Minne 1 mai 1993

Det er første mai. Og vi er en  liten gjeng fra folkehøyskolen som yre av ungdom, datoen og anledningen trasker mot Harstad sentrum.

For et par  av oss er det et år siden vi hadde russedressen på, for deg to.  Men alle vet jo, det er i mai vi våkner til. Det skal bli bedre enn i fjor!
Noe er i ferd med å skje i det disige vårlyset, min første mørketid er over. Det klør under beina. noe må jo skje!

Noe må skje den første mai.. Vi må bare finne det..
Et første mai tog, med musikk, og paroler som en blir litt småsint av...
Et tidlig tivoli? Sirkus?
Kanskje uteservering og en ulovlig liten øl?

Vi lever nå, og det er første mai! I fjor var vi russ, nå er vi unge voksne... det er første mai!! Det er snø på fjelltoppene, men bar asfalt.... det er vår!

Vi ankommer et folketomt Harstad sentrum. Alt er stengt . Ingenting er åpnet. Ikke en gang en pub eller kafe..
Det begynner å regne...
Rastløse setter vi oss på en trapp.. Skuffet, men fremdeles høye på oss selv og  dagen.
Alle gode forslag faller til jorden. Stengt, alt sammen...Til og med kinoen

Alikevel.. det er godt å sitte på en stentrapp nære deg, betrakte måkene på det åpne stille torget og yret i lufta Kjenne at vi har planer, vi vil noe sammen, drømmene er større enn den lyse himmelen over oss...

Vi går tilbake til det hvite steinbygget, og lager te, finner noen kjeks.
Det gjør ikke så mye at det ikke ble noe av. Vi er tross alt oss, venner for livet, og en dag skal vi finne ny eventyr...
Det er vår, og første mai!!

bøker april 2017

Mye pensumsarbeid, og tjukke godsaker på nattbordet :

Diana Gabaldon- Outlander
Nyter hvert minutt. Den er nært opptill serien, og jeg fryder meg der den ikke er det.

Amalie Skram : Lucie

Henrik Ibsen : vildanden
( Snart eksamen)

Diana Gabaldon : Dragonfly in amber
Bok nummer to i Outlanderserien. Nå forlater jeg kjent område , og går ut i fortsettelsen

Ukas fotoutfordring uke 17

Lett blanding denne uka, heldigvis har man et lite arkiv.

Mandag : forvridd. Trerot i Allergotskauen

Tirsdag : svart /hvitt i vinkler og linjer. Mormorhuset. I riktig gamle dager

Onsdag : bilde av et bilde. Gammelt mobilkamera. Min farfars blåveismaleri.

Torsdag : i vilden sky. Tivoli i Cardiff bay, august 2014.

Fredag : i gresset. Der vokser det ælj. Heftig zooma, men alikevel..

Lørdag : Mot lyset. Jediridderen min trener i sine gemakker... Dekk, legg seg Dark One!

Søndag : in the hills/ i åsen. Villmarksleir , 10 klasse, 2014. Kvekden senker seg over Romeriksåsen i en stille augustkveld

13 reasons why - etter å ha sett resten av sesongen. - spoilers!

 Skal bare legge meg litt flat før jeg bearbeider inntrykkene fra resten av sesongen...
Jeg lurer nå på om Skam har nådd junainten...


 Jeg er per nå i skrivende stund  to minutter inn i episode 7
Ja, jeg var heldig med den.. For det er nettopp etter episode 7 at det begynner å løsne. Jeg burde fulgt rådene. Keep listening, keep watching. ( Men en må gjennom de 7 før en kommer dit.)
 

 Kaoset i ungdommenes verden forsterkes ved at ikke en eneste voksen skjønner noenting, selv om de er fulle av gode hensikter.
Dette løsner etter hvert. Ikke minst fordi tausheten begynner å sprekke i venneflokken. Det slår meg etterhvert at de voksne mangler viten om hva de skal spørre etter.Det er ikke bare timing som  er problemet. I tillegg til at de er overspente og på tuppa.

De vil vite om det har foregått mobbing, før selvmordet, men verken de snille eller de slemme  kan svare. Ungdommene er virkelig overlatt til seg selv her. Og det er visst sånn det skal være, om de begynte å nøste i dette, så ville jo hele serien rakne, lenge før episode 7!
Sant nok. Er fremdeles usikker på om mobbing passer. I og med at det er så utbredt tenker jeg at trakkassering er like dekkende. Men om den det gjelder føler merkelappen passer , så mobbing it is. Mr Porter er den læreren som får sjansen, men han mister den. Han er nok ikke alene om å komme til kort. Jeg tenker også at dyrkelsen av enkelt elever kan ha noe med denne  feilbedømmelsen å gjøre. Jock kulturen i USA er ikke av det gode, ikke om en skal tro de som får smake deres sure side.
Hvordan snakker men med ungdom som ikke vil ? Annet enn å holde seg i farvannet og vente?
Akkurat dette over-repeterende  plottet synes jeg er en svakhet i fortellingen. Det gjentas om att og om at..
Ja, helt fram til episode 7. Da kommer vi videre. 

Det er bemerkelsesverdig hvordan så mange ulike ungdommer med så forskjellige agendaer følger reglene til Hanna så slavisk. Og at ikke en eneste sjel vil fortelle for Clay sin versjon før han får høre Hannas.
Fremdeles skeptisk her. Men det er rammene for serien. Og frykten for hva de andre vil si, om dette kommer ut er en sterk motivasjon
 
Jeg  spør meg også om de som lager serien har oppnådd det de vil. Klart det er spennende å avdekke hemmeligheter, men etter hvert tegner det seg en bilde at det stort sett handler om bakvaskelser og sladder for å klatre i makthierakiet.
Episode 7- ( og sårbarheten begynner å vises. Vi trår ut av det stereotype)
 


Synd i grunnen , for nettopp problematikken med  baksnakking og hets er så viktig for empatien vi mennesker trenger. Det er virktige spørsmål som reises : hva er en venn? Hvordan stå i mot press? Hvordan kan jeg vise at jeg er der for deg?
Og dette forsterkes kraftig i de senere episodene.
 
. Noen ganger lukter det litt vel ramt  lettbeint glam overfladisk tenåringsserie.
Episode 7-
 
Det kan virke som det er hevn som er Hannas motiv.
Ja, i de tidlige episodene, på grunn av påliteligheten til forteller. Etterhvert som noen begynner å snakke sammen kommer det fram at det er svært så sant det kassettene forteller.
 
 Det skal serien ha : Hun savnes. På ekte. De som følte seg nær henne, især Clay er i dyp sorg. Foreldrenes fortvilelse et åpent sår
Dette  blir mer og mer tydelig ettersom fasadene sprekker rundt omkring i de unge menneskenes liv.
 
  Får man sympatien for Hanna?
Ja, absolutt. En ser veien det går og mekanismene som begynner å tikke og gå , tannhjul for tannhjul. Ville det ikke være best om jeg ikke var her?At det tok slutt og ble stille?
 
 Eller tenker man at hun bør se å  ta seg sammen? Det farlige er at en begynner å lure på om Hanna egentlig har det noe verre enn de andre.
Og det kan en jo spørre seg. Hun kommer inn i et usunt miljø. En blir vel vant, eller det er forventet at en blir vant. Til slutshaming og objektivisering av jenter Selv om det er dødelig for helsa. Og hun er ikke alene. Flere potensielle kriser er overtydelige i karakterene.  Denne sesongen handler om behandlingen av jenter. Neste runde forventer jeg viser andre sårbare kasus.

. Det er visst livets lov på high school.
I en tid med hormoner, og hierarki. Er vi bedre stilt i Norge, der vi ikke har  dyrkingen av idrett og enere i samme grad i skolesammenheng? Ikke at det ikke er mobbing her på berget, men at det ikke er noe system å forsvare? På den andre siden, så har vi mange uskrevne regler for hvordan kommunen og skolen ikke skal framstå.
En har med mennesker å gjøre, og da er det litt mer komplekst  enn bare svart -hvitt. Når en ikke kjenner seg selv, hvordan kan en da forstå andre? Kampen om å finne ut av det er ikke lett.

De voksne feiler. Hva kunne de gjort annerledes? Mr Porter trenger opplæring i samtykke og hvordan overgrep oppleves. Hjelpe dem å sette ord på hva som har skjedd.  Nå har man gått på kurs og lært at det kule er ikke å vente på et nei, men på det samtykkende ja. Klappe seg selv på skulderen for det. I skoleverket er man aldri utlært.
Mor til Clay trenger å roe seg litt ned, og pappa må koble seg litt mer på, selv om han føler fruen gjør mer enn nok av den jobben.Foreldrene til Hanna kunne ikke gjort mer enn de allerde har gjort.
 Foreldre til potensielle katastrofer i sesong 2 må jeg vite litt mer om. Mamma Justin er det kanskje ikke håp for, slik hun setter andre håpløse valg foran sønnen. Fasaden er viktig å pusse for flere. det virker som det lysner for Jessica og Courtney.
 
 
Så, sier egentlig serien noe om selvmord egentlig? Joda.
Masse.... En får være med hele veien . En forstår logikken og tankegangen. Selv om det er feil. Det er ikke sånn at verden er bedre uten deg.Det er ikke sånn at ingenting kan gjøres.
 
Hva jeg håper på er  at trådene samles, på en eller annen vettug måte.  At det tegner seg en klar moral at en ikke skal være stygge mot hverandre. Og at selvmord betyr at verden går videre uten at du er med, at et reservert sete står tomt. En skal være himla forsiktig med todimensjonale karakterer uten ryggrad og verdisett for å fikse en slik slutt.
Hatten av, dere klarte det... og litt til. Scenen mellom Clay og Bryce er Skam-Nora verdig! 

Jaja, jeg henger med.
Klar for sesong 2

Ukas fotoutfordring uke 16

Here we go!

Mandag : min dag. Barberer ned Tardis. Trenger nytt skjær...

Tirsdag : mitt hjem. Dingeldangel

Onsdag : mine kopper. Favorittene her

Torsdag : min sykkel.  Vrrom

Fredag : min hobby. Henriksen min <3 Dæggern, han kunne rygge slalom

Lørdag : min kosekrok - Min Mack sin kosekrok

Søndag : min utsikt i dag 23 april...

Klar for neste uke!!

13 reasongs why - spørsmål og refleksjoner.. ( tror ikke det er noen spoilere..)

Denne nettflix serien er den store snakkisen for tiden. Fagfolk har uttalt seg om selvmordscenen i avisen , og  stilt spørsmålet hvorvidt den viser det fæle ved selvmord, eller om det er en trigger..
Fåglarna vet.. Jeg er per nå i skrivende stund  to minutter inn i episode 7, og har ikke sett denne scenen. Den kan jeg derfor ikke uttale meg om, kun resten av serien forøvrig
Dagbladet 22 april 2017 ; drøye scener

Om du ikke kjenner til 13 reasons why, her er en liten innføring:  highschooljenta Hanna Baker har tatt livet sitt, og etterlatt seg en mengde kassetter hvor hun forteller sin historie.Disse kassettene blir sendt rundt som et kjedebrev til dem hun mener har vært med på å dytte henne over kanten og til avgjørelsen  Hver kassett er dedikert til en elev på skolen som har gjort henne urett, og slik er også episodene fordelt.

Serien er mesterlig i grepene der den  favner fortid og nåtid . Foran øynene til Clay, fortelleren gjenskapes de viktige øyeblikkene i hans og minnene til Hanna på skolen og i nærmiljøet. Det er som hun egentlig ikke er borte. Mye bra musikk også.

 Kaoset i ungdommenes verden forsterkes ved at ikke en eneste voksen skjønner noenting, selv om de er fulle av gode hensikter. De vil vite om det har foregått mobbing, før selvmordet, men verken de snille eller de slemme  kan svare. Ungdommene er virkelig overlatt til seg selv her. Og det er visst sånn det skal være, om de begynte å nøste i dette, så ville jo hele serien rakne, lenge før episode 7! Vi har lærere livredde for skolens omdømme, side ved side med kollegaer som virkelig vil til bunns i dette, men som møter veggen. Foreldrene i serien er stort sett på tuppa, overspente og masete. De kommer ingen vei.

Vi følger Clay, en snill men nerdete gutt som  får disse kassettene i hende. Greia er at du må sende dem videre ellers så vil Hanna offerntliggjøre dem på en eller annen måte.  Det som Hanna avslører på kassettene  fører til forvirring og kaos for de omtalte. Lytteren blir sendt ut på hinderløype rundt i byen, og får vite hva de andre har gjort, samtidig  som ens egen kassett varsler katastrofe. Clay befinner seg derfor i en verden der medelevene hans enten vet eller ikke vet. Mye tyder på at han er av de siste på lista. Han får ingen svar når han spør de andre berørte.

Akkurat dette over-repeterende  plottet synes jeg er en svakhet i fortellingen. Det gjentas om att og om at... trusler fra dem som har hatt kassettene før replikker som :
-Han/hun/de er ikke dine venner,
-Har du ikke kommet lenger? Jeg trodde du visste at...
- Ikke hat meg når du får vite hva jeg har gjort
- Han må stoppes!  Nå!

og ikke minst :
-jeg kan ikke si noe, du må bare høre.

Det er bemerkelsesverdig hvordan så mange ulike ungdommer med så forskjellige agendaer følger reglene til Hanna så slavisk. Og at ikke en eneste sjel vil fortelle for Clay sin versjon før han får høre Hannas.Om Hanna lyver, så ville en kanskje ha behov for å oppklare? Tja.. Men sånn er leken og steken. Gamle kjerringer skal kanskje ikke henge seg opp i slikt.

Jeg  spør meg også om de som lager serien har oppnådd det de vil. Klart det er spennende å avdekke hemmeligheter, men etter hvert tegner det seg en bilde at det stort sett handler om bakvaskelser og sladder for å klatre i makthierakiet. Kort sagt : den jungelen en får når en samler hormonell sårbar ungdom på samme sted. Sånn sett er Liberty high (GO TIGERS!)  en samfunn som alle ungdommer kan kjenne seg igjen i.  Det ligger kanskje en fare her? Relativisering av dårlig oppførsel : det er sånn det er , liksom?
Det er kanskje derfor ungdommene ikke kan svare på mobbespørsmålet. Er det mobbing når det er sjargongen?  Noen skal henges til tørk, og alle havner på snora, noen mer enn andre En kan også se det  formildende i problematikken også. Alle kan vi gjøre feil. Men når alle gjør de samme feilene, når de sjøl er nybrent av dem... det synes jeg er et billig grep.   For mye hakk i plata , om en har opplevd å bli kalt en h***, og tar seg så nær av det, så kaller en ikke en annen for det samme like etterpå , uten å forstå hva en gjør.. Ikke om en skal fremstå som oppegående.Gud forby dannelsesreiser !

Synd i grunnen , for nettopp problematikken med  baksnakking og hets er så viktig for empatien vi mennesker trenger. Det er virktige spørsmål som reises : hva er en venn? Hvordan stå i mot press? Hvordan kan jeg vise at jeg er der for deg?
Jeg skjønner at vi tydeligvis trenger ett persongalleri  med de vanlige stereotypene : nerd, flink pike, sportsgutta med dårlige holdninger, de glade jentene som vil teste sine grenser uten å bli stemplet, og en hovedperson som står utenfor og er vittig,med  har  oversikten over denne kloakken av hormoner. Men dette er det andre konsepter som har gjort før. Noen ganger lukter det litt vel ramt  lettbeint glam overfladisk tenåringsserie. Med gossip, og intitriger der man bare skal være venner i maks to episoder før en skal begynne å tvile på at det er noe vennskaps bånd Det er tunge saker de legger opp til disse seriemakerne, og da har man ikke mye å gå på før det blir spekulativt. Med selvmord som ramme kan en ikke bruke de vanlige  teaser virkemidlene. Dessuten, jeg tror ungdommer klarer å følge kompliserte tråder jeg altså...

Det kan virke som det er hevn som er Hannas motiv.  Som sagt, fagfolk hevder dette ikke er vanlig i virkeligheten En tar ikke livet av seg for å ta igjen. Burde man ikke berørt  det som det er? Det skal serien ha : Hun savnes. På ekte. De som følte seg nær henne, især Clay er i dyp sorg. Foreldrenes fortvilelse et åpent sår
 Dessverre så føler jeg at om  en vil ta den ironiske distansen og fleipe og parodiere, så gjør 13 reasons jobben lett. Det Hanna har å si berører, med sin vittige  direkte og konfronterende tone, men fokuset blir raskt ført over på intrigene og maktkampene. Det handler om å redde sitt egen skinn. Sårede krenkede mennesker er ikke morsomme, de er selvopptatte, og selv om en ironiserer over egen elendighet, så ligger anklagen der alikevel . Får man sympatien? Eller tenker man at hun bør se å  ta seg sammen? Det farlige er at en begynner å lure på om Hanna egentlig har det noe verre enn de andre. Er det egentlig så farlig?   Kanskje er det sånn. Jeg vet ikke.  Kanskje skal  hun ikke ha udelt sympati heller. En kan godt tenke over hvor troverdig hun er som forteller. I følge kassett-ofrene lyver hun visst en del.. I denne verdenen har ikke en eneste ungdom ryggdekning. Det er visst livets lov på high school. Minner litt om når mine elever forteller meg at ungdomslivet er tøft, med kriminalitet og svik, i Oslo altså..... En selvoppfyllende klisje av en forventing. Om det ikke er sånn her, så er det vi som er unntaket. Der det teller, i store spennende Oslo, der er det sånn.

Så, sier egentlig serien noe om selvmord egentlig? Joda. Det er ikke et øyeblikk slik at det virker spennede eller interessant å teste ut litt selvskading. Og især Clays savn bringer tankene på hvor trist det er at udåden ikke kan gjøres ugjort. Men i starten av episode 7 føler jeg at fokuset  fremdeles er å finne ut hvem neste kassett tilhører, og hva Hannas trussel handler om.  Synd. For det er mye folkeskikk og grensesetting å ta fatt i i serien.

Hva jeg håper på er  at trådene samles, på en eller annen vettug måte.  At det tegner seg en klar moral at en ikke skal være stygge mot hverandre. Og at selvmord betyr at verden går videre uten at du er med, at et reservert sete står tomt. En skal være himla forsiktig med todimensjonale karakterer uten ryggrad og verdisett for å fikse en slik slutt.

Jaja, jeg henger med.

Kjære leser!

Siden jeg nå tydeligvis kan få oppunder 200 treff på enkelte blogginnlegg, så tenkte jeg skulle være litt kækse.
Sånne verri important bloggers, de har jo spørrerunde, så da vil jeg også ha det.. selv om bloggen  min er mer turkis en rååsa.

Så, på lørdag tenker jeg å svare på alle de driiiitgoe spørsmålene deres!


Er det noe dere lurer på om meg nå? 
Hva vil dere at jeg skal blogge mer om?

Dill dall hollom lizm

Svar i kommentarfeltet..

( Om jeg ikke får noen tilbakemeldinger så får dere ta det dere får!Om så taushet...)

( redigert 22  april, 21.30) : Taushet og my way it is..

Get going, peepz... Lørdag klokka 20.00 it is...

Having a privat outlandermoment...

Jeg befinner meg i en stue jeg ikke kjenner, men som likevel er kjent. Jeg har armene rundt nakken på en høy , svært kjekk gutt  Ikke dunderkjekk, men trivelig, hyggelig, snill, smart...Briller så klart Jeg vet at han er 16. Jeg vet også at jeg er 15.

Javisst, jeg er  tydeligvis tilbake på 80 tallet, et 80 tall som er reellt nok, men svært så alternativt. Vi kommer til å kysse dypt om cirka tre sekunder. Igjen. Og forelskelsen lyser ut av øynene hans. Jeg er svært så klar over at jeg ikke skulle se det lyset på  mange år ennå. At noen skal se meg som den jeg er , og ville ha meg som sin egen ,det er ugjort, uskjedd!  Dessuten skal jeg være ukysset helt til en aprilkveld i 1990. Neste tiår.
Og det er ikke dette mannebeinet som sørger for det. Dette mannebeinet har jeg aldri møtt. og han kommer til å være like handsome med litt tillegg når han er førti-something. Wow!

Så hva foregår her? Han klemmer meg, og hvisker "jenta mi" i øret mitt.. Jepp! Han her mener bissniss..Kjærtegner ryggen min. En rygg som er smalere enn i 2017. Som jeg tenkte.. når en ser de lange linjene, så er en ikke så håpløs som fjortis som en trodde... Hvilket også betyr at jeg tydeligvis  har all den erfaringa og kunnskapen om livet som jeg hadde som 40 åring .Hvilket i grunnen er snålt.Bare at jeg er her er snålt. Selv om jeg i grunnen alltid har kjent meg som en gammel sjel, er dette litt vel far out..

Det er utvilsomt slik at jeg har staka ut en ny kurs. Jeg vet  om sex, vet hvordan det kjennes. Som gift førtis så er sex en del av hverdagen. En liten oppmerksomhet som styrker båndet. En er ferdig med "åssen er det å gjøre det" stadiet. Men dette er ikke han jeg gifter meg med.. Han er jo fremdeles to år yngre enn meg, og i en annen by. Han her er fra hjembyen min, en jeg aldri møtte . Og selv om jeg kjenner erfaringa, så har ikke kroppen min gjort dette ennå. Ikke han heller, skjønner jeg. Nydelige greier... jeg som kræsjer statisikken for debutalderen, om ja... veldig mange år til. Jeg er i et forhold nå!. Jeg har kjæreste nå! Hva skjedde?

Vi finner rommet hans, moren hans ( definitivt ikke min svigermor) kommer med en morsomhet når vi passerer kjøkkenet, ( jeg skimter  aprikosrosa vegger,sodatreamer og mikrobølgeoven, wow, jeg har gjort et kupp) og lillebroren løper forbi oss med en ball og rottehale.. Mintgrønne sko.. jeez.  Rommet har plakater av biler, Rambo og A-ha. En kladeis av en datamaskin ved pulten. Foreigner på kassettspillenen : "Everytime"
 Hjelp...
Han setter seg på sengekanten og strekker ut hånden. Jeg kjenner flammestikket i magen med kombinasjonen briller, rovdyrsmil, og lyst i øynene. jeg er 15, uten en nubbsjans ovenfor kjæresten min

Senga er stor og lukter gutt, snart ligger jeg dydig, men brennende i armkroken hans.. Ah.. den gangen det var nok å ligge i en seng i armkroken , og føle at større kunne det ikke bli...Det kan en saktens savne.
Livet fremover som 15 åring med en førtiårings tankesett kommer til å bli svært så spennende...
Jeg vil nå få leve livet på nytt. Med et helt annet utfall. Og hva vil det bety?

Med kjæreste når jeg er 15 vil det komme forpliktelser. Til gjengen hans, ikke bare mine venner. En hel masse dagbokskriving vil nå aldri skje, og en hel kasse med opptakskassetter fra radioen kommer aldri til å ta opp plass på loftet til mamma. Jeg kommer til å bli noen. En del av en gjeng..
Min plass som outsideren som  en tenker, observatør  og dedikert lengter   er nå en saga blott. Hvordan vil det endre fremtiden min?

Hva får jeg nå? Og hva mister jeg.... Vil jeg gjøre det jeg hadde tenkt, eller vil jeg gjøre noe annet? Det skal svært mye til før jeg ender opp som lærer på Romerike, med mann og to hunder nå. Å være sammen  betyr å ta hensyn til den andre. Tilpasse seg. Det lærte jeg i tjueåra da jeg fikk min første kjæreste, samtidig som jeg hadde min sterke selvstendighet i bunnen. Den som har stått alene vet hva hun står for. Å være alene skremmer henne ikke. Visse saker går en ikke på akkord med. Man kjenner sine prinsipper og dealbreakers.

. Det kan ratt gå fløyten nå.. Jeg kjenner da min disposisjon til å gå fullt opp i den andre... og nå har jeg hormonene i mot meg. Jeg kommer til å veve tråder med gjengen hans, ha forpliktelser som "kul". Den som har sex som 15 åring er kul. Jeg vil være "dama til" nå. Jeg som fokuserte på at dette skulle hende  en gang  i framtiden kjenner nå en varm  kropp mot min som forteller meg at  det skjer nå? Vi kommer til å "løpe lina ut" i svært nær framtid.
Blir det oss? Skal vi bli paret som ble sammen på ungdomsskolen, deler russebil ( kult, jeg kan bli med på russebil denne gangen) og flytte sammen i studietida i kjellerstua hos hans foreldre...? Betyr det at jeg aldri kommer til å dra på folkehøyskole i nord? Aldri kommer til å møte de vennene mine som brakte meg skritt for skritt der jeg er i 2017? Som jeg betyr noe for ? De vil aldri møte meg?

Hva skjer med det som ikke skjedde? Mens jeg nå har meg på fjortisvis, klining med klærne på og hendene under, med min egen "Jamie",( kan spotte litt rødskjær i det blonde håret hans) så blir alle de andre til ulike sider av "Frank"... alle feilvalg av ekser blir slettet ut . Ikke bare dem jeg angrer litt på,  men også dem jeg trengte  på veien til å bli meg, som ble med meg videre som venner, og tilslutt han som jeg valgte utifra at en vet bedre når en får bedre vett ... Vi vil aldri møtes???Min sjelevenn og bedre galehalvdel?
Blir det bare oppløst og borte.? "Ikke-skjedd?" Det er grunn til at The Doctor advarer mot å krysse sin egen tidslinje...

Jeg kroer meg godt og nyter duften av varm gutt, varm halsgrop, og hake uten skjegg. Jo, han her kan man bli hos, men kanskje ikke alikevel? Alt kan jo skje.. Jeg må dra veksel på det jeg allerede vet. Kvisene mine får jeg leve med, begynne med aprikosrensevannet litt før, passe på det jeg spiser sånn at jeg holder meg smålubben og kun det. Jeg kan bli det jeg vil. Jeg kan ville noe annet, selv om jeg nå ligger an til å følge veien de fleste i mitt fylke gjør, utdanner seg lokalt, og kjøper hus fort. Hurra... Husprisene er fine på 90 tallet...Er det noe jeg angrer på i 2017, så er det at jeg ikke er der..

Eller vil det jeg vet visne bort etterhvert som mulighetene jeg engang valgte forsvinner?  Trenger jeg pedagogikkkjennskap om jeg ikke blir lærer?Hva blir jeg i såfall?sykepleier??
 Trenger jeg å kjenne til freestyle? Ligger det i fremtiden min alikevel? En manns svik ga meg behov for å få tilbake bakkekontakten, og jeg fikk meg hund. Denne mannen kommer jeg antagelig aldri til å møte nå. Har jeg mistet Henrik, Tardis og Mack? Vil jeg nøyes med en katt, og ikke vite hva jeg går glipp av?
 Har jeg mistet et bedre meg? Et mer empatisk meg? Nå vil jeg spares for mange vinternetter i sjelen. Hva skjer nå? Jeg som måtte kjempe, hva har jeg nå mistet? Hva har jeg fått?

Hva med minner jeg har, steder jeg har vært? Kommer jeg til Tokyo nå? Vil Lista være et godt sted å være? Vil jeg fortsatt være anglofil? Se Skottland? 4 juli fyrverkeri fra en bro  med  SA sine armer rundt meg, og nylig påsatt gullring? Hva med alle bøkene jeg ikke vil få lest? Seriene jeg ikke vil få sett. Å henge med gjengen vil ta tid, da har en ikke tid til å lese. Kommer jeg til å feste mer?Er det noe jeg må bekymre meg for?Prevensjon? Har jeg nå fått en ny sjanse til å møte Alan Rickman? Det er ikke så mange årene til Robin Hood premieren... Skal feriene på hytta med min familie bli ferier på hans?

15 åringen sliter hardt med å holde huet klart,med kjekkasens vandrende hender på alle de rette stedene,  men førtisen undrer seg videre. Dette  vil gi en stor sommerfuglvingeeffekt...Er jeg alene som tidshopper? I såfall er ingenting sikkert. Vil dette endre verden? Hva om glasnost ikke skjer? Hva om vi ikke blir annerledeslandet i  94? Hva om Utøya ikke skjer? Ingen brexit? Ingen Trump?Hva kommer i stedet? Vet jeg alt om hva som kommer eller er det feil alt jeg vet? Skal jeg slå meg opp på veddemål slik som i Back to the Future?

Jeg klarer ikke å gi slipp på sorgen over de framtidige vennene mine som jeg kan miste før jeg fikk dem. Klarer ikke å se hvor ferden går nå, og hvordan håndere den. Da jeg la meg i går kveld hadde jeg kort og godt ingen planer om å våkne som 15 åring igjen. Jeg skulle planlegge undervisning, ikke gjenoppleve den. Jo, det kan forresten bli interessant... Å gjennomgå ungdomskolen som elev etter M87 med lærerutdanning og tjue års erfaring i sekken kan bli litt av et vitnemål våren ' 89...Det er en bonus! Jeg vil få matten igjen, men nå er jeg klar til å stille de rette spørsmålene, og ikke bare kvine over at jeg "skjønner ingenting"! Jeg skal pugge fransk som søren, nå som jeg kan grammatikkbegrepene....

Et praktisk dilemma murrer litt i bakhodet..
Hvordan kommer jeg meg hjem i kveld forresten? Jo , pappa henter meg. Et sting i brystet, et gammelt sår som spjæres åpent  ,men så leges av jubel.Han lever jo nå! Mormor og morfar også. Kan jeg forhindre 12 juli 2003? Hjerteinfarktet? Jeg vil nå få muligheten til flere dager, år med ham. Nå som jeg vet bedre  kanskje jeg kan være mer ovenbærende, enn jeg var, om ikke hormonene vil ta over her..

 Hva vil skje nå?

*outlanderpipes*
 Jeg snoozer samsungen.
Cavalierskraping på dyna, lett kinesknurr ved fotenden, så ikke brodern skal tråkke på ham. Dryppelyder fra dusjen på badet. Mannen på jobb. Studiefri, men trinnmøte og styremøte i Utdanningsforbundet. Syssle med eksamensoppgaven og retting ..
"Jamie" borte,  jeg er lykkelig med min "Frank".En kropp speket av ilden og tiden står opp. Som det skal være. På godt og vondt..
Som det i sies i Bør Børson : Æ har det bætterdø bæst som æ har det...

1989

( og til de som mener at det må være sårende for husidioten å bli påminnet om at briller hører til på drømmehunken - Han har sjøl valgt å bruke linser,og får ta skylden på egen kappe)

halsmansjetter med refleks

Konseptet er som følger :
Refleks er viktig, ikke bare om vinteren. De fleste dekken har  refleksbånd integrert nå. Men vi har jo årstider i dette landet som ikke er kalde eller våte  men fremdeles mørke når klokka blir mange nok.
Dessuten kan en jo ikke ha mange nok reflekser. Bonus for kinesen er at det varmer rundt halsen også. De fleste har jo sele på langtur  , så da er ikke mansjetten i veien for et halsbånd heller.


Fant refleksgarn hos Rusta i Sverige, og tenkte jeg skulle prøve meg frampå . Jeg kaller resultatet refleksmansjett.

1 mål rundt halsen til hunden, stramt, men ikke for stramt
2 legg opp på pinne  6 + masker
3 strikk til ønsket lengde, fell av, lag knapphull og sy på knapp

Jeg har valgt perlestrikk ( svart og rosa), og flettemønster ( grønn)
Rettstrikk og glattstrikk går sikkert  også bra, men det har jeg ikke prøvd.

Prototypene

Dark and handsome Mack

Vårlig grønn Tardis

Håper  denne passer mottageren..

hund ekke hund - gutta på tur..

Å gå luftetur med Mack og Tardis er som å ha med totalt ulike unger på interaktivt museum.

Mack er en snuser.. Han er den som finner noe interessant i utstillingene. stopper opp, leser infotavlene nøye, trykker på  knappene, og legger merke til hvor i dioramaet lysene blir tent, han lar blikket gli over artefaktene bak monterne, før han lar seg drive videre til neste spennende avdeling.

Tardis er den totale motsetningen... Han raser inn etter å ha løst bilett, finner den første utstillingen, trykker på knappen som aktiverer voiceovern i tysk versjon, for så å storme videre. Jeg finner ham ute  i lekeparken, der han håper jeg legger merke til at han skal hoppe av huska i fart...

Fotoutfordring uke 15

Her var det påsketemaer all the way...Litt stress i og med at jeg ikke har påskepynt hjemme, og heller ikke noe særlig  kyllinger, egg og slikt i fotoarkivet, men det gikk nå ...

nailed it.... no påskepun intended...

Mandag : snart påske. Man vet det er ferie når en henger sammen med disse, og ikke elever og kollegaer!

Tirsdag : påskegodt. Da ble det godteskåla til L...

Onsdag : påskeegg. Det var fremdeles noen i butikken askeonsdag..

Torsdag :Påsketur. Nordbytjernet. Fra arkivet.

Fredag :Påskemat, anatomisk helt korrekt, men opphavet noe mer shady..

Lørdag : Påskelys.Fra arkivet.

Søndag : Påskeaktivitet .
kjøpte denne melkekartongen i Sverige i går. Så jeg kan lage meg min egen påskehare når den er tom.
Men har de egentilig tenkt seg så veldig godt om, dette svenske meieriet..?
For hva er en melkehare? Jo, den blir sendt ut av en heks, til å suge i seg melk fra naboene sine kuer, trille hjem igjen og tømme seg i heksas ventende bøtter og melkespann. Her snakker vi melkekrise hos leverandør.

Dessuten er det i følge keltisk mytologi haren som er ridedyret når heksa skal på sabbat....
Ha en god Ostara , videre....

Dagens fotoutfordring uke 14

Ikke noe spesielt tema denne uka.. Helt greit!

Mandag : stykkevis og delt... Egentlig hadde jeg tankt at konseptet skulle være at jeg i studiene lærer stykkevis og delt. Men snapbildet av høyskolefasaden  lot seg ikke laste opp, så da ble selve prosessen også stykkevis og delt. Her er iallefall utsikten fra min studentdag i Halden.

Tirsdag : garn. Tøffel emner

onsdag : skygger.  Ved færjæ..

Torsdag : Kø. I kantina på Høyskolen dagen før.

fredag : skulle ønske jeg kunne : møtt han her..

Lørdag : et par. Mine fineste gutter på Hamresanden

Søndag : ting i blant oss. Sier vel seg selv...

Dødsdrift i litteraturen- er det truverdig?

Jau ,dette innlegget skriv eg på nynorsk. Det er heime-eksamen på gang, og før eg knotar ned 4000 ord på sidemål, så må eg ha meg litt meir skrivetrening.

(Eg ryker nok på verba som vanleg...)

I dag vil eg grubla litt  rundt  fenomenet dødsdrift.
Eg mistenker at dette er like reelt som kannibalar med bein i nasen og  ender i matrosdress og raud lubben bil.
Med andre ord :  noko som kun eksisterar mellom to permar. Skjønt... eksisterar? Er dette truverdig?Eg  er full av tvil. Ein må kanskje også tenke at om det finnast så må det finnast reelle spor etter dette i det levande livet og. Å søke tilflukt i galskapen , lik Shakespeare sin Ofelia i Hamlet  kan hende  omtalast med smarte omgrep i psykiatrien i dag.  Ein kan i alle fall ikkje seie at det ikkje skjer.


Sjølvmord er ikkje noko ukjent fenomen i den episke diktinga. Eg kan dessverre ikkje anna enn å tru på sjølvmord. Det skjer dessverre. Men sjølvmord i diktning er ikkje som sjølvmord i røyndommen. Å ta sitt liv i litteratur er på mange vis interessant.... Det symboliserar så mykje. Når nokon tar livet sitt i det verkelege liv er det berre trist og alt for nært.

For å gje det ein twist, så kan ein i  diktning  tydelegvis vurdere om dette sjølvdrapet handlar om dødsdrift  eller ikkje. Sån rent teorietisk altså..Vi leikar med ideal,  typar og figurar, ikkje levande sjelar.

For den som ikkje veit dette : dødsdrift er ei innebygd lengt etter å døy, utan at ein er medviten om dette sjølv. Nokon må settje deg i gang i prosessen, som har murra og gått i tilværa utan at du har hatt ord  for dette, eller vore klar over trongen. Resultatet er  gitt : du tek ditt liv. Det vere seg på det eine eller det andre viset.

Altså : dødsdrift er ikkje det same som depresjon. Eg har forstått det slik at  er ein suicidal er det ikkje fordi ein vil døy, men at det er for tungt å handtere det å leva. At ein tar dumme destruktive val er ein blanding av sjølvstraff og sjølvforakt, som rusmisbruk , at  ein utsett seg for farlege situasjonar, eller ikkje tar tak i problema sine.
Så ein som er deprimert, ekte deprimert har ikkje dødsdrift.,og dei som gjennomfører dette ønsker ikkje at det skal ende slik. Vi må derfor leite i litteraturen etter denne drifta .

Så, eg spør : finnes dødsdrift? I litteraturen? Eller er det ein teori uten meining? Dei store kjenslene og driftene har jo alltid speila kva ekte menneskje møtar. Så, om det er slik på jorden, så kan ein og finne det i kunsten
Eg tenkjer først og fremst at   det er mange logiske grunnar for å møte døden for eigen hand i litteraturen og i filmens verd.

I nokre filmar vil karakteren døy med verdighet. Ein kan vel trygt  kalle det aktiv dødshjelp.  Seriemordaren Dexter i serien med same namn  hadde lite glede av å hjelpe arkivaren Camilla på dette viset. Sjølv om Camilla ikkje kunne vente med å møte  ektemannen att på den andre sida så kan ein ikkje hevde ho hadde nokon grad av dødsdrift?

Det er nok av  situasjonar  på skjermen der ein karakter seier :" Eg er ferdig. Etterlat meg her  med * sett inn type våpen som passar *, og eg skal sørgje for at de kjem dykk unna, ta med meg eit par skurkar til  på vegen.... "  Dette er på mange måtar eit døme på  sjølvmord. Ofte er ein skada i eit bein , eller blør ein del ...  Dagane hans eller hennar er talde.  Dette scenarioet finn ein i mang ein B-film og  serie Men dødsdrift?

Nei.

Ein nærliggjande variant er det store offeret, der ein åpent går sin lagnad i møte, for ein god sak. I  omtrent alle Twilight filmane prøvar  Bella  seg på dette.  Aslan i Narnia gjennomfører det og..
Ingen av dei er tiltrukket av døden  Ingen av dei  har nokon dødsdrift.  Ikkje en gang den stakkars jenta i Breaking the Waves har dødsdrift, ho vil berre redde ektemannen sin. Hedvig i Vildanden er plaga av mange tunge tankar, og det ender ille, men eg kan ikkje spotte nokon dødsdrift


Så har vi "ingen veg tilbake " sjølvmordet
Det kan ein tru på. Sjølv om ein ikkje alltid kan være samd med karakteren  i at det ikkje er andre utvegar. Om ein ser sine idealar smuldre bort, alt ein har hatt som rettesnor lede inn i ei blindgate, så er det lett å forstå at det ender slik, ei kjem seg aldri ovanpå att.Alt er tapt..
Solstads sin  Elias Rukla kan like gjerne ende bilturen i ein fjellvegg som heim til fruen etter enda ein runde i rundkøyringa...
Romeo og Julie er vel og i denne kategorien, og dei fleste som tek steget over stupet  i Ibsens stykker. Den godaste Henrik har ein del liv på samvetet.... Eg kan forstå  at Javert i Les Miserables kaster seg i Seinen, det er ein æressak. Eg er ikkje samd , men eg ser logikken.

Sjølvmord kan og vere ein flukt, ein siger, sidan ein vil ikkje la seg ta til fange. Må nesten nemne Thelma og Louise her, på full fart ut i The Grand Canyon i ein snasen bil.


 Om ein tiltrekkjast av det farlege og destruktive, er det dødsdrifta som kviskrar?  Er Unn i Vesaas sin roman Is-slottet styrt av denne drifta? Eller kjenner ho ikkje faren med kulde , å bli våt og utmatta? Ho går  opprømt mot fossen, for å ha noko å fortelle Siss om. Deprimert, ja. Redd for å ikke komme til himmelen? Jau! Har ein dødsdrift om ein ikkje veit om ein lønnast i den neste verda?  Neppe!

Frøken Julie, født og myrda av Strindbergs sinn og penn skal visstnok vere styrd av dødsdrift når det ender med morgengry og ein blodig barberkniv i doggvått gras. Ho er dagen etter St Hans natta plassert i ein håplaus situasjon, ingen tvil om det. Ho vet no meir om seg sjølv og verda enn ho har godt av. Akutt deprimert ,desillusjonert, og lett å lede av ein som har meir styrke enn ho sjølv... er det dødsdrift?

Mange meiner det.
Eg  konkluderar  at eg  framleis leitar  etter det heilt utvetydige dømet og beviset på denne  drifta.
Som i røyndommen  kan ein ta det triste valet fordi ein ikkje ser nokon annen utveg, eller meir sjeldan  fordi ein kanskje trur at det vil vere til det beste for ein god sak.
Å vere destruktiv eller deprimert er ikkje  kjenneteikn på dette fenomenet, det er heilt sikkert.

Om ein trur på dødsdrift, så må ein også tru at ein fiktiv eller verkeleg person kan bli fødd med ikkje noko større ønskje enn å flykte inn i døden, og bli borte. Ikkje på grunn av ei krise eller eit langvarig traume, men at dette styrast av  mektige krefter i deg sjølv.
For meg er det like absurd som å tro at nokon blir fødd onde. Det blir for deterministisk for meg.
Veldig onde karakterar er og sårbare. Og mange kan omvendast. Dei gjer også godt iblant. Hensikta er iallefall god.
Eg har enno ikkje lese eit verk frå ein forfattar, heller ikkje naturalistar , der karakterane ikkje får moglegheita til å ta nokre val. Og får ein ikkje valet, så er ein eit offer, ikkje diagnostisert med dødsdrift.

Dødsdrift? Myth busted!

stakkars soldat.... men inga dødsdrift..

EFIT 7 april 2017

Fridag og fredag... egentlig studiefri.. men ..

00.10 : enslige knapper som egner seg bedre til dekorasjon enn klær... får noen ideer

01.05 : siste sesong av Dexter... spennende å se hvordan den ender...

10.00 : soundtrack : fuglesang, flerstemt

11.17 : mein coffee.... en om dagen

12.50 : ukas produksjon av lommetøfler. Fått rydda i både knapper og garn

13.21 : Ser Ibsens vildanden. Pensum

14.02 : Tardis mojer seg på sofaen. Drageøyet følger med....

15.27  Terroraksjonen i Stockholm blir kjent. Jeg viser fingeren til terror, og sender alle varne tanker til dere i Sverige i dag....

16.38 : lev livet som vanlig, nekt å gå i skjul! jeg er innom senteret for litt take-away.

17.13 : Mack synes jeg kunne dele...

18.54 : hestehoven er kommet!! hva heter denne  i Sverige?

19.07 : Vi er på tur med Bulldoggen Selina.Lyse fine kvelder nå i april

20-11 : Tardis demonsterer hva vi skal gjøre når det kommer joggere og folk forbi oss.. Fokusere på mamma... flink gutt

BONUS : Sverige fortjener en pen aprilsolnedgang...

.

21 . 35 : skal bare blogge litt, på nynorsk, trenger trening før eksamen.Til å ikke like Strindberg, så er han mye nevnt i bloggen,,,

22.53 : avisene er fulle av dagens grusomme nyheter...

23. 22 : avslutter med bildet vi har i stua. Maska er filta. Laget i studietiden

 

  Dette får bli dagens siste bilde