TBF!

 Sted :En skolegård på Østlandet Tid  :80 tallet.
Hendelse ; Operasjon TBF!

De står rundt en, en hel gjeng.Alle trinn på skolen representert. Vi er på gang igjen. Aksjon ha det moro med Tjukkabollafeita. ( Så, gingers, loppisunger,Froder med to pappaer og brilleslangen med skarre R kan ta det mer ro...Ingenting trumfer Tjukkaser)
Og i denne aksjonen er det ikke alle som har det like moro.

En og en er de greie, med visse unntak. Litt konturløse kansje.. men harmløse. Og etterpå kommer jentene fra klassen til å dukke opp og trøste, fra intet. Og da kan en gråte.. Om ikke annet enn for å slippe ut steam og være lettet for at det er over..
men det er ikke ennå, det er en fjern fremtid. Det er nå det begynner.
Ringen av kropper dirrer av spenning. Fårete glis, guttene hopper og knuffer hverandre forventningsfullt som ondskapsfulle valper, bare venter på sjansen, det usynlige klar signalet. Dette blir moro, for tjukkabolla er gæææææærn asså..

Ikke sånn positiv gæærn som en blir senere..En sånn en som er vittig, og  tør å ta den helt ut, kunnskapsrik og "ikke redd for å drite seg ut"
Nei, sånn freak rar.. Elefantmannen, monsteret fra Borneo gæærn. Se beistet rive en telefonkatalog i to! kast høygaffelen! Shoot to kill!

Avstrippet all menneskelighet.Og det smitter. Når noen av betydning har bestemt at er skilt ut så smitter det. En blir en paria. Selv ovenfor de som ikke kjenner en ennå.Ryktet vandrer.
Så, hvor sint og når blir Tjukkebollafeita sint i dag..? Hva skal en finne på? Spark, slag, eller et lite pirk? Hvor lenge skal vi holde på? Gi seg etter friminuttet eller kjøre blikkaksjon og love mer?

Sparkene er ikke så vonde,vannet i nakken ikke så kaldt, å bli presset mot veggen kan en leve med ( hvor mange må pusje for å flate ut fleskeberget??)
Men det er at de gjør det, at de  ikke holder opp, at det aldri endrer seg.At en aldri skal få fred for sirklinga, hylinga, de velrettede aksjonstrefningene

En vet at en ikke har noen skyld.En er bare utvalgt. Fordi det er moro at en blir sint.
Hadde det vært moro om en gråt og sank inni seg selv ? Irrelevant, kom igjen, let the human pinjatashow begin....

De vil ha en sint.og til slutt blir en det.. Sint. Om ikke annet fordi det er godt. For det er det.. Det gløder ikke, det brenner. Parafinbrann, eksplosjon  av flammer..
En har ingen hemninger. Det er himmelsk godt å slå, la knoker møte kjøtt.. og det skal tjukkebollene ha, de er større enn guttevalper uten folkeskikk. De er lettere å legge i bakken,de små feiginene.De hyler når det gjør vondt, og hvor ydmykende det enn er å få spark i "fleskeræva" så er det langt mer vondt, og det gleder en langt inn i den onde plassen en ikke vedkjenner seg , men som får slippe løs når en er nødet lenge nok, når en treffer det aller helligste, høyt oppe og i mykt par. Da knekker de fort gett.. og de er feige. Om hevnen er fæl, så er den også tilfredstillende.. De kan også  bli sinte... men de trenger å være i flokk for å komme noen vei.

Så hvem vinner? De tydeligvis, siden de vil leke mer. Å aldri få lov til å være i fred.Om en ikke blir likt... hva så.. men å bli latt i fred..Alt en vil..

En hører historier om de som tok igjen.... så til de grader at det aldri skjedde noe igjen.En fikk respekt...En snakker sykehusinnleggelse, stille skolebytte...
En tok igjen hver gang... uten at det hjalp..

Frykt flokken, bev for gruppen . De som bare står der... er de onde? Ikke egentlig...Men når blodtørsten slår inn og en blir.... borte på menneskelighetsskalaen så... så er det noe som... bare ikke skjer.

 De gode intensjoner er der. En får gode råd. Idiotiske råd :
Ikke bry deg om det. Ikke bli sint.
Og selveste superrådet : Gå i deg selv, hva gjorde du først?

Før eller senere blir en sint. Å bli utpekt som levende bytte er pokker ikke noe å ignorere... Nytter ikke.

Noen burde jo gjøre noe! Hvor er de voksne?

Å, de er der.Og de færreste synes det er greit at flokken rår. Men en har jo unntaket. De som forsvinner inn i seg selv kan en tafatt overse. La tiden sende dem ut av systemet. Det er verre med noen som tar igjen. Som blir slåsskjemper og matadorer i klasserommet. Som til sist går i angrep før det blir forsvar. En som lever med piggene ute. De trigger, sies det. De kan fort bli Problemet. De omtalte er jo ikke alltid  noe problem for den voksne

Men de færreste voksne er helt likegyldige.
Det blir grovt forenklet å hevde noe slikt. Man vet, men hva kan man få gjort?

Det er bare så mye voksne kan gjøre. Og det tar tid.Legge til rette for et godt miljø, si ifra når det blir synlig i klasserommet, vekke opp de andre som bare ikke har tenkt seg om. For alle kan skrive noe vakkert  i stilboka si om hvor fæælt det er å mobbe. Det er bare ikke sånn at en alltid ser mobbing når det er rett foran seg..
 En må støtte opp og gi konsekvenser , være støttende forelder, uansett hvor en er på gjerdet, en av sidene eller midt oppå...Være sint nabokjerring..


Men det er faktisk bare så mye voksne kan gjøre. Det er så mange arenaer igjen som det er umulig å dekke. Skoleveien, det mørke området i parken. En behøver ikke en gang å være på et fysisk sted. Cyberspace. Det er så mange mørke plasser..Du kan stoppe dem, men du kan ikke stagge lysten driven, selve gamet..
Om ikke annet kan en holde driven oppe med løfter ; bare vent, vi er ikke ferdige, bare vent jeg er her ennå.. Virker lenge etter at en har satt det i gang.. som  ringer i vann..

Så hva hjelper? Ikke gode råd om å ta det som en mediterende lhama, ikke tips om å sette seg på dem( synd, for de spreller hjelpeløst og deilig panikkslagende da, men det er ingen varig løsning ,dessverre)

Det som virker aller best er å vite at det går over. Folk blir voksne. De glemmer deg, du er ikke lenger en ufrivillig hobby, når dere går videre i livet.
.
At det er folk der ute som lytter, støtter, tar dette alvorlig. Som kan hjelpe uten å legge skylda på deg.
Det er bare Askepott  i eventyret som blir like snill og grei av å bli hundset uansett hva. Askepott RL gjør ikke det.. Hun spytter i morgenteen hun serverer stefar,  og en dag får en søster en våt skureklut rimelig stramt snurret rundt halsen, strammere.. strammere.

Det hjelper å finne andre arenaer, vennlige mennesker. Og det hjelper å være utadvent, å snakke, utrykke seg. Å aldri vende skammen innover seg selv.Ikke være ufin med andre, men puste i et nærende miljø

Det hjelper å vite at en ikke er alene, at en er medlem av en stor ekslusiv klubb, og da snakker en ikke en taperforening.Finnes det knapt en kjent person i verden som har noe fornuftig på meritt lista som ikke har hatt en runde som the Chosen Freak Of The Schoolyard?

Det hjelper når en er på beina igjen  å være med å minne på, hamre det inn for den vanlige unge person, som står på sidelinja ;  aldri frata det menneskelige. At det  alltid er et menneske som krenkes. Ingen er immun, ingen er vant med det og synes det er greit.Om en blør er det rødt, om  en bruker stemme så kommer det lyd.

Det hjelper å vite at mobbing er en mekanisme. At det egenlig ikke handler om at de er onde og at en egentlig er hatet. Og at det ikke alltid er synd på mobberen. De kan tvert i mot være riktig så ressurssterke. De får sitt en dag, Karma works. Hjelp dem til å bli mer empatiske...
Mobbing kan være sosial kommunikasjon på fullstendig avveie...

En har erfart at det gikk bra. En har erfart en dybde , en kjenner empati og varsomhet ovenfor andre. En har  det godt nå.
Men en klarer ikke  å ikke bli skremt  når en ser at det fremdeles finnes flokker... Og i den medlemmer som egentlig ikke skjønner at de løper i den. Selv om tegnene er overtydelige...