til den dagen
det øyeblikket
hvor du ga den sangen til meg og den ble vår
da underet deg og meg ble virkelighet
da lufta var tung og dirrende av forventing, og håp,
gravitasjonen sluttet å virke, og alt spant rundt i en sødmefylt spiral
hvor jeg fløt og sank på samme tid,
for du var nær, og trakk deg ikke vekk
du kom nærmere, og det kom til å skje.
hvor tiden stod stille og hoppet over i en annen dimensjon
som det skjedde med en annen
og jeg kom aldri mer til å være den samme
da verdener smeltet sammen
da jeg lå inntill deg
pust møtte pust
og knutene som ble knyttet
var fingrenevåre som ikke ville slippe tak,
men grep og søkte ,
armer som bare ville favne
og bein som ville holde fast lår
da mysteriet ble dypere men åpenbart
med at hud møtte hud
og jeg kjente duften av deg
svette og kropp, men deg, mysteriet deg
og du kunne ikke få meg nære nok
mer ville bare ha mer
Ta meg tilbake til
da vi ble et vi
og alt hadde sin mulighet til å stå stille
og likevel dirre i en ny bane rundt i universet
et univers med oss to
Ta meg tilbake til
da vi lovet hverandre
øre av beruselse og begjær
da vi ikke annet så eller åndet
enn mirakelet vi....
Ta meg tilbake til den første stunden
vi virkelig så det vakreste i den andre
gjennom øynene sløret av lengt
da alt skulle skje for aller første gang
men alikevel som vi alltid hadde fantasert om at det var
og fullbyrde det som var et ønske fra tidenes morgen
og nå var en naturkraft vi ikke maktet med noen vilje å stå i mot
Ta meg tilbake til da du ga meg den sangen
og vi var fulle av tro og villige til å gi
den andre sjel, kropp og sinn
da alt var mulig
da alt vippet i kosmos
i vår favør
da vi ble et vi
og alle muligheter ble til
spiralen kunne fortsatt å spinne
om et vi
som om realiteten ikke lenger var til
og andre tider aldri kom til å komme
