Vi er visst blitt så lettkrenka

Eller har vi egentlig det? Hva er egentlig problemet i 2018, når denne påstanden slenges ut , noen ganger med rette og andre ganger ikke. Efter min ydmygeste personlige mening og forstand.

En kan  iallefall ikke stille seg nøytral i saken, så mye er sikkert. Det er bare å finne rett sak som treffer nerva.
Heri ligger hovedutfordringen. At det er så innmari individuelt hva en tåler og aksepterer. En manns krenking er en annen manns spadestikk.
Og de som påberoper seg statsborgerskap i landet Tøfftonia de er slett ikke tolerante og stoiske når en treffer deres ømme punkt.  Da er det fakler og høygafler og hele klanen på beina.  Alle har sitt korstog.

"En får tåle litt, det får da være måte på!"
Joda, absolutt. Men en skal ikke  for dypt nedi den grøfta heller. Leken og steken  var som jeg har sikkert argumentert med  før ypperlige  argumenter for å ikke bry seg med hva som skjedde når det kom noen tårer, fra "sutregurier "av begge kjønn i gamle dager. Jeg husker veldig godt det der. Så hva en skal tåle, hvem skal avgjøre det? Hvor mye av samma dritten har en tålt før, og når kan det briste? Hvor mye før en har fått nok? Hvordan er det lov å utagere? Ikke minst, hvordan takler bøller å få motstand fra en de ikke har respekt for ? "Jeg ga dem juling, og deretter fikk jeg gå i fred"
Mon det.

Ja vi har demokrati, og ytringsfrihet, og en skal tåle å bli motsagt. Taket skal være høyt. Betyr det at en kan si hva som helst? Ord har makt, sårer, og nedvurderer medmennesker.  Ord skaper virkeligheter.  En vet hvorfor en ikke skal kalle noen bælfeit, selv om det objektivt sett er sant. Vi vet at tiår med lappjævel  og samefaen har gitt ordet en klang av forakt mot Norges urbefolkning. En vet hva en vil oppnå om en bruker slike ord.
Om en er så gammel at en vokste opp med n-ordet som i sangen om Ål stasjon og ikke forstår at dette ikke er innafor, så får en sette seg litt mer inn i sakene.
Kom igjen! Når en er ufin , så vet en det godt. Å fyre oppunder bare fordi det er gøy passer kanskje i lukket selskap, men ikke i offentligheten. Tenk om det hadde gått an å skille sak og person, du!.
Etter #metoo og diverse oppslag i media  av andre saker så vet vi også at folk trues til taushet.  Ja ,noe må en tåle når en står for en sak. Men når det ikke handler om saken?  Og om det så gjør, skal en en true med død, og voldtekt for det om? Det er liksom ikke grenser for hva som ender opp med slimete trollbæsj smurt over hele  linja.
En skal ikke tåle slikt. Det kan ikke bli en hverdagslig sak. Noe som bare er sånn når en først stikker seg fram. Men hvor grensa går? Tja..
Dessuten , hva når krefter som vil demokratiet til livs får spalteplass og marsjtillatelse, i ytringsfrihetens navn? Da knaker det i toleransen min i alle fall.

Jeg tror ikke at vi er mer såre og lettkrenkede nå enn før. Men vi har flere måter å vise det på. Ikke noe filter, ikke noe refleksjon før det postes viralt, som det heter. Og når man er sitt eget produkt så kan kritikk av skjønnhetstpress og kostmetisk kirurgi kjapt bli personangrep. Tar du en , så går du på alle.
Det sier seg selv at media elsker dette.  Kan en få satt  en fersk sak på dagsorden og få gitt inntrykk av at det er steile fronter , desto bedre. Ikke visste jeg at dyrebarnesanger var slik en kulturskatt før nylig...
Ikke bare ferske saker heller... jeg er sikker på at det går et par årslønner til journalister som prøver å snuse opp en eneste muslim som har noe å si på julaftens menyen. Finnerlønn attpå , for å finne en  som kan lage litt bølger... Flagg på 17 mai, barnebursta, ikke måte på lissom

Og så handler det om å ha rett. Så klart. Å hevne urett. Ikke minst å rettferdigjøre den. Jeg kan ikke få tilsnakk for A, fordi andre/ den andre parten har  gjort B mange ganger /nylig. Så da er det meste realtivt og ikkesånøye.
Generaliseringstornadoen feier åkern, og vi antar en hel masse, i jakten på ren hevn som kalles oppreisning.
Okay... skal vi finne ut hvem som først begynte å krenke så er vi tilbake til to brødre og to offeralter.
Begge tilbød det beste de hadde strevet for, til Gud. Men Gud synes visst at svidd kjøtt var å foretrekke framfor grilla grønt, og tok bare i mot den enes offer. Team Kain mot Team Abel ble til. Skjønt skylda har vel kanskje Vårherre som skapte sjalusien og mindreverdighetsfølelsen ved å forskjellsbehandle
Han svarer ikke for noen, så da er det å stanse sirkelen og prosessen, eller holde den gående. Men lykkelig blir ingen av den dansen der. En må stoppe et sted. Og la det som har skjedd ligge.
( Men at det finnes kristne veggiser etter at Biblelen ble offentligjort for alle som kunne lese,  det er for meg en gåte..)

Vise ord har blitt sagt om hvordan en kan skape en krenker.
Frykt + offerfølelse + mangel på muligheter til å komme seg ut av situasjonen = mismot, frustrasjon og behov for å legge skylden på noen.
Menn skal visstnok være i større fare for beskyldninger  for seksuell trakassering enn før, selv om statistikken verden over viser at domfellelsen er lenger unna enn noen gang. En kan da ikke ødelegge en ung lovende manns liv på grunn av en liten feil? Hvem som helst kan jo bli utpekt.... Om menn går rundt og tror dette så kan en jo fort hive seg på kvinnehat bølgen. Fremfor å finne ut av hva samtykke virkelig betyr. En kan jo slutte å tro å speile og innbille seg at damer ikke vil ha sex, eller spiller kostbare for å bestikkes sånn til å begynne med Spør. Og ta en nei. Jeg tror de fleste menn kan disse gode spillereglene svært godt jeg... Så det! Vi må bare fortsette å snakke om det til neste generasjon.

Å være vegetarianer betyr å ha det moralske overtaket. Vi vet jo at det ville være det beste for oss og planeten. Og dyrevelferd generelt. Eventuelt billeburger.  Lite sympati for biller.... især om de knuses fort i prosessen og tilsettes farge og krydder. Sannsynligvis vil sluttproduktet ikke ligne stort på opphavet.
Men når begge parter  ser seg som offer, så har vi det gående. Veggiser for at de er en minoritet som kjemper for den gode sak. Og kjøtteterne fordi de tross alt ikke vil være med på at de ikke er glad i dyr, og at det at man nyter sin biff ikke betyr at en må få i fleisen blod, lik og skrikende dyr. Litt livsløgn må vi alle ha, og tross alt er vi på toppen av næringskjeden av en grunn. Om en ikke jaktet og slaktet, så skulle det ta seg nydelig ut i skog og hei. Og hva med veggisene, de som sjøl..... ( fyll inn  det som passer. Forslag : bruker skinnsko, flyr til dyre møter, slipper unna bomringen) Flere slakteribilder følger, i sannhetens tjeneste...
Og sånn går nu dagan.

Så her står striden. Som ingen kommer til å vinne. For ingen har evig rett, og ingen er like sårbar.
For selv om vi skal og må fokusere på hva vi har til felles her i verden så kommer det konflikter alikevel. Som vi må takle. I blant må vi ta hensyn til den ene. Andre ganger kan vi det ikke. Men vi kan ikke træ nedover hodet på noe hva du mener han eller hun skal tåle eller ikke

Tenk om vi kunne skille sak og person. Tenk om vi ikke tok alt i verste mening, selv om tilliten vår  en gang ble knust? Tenk om vi tok en ekstra runde før vi fyrte av på impuls? Tenk om vi ikke brukte energi for å provosere uten mål og mening. (Jepp, jeg vet, subjektivt)
Tenk om en kunne ta ansvar for egen situasjon og tenke : hva kan vi gjøre i felleskap for å løse dette? For noe må jeg kunne bidra konstruktivt med? Rett og slett gå i dialog? Tenk om en kunne spørre, i beste terapistil, for å bekrefte ; er det sånn at det du tenker er dette....? Tenk om en kunne lese hele artikkelen før en begynner å mene noe.
Tenk om en kunne anta at motparten også kanskje har en dårlig dag og sitter med sine pigger ute? Tenk om en kunne anta at en person som en omtaler dårlig kanskje har en annen versjon?

Ja tenk om griser kunne fly?