Basert på artikkel fra VG, 31 januar, klokka 9.35 :https://www.minmote.no/#!/artikkel/24246826/sophie-elise-ut-mot-ulrikke-falch-foeler-meg-angrepet-og-fratatt-retten-til-aa-mene
Ulrikke Falch går hardt ut mot bloggere :
«Flere som er nominert i Vixen Influencer Awards fremmer et usunt
utseendefokus, et ekstremt forbruk og halvt gjennomtenkte budskap om
psykisk helse og plastisk kirurgi. Det er ikke beundringsverdig», skriver Falch i en kronikk på NRK Ytring tirsdag.
Og da våkner Sophie Elise.
Hun hevder at hun selv har vært i fortvilelsen UF opplever, om å ikke føle seg god nok, ikke strekke til og å ikke ville være som hun skulle ønske hun var, etter den gitte standarden.
Det tror jeg på. Vi er alle der. Spørsmålet er hvordan en løser den knuten
UF Melder seg ut av denne leken, fordi den er usunn, og lite konstruktiv, og fordi hun ikke vil gi ansikt til den slags påvirkning.
Og da går SE, rett inn i krenket rollen. Her passer den bare ikke...
Hun skal ha for sin oppriktige åpenhet, og vilje til å dele alt med sine lesere, og alle andre hun mener burde høre på. Så, oppmerksomhet i media, det er noe hun har på stell. Det skal hun ha cred for. Godt jobba.
Det er heller ikke tvil om at SE også har sine mørke dager, og dermed viser at det ikke bare er rosedans fordi om en har fanskare og kul blogg. Hun deler også dette med alle som har en datamaskin.
Men så stopper det.
Ingen har sagt at du ikke kan mene noe, SE...Ingen har kneblet deg. Det blir bare påpekt at du er en del av problemet
Det blir bare så totalt feil å fronte det overfladiske, for så å kalle det virkelighetsflukt, og så en gang i blant vise sitt sanne og ekte jeg i denne stygge krevende verden.. Du er en del av problemet.
Sorry, Sophie Elise. Du har faktisk valgt side i denne saken. Du velger "dum og deilig, fordi jeg kan og er fri til å leke meg med det" linja. Og da får du stå for det. Vær så dum og deilig som du vil. Det er 2018, tross alt. Men ikke bli furten fordi vi responderer på meldinga di.
onsdag 31. januar 2018
søndag 28. januar 2018
EFIT 28 januar!
God natt
Uke fire, ukas fotoutfordring
Næh. Man har da prinsipper.. og det burde telle mer enn at jeg skulle bli tøff guttejente
onsdag 24. januar 2018
Let's pigg!
Brodder. Isbrodder. Holkeførepigger..
Ikke noe sa en fot i graven som det da jeg var liten. Hvor er du, død, jeg har min brodd..?
Glem kamferdrops, rynker og sig, det var brodder som gjorde at en var helt oldis...
Jeg hadde spreke besteforeldre jeg, altså... som lekte og gympa med meg og syrran på gulvet.Farfar sykla på tur i nær sagt all slags underlag. Han tok gjerne snarveien over islagte 2. og 3. dam om han følte for det. Farmor slutta etter hvert å toe sine hender, for han gjorde det alikvel..Men dog, i blant var det brodde vær. Og da var besteforeldrene mine gamle da....
Det var milde vintre fra midten av 80 tallet, i Østfold, så så mye holke hadde vi ikke, men stundom, så måtte de eldste til pers. Og broddene måtte spennes på. Ingen under 60 brukte slike.
Lærremmer, så solide at de så ut som de var rappa av "Frigjør Sledehester Fra Tante Poses Like", og forært mine besteforeldre. Fettete og seige var de også. Den gang smurte man med impregnering som satt , uten å trekke inn.
Stålkloa under sålen kunne en ta med seg om en ville klore opp en slagbjørn, og slippe unna med det...
Hutte tu...
Ikke at vi fjortisene var så varmblodige i Fredrikstad på 80 tallet, men det var en del vinterstæsj som ikke gikk an, med mindre en var på fjellet langt fra folk.
Dunjakke og Izbastøvler var innafor. Ellers så hadde vi andre tunge kledebon på beina. Høye støvletter om så. Vi var da ikke helt ibesille heller. En skal være tørr og varm på beina, ikke bli sjuk.. Det overlater jeg til de arme fjortisene i 2018 med sine ankelsokker og lerretssko i desemberslufsen... Der kan du snakke om å være beyond sin egen overlevelse...
Men lue var ikke akseptert, det fikk heller blåse sno fra elva...
Så brodder.... aldri i livet..
Så vi sklei oss gjennom tenåringstiden,da antar jeg.. Ramla litt på rattata, uten å slå seg noe særlig. og kom oss helberga både til og fra skolen, og til venner og butikken... Det gikk bra det . Brodder var for gamliser, de som snakker om lårhalsen. ( De kunne beholde de derre blå og hvite gummistøvlene sine også. Vi ville ha hvite...)
Og jeg fortsatte å være oppesen da jeg ble student. Var det glatt så kunne en jo hekte seg fast i en kjekk herremann... Og det var ikke så sjelden at den unge herremannen under utdannelse i Høgskolen i Finnmark,Alta også synes at dette var billig sjekking..
Jeg hadde på denne tiden et par vanntette godt isolerte røde støvler med høye skaft. Lekre som S****N, men glatte, det var de...
Sånn gikk nå åra, og jeg visste lite om at sannerligen skulle jeg få bite i meg stoltheten , ja...
Min første jobb, jeg bodde oppi dalsiden, og hadde mitt virke som faglærer litt lenger ned.
Vinter kom, og med den snøen. Jeg kom meg oppover når jeg skulle hjem, og jeg kom meg ned når jeg skulle på jobb... Helt til...
Det hadde snødd noe helt vanvittig,tung og halvslapsete hvit pur ondskap og jeg tok snøskuffa fatt. Og gjorde rent bord, både på gårdsplassen , og bakken ned til veien. Ikke en snøflekk å skue. Jeg var svett og lykkelig ,. og tenkte at da fikk jeg en økt, verdig aerobicen på Treklang Turn ( mandag og torsdag) verdig..
I løpet av natta frøs det på, og da jeg skulle på jobb, så var det ikke så mye som et strå å klamre seg til.Og det nærmet seg tiden for morgenmøtet.. For å oppsummere min streben.. jeg kom meg ikke ned til veien. Itte på frågan... Ikke om jeg så hadde aka meg på baken..For det hadde jeg også forsøkt
Der satt jeg, midt i bakken, våt i bukserumpa, og ja jeg gråt.... for dette var jo bare fortvilende... Til slutt krabbet jeg på mine knær tilbake opp igjen, spør meg ikke hvordan jeg fikk klort meg opp, og inn døra. Skiftet bukse og ringte jobb, fra min fasttelefon. Mobil hadde jeg ikke før noe senere. Der satt jeg, 700 meter unna, kunne skue skoletaket, og lite kunne jeg gjøre annet enn det..Jeg måtte jo på jobb??!!
Enden på visa ble alikevel lykkelig, en kollega med bil som håndterte verre skråninger enn min kom opp, og jeg kunne innta klasserommet med nytt mot. I dalstrøka innafor så vet de å velge kjøretøy..
Men jeg måtte altså enda dypere til bunns før jeg var ferdig med affæren. Sportsburikken ligger nemlig enda lengre ned i bygda enn skolen. Da hadde jeg brodder på beina på returen Jeg hadde lært. Noen ganger må unge frøkner på 27 vintre også ha stål under sålen..
( og jeg etterlot alltid en liten snøkant under måking)
Så fikk man seg hund. Og nå er broddene mine aller beste venner i slikt vær. Jeg har en cavalier på 9 kilo og kineser på 7 kg, men jeg er den beste hundeføreren når jeg har beina trygt på jorda.. Har til og med piggsko, men dem får jeg jo aldri gått ut skikkelig....
På Romerike er det stadig holkeføre, men det plager ikke meg, der jeg kommer tikkende. Å falle på rattata? Så ikke verdt det. Lue har jeg også..
Nymotens broddder er gummistrikk, som tres over hæl og tå. Men kanskje en skulle skremme vannet av ungdommen med en skikkelig antikk bjørneriver?? Finnes de ennå?
Kall meg vepsen, jeg har bodder på..
Ikke noe sa en fot i graven som det da jeg var liten. Hvor er du, død, jeg har min brodd..?
Glem kamferdrops, rynker og sig, det var brodder som gjorde at en var helt oldis...
Jeg hadde spreke besteforeldre jeg, altså... som lekte og gympa med meg og syrran på gulvet.Farfar sykla på tur i nær sagt all slags underlag. Han tok gjerne snarveien over islagte 2. og 3. dam om han følte for det. Farmor slutta etter hvert å toe sine hender, for han gjorde det alikvel..Men dog, i blant var det brodde vær. Og da var besteforeldrene mine gamle da....
Det var milde vintre fra midten av 80 tallet, i Østfold, så så mye holke hadde vi ikke, men stundom, så måtte de eldste til pers. Og broddene måtte spennes på. Ingen under 60 brukte slike.
Lærremmer, så solide at de så ut som de var rappa av "Frigjør Sledehester Fra Tante Poses Like", og forært mine besteforeldre. Fettete og seige var de også. Den gang smurte man med impregnering som satt , uten å trekke inn.
Stålkloa under sålen kunne en ta med seg om en ville klore opp en slagbjørn, og slippe unna med det...
Hutte tu...
Ikke at vi fjortisene var så varmblodige i Fredrikstad på 80 tallet, men det var en del vinterstæsj som ikke gikk an, med mindre en var på fjellet langt fra folk.
Dunjakke og Izbastøvler var innafor. Ellers så hadde vi andre tunge kledebon på beina. Høye støvletter om så. Vi var da ikke helt ibesille heller. En skal være tørr og varm på beina, ikke bli sjuk.. Det overlater jeg til de arme fjortisene i 2018 med sine ankelsokker og lerretssko i desemberslufsen... Der kan du snakke om å være beyond sin egen overlevelse...
Men lue var ikke akseptert, det fikk heller blåse sno fra elva...
Så brodder.... aldri i livet..
Så vi sklei oss gjennom tenåringstiden,da antar jeg.. Ramla litt på rattata, uten å slå seg noe særlig. og kom oss helberga både til og fra skolen, og til venner og butikken... Det gikk bra det . Brodder var for gamliser, de som snakker om lårhalsen. ( De kunne beholde de derre blå og hvite gummistøvlene sine også. Vi ville ha hvite...)
Og jeg fortsatte å være oppesen da jeg ble student. Var det glatt så kunne en jo hekte seg fast i en kjekk herremann... Og det var ikke så sjelden at den unge herremannen under utdannelse i Høgskolen i Finnmark,Alta også synes at dette var billig sjekking..
Jeg hadde på denne tiden et par vanntette godt isolerte røde støvler med høye skaft. Lekre som S****N, men glatte, det var de...
Sånn gikk nå åra, og jeg visste lite om at sannerligen skulle jeg få bite i meg stoltheten , ja...
Min første jobb, jeg bodde oppi dalsiden, og hadde mitt virke som faglærer litt lenger ned.
Vinter kom, og med den snøen. Jeg kom meg oppover når jeg skulle hjem, og jeg kom meg ned når jeg skulle på jobb... Helt til...
Det hadde snødd noe helt vanvittig,tung og halvslapsete hvit pur ondskap og jeg tok snøskuffa fatt. Og gjorde rent bord, både på gårdsplassen , og bakken ned til veien. Ikke en snøflekk å skue. Jeg var svett og lykkelig ,. og tenkte at da fikk jeg en økt, verdig aerobicen på Treklang Turn ( mandag og torsdag) verdig..
I løpet av natta frøs det på, og da jeg skulle på jobb, så var det ikke så mye som et strå å klamre seg til.Og det nærmet seg tiden for morgenmøtet.. For å oppsummere min streben.. jeg kom meg ikke ned til veien. Itte på frågan... Ikke om jeg så hadde aka meg på baken..For det hadde jeg også forsøkt
Der satt jeg, midt i bakken, våt i bukserumpa, og ja jeg gråt.... for dette var jo bare fortvilende... Til slutt krabbet jeg på mine knær tilbake opp igjen, spør meg ikke hvordan jeg fikk klort meg opp, og inn døra. Skiftet bukse og ringte jobb, fra min fasttelefon. Mobil hadde jeg ikke før noe senere. Der satt jeg, 700 meter unna, kunne skue skoletaket, og lite kunne jeg gjøre annet enn det..Jeg måtte jo på jobb??!!
Enden på visa ble alikevel lykkelig, en kollega med bil som håndterte verre skråninger enn min kom opp, og jeg kunne innta klasserommet med nytt mot. I dalstrøka innafor så vet de å velge kjøretøy..
Men jeg måtte altså enda dypere til bunns før jeg var ferdig med affæren. Sportsburikken ligger nemlig enda lengre ned i bygda enn skolen. Da hadde jeg brodder på beina på returen Jeg hadde lært. Noen ganger må unge frøkner på 27 vintre også ha stål under sålen..
( og jeg etterlot alltid en liten snøkant under måking)
Så fikk man seg hund. Og nå er broddene mine aller beste venner i slikt vær. Jeg har en cavalier på 9 kilo og kineser på 7 kg, men jeg er den beste hundeføreren når jeg har beina trygt på jorda.. Har til og med piggsko, men dem får jeg jo aldri gått ut skikkelig....
På Romerike er det stadig holkeføre, men det plager ikke meg, der jeg kommer tikkende. Å falle på rattata? Så ikke verdt det. Lue har jeg også..
Nymotens broddder er gummistrikk, som tres over hæl og tå. Men kanskje en skulle skremme vannet av ungdommen med en skikkelig antikk bjørneriver?? Finnes de ennå?
søndag 21. januar 2018
fotoutfordring, uke 3
Bring it on, uke 4
søndag 14. januar 2018
Ukas fotoutfordring , uke 2
årslegg 2018
Hvordan tolke 2018?
Januar : månen. ( svik, uvisse, skjult for meg, hemmeligheter som skal avsløres)
Umulig å si hva dette henspeiler på, men det er kanskje en del av konseptet? Det foregår altså noe jeg ikke vet om.. men som kommer for en dag
Februar : seks staver ( en feiring , hyllest av en bragd)
Kan heller ikke se hva dette dreier seg om. Kan det være at jeg skal være fornøyd med underveisvurderingen, og progressjonen til 10c?
Mars : fem beger ( se hva du har, ikke hva du mangler)
Grei lærdom. Ikke mist fokus, selv om en opplever litt svinn og det ikke bli som en hadde tenkt?
April :mynt kongen ( person som vil påvirke? En jordnær, men autoritær person, kjenner livet i praksis)
Føler dette er en person. Tja.. vi får se
Mai : Djevelen ( Dårlig vane, sitte fast i gufne tankerekker)
Må være eksamensspøkelset...
Juni ; ni sverd ( angst, bekyrming)
Liker dårlig. Kan det være deppen over å nok en gang miste verdens beste klasse?
Juli : fem mynter ( smalhans)
Ja... da er det vel ett eller annet som ryker da...
August : sverd ess ( energi , hva angår kommunikasjon, fornuft, mental styrke)
Rimer, ny giv,ny klasse, nytt fokus
September : Hierofphant ( lærdom, kunnskap)
Kan handle om ny lærdom, men også et hint om at jeg vil være godt i siget med jobb og livet
Oktober : to staver ( stå i et valg, planlegge, veie for og i mot)
Gjenstår å se... Kan være freestyle relatert?
November : fire sverd ( trekke seg tilbake, avvente, få tilbake kreftene)
Godt tegn. Men det pleier ikke å være så mye galskap i julevurderinga på 8. trinn
Desember : mynt pasjen ( idemakeren, nye konsept)
Og det lover godt for neste år..
Året som helhet : syv mynter ( planlegge fremover prioritere)
Et godt kort å få på denne plassen. Noe gammelt må vike, og rydde plass til det nye og bedre. En skal jo vite hvordan en vil ha det
Kortet som viser retning og hjelp : styrke ( mental styrke, følsomhet og samarbeid med omgivelsene)
Dette kortet appellerer til meg, og jeg vet hvordan jeg skal bruke det for å oppleve vekst og utvikling mot og med mine medmennesker
Ja, så får vi se da..
mandag 8. januar 2018
2018 sitt første EFIT, 8 januar
( Ja , han har grime, fordi han er tulling på tur når han møter andre hunder. Men det er grime, ikke munnkurv)
Takk for i dag!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)