre opp Måbødalen med volvo'n er jo like mye en øredott-opplevelse som det alltid har vært.
Hvordan klarte folk å ta seg fram disse kløftene her ?? Veldig stolt av at min mann stod der sammen med meg. Han har nemlig en høydeskrekk ut av det grønnsvidde blå. for å si det sånn. Glad for de nye utsiktspunktene den nye plattformen, og de nye gjerdene. Han hadde det ikke godt, men han var der....
Nå kunne en se fossen fra andre vinkler, og jammen har den ikke fått selskap av et småsøsken..
Det er fortsatt sugende høyt, og en får jammen passe seg. Ingen barn fikk løpe fritt, for å si det sånn..
Vi kom i klarvær, og dro i ei tåke som plutselig pakket inn hele dalen i løpet av minutter..
Hvorfor Vøringsfossen er viktig for meg, det har jeg nok sagt nok om før. Men en kan oppsummere :
- jeg forbinder det med familieferie, og en pappa som elsket Vestlandet. Og vi kunne ta dagstur dit fra hytta i Ål altså.. Så stod vi der og skuet over stupet, og mot fjellene med snø der i det fjerne og pappa sa alltid andektig som han lovet oss hemmeligheten til all verdens eventyr : langt der bortenfor er Bergen!!
Nå var aldri Bergen byenes by verken for fattern eller familien, men det vekte suget på noe ukjent, at det alltid er lengre å reise, mer som venter... Bortenfor Bergen har man da vært.. Men en lengter ut alikevel... Hva er der ute bak fjellene....?
- Vøringsfossen har alt mitt lille naturhjerte begjærer.. Blåner, stup, og en veldig veldig foss.
Så altfor mange slike naturfenomen har blitt lagt i rør og temmet. Men Vøringsfossen får lov til å falle alle sine meter.. Leve friheten og leve norsk natur!
- Dette er dystert, men ender godt : da jeg var 11 hadde jeg plakat på rommet mitt med Vøringsfossen. Livet var ikke så greit. Klassisk mobbing. Og jeg tenkte , at skulle det være så galt, så hadde jeg Vøringsfossen, og det gjaldt å komme seg dit, uten at noen visste... Den turen tok jeg aldri. Så fossen er også for meg beviset på at gode tider kommer, en kjemper seg gjennom, og lik vanndråpen som bare kan ta turen ned fossen en gang, så er en aldri den samme som en var....Å stå her med en kjærlig ektemann, som trosser angst for høyder for min begeistring..... det er mer enn jeg trodde jeg hadde i vente...
- Synet av fossende vann virker på meg... alltid gjort. At jeg skulle være et jordtegn, det tror jeg hva jeg vil om... En del av meg er vann, fossende frådende dansende vann.
 |
| Valgte å begynne å gå ut disse akkurat her ved Vøringsfossen. Crocks har sin tid.. Men her er man godt skodd!! |
 |
| Den lille søsterfossen |
 |
| Sommerblomster ved Måbødalen |
 |
| Fra det nye utsiktspunktet... Fossli hotell høyt der oppe. Tårnsvalene danset mellom kantene i stupet |
 |
| Som om omgivelsene også trengte en regnbue liksom? |
 |
| Selv den som er liten får falle ned i juvet |
 |
| Sett foten din trygt, du kjenner avgrunnen i ryggen, selv om det er noen timeter unna....Fossen advarer, pass dine steg, jeg er farlig |
 |
| Blåne |
 |
| Trollgubben min. |
 |
| Tåkedøtt på vei |
 |
| Tittibø, nå dekker jeg til fossen |
jaja jeg prøvde nå..
 |
| Den som kunne være med fra der hvor elva knekker, og så bli feid med, og kastes ned mot bunnen....( tror jeg må bli tårnsvale her i mitt neste liv) |
 |
| Falle, falle, falle... gi seg hen... den som var vanndråpe i dette øyeblikk |
 |
| Kokende kaskader |
 |
| Kunne stått her i timer... |
|
Så, vi dro omsider videre . Mann litt pert på grunn av droneforbud,men stolt over seg selv og jeg ekstatisk. I baksetet ligger det en papprull med en plakat inni. Har vi ikke plass på veggen så skal vi lage plass !!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar